Brev fra advokatfirmaet Stenberg-Nilsen, Christophersen & Lyngtveit ANS til kontroll- og konstitusjonskomiteen, datert den 21. mai 1997.

Ad.: Lund-kommisjonens rapport

       Jeg viser til komiteens høring den 8. januar 1997, der jeg ble gitt rimelig anledning til å gi forklaring.

       Jeg vil likevel komme med et par tilføyelser samt ta opp et punkt som ikke ble berørt under høringen av meg, nemlig klagesakene.

I. Telefonavlytting

       Hjemmelsgrunnlaget for telefonavlytting har vært diskutert etter at Lund-kommisjonens rapport forelå. Jeg viser herom til det som er anført i h.r.dommer Bugges og mine brev av 13. juni 1996 og 10. juli 1996 samt til Bugges redegjørelse av 6. januar 1997.

       Jeg vil tilføye følgende: En del av drøftelsene i Lund-kommisjonens rapport er knyttet til mine bemerkninger i min muntlige forklaring til Lund-kommisjonen, gjengitt på side 438. Sitatet er noe ufullstendig, idet jeg i min forklaring - etter min erindring - noen linjer senere påpekte at det i bunnen alltid lå en grunn til mistanke om den type straffbare handlinger overvåkningstjenesten særlig skulle holde øye med.

       Slik har også forhørsrettene forholdt seg, jf. Lunds brev av 3. juli 1996 side 3 der det heter:

       Kommisjonens kritikk gjelder således ikke selve regelforståelsen, men at det er stilt for små krav til grunnlaget for mistanke. Disse krav må bedømmes konkret og skjønnsmessig. Om denne vurdering vil jeg holde fast ved det Bugge og jeg uttalte i vårt brev av 13. juni 1996 side 5, der det heter:

       En konkret telefonavlyttingssak fra min tid kan i noen grad etterprøves på basis av de opplysninger Lund-kommisjonens rapport inneholder. Det gjelder avlytting av to personer ved NKP-kontoret i 1986-1989. Avlyttingen ble påbegynt før jeg ble medlem av utvalget, men vedvarte et stykke inn i min periode. Lund-kommisjonens vurdering finnes på side 357, høyre spalte. Kommisjonen sier der at man har funnet det berettiget at tjenesten av overvåkingsmessige grunner fulgte med på NKP's og ledernes virksomhet. Videre påpekes at de forhold som lå til grunn for den kontroll som ble iverksatt i 1986, i og for seg forsterket mistanken. Kommisjonen er likevel av den mening at det ikke var nødvendig med et så alvorlig etterforskningsmiddel som telefon- og brevkontroll og ihvertfall ikke over et så langt tidsrom.

       Kommisjonens skjønnsmessige vurdering i ettertid faller altså annerledes ut enn tjenestens, forhørsrettens og kontrollutvalgets vurderinger i det aktuelle tidsrom. At skjønnsmessige vurderinger faller ulikt ut, er noe som oppleves i mange sammenhenger. Jeg ser det i dette tilfelle som at Lund-kommisjonen stiller seg kritisk til de vurderinger som i sin tid ble gjort, men uten at kommisjonen vil knytte f.eks. karakteristikken uforsvarlig eller ulovlig til denne overvåkingssaken.

       Dessuten vil jeg nevne at en ting er å ta stilling til nødvendigheten av en avlytting i ettertid da det var klart at avlyttingen ikke brakte avgjørende informasjon, noe annet i forkant - da resultatet var ukjent - å skulle ta stilling til om overvåkningstiltaket burde iverksettes.

II. Forståelsen av strl. § 104a, annet ledd

       Lund-kommisjonens formann, Ketil Lund, har i den offentlige høring fremholdt at den forståelse som blant annet jeg har gitt uttrykk for, først er brakt på banen i juni 1996 i forbindelse med diskusjonen om Lund-kommisjonens standpunkter.

       Dette er ikke riktig. Det fremgår av Lund-kommisjonens rapport, side 332-333, at de beslutninger som ble truffet om avlytting av telefonen til AKP (m-l)'s partikontor i 1980-årene nettopp viser til blant annet strl. § 104a, annet ledd.

       Fra høringen av h.r.dommer Ketil Lund, side 330, fremgår at det ikke synes å ha vært nevneverdig avvik mellom kommisjonens vurderinger av hvem som har vært av overvåkingsmessig interesse, og hvem overvåkingssentralens ledelse og myndighetene har sett på som av overvåkingsmessig interesse - altså som kan mistenkes for å forberede anslag mot rikets sikkerhet.

       På samme side er i høyre spalte referert følgende:

       Såvidt jeg kan se har ikke Lund-kommisjonen sagt noe nærmere om hvilke straffebestemmelser som har vært relevante i relasjon til denne registrering.

       Jeg har gitt uttrykk for at Lund-kommisjonen har lagt an sin rapport noe for straffeprosessuelt med oppmerksomhet særlig på hva som kan gjøres hvis det foreligger grunn til mistanke om et straffbart forhold. For slike situasjoner har man hele det straffeprosessuelle regelsett med straffeprosessloven i spissen å holde seg til. Kommisjonen sier lite om hva som er berettiget å foreta, der personer, organisasjoner og forhold bare har overvåkingsmessig interesse. Foranstående gjengivelse fra Lunds forklaring viser at overvåkingsmessig interesse kan foreligge selv om det ikke samtidig er grunn til mistanke om straffbart forhold.

III Klagesakene.

       På basis av Mellbye-utvalgets innstilling ble etablert en klageordning med kontrollutvalget som klageinstans, jf. instruksens § 4. Det synes som om man stilte store forventinger til denne ordning som var ment å skulle være et rettssikkerhetsmessig fremskritt, hvilket det selvfølgelig også var.

       Etter mitt skjønn har klageordningen vært en skuffelse. Av kontrollutvalgets årsberetninger fremgår at antall klager har vært lite, til dels nesten ikke klager. Det kan komme av at få har kjent til eller oppfattet at de kanskje ble overvåket eller registrert. I den utstrekning dette er grunnen, viser det lille antall klager at overvåking og registrering teknisk sett har fungert riktig i den forstand at ingen skal vite om at overvåking/registrering foregår.

       Dersom noen har ment seg overvåket, men likevel ikke klaget, kan det spekuleres over årsaken til det, men begrunnelsen kan bare gis av dem som har ment seg å være i en slik situasjon.

       Av de klager som innkom, var svært mange fra personer som hadde en følelse av at de ble forfulgt. Det er dessverre slik at mange i vårt samfunn går med en følelse av forfølgelse og av å bli overvåket av andre, men denne følelse behøver ikke å ha reell sammenheng med overvåkingstjenesten.

       Kontrollutvalget kunne etter sin instruks i sitt svar bare si om det var grunnlag for kritikk eller ikke grunnlag for kritikk. I førstnevnte tilfelle ville det bli gitt innberetning til Justisdepartementet, en innberetning som kunne bli nedgradert og offentliggjort, slik det f.eks. skjedde i Løfsnes-saken.

       Der det ikke var grunnlag for kritikk, var klageren like uvitende som før med hensyn til om han var blitt overvåket eller ikke. De fleste ville vel oppfatte svaret som at de ikke var blitt overvåket, men det kunne jo være at de var blitt det og at det ikke var grunnlag for kritikk.

       Overfor noen kunne det av personlige grunner ha vært ønskelig med et utførligere svar der det ikke var grunnlag for kritikk. Instruksen hjemlet imidlertid ikke noe slikt utførlig svar, fordi man derved lett kunne røpe om vedkommende var eller ikke var blitt overvåket, hvilket helst ingen skulle vite noe om.

       Fra forskjellige hold, også fra Stortinget, har det vært fremsatt ønske om at klagesakenes innhold burde komme nærmere frem i utvalgets årsmeldinger. Disse henstillinger ble inngående vurdert av utvalget hver gang årsmelding skulle skrives, men hver gang kom vi til at det var ytterst vanskelig å gi faktiske detaljer, idet dette kunne lede til at vedkommende klager kunne bli identifisert - noe som klageren hadde krav på ikke skulle skje.

       To klagesaker fra min tid er berørt i Lund-kommisjonens rapport. Den ene gjelder Ramm og Setsaas, nevnt på side 66-67 og side 39-40. Deres klage ga ikke grunnlag for kritikk. Dette har Ramm og Setsaas besværet seg over i ettertid. Lund-kommisjonen forbigår saken nærmest i taushet. Dette kan vanskelig tolkes på annen måte enn at kommisjonen ikke har hatt noe å bemerke til kontrollutvalgets behandling av denne saken.

       Den annen klagesak - og som er utførlig omtalt - er tidligere SF-formann Knut Løfsnes' klage over at han ble overvåket i en årrekke frem til 1974. Klagen ble fremsatt i 1991 etter at det var offentliggjort avlyttingsreferater som kunne være lekket ut fra overvåkingstjenesten.

       Personlig synes jeg det er synd at Løfsnes ikke klaget tidligere, men det kan jo skyldes at han ikke var klar over at han var blitt overvåket.

       Klagen resulterte i klar kritikk fra utvalget som påpekte at det hadde funnet sted en utilstedelig politisk overvåking. Utvalgets syn fikk tilslutning av Justisdepartementet, Justiskomitéen og Stortinget. Jeg viser til Lund-kommisjonens rapport side 300, høyre spalte.

       Dersom komiteen skulle ha ytterligere spørsmål å stille til meg, vil jeg selvsagt så langt det er mulig besvare disse.