Grunnlagt for at Kystfiskarlaget mener å kunne dokumentere feil er følgende:

       Dette er et grunnleggende prinsipp, lovregulert og fundamentalt i et fungerende demokrati. Alvoret i dette kommer klart frem når vi ser på § 120 i Straffeloven:

       Kystfiskerlaget kan ikke bestemme at våre folkevalgte skal innrømme at Kystfiskerlaget legger frem en rekke punkt der vedtak, bestemmelser eller skriftelige opplysninger er i strid med de faktiske realiteter i offentlige dokument. Dette må Stortinget selv bestemme ved å undersøke de påstander som blir lagt frem.

       Kystfiskerlaget vil her liste opp punkter der opplysninger fra departementenes politikere blir satt opp imot offentlig dokumentasjon og regnskapstall, og der det blir dokumentert at de første opplysningene er feil.

       Dersom Kystfiskarlaget skal legge frem alle den dokumentasjon som komiteen ber om så vil sakene bli uhåndterlige og uoversiktelige. Derfor vil Kystfiskerlaget i hovedsak legge frem eksempler der man har sprikende utsagn i forholdet mellom utsagn fra departementene og lover og/eller andre offentlige dokumenter.

       Det Stortinget så må ta stilling til er om denne systematiske feilinformasjon, og det den impliserer, skal aksepteres. Man kan i disse sakene nå få svar på om Stortinget vil akseptere at visse organer har anledning til å fastsette egen rettspraksis på et annet grunnlag enn det Stortinget fikk seg forelagt. Vi har organisasjoner i Norsk Fiskerinæring som har etablert en praksis som er i strid med norsk lov. Dette gir seg utslag i uregelmessigheter som enten i seg selv er - eller indikerer at det forefinnes - kriminelle og dermed straffbare forhold.

       Særlig blir dette påfallende når man ser reaksjonene fra offentligheten overfor andre personer som gjør ubetydelige feil og forsømmelser.

Tabell 1-1. Oversikt over grunnlag for og skatte- og avgiftstrekk i salgslagene.

       Tidligere ble grunnlaget for produktavgift også redusert med trukket omsetningsavgift fordi denne var en del av lagsavgiften. Dette har salgslagene gjort uten lovhjemmel, se Dok.nr.1:03, side 1, punkt a):

       Bare dette punktet har ført til milliontap for fiskernes sosiale ordninger i den aktuelle perioden.

       På et tvilsomt lovgrunnlag reduserer man grunnlaget for omsetningsavgiften (som tidligere ble trukket før produktavgift) med to poster som kalles « omsatt utenom salgslagene » og « statstilskott » når det tydeligvis er betalt produktavgift for disse poster.

       Denne differansen utgjør 4.012,5 mill. kr i redusert grunnlag for omsetningsavgift for perioden 1982 til 1989 og medfører dermed en svikt i inntektene til pensjonstrygden for fiskere på 0,25 % x 4.012,5 mill. kr = 10,0 mill. kr.

       Vi ser at beregningsgrunnlaget er redusert med 197,9 mill. kr fordi tang og tare er trukket ut fra førstehåndsleveringene. Men vi ser i verditallene fra Fiskeridirektoratet (Vedlegg 2.1 til 2.8) at omsetningen av tang og tare har vært 0 fordi denne omsetningen ikke går om salgslagene. Likevel trekker man fra noe som aldri har vært der.

Vedlegg nr 2.1 til 2.8

       Oversikt over verditall innført i Fiskeridirektoratets sluttseddelsystem for årene fra og med 1989 til og med 1992.

I vedlegg 3.2

       Her heter det: « Hos Sunnmøre og Romsdal fiskesalgslag skulle verdibegrepet tilsvare trekkgrunnlag 1 i en avregning til fisker pluss støtte. »

       Ifølge den praksis som var etablert skulle verdigrunnlaget i Fiskeridirektoratets verditalloversikt være grunnlaget for beregning av produktavgift.

Vedlegg nr 3.1 og 3.2

       Telefax fra Statistikkontoret i Fiskeridirektoratet datert 28.10.94.

       På side 1 blir her skrevet at disse statistikkene også omfatter kvoter ved New Zealand og Vest-Afrika. Men hvorfor er da ikke de artene som blir fisket her med i statistikkene på lik linje men andre arter som sverdfisk, sardinella, brunhai og makrellhai?

       Denne fisken kan ikke forefinnes under « Annen fisk » fordi denne er levert i hektoliter og ingen fisk fra New Zealand var levert på denne måten. I denne sammenheng vil Kystfiskarlaget vise til brev datert 29.10.94: « Om sosiale ordninger for fiskarar. » med alle vedlegg.

Hovedavtalen

       Et klart moment som er i strid med godkjenningen av den differensierte produktavgiften er at det er fremkommet at dette ble gjort i samarbeid med interesser internt i Norges Fiskarlag. Dette samarbeidet var mulig kun på grunn av Hovedavtalen.

       Kystfiskarlaget vil minne om § 14 i Hovedavtalen:

       « Forholdet til Stortinget »: « Denne avtale og avtale som er inngått i henhold til den, står tilbake for vedtak fra Stortinget . . Heller ikke kan noen avtale kreves gjennomført i strid med traktat som er godkjent av Stortinget. »

Kystfiskarlaget

       Det som er Kystfiskarlagets erfaring i dette sakskomplekset er følgende: Når Kystfiskarlaget går ut til norske fiskere med riktig og nødvendig informasjon med grunnlag i offentlige dokumenter, så blir dokumentasjonen avvist med påstander av sentrale byråkrater/politikere uten å bli avkrevd dokumentasjon. Samtidig blir man enten direkte, eller bare ved at man imøtegår realitetene som blir presentert, stemplet som useriøs. Kystfiskarlaget går så til den samme institusjon som den sentrale byråkrat/politiker tilhører og fremskaffe faktisk dokumentasjon på at det er Kystfiskarlaget som hadde rett. Men denne korrigeringen av feilinformasjon fra det offentliges side når sjelden eller aldri frem til dem dette angår.

       Dermed blir de inntrykk som blir sittende igjen hos fiskerne og det øvrige samfunn som leser aviser (herunder Stortinget) at det er Kystfiskarlaget som hver gang tar feil, selv om det motsatte er dokumentert.

       Riksrevisjonen, Departementene og komiteene sin klare melding i media, i brev og i vedtak er at det som ikke kan dokumenteres ikke kan legges til grunn i saksbehandlingen. Her er Kystfiskarlaget helt på linje, og går ut ifra at komiteene forholder seg til dokumentasjon og realiteter i tjenestemennenes sin dokumentasjon i Dok.nr.1:03 og ikke til kollegiet sin konklusjon som nå er redusert til påstander.

       Og verdien av disse påstandene kan illustreres ved uttalelsene til amanuensis Arne Kolstad i « Fiskeribladet » allerede i januar 1988: « Om jeg skal si noe « politisk » så må det være at fiskernes sosiale ordninger etter hvert er blitt så kompliserte at det bare er to-tre mennesker - noen - her i landet som har oversikt. » (Se Vedlegg 3).

Angående dokumentasjon

       For å spare Kystfiskarlaget og komiteen for arbeid legger vi til grunn de opplysninger og den dokumentasjon som tidligere saksbehandler i Norges Kystfiskarlag, Kåre Torvholm, har oversendt komiteen med kopi til Kystfiskarlaget. Herunder hører blant annet:

       Kystfiskarlaget tar det nå som en selvfølge at alle opplysninger som komiteen skal vurdere, vurderes på samme premisser. Kystfiskarlaget forutsetter dermed at komiteen har tatt eget initiativ for å innhente den dokumentasjon som ligger til grunn for uttalelsene fra Marie Lovise Widnes og Arne Kremmervik som Riksrevisjonen har «tilbakevist». Kystfiskarlaget har grunn for å anta at Stortinget kan stå i fare for å verifisere feilaktige påstander fra Riksrevisjonens side, da det etter det Kystfiskarlaget kjenner til ikke ble innhentet grunnlagsdokumentasjon fra noen.

       Kystfiskarlaget vil her også vis til Telefax datert 03.11.94: « NOTAT: STATSTILSKUDD 84-86 » angående uregelmessigheter i forbindelse med statstilskudd til fiskerinæringen.

       Avslutningsvis vil Kystfiskarlaget vise til hva Peter Angelsen uttalte til « Lofotposten » den 25.04.88: « - De opplysninger som kom frem i Lofotposten fredag om sykelønnsordningen for fiskere, bør føre til at alt som skjedde da Odelstingsroposisjonen kom til Stortinget, må på bordet. Personlig forundrer det meg sterkt at det overhode ikke fantes dokumentasjon på at sykelønnsordningene måtte endres. Likevel ble forslaget tvunget gjennom. » Vedlegg 5.

       Kystfiskarlaget kunne lagt frem mange flere punkter der det er betydelig sprik mellom påstander fra ansvarlig hold og dokumentasjon som Kystfiskarlaget selv måtte innhente. Men vårt syn er at hvis ikke det som nå er dokumentert er nok, vil selv ikke 1.000 sider med tilleggsdokumentasjon forandre på dette.

       Hvis det nå ikke blir reagert kan Kystfiskarlaget bare slå fast at denne saken er for stor, og ikke liten nok til å oppfølges fra Stortinget slik Kystfiskarlaget ser det når det gjelder andre saker, som kan sammenlignes med « lommerusk ». Eksemplene her er mange, men kort kan nevnes noen drosjeregninger, 70.000 i kommandittskatt og ett eller annet i Engerdal.