Det vises til tidligere korrespondanse i saken.
EOS-utvalget har fått oversendt kopi av Justisdepartementets
brev til Kontroll- og konstitusjonskomiteen 23. mars 2009, hvor
departementet har gitt uttalelse til utvalgets forslag til endringer
i kontrolloven og kontrollinstruksen, fremsatt i brev til Stortinget 13. januar
2009. I møte med Kontroll- og konstitusjonskomiteen 1. april 2009
ble utvalget gitt anledning til å komme med skriftlige kommentarer
til de forslagene og problemstillingene departementet har reist.
Etter anmodning fra komiteen har Justisdepartementet vurdert
om det bør inntas en bestemmelse i kontrolloven som gir Stortinget
i plenum en uttrykkelig hjemmel til å kunne pålegge utvalget å sette
i gang bestemte undersøkelser. Bakgrunnen for komiteens anmodning
var særlig at en slik bestemmelse finnes i lov om Riksrevisjonen
§ 9 sjuende ledd.
Utvalget har ingen prinsipielle innvendinger mot at det inntas
en bestemmelse i kontrolloven om at Stortinget i plenum kan instruere
utvalget om å foreta undersøkelser av en bestemt sak, innenfor rammen av
kontrollmandatet. Som departementet påpeker, må det antas at en
slik instruksjonsmyndighet allerede følger av Stortingets generelle
instruksjonsmyndighet overfor egne eksterne kontrollorganer. Etter utvalgets
syn kan en tydeliggjøring av instruksjonsmyndigheten likevel være
hensiktsmessig når utvalgets selvstendighet og uavhengighet i forhold
til Stortinget i det løpende kontrollarbeidet lovfestes. Men utvalget
er også enig med departementet i at det kan oppstå praktiske problemer
med en slik bestemmelse. Ved å lovfeste at Stortinget i plenum kan
pålegge utvalget å sette i gang undersøkelser, oppstår det et behov
for å presisere at Stortinget ikke skal kunne anmode utvalget om
å avbryte undersøkelser det har igangsatt, utføre undersøkelser
på bestemte måter osv. I tillegg bør det, som departementet peker på,
vurderes nærmere hvilken betydning en slik bestemmelse kan få sett
i lys av at utvalgets virksomhet ofte involverer sikkerhetsgradert
informasjon, som utvalget ikke har anledning til å meddele Stortinget. Utformingen
av en eventuell instruksjonsbestemmelse bør derfor overveies nøye.
Det vil uansett være en fordel om det i forarbeidene til lovendringene
redegjøres for hvordan Stortinget vurderer instruksjonsmyndigheten
overfor utvalget.
Utvalget vil ellers vise til det som er fremholdt i brevet 13. januar
2009 om at det hensett til det spesielle feltet utvalget arbeider
på vil kunne være viktig for tilliten utad om det inntas i loven
en bestemmelse om uavhengighet i forhold til Stortinget i det løpende kontrollarbeidet.
Utvalget håper fortsatt at dette lar seg gjøre, eventuelt i kombinasjon
med en bestemmelse om at Stortinget kan pålegge utvalget å iverksette
undersøkelser av bestemte saker.
Justisdepartementet har enkelte innvendinger mot utvalgets forslag
om å nevne menneskerettighetene særskilt i formålsbestemmelsen i
kontrolloven, og har vist til at dette allerede følger av loven,
jf "urett" i § 2 første ledd nr 1 og "innenfor rammen av lov" i
§ 2 første ledd nr 3.
Også utvalget har påpekt disse forholdene i brevet til Stortinget
13. januar 2009. Utvalget har likevel funnet grunn til å foreslå
en slik bestemmelse fordi dette synliggjør menneskerettighetenes
betydning på utvalgets kontrollområde. Som utvalget har vist til
er en tilsvarende bestemmelse inntatt i ombudsmannsloven og utvalget
har vanskelig for å se at det er avgjørende forskjeller mellom ombudsmannens
kontroll med forvaltningen og utvalgets kontroll med EOS-tjenestene.
Tvert i mot vil en klargjøring av Norges forpliktelse til å respektere
menneskerettighetene kunne ha vel så stor betydning på utvalgets kontrollområde
som i forvaltningen for øvrig. Utvalget mener en bestemmelse som
foreslått vil gi et viktig signal både til tjenestene og til allmennheten.
Når det gjelder utvalgets forslag om å regelfeste at utvalgets
sekretariat kan foreta regulær inspeksjonsforberedelse og saksgjennomgang,
har departementet påpekt at det kan bli en utfordring å skille mellom
inspeksjonsforberedelse og selve inspeksjonene samt å skille mellom
sekretariatet og utvalget. I den forbindelse vises det til at møte-
og forklaringsplikten kun gjelder ovenfor utvalget.
Som det fremgår av utvalgets brev 13. januar 2009, må instruksforslaget
naturligvis praktiseres og forstås slik at lovens bestemmelse om
møte- og forklaringsplikt overfor utvalget går foran hvis spørsmålet
kommer på spissen. Idet møte- og forklaringsplikten kun gjelder
overfor utvalget, og det likeledes er utvalget som har innsynsrett,
må inspeksjonsforberedelse ved sekretariatet under enhver omstendighet fortsatt
baseres på tillit og samtykke fra tjenestene, på samme måte som
i dag. Etter utvalgets syn vil også de interne retningslinjene for
sekretariatets arbeid, som det er redegjort for i brevet 13. januar
2009, sikre at de utfordringene departementet peker på får begrenset
betydning. Retningslinjene sikrer god og løpende dokumentasjon til
utvalget på det arbeidet som gjøres av sekretariatet, og innsynsspørsmål
hvor tjenesten har motforestillinger skal alltid bringes inn for utvalget.
Utvalget kan derfor ikke se at de motforestillingene departementet
fremmer bør få avgjørende betydning tatt i betraktning de åpenbare
praktiske behovene som begrunner utvalgets forslag.
Justisdepartementet har uttrykt tvil om det er hensiktsmessig
at Forsvaret sikkerhetstjeneste (FOST) nevnes som et eget kontrollobjekt
i kontrollinstruksen.
Om dette forslaget er det gitt en forholdsvis utførlig begrunnelse
i utvalgets brev 13. januar 2009 og det vises hovedsakelig til redegjørelsen
der. For øvrig bemerker utvalget at det er vanskelig å se at hjemmelsgrunnlaget
for kontrollobjektenes virksomhet bør være avgjørende for om de
nevnes særskilt i kontrollinstruksen. FOSTs virksomhet har en slik
karakter og omfang at det er nødvendig for utvalget å føre regelmessig
kontroll med tjenesten, og det vil ikke gi uttrykk for de reelle
forholdene dersom denne tjenesten ikke nevnes i instruksen.
Justisdepartementet gjør gjeldende at den tvisteløsningsmodellen
som Stortinget ga anvisning på i 1999, er i strid med ordlyden i
kontrollinstruksen § 6 "og den faktiske myndighetspraksis". Bak
denne påpekningen synes å ligge et ønske om at § 6 endres, men dette
uttales ikke.
Først til det formelle: Så lenge det er Stortinget selv som har
gitt anvisning på ordningen, er de formelle betenkeligheter beskjedne.
Stortinget fant i 1999 at en særlig tilpasning for Etterretningstjenesten
var nødvendig, men anså den gang at det ikke var behov for å foreta
endringer i instruksen. Utvalget antar at Stortinget lot dette være
fordi man ikke ønsket å gå lenger enn det Etterretningstjenestens
spesielle stilling som utenlandsetterretningstjeneste gjorde helt
nødvendig. Det er for øvrig verd å merke seg at Stortinget ikke
har innskrenket den materielle innsynsretten som følger av lov og
instruks. Det Stortinget har gjort er å gi anvisning på en særlig
prosedyre som skal følges dersom det i et gitt tilfelle oppstår tvist
om innsyn mellom utvalget og Etterretningstjenesten.
Slik utvalget har erfart det, og slik en ser det i dag, var den
løsningen som ble funnet hensiktsmessig og velfungerende. Ikke nødvendigvis
som tvisteløsningsmodell, ettersom den så langt ikke har vært benyttet,
men fordi den resulterte i større bevissthet fra utvalgets side,
og større fleksibilitet fra tjenestens side. Det er riktig som Justisdepartementet
påpeker, at utvalget også i forhold til de andre tjenestene som er
underlagt kontroll følger et bevisst regime når det gjelder opplysninger
fra samarbeidende tjenester. Utvalget er imidlertid ikke enig i
departementets antydning om at utvalget ikke søker innsyn i det
omfang det ville ha gjort uten ordningen. Uttalelsen om at myndighetspraksis
er i strid med ordlyden i § 6 synes derfor ikke helt dekkende.
Det er nå ti år siden ordningen ble etablert. Den har hatt den
funksjonen Stortinget ønsket, og har det fortsatt i dag. En formalisering
i instruksen vil kunne føre til mindre fleksible ordninger. Det
vil på sikt kunne føre til snevrere innsyn i tjenestenes samarbeid med
andre lands tjenester. På bakgrunn av utviklingen i det internasjonale
etterretningssamarbeidet de senere årene vil det ha betenkelige
sider. Utvalget tillater seg å legge til at Etterretningstjenesten,
som er en ren utenlandstjeneste, vel også i dag må sies å ha en
større del av sin virksomhet knyttet til internasjonalt etterretningssamarbeid
enn PST.
Utvalget mener ut fra det som her er påpekt at det ikke er grunn
til å regelfeste den særlige ordningen som ble etablert for Etterretningstjenestens
vedkommende i 1999. Utvalget ser heller ikke grunn til at ordningen
bør gjøres gjeldende for PSTs vedkommende.