Jeg viser til brev av 17.11.98.
1. Det framgår
at komiteen ikke kan se at det er tilstrekkelig redegjort for et
konkret hjemmelsgrunnlag for innvilgelse av de to tillatelsene.
I brev 11.11.98 har jeg redegjort for at jeg kom til at utlendingsloven § 8
annet ledd ga tilstrekkelig hjemmel for vedtaket. Jeg la særlig
vekt på hensynet til barna som jeg utdyper nærmere
nedenfor under pkt. 3
Som jeg nevnt i mitt brev av 11.11.1998,
er det vanskelig å fastlegge de ytre rammer for utlendingsloven § 8
annet ledd med sikkerhet. Når det gjelder denne lovbestemmelsen
- som henviser til allmennmenneskelige vurderinger - må det
legges til grunn at den gir et vidt spillerom for skjønnsutøvelse.
Dette er også understreket i forarbeidene til utlendingsloven § 8,
Ot prp nr 46, (1986-87) side 194:
"Det vil være behov for å kunne
gi tillatelse selv om vilkårene ikke er oppfylt. Deler
av dette området vil eventuelt kunne reguleres nærmere
ved forskrift, jfr. annet pkt., men meget il måtte overlates til
myndighetenes skjønn i slike tilfeller. Rammen for reglene
og skjønnet foreslås lovfestet ved de kriterier
som er angitt i første pkt.»
På denne bakgrunn fant jeg -
om enn under tvil - at det forelå tilstrekkelig hjemmel
for vedtaket.
Når det gjelder spørsmålet
om presedens i forhold til andre saker av samme kategori, viser
jeg også til mitt tidligere svar til komiteen. Det er et grunnleggende
prinsipp at like saker skal behandles likt.
Tatt i betraktning den tvil som kan foreligge
med hensyn til lovgrunnlaget - og de oppfatninger som kommer til
uttrykk i brevet fra kontroll- og konstitusjonskomiteen - er jeg
innstilt på å stille eventuelle nye saker i bero
inntil arbeidet med den nye forskriften er avsluttet. Det kan opplyses
at det for tiden ikke er tilsvarende saker til behandling i departementet.
2. Komiteen ber om en redegjørelse
for om Regjeringen har vurdert å framlegge den nye forskriften
for Stortinget.
Etter utlendingsloven § 5 første
ledd er det Stortinget som godkjenner hovedprinsippene for regulering
av innvandringen, mens Kongen gir forskrift om regulering av innvandringen,
jf annet ledd.
Fremmedlovutvalgets forslag (NOU 1983:47)
til ny § 5 innebar at Stortinget skulle godkjenne prinsippene
for regulering av innvandringen og de alminnelige forskrifter som
ble gitt i medhold av loven. Særlige viktige endringer
i forskrifter og retningslinjer skulle også forelegges
Stortinget. Utvalgets mindretall gikk inn for at det ikke burde oppstilles
noe krav om at prinsippene for regulering av innvandringen og de
alminnelige forskriftene skulle godkjennes av Stortinget.
Fremmedlovutvalgets flertallsforslag ble
ikke fulgt. I Ot prp nr 46 (1986-87) side 51 flg og 190 redegjøres
det nærmere for begrunnelsen. Som det framgår
av forarbeidene skulle Stortinget fastsette hovedprinsippene for
reguleringen av innvandringen, og ikke detaljreguleringen.
Stortinget har, bl a gjennom behandlingen
av stortingsmeldinger, fastlagt hovedprinsippene for innvandringsreguleringen.
Når en forskriftsbestemmelse ligger innenfor de hovedretningslinjer som
Stortinget har trukket opp, innebærer det at forskriften
ikke må forelegges Stortinget. Heller ikke forskriftsendringer
i medhold av den tidligere fremmedloven ble forelagt Stortinget.
Det vises her til Ot prp nr 46 (1986-87)
side 52, der det fremgår at
"Heller ikke forskrifter som gjelder innvandringsregulering
har vært forelagt for Stortinget. Innholdet er i store
trekk i samsvar med det Stortinget har uttalt ved behandlingen av
de foran nevnte stortingsmeldingene. Departementet anser dette som en
hensiktsmessig ordning også i fremtiden og foreslår
at det sies uttrykkelig at Kongen gir forskrifter om regulering
av innvandringen, jf lovutkastet § 5 annet ledd. Disse
må selvsagt holde seg innenfor de retningslinjene som er
fastlagt av Stortinget.»
Det avgjørende for spørsmålet
om en forskrift skal forelegges Stortinget, er derfor om den aktuelle
bestemmelsen ligger innenfor de hovedretningslinjer som Stortinget
har trukket opp. I denne sammenheng påpeker jeg at det
er foretatt en rekke endringer i utlendingsforskriften etter at
utlendingsloven ble satt i kraft 01.01.91. Nye grupper utlendinger
har gjennom endringer i forskriften §§ 4 og 4a
fått rett til tillatelse i Norge. Bl a fikk grupper som
skapende kunstnere, kulturformidlere, medarbeidere i humanitære
eller ideelle organisasjoner og medarbeidere som er nødvendige
for gjennomføring av kontrakter eller utvikling av norsk
næringsliv, rett til tillatelse på visse vilkår ved
forskriftsendring av 01.01.93. I 1997 ble en ny gruppe utlendinger,
ansatte i utenlandske statsselskaper mv, tatt inn i utlendingsforskriften.
Forutsetningen for alle disse tillatelsene er at bolig- og underholdskravet
er oppfylt. Tillatelsene gis for ett år av gangen, men
kan fornyes. Tillatelsene bindes til et bestemt formål
og danner ikke grunnlag for bosettingstillatelse i Norge. Dette
er forskriftsbe-stemmelser som gir rett til tidsbegrenset opphold
i Norge. Det har ikke vært reist tvil om at det ligger innenfor
fullmakten etter utlendingsloven § 5 annet ledd, jf første
ledd, å gi disse bestemmelsene. De har således
ikke vært forelagt Stortinget.
For helhetens skyld nevner jeg at det
i medhold av utlendingsloven § 9 - reglene om familiegjenforening
- også er foretatt endringer i forskriftene etter utlendingslovens
iverksetting. Endringene medførte at nye grupper familiemedlemmer
ble gitt rett til tillatelse på visse vilkår.
Dette er tillatelser som gir grunnlag for varig opphold i Norge. Heller
ikke disse forskriftsendringene er forelagt Stortinget.
3. Arbeidstillatelse til de to peruanske
kvinnene ble gitt for ett år, med adgang til fornyelse.
Bolig- og underholdskravet var oppfylt. Tillatelsene var knyttet
til arbeidet hos familien Ugland og dannet ikke grunnlag for familiegjenforening
eller bosettingstillatelse i Norge. Det var med andre ord ikke tillatelser
som danner grunnlag for varig opphold i Norge. Den forskriften som
er under utarbeidelse vil bli basert på denne avgrensningen.
Etter min oppfatning vil en forskrift som skal sikre barn i tospråklige
familier en tverrkulturell og tospråklig oppdragelse, hvor
barna er sterkt knyttet til de aktuelle personer, ikke være
av en slik art at den må forelegges Stortinget. Jeg viser
igjen til at lignende forskriftsendringer, der nye grupper utlendinger
er gitt rett til tidsbegrenset opphold i Norge på bestemte
vilkår, har vært ansett for å ligge innenfor
fullmakten i utlendingsloven § 5 annet ledd.
Forslaget i Dok 8:78 (1996-97), jf Innst
S nr 238 (1996-97), omhandlet en annen type arbeidsforhold enn det
arbeidet det ble gitt tillatelse for i de to aktuelle sakene. Det
gjaldt arbeid knyttet til den alminnelige husholdningen i et privat
hjem, dvs hushjelper og vaskehjelper. Tillatelsene som ble gitt
til de to peruanske kvinnene, var basert på andre hensyn
og formål, jf ovenfor.
Som nevnt i brev 11.11.98, siste side,
vil det være nødvendig å foreta en nærmere
avgrensing i den forskriften som er under utarbeidelse. Kommer det
i denne forbindelse opp forhold som kan reise tvil om den konkrete
detaljreguleringen ligger innenfor de hovedprinsipper Stortinget
har trukket opp, herunder gjennom sin behandling av Dok 8:78 (1996-97),
jf Innst S nr 238 og de typetilfeller som er omhandlet der, finner
jeg det riktig å framlegge forskriften for Stortinget.