Utlendingslovens § 5 annet ledd regulerer hvem som er unntatt
fra kravet om oppholdstillatelse for å ta opphold eller arbeid i
Norge. For å synliggjøre sammenhengen i regelverket er det tatt
inn en henvisning til § 55 som regulerer kravet om oppholdstillatelse.
Videre er det presisert i annet punktum at adgangen til å gjøre
unntak fra kravet til oppholdstillatelse, gjelder for andre utlendinger
enn nordiske borgere, som er nevnt i første punktum.
Komiteen har ingen merknader.
For å kunne få oppholdstillatelse for å utføre arbeid, er det
et vilkår at søkeren enten omfattes av en kvote fastsatt av departementet
eller at stillingen ikke kan besettes av innenlandsk arbeidskraft
eller arbeidskraft fra EØS- eller EFTA-området. Oppholdstillatelsen
til sjøfolk er ment å gjelde sjøfolk som de facto er ansatt på skipet,
og som arbeider om bord på skipet og i tilknytning til skipet. Disse
vil som regel oppholde seg på skipet, og skipet vil kunne reise
ut og inn av norske farvann. Det antas derfor at det ikke er noen
grunner for at disse tillatelsene skal prøves opp mot det norske
arbeidsmarkedet, verken individuelt eller ved fastsettelse av kvote.
Departementet foreslår at utlendingsloven § 23 første ledd bokstav
c blir endret slik at det gjøres unntak fra kravet om arbeidsmarkedsfaglig
vurdering eller kvote for utenlandske sjøfolk som arbeider om bord
på utenlandsk registrert skip i innenriks fart.
Komiteen har ingen merknader.
Ordningen med tidlig arbeidsstart skal sikre at arbeidsgivere
som har behov for det, skal kunne rekruttere arbeidskraft på en
enklere og mer effektiv måte enn i dag. Det har vært ønskelig å
utvikle ordninger som gir arbeidsgivere større ansvar for å vurdere
arbeidstakernes kompetanse og bedre muligheter til å ansette utenlandsk
arbeidskraft uten at myndighetene vurderer kompetansen på forhånd.
Folketrygdloven § 2-2 om medlemskap i folketrygden på grunnlag av arbeidsforhold
i Norge vil komme til anvendelse for arbeidstakere som benytter
seg av ordningen med tidlig arbeidsstart.
Departementet foreslår på bakgrunn av dette at det i utlendingslovens
§ 23 blir gitt hjemmel til å fastsette forskrifter om at en arbeidsgiver
kan få adgang til å la en arbeidstaker arbeide mens søknaden om oppholdstillatelse
er under behandling (ordning med tidlig arbeidsstart). Det skal
også kunne fastsettes forskrifter om hvilke arbeidsgivere som skal
kunne omfattes av ordningen og om gjennomføring av ordningen.
Departementet foreslår en ny lovbestemmelse om at det i forskrift
skal kunne gis nærmere bestemmelser om sanksjoner overfor arbeidsgivere
som misbruker ordningen med tidlig arbeidsstart. Den nye lovbestemmelsen
er foreslått lagt inn i utlendingsloven som ny § 27 a. Lovforslaget
er en oppfølging av forslaget i arbeidsinnvandringsmeldingen St.meld. nr.
18 (2007–2008).
Komiteen er tilfreds med at ordningen
med arbeidsstart før oppholdstillatelse er gitt for utenlandske
arbeidere nå kommer på plass. En slik ordning vil gjøre at arbeidsgivere
kan rekruttere utenlands arbeidskraft enklere og mer effektivt enn
det gjøres i dag. Komiteen viser ellers til de respektive
partienes merknader i Innst. S nr. 292 (2007–2008) Om arbeidsinnvandring.
Utlendingslovens § 76 annet ledd fastsetter at departementets
generelle instruksjonsmyndighet ikke gir adgang til å instruere
om avgjørelsen av enkeltsaker. I § 35 om overføringsflyktninger
annet ledd fastsettes det at departementet, uavhengig av begrensningene
i instruksjonsadgangen i § 76 annet ledd, kan instruere om at innreisetillatelse
skal gis i enkeltsaker.
Departementet foreslår en endring i § 35 annet ledd som tydeliggjør
at departementet også kan instruere om at overføring skal nektes.
Komiteen viser til at så lenge spørsmålet
bare gjelder hvem som skal tilbys overføring til Norge, og dette
spørsmålet uansett er unntatt fra reglene om klageadgang, er det
heller ingen rettssikkerhetsmessige betenkeligheter ved at departementet
har instruksjonsmyndighet. Slik bestemmelsen i utlendingsloven 2008
§ 35 annet ledd har blitt utformet, gis det imidlertid inntrykk
av at departementet bare kan instruere om at tillatelse skal gis,
og ikke at tillatelse skal nektes. Komiteen er enig
i at det presiseres at departementet også har adgang til å nekte
overføring i enkeltsaker.
Komiteen mener at ved å tydeliggjøre et unntak
fra de alminnelige begrensningene i instruksjonsadgangen også i
saker hvor departementet ønsker å nekte overføring, oppnår man blant
annet at departementet ikke trenger å foreta noen inngående vurdering
av om en bestemt overføringssak berører utenrikspolitiske hensyn
eller grunnleggende nasjonale hensyn, dersom man uansett anser at
sikkerhetshensyn kan tale mot overføring. Tilsvarende kan det i
andre typer tilfeller gjøre seg gjeldende forhold som tilsier at
departementet bør ha anledning til å avgjøre om en utlending skal
tilbys overføring eller ikke til Norge innenfor den kvoten som departementet
fastsetter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at hovedregelen i utlendingssaker er at departementet kan instruere
UDI om lovtolkning og skjønnsutøving, men ikke om avgjørelser i
enkeltsaker. Disse medlemmer mener politikken i dag
til en viss grad påvirkes av hvem som til enhver tid leder direktorater
som UDI, og mener derfor at økt politisk styring på dette feltet
ville vært i tråd med grunnleggende demokratiske prinsipper. For
å ivareta grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske
hensyn har disse medlemmer i sitt forslag til ny
norsk utlendingslov fremmet forslag til paragrafer der departementet
gis instruksjonsmyndighet uavhengig av begrensningene i annet ledd.
Departementet kan i slike tilfeller instruere om alle avgjørelsene
som inngår i saken. Videre skal vedtak truffet av Utlendingsdirektoratet
til gunst for utlendingen kunne overprøves av departementet.
Departementet foreslår at utlendingslovens § 38 femte ledd endres
slik at det klart fremgår at det i visse situasjoner kan fastsettes
at tillatelser etter bestemmelsen om sterke menneskelige hensyn
ikke skal kunne danne grunnlag for permanent oppholdstillatelse,
at tillatelsen ikke skal kunne fornyes, og at det ikke skal gis
oppholdstillatelse til utlendingens familiemedlemmer.
Den foreslåtte bestemmelsen presiserer kun det som allerede i
dag fremgår uttrykkelig av gjeldende utlendingsforskrift, og som
det ble forutsatt at fortsatt skulle gjelde gjennom Ot.prp. nr.
75 (2006–2007).
Komiteen viser her til de respektive
partienes merknader i Innst. O nr. 42 (2007–2008) om utlendingsloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
fremheve at dagens praktisering av oppholdstillatelse på bakgrunn
av såkalt sterke menneskelige hensyn eller tilknytning til riket
er svært uheldig, fordi asylsøkere som har trenert sakene sine i
årevis ved å ikke oppklare egen identitet, belønnes med opphold
når de har opparbeidet seg en viss botid. Disse medlemmer mener
at ID-løse asylsøkere, asylsøkere som vurderes å utgjøre en sikkerhetsrisiko,
samt asylsøkere som har fått avslag på sine asylsøknader, skal holdes
i lukkede mottak. Disse medlemmer ønsker dessuten
utstrakt bruk av DNA- og alderstesting, og også mulighet for retur
til opprinnelsesland, eller et annet land i den regionen utlendingen
antas å ha kulturell tilknytning til, i saker der utlendinger nekter
å samarbeide med norske myndigheter om å avklare identitet.
Utlendingsloven § 44 regulerer retten til familiegjenforening
mellom norsk barn og barnets mor eller far. Søkeren har her rett
til oppholdstillatelse for å bo sammen med sitt norske barn. Tillatelser
etter denne bestemmelsen skal bare gis når barnets foreldre ikke skal
bo sammen. Dersom søkeren skal bo sammen med både barnet og den
andre forelderen, skal søknad fremmes etter bestemmelsene om oppholdstillatelse
for ektefeller eller samboere. I slike saker vil det være den andre
forelderen som er referanseperson i saken, og ikke barnet. Dette
fremgår imidlertid ikke eksplisitt av lovteksten til § 44, men følger
bare forutsetningsvis av lovens systematikk. Departementet foreslår
derfor at det tas inne en presisering om dette i § 44 første ledd.
Valget av bestemmelser kan ha betydning for om det vil gjelde
et underholdskrav. Ved gjenforening med barn etter § 44 gjelder
det unntak fra underholdskravet.
Komiteen er enig i departementets forslag
til presisering av § 44 om retten til familiegjenforening mellom
norske barn og barnets mor eller far. Presiseringen vil etter komiteens
syn tydeliggjøre at tillatelser etter denne bestemmelsen kun skal
gis når barnets foreldre ikke skal bo sammen. Komiteen er
enig i at dersom søkeren skal bo sammen med både barnet og den andre
forelderen, skal det søkes familiegjenforening med ektefeller eller
samboere, ikke med barnet.
I § 60 fjerde ledd er det fastsatt at tillatelse til et familiemedlem
etter bestemmelsene i kapittel 6 om familieinnvandring skal gjelde
med de samme begrensningene som er fastsatt for tillatelsen til
referansepersonen, jf. § 39. Det har ikke vært meningen at begrensninger
som er knyttet til tillatelsen til en faglært, om at vedkommende
må ha en bestemt type arbeid, også skal gjelde for eventuelle familiemedlemmer
som får oppholdstillatelse. Slik bestemmelsen er utformet, kan den
imidlertid tolkes videre enn det som har vært tilsiktet.
For å unngå eventuell tvil om tolkningen av utlendingslovens
§ 60 fjerde ledd, foreslår departementet at det presiseres i loven
at begrensninger i referansepersonens tillatelse gitt etter § 23
som går ut på at retten til å ta arbeid er knyttet til en bestemt
arbeidsgiver, en bestemt type arbeid eller et bestemt arbeid, ikke
gjelder for familiemedlem som får oppholdstillatelse etter kapittel
6 om familieinnvandring.
Komiteen har ingen merknader.
I utlendingsloven § 62 femte ledd fastslås det at en permanent
oppholdstillatelse bortfaller når innehaveren har oppholdt seg utenfor
Norge sammenhengende i mer enn to år.
For å unngå eventuell tvil om tolkningen av begrepet sammenhengende
presiseres det i bestemmelsen at ett eller flere opphold av en viss
varighet i Norge ikke er tilstrekkelig for å forhindre bortfall
av tillatelsen. Forskriftshjemmelen i sjette ledd, er endret slik
at det kan gis nærmere regler i forskrift bl.a. om bortfall av permanent
oppholdstillatelse og hvor langvarig et mellomliggende opphold i
Norge må være for at opphold i utlandet ikke skal regnes som sammenhengende.
Komiteen mener det fremstår som fornuftig
at det også presiseres i den nye utlendingsforskriften at en utlending
som hovedsakelig er bosatt i utlandet, kan miste den permanente
oppholdstillatelsen selv om vedkommende har mellomliggende opphold
i Norge av noe varighet. Både av informasjonshensyn og av hensyn
til at det ikke skal være tvil om adgangen til forskriftsregulering,
må det derfor komme tydelig til uttrykk i loven at formuleringen
"sammenhengende" ikke skal forstås helt bokstavelig, men at det
kan gis nærmere regler i forskrift som fastsetter at opphold i utlandet
kan anses sammenhengende selv om utlendingen har hatt mellomliggende
perioder med opphold i Norge.
For å unngå eventuell tvil om at politiet, i tillegg til å avgjøre
søknader om midlertidig og permanent oppholdstillatelse, også kan
gis kompetanse til å behandle søknader om fornyelse av tillatelser,
foreslår departementet å presisere dette i utlendingsloven § 65.
Det foreslås videre å gi hjemmel for å kunne gi forskriftsbestemmelse
om at Utlendingsdirektoratet, på samme måte som i dag, skal kunne
delegere kompetansen til å innvilge søknader om reisebevis og utlendingspass,
og at det også åpnes for at politiet i visse tilfeller skal kunne
avslå søknader om utlendingspass og søknader om fornyelse av utlendingspass.
Komiteen har ingen merknader.
For å unngå eventuell tvil om at et brudd på straffebestemmelsen
i utlendingsloven § 108 første ledd bokstav c må regnes som et brudd
på lovens bestemmelser som kan gi grunnlag for utvisning, jf. utlendingsloven
§ 66 første ledd, foreslår departementet å presisere at en utlending
uten oppholdstillatelse også kan utvises når vedkommende forsettlig
eller grovt uaktsomt har gitt vesentlig uriktige eller åpenbart villedende
opplysninger i en sak etter loven. Presiseringen er i samsvar med
gjeldende rett.
Komiteen har ingen merknader.
Nytt § 79 tredje ledd fastslår at søksmål om gyldigheten av Utlendingsdirektoratets
og Utlendingsnemndas vedtak, skal anlegges ved Oslo tingrett. Dette
er i tråd med endring som ble foretatt 9. mai 2008 i utlendingsloven
1988 § 47a.
Komiteen viser her til sine merknader
i Innst. O. nr. 42 (2007–2008) om utlendingsloven.