Norge har hatt en gradvis liberalisering av
telemarkedet. I internasjonal sammenheng har Norge et svært lavt
prisnivå og et godt utvalg av teletjenester over hele landet.
Samferdselsdepartementet legger vekt på at det skal føres
en langsiktig og forutsigbar telepolitikk. Teknologi- og markedsutvikling
vil imidlertid gjøre det nødvendig med jevnlig
gjennomgang av regelverket med tanke på justeringer. Departementet
vil videre legge vekt på nasjonale og distriktspolitiske
hensyn samtidig som myndighetene stimulerer til utvikling av konkurranse
og gir motiv til videre investeringer i og utvikling av infrastrukturen.
Taletelefoni, leide samband og tilknytning til
digitalt nett regnes i dag som grunnleggende tjenester og er sikret
ved leveringsplikt. Målet om landsdekning av grunnleggende
tjenester videreføres.
Samferdselsdepartementet er ansvarlig for at
det gjennomføres en løpende overvåking
og vurdering av konkurransen i telemarkedet, og vurderer løpende behovet
for eventuelt ytterligere konkurransefremmende tiltak.
Det er lagt til grunn at Norge skal ha et tilsvarende regulatorisk
regime på telekommunikasjonsområdet som resten
av EØS-området.
Prisene på teletjenester ble reelt
sett redusert med 53 pst. fra 1989 og frem til 1. januar 1998. Også etter avviklingen
1. januar 1998 av de resterende eneretter har det vært
en betydelig reduksjon av teleprisene. Det er viktig å føre
en politikk som stimulerer til kostnadseffektiv teknologi og høy
kapasitetsutnyttelse.
Med hjemmel i teleloven har Post- og teletilsynet etablert
en ordning for registrering av tilbydere av offentlig telenett og
offentlig telefontjeneste. Registreringsplikten er nærmere
regulert i forskrift om offentlig telenett og offentlig teletjeneste.
Et knapt år etter at hele telemarkedet åpnet for
konkurranse har Post- og teletilsynet registrert 28 tilbydere i
det norske telemarkedet. De 28 tilbyderne fordeler seg på tilbydere
av offentlig telenett, tilbydere av offentlig telefontjeneste og
tilbydere av overføringskapasitet.
Telenors konkurrenter på fast telefoni
har etter et knapt år i telemarkedet totalt skaffet seg
om lag 300 000 registrerte privat- og bedriftskunder.
Et knapt år etter liberaliseringen
har Telenors konkurrenter ifølge Telenor tatt om lag 7
pst. av totalt antall minutter når det gjelder fjerntrafikk
og om lag 13 pst. av totalt antall minutter når det gjelder
internasjonal trafikk. Så langt må det sies å ha
vært en tilfredsstillende utvikling av konkurransemarkedet
i Norge sammenlignet med andre land i samme situasjon.
I 1998 har det vært en vekst i den
samlede trafikken. Trafikkveksten skyldes bl.a. økt bruk
av Internett. Internett står i dag for om lag 18 pst. av
trafikkmengden i abonnentnettet, det er ventet at denne andelen
vil øke til om lag 23 pst. i løpet av 1999. Trafikkveksten skyldes
også økning i trafikk mellom fastnett og mobilnett,
samt mellom Norge og utlandet.
Mobiltelefontettheten her i landet er oppe i
om lag 45 pst. Norge har med det verdens tredje høyeste
mobiltelefontetthet målt pr. innbygger. Til sammenligning
er fastnettilknytningen på om lag 56 pst.
Markedet for overføringskapasitet er
i stadig utvikling i Norge. Det er naturlig å dele markedet
for overføringskapasitet opp i aksessnett (abonnentnett)
og transportnett. Mobilnettene er pr. i dag de eneste alternativene
til Telenors aksessnett når det gjelder taletelefoni til
husstander. Det er imidlertid ventet at kabelfjernsynsnettene innen
relativt kort tid kan gi alternativ aksess for en del av befolkningen.
Det foreligger også planer om prøveprosjekter
for å kunne tilby telefoni over strømnettet. Når
det gjelder transportnett finnes det i dag flere tilbydere, bl.a.
Jernbaneverket og elektrisitetsselskapene. Jernbaneverket har etablert
et kommunikasjonsnett langs jernbanen for intern kommunikasjon for
egen og NSBs virksomhet. Det er nå reell konkurranse på hovedtransportstrekningene
og mot utlandet.
Pris er så langt den viktigste konkurranseparameteren
i telemarkedet, og de nye tilbyderne legger seg derfor som regel
under Telenor i pris.
Ved behandlingen av St.meld. nr. 17 (1997-98),
jf. Innst. S. nr. 123 (1997-98), ba Stortinget Regjeringen om å utarbeide
en plan for forsert utbygging av fremtidsrettede bånd og
linjer av tilstrekkelig bredde og kapasitet slik at husstander og
virksomheter i hele landet sikres mulighet for overføringskapasitet
som er tilstrekkelig til å ta i bruk stadig nye kommunikasjonsmuligheter.
Ser man konkret på den samlede etablerte
infrastrukturen i Norge, har transportnettene i dag i all hovedsak tilstrekkelig
overføringskapasitet til å kunne dekke de behov
som måtte bli etterspurt over hele landet. Mangelen på overføringskapasitet/båndbredde
synes først og fremst å ligge i aksessnettene,
men disse vil bli oppgradert/supplert. Alternative aksessnett
og -teknologier finnes allerede og bygges videre ut. På bakgrunn av
dette synes det ikke nå å være behov
for noe eget, statlig tiltak for forsert utbygging. Tilbyderne i
telemarkedet synes å være i stand til å tilby
den nødvendige kapasitet over hele landet på kommersielt
grunnlag. Tilbud om fast telefoni, leide samband og tilknytning
til digitalt nett, vil dessuten være en del av Telenors
leveringsforpliktelse, og for øvrig underlagt maksimalprisreguleringen.
I kap. 2.3 i meldingen gis en omtale av teleinfrastrukturen
i Norge.
Digitaliseringen har medført at grensene
mellom kringkastings-, tele-, media- og IT-sektorene er i rask endring.
Vi er på veg over i en situasjon der infrastrukturen i
praksis blir felles for de hittil atskilte sektorene. Dette reiser
en rekke spørsmål som gjør det nødvendig å vurdere
hvordan gjeldende regulering av disse områdene er tilpasset
utviklingen. bl.a. er det viktig å se om det eksisterende
system for å regulere nettinfrastruktur, der noen av disse
er regulert gjennom egne sektorregelverk, må tilpasses
slik at det legges til rette for at den samlede distribusjonskapasitet
kan benyttes til flere formål. Regjeringen har oppnevnt
et utredningsutvalg (Konvergensutvalget) som vurderer behovet for
endringer i reguleringen av tele- og kringkastingsområdet.
Komiteen understreker
at hovedmålene for norsk telepolitikk ligger fast slik
de kom til uttrykk i Innst. S. nr. 284 (1995-96):
– "å sikre
alle husstander og bedrifter over hele landet grunnleggende teletjenester
av høy kvalitet til lavest mulig pris.
– å sikre størst
mulig verdiskapning og effektiv utnyttelse av de ressurser som settes
inn på telesektoren.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Venstre, viser til at Norge har hatt en
skrittvis avvikling av eneretten innen telesektoren, og at Norge i
internasjonal sammenheng har et svært lavt prisnivå og
godt utvalg av teletjenester over hele landet. Flertallet vil
understreke at man via ulike virkemidler, bl.a. forskrifter og konsesjonsplikt,
sikrer at alle deler av landet får et likeverdig tilbud
av teletjenester til lavest mulig pris.
Flertallet har merket seg at
Regjeringen i St.meld. nr. 24 (1998-99) sier at det så langt
har vært en tilfredsstillende utvikling av konkurranse
i markedet i Norge sammenlignet med andre land i samme situasjon.
Flertallet har registrert at
det er konkurranse innen tjenesteområdet og transportnettet.
Telenor har imidlertid foreløpig en dominerende posisjon
i disse markedene. Når det gjelder fastlinjeaksess, er
det så langt begrenset med konkurranse. Flertallet har merket
seg at Telenor de senere år har økt abonnementsprisen
og redusert trafikkprisene - rebalansert prisene. Flertallet ser
at det i et marked som er åpnet for konkurranse er nødvendig
med priser som avspeiler de underliggende kostnader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre konstaterer at avreguleringen og globaliseringen
av telemarkedet har bidratt til at hele landet har fått
billigere og kvalitativt bedre teletjenester.
Disse medlemmer har merket seg
at Regjeringen i St.meld. nr. 24 (1998-99) sier at utviklingen i konkurransemarkedet
er tilfredsstillende. Disse medlemmer er ikke ubetinget
enig i dette og vil i den sammenheng peke på Telenors meget
dominerende posisjon i markedet.
Disse medlemmer vil vise til
at Fremskrittspartiet og Høyre kjempet i mange år
for å liberalisere telemarkedet og å få etablert
konkurranse, men uten å oppnå flertall for dette
i Stortinget. Først da internasjonale handelsavtaler tvang
Norge til å liberalisere telemarkedet, gikk stortingsflertallet
inn for avregulering, men da på et senest mulig tidspunkt.
Etter at liberaliseringen er gjennomført og konkurranse
er etablert har utviklingen gått i den retning Fremskrittspartiet
og Høyre hevdet, tjenestene har blitt bedre og prisene lavere.
At stortingsflertallet så lenge holdt fast på monopolet,
har påført bedrifter og husholdninger unødvendige
kostnader.
Disse medlemmer har registrert
at det er konkurranse innen tjenesteområdet og transportnettet. Telenor
er dominerende på disse markedene, og det er behov for
sterkere konkurranse. På fastlinjeaksess har Telenor fortsatt
tilnærmet monopol. Her har Telenor de siste to årene økt
abonnementsprisene kraftig og har begrunnet det med at prisene i
en periode har vært for lave i forhold til underliggende
kostnader. Disse medlemmer har merket seg at Telenor
nå har rebalansert abonnementsprisene og forutsetter at
dette vil avspeiles i den fremtidige prisutviklingen.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av at det fra departementets side legges sterk vekt
på å legge forholdene til rette slik at nye aktører
kan etablere seg i det norske telemarkedet. Dette er en forutsetning
for å oppnå reell konkurranse. Reell konkurranse
bidrar til at utviklingen med lavere priser og bedre tjenester fortsetter
slik at de telepolitiske målsetningene kan realiseres.
Disse medlemmer er kjent med
rollekonflikten som Samferdselsdepartementet befinner seg i når
det gjelder å fremme konkurransefremmende tiltak. Samtidig
som departementet har et overordnet ansvar for at bedrifter og husholdninger
gjennom konkurranse i telemarkedet får gode tjenester til
lave priser, forvalter departementet statens eierskap i Telenor. Disse medlemmer forutsetter
at departementet i situasjoner der denne type konflikter oppstår,
prioriterer husholdningenes og bedriftenes behov for bedre og billigere
tjenester.
Disse medlemmer mener det er
uheldig at Samferdselsdepartementet både forvalter statens
eierskap i Telenor og samtidig er overordnet myndighet for Post- og
teletilsynet som er reguleringsmyndighet overfor blant annet Telenor. Disse
medlemmer mener derfor det er av stor viktighet at eierskap
og regulatoriske myndigheter i fremtiden ikke ligger i samme departement.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet foreslår
at man arbeider for å få et bredt politisk flertall
for å skille telelinjer og teletjenester, ved at staten
oppretter et nytt selskap som skal eie og drive telelinjene. Dette
selskapet skal være 100 pst. eiet av staten og drives som
et break-even-foretak, der et driftsoverskudd kun kan brukes til
investeringer og prisnedsettelse. Disse medlemmer mener
dette vil forhindre at selskapet blir en statlig "melkeku", og tvinge
Telenor til å operere på lik linje med de private teleaktørene
som selskapet konkurrerer med.
Disse medlemmer vil privatisere
offentlige kommunikasjonsbedrifter som opererer i et konkurransemarked.
Det offentlige skal ha ansvaret for at det er et riksdekkende telefonnett
inkludert ansvaret for koordineringsoppgaver.
Disse medlemmer mener at offentlige
kommunikasjonsbedrifter må hindres i å ta monopolfortjenester
og stenge ute konkurrenter.
Disse medlemmer vil arbeide for
en raskere utbygging av stamnettene på informasjonsmotorveien.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
vise til følgende merknader i Innst. S. nr. 123 (1997-98):
«Komiteens medlemmer fra Høyre mener det
er viktig hele tiden å vurdere nye tiltak eller organisatoriske endringer
som kan stimulere konkurransen i markedet. En fungerende og rettferdig
konkurranse vil bety at kundene i markedet tilbys tjenester med
høyere kvalitet og til lavere priser enn ellers. Det er
samtidig viktig at omfattende endringer er forsvarlig belyst før
de iverksettes. Disse medlemmer vil minne om at forhastede tiltak
kan bidra til å bringe en friere konkurranse i miskreditt
og dermed motvirke kundenes interesser på kort og lang
sikt. Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:
«Regjeringen
bes innen utløpet av 1998 fremme for Stortinget en vurdering
av hvordan en utskillelse av Telenors infrastrukturnett i et eget
selskap kan bidra til å fremme konkurransen i markedet
og dermed legge grunnlaget for tjenester av høyere kvalitet
og til lavere priser."»
Disse medlemmer har merket seg
at ingen andre land i EØS-området som har hel-
eller delprivatisert det statlige teleselskapet, har skilt ut nettdelen
som eget selskap.
Disse medlemmer har merket seg
at departementet i denne meldingen ikke foreslår å skille
ut Telenors nett som eget selskap.
Disse medlemmer konstaterer at
andre aktører i telebransjen ikke prioriterer utskillelse
av Telenors nett i eget selskap som virkemiddel for å øke
konkurransen på telemarkedet.
Disse medlemmer har merket seg
argumentene om at det ligger sterkere incitamenter til å oppgradere og
utvikle nettet når nettet er eid av et selskap som også er
produsent av teletjenester.
Disse medlemmer vil derfor ikke
foreslå å skille ut Telenors nett som eget selskap.
Komiteen har merket
seg departementets vurdering av at det ikke er behov for å iverksette
spesielle tiltak for å oppnå et landsdekkende
tilbud for bredbåndstjenester på transportnettet.
I følge departementet ligger begrensningene på aksessnettet.
Komiteen vil understreke viktigheten
av at hele landet får dekket sitt behov for bredbåndstjenester
i takt med den teknologiske utvikling og den forventede økning
i etterspørselen av denne typen tjenester i årene som
kommer. Dette er av meget stor betydning for næringslivet
og er en viktig forutsetning for å beholde bedrifter og
innbyggere i Distrikts-Norge.
Komiteen forutsetter at hele
aksessnettet så raskt som mulig blir oppgradert slik at
hele landet kan få bredbåndstjenester.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høy-re og Sosialistisk
Venstreparti, vil peke på at utviklingen av informasjons-
og kommunikasjonsteknologien er en drivkraft som vil endre vår
hverdag og vårt samfunn på en gjennomgripende
måte. Teknologien gir mulighet for å utvikle ny
næringsvirksomhet. Den gir mulighet for å utvikle
eksisterende virksomhet. Den gir tilgang til nye tjenester. Den
gir mulighet for å organisere aktiviteten i hjem, skole,
service, arbeids- og næringsliv på en annen og
mer rasjonell måte.
Flertallet vil peke på at
dette gir mulighet for økt valgfrihet, mulighet for løsning
av nye oppgaver, mulighet for å skape og utvikle arbeidsplasser.
Den nye teknologien reduserer betydningen av avstand. Dette betyr
at virksomhet kan være organisert med aktivitet flere steder
knyttet sammen gjennom nettverk. Teknologien gir mulighet for kontakt
over store avstander. Og den kan redusere den ulempe som regioner
som ligger langt fra sentra og markeder alltid har hatt som følge
av store geografiske avstander.
Flertallet vil peke på at
den nye teknologien bærer i seg flere motstridende utviklingstrekk.
Teknologien kan gi økt valgfrihet for enkeltmennesker og bedrifter,
men den også kan virke ekskluderende dersom kunnskapen
om teknologien er begrenset. Teknologien kan redusere avstandsulemper
og bidra nye muligheter i distriktene, men den kan også bidra
til sentralisering ved at den kan samle og bearbeide store mengder
informasjon på ett sted.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Venstre, vil framheve at ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi gir
nye muligheter. Teknologiutviklingen innenfor dette området
vil i stor grad påvirke utformingen av morgendagens norske
samfunn. Denne nye teknologien gir nye muligheter for næringslivet.
Det kan og vil utvikles ny næringsvirksomhet og eksisterende næringsvirksomhet
vil utvikles og til dels endres. Teknologien gir nye og større
muligheter med tanke på lokalisering av virksomheter. Nye
tjenester oppstår og nye behov skapes. Vi ser allerede
at hverdagen påvirkes i hjem, skole og arbeidsliv.
Den nye teknologien reduserer avstandsulempene. Kommunikasjon
forenkles og kompetanse kan utveksles og utvikles i nettverk, uten
at all virksomhet må være samlet på ett
sted. Mange virksomheter som tidligere har hatt betydelige avstandsulemper,
vil oppleve at kommunikasjon blir lettere og at avstandsulemper reduseres.
Samtidig er det viktig å understreke at fokuseringen på IKT
ikke må overskygge det faktum at for mange virksomheter
representerer transport av innsatsfaktorer og produkter over lange
avstander fortsatt en stor kostnad. Denne kostnaden kan ikke reduseres gjennom
bedre telekommunikasjon.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener at de nye teknologiske
mulighetene bevisst må benyttes til å gi økt
valgfrihet og økt kunnskap. Disse medlemmer ser
det likeså som et mål at de nye teknologiske mulighetene
skal bidra til å styrke norsk næringslivs konkurranseevne,
og at teknologien bevisst skal benyttes til å redusere
avstandsulempene i distriktene.
Disse medlemmer mener at alle
som ønsker det skal få kunnskap om bruken av informasjons-
og kommunikasjonsteknologi og tilgang til dette kommunikasjonsverktøyet.
For å gjøre dette mulig mener disse medlemmer at
det må bygges ut en landsdekkende infrastruktur med stor
kapasitet. Husstander og virksomheter over hele landet skal sikres
mulighet for tilknytning til nett med en overføringskapasitet
som er tilstrekkelig til at de kan gjøre bruk av stadig
nye kommunikasjonsmuligheter. Det kan i praksis bety mulighet til å bestille
TV-program og film til en tid som passer for den enkelte, til å avholde
videomøter, til å benytte bildetelefon og til å anvende
telemedisin i helsevesenet. Kostnadene for brukerne i utkantstrøk
må jamnes ut, slik at de ikke blir for høye.
Disse medlemmer viser til at
dette var bakgrunnen for at flertallet i Stortinget ved behandlingen
av Innst. S. nr. 123 (1997-98) vedtok å be Regjeringen legge
fram en plan for forsert utbygging av nettet. Disse medlemmer konstaterer
at Regjeringen nå meddeler at etter Regjeringens syn synes
den samlede etablerte infrastrukturen i Norge å ha tilstrekkelig
overføringskapasitet til å kunne dekke de behov
som måtte bli etterspurt over hele landet. Regjeringen
ser derfor ikke behov for noe eget, statlig tiltak for forsert utbygging.
Etter Regjeringens syn er tilbyderne i telemarkedet i stand til å tilby
den nødvendige kapasitet over hele landet på kommersielt
grunnlag.
Disse medlemmer har merket seg
at Telenor, som den største tilbyderen av telenett i Norge,
har planer om en betydelig oppgradering av tilførselsnettet (aksessnettet)
i hele landet. Disse medlemmer har merket seg at
den planlagte utbygging langt på veg vil kunne møte
den etterspørsel som forventes de nærmeste årene. Disse
medlemmer har videre merket seg at også andre aktører
bygger ut kapasitet i telenettet. Disse medlemmer ser
denne utbygging som svært viktige tiltak.
Disse medlemmer mener likevel
at det ikke er tilstrekkelig å forholde seg til en uttalt
vilje fra selskapene. Disse medlemmer er derfor ikke
enig med Regjeringen når den uttaler at det ikke er behov
for særskilte statlige tiltak for å sikre de samfunnsmessige behov
for framtidig kapasitet i telenettet.
Disse medlemmer vil understreke
at tilgang til høyhastighets telenett i alle deler av landet
til en akseptabel pris er en forutsetning for at alle husstander
og virksomheter skal kunne nyttiggjøre seg stadig nye muligheter
til elektronisk kommunikasjon.
Disse medlemmer mener derfor
at det må gis et klarere samfunnsmessig engasjement for å sikre
utbyggingen.
Disse medlemmer vil derfor fremme
følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen legge
til grunn:
1. Alle husstander og
virksomheter over hele landet skal sikres mulighet for tilknytning
til en teleinfrastruktur med en overføringskapasitet som
er tilstrekkelig til å kunne gjøre bruk av stadig
nye muligheter til elektronisk kommunikasjon til akseptable priser.
Tilbudet utvikles i takt med behovet og utbyggingen av nettet over
hele landet.
2. For å sikre en slik tilgjengelighet
bes Regjeringen innføre former for leveringsplikt gjennom
vilkårene for konsesjon til tilbydere av offentlige telenett
som har sterk markedsstilling. Regjeringen bes vurdere den nærmere
innretning av slike former for leveringsplikt, herunder kapasitet,
utbyggingstid og dekningsgrad. Tiltak for å sikre levering
vurderes også gjennom den alminnelige telelovgivning.
3. Regjeringen forutsettes i denne forbindelse
også å legge forutsetninger som sikrer en relativt
rask utbygging av kapasiteten i samsvar med punkt 1. Oppgradering
til bredbåndskapasitet i alle deler av landet til akseptable
priser må foregå i et tempo som er slik at brukerne
i det norske markedet kan ligge i forkant av den internasjonale
utviklingen. Det må være et mål at brukerne
i det norske markedet kan ta relevante tjenester i bruk tidligere
enn brukerne i andre land. Det forutsettes en kontinuerlig oppgradering
i takt med den teknologiske utviklingen.
4. Tilbud om tilknytning til høyhastighetsnett
forutsettes gitt til priser som i størst mulig grad er
likeverdig i alle deler av landet. For å oppnå dette
innføres en maksimalprisordning for høyhastighets-tjenester.»
I den utstrekning det er nødvendig
for å sikre likeverdig tilbud i alle deler av landet, holder disse
medlemmer åpent for at også deler av
salgsinntektene ved statens salg av aksjer i Telenor etter den foreslåtte sammenslutning
mellom Telenor og Telia, kan vurderes benyttet til å sikre
likeverdig tilbud.
Disse medlemmer viser videre
til sine merknader om at Norge gjennom EØS-samarbeidet
bør søke å oppnå åpning
for at også utbygging av høyhastighetsnett kan
inngå i ordninger med fellesfinansiering gjennom såkalt
USO-fond.
Kontinuerlig oppgradering til et framtidsrettet
telenett vil i vesentlig grad måtte skje gjennom tilbydere
av offentlig telenett som har sterk markedsstilling, og gjennom
de konsesjonsvilkår som pålegges disse. Telenor
har en slik sterk markedsstilling.
Disse medlemmer vil imidlertid
understreke at den økonomiske evnen til å utvikle
landsomfattende dekning av høyhastighetsnett, også avhenger
av at de aktuelle tilbyderne ikke utilsiktet gis pålegg
som svekker selskapets økonomiske evne og konkurransekraft.
Disse medlemmer vil også understreke
betydningen av at staten som stor og avansert bruker satser på nye
høyhastighetstjenester og med det bidrar til å skape
tilstrekkelig brukergrunnlag for nye løsninger, og med
det et tidlig marked for slike tjenester over hele landet. Dette
vil bidra til en rask utbygging av infrastruktur.
Disse medlemmer vil peke på at
en viktig rammebetingelse for å sikre videre utvikling
av og investering i en framtidsrettet teleinfrastruktur, vil være å skape
et tidlig og avansert marked som gir aktørene et incentiv
til slike investeringer. Disse medlemmer vil derfor
understreke betydningen av at reguleringen av telemarkedet innrettes
slik at det stimulerer til innovasjon og framtidsrettede investeringer
i Norge.
Disse medlemmer vil peke på at
tidlig innføring av ny teknologi til en viss grad har kompensert
for naturgitte forhold som ellers fordyrer teleutbyggingen i dette
landet, og at dette har gitt Norge en god posisjon internasjonalt.
Dette bidrar i betydelig grad til styrking av norsk konkurranseevne
på et særlig fremtidsrettet område.
Disse medlemmer har imidlertid
merket seg at to forhold er i ferd med å endre situasjonen:
For det første fremtvinger økende reell konkurranse
en mer aktiv satsing på ny teknologi også hos
andre lands hovedaktører. For det andre gir ny teknologi – spesielt
på overføringsområdet (transmisjon) – stadig
gunstigere kostnadseffekt for store trafikkvolum, noe som forsterker de
negative kostnadseffektene ved de relativt lave trafikkvolum i store
deler av vårt land. Nye tiltak er derfor nødvendig
for at Norge fortsatt skal kunne ligge langt framme i utvikling
og bruk av telekommunikasjoner.
Disse medlemmer vil peke på at
det skiftet vi nå ser i trafikkmønsteret over
hele den industrialiserte verden, fra hovedsakelig talebasert trafikk
(fast- og mobil telefoni) til data- eller multimediadominert (IP-)
trafikk, kan gi norske teknologiledende teleoperatører en
mulighet til igjen å utvikle seg og dermed også i fremtiden
sikre norske kunder over hele landet teletjenester i verdensklasse.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høy-re og Sosialistisk
Venstreparti, vil peke på at telemarked og teleteknologi
er på full fart inn i multimedia-alderen, mens telereguleringen
i hovedsak er blitt hengende fast i forhold primært knyttet
til fast og mobil telefoni. En slik regulering kan bli til hinder
for den teknologiske utviklingen. Flertallet vil
også framheve at slik regulering er hemmende for de land som
søker å ligge lengst fremme når det gjelder å ta
ny teknologi i bruk. Dette fratar aktørene i slike land
incitament til å investere i slik utvikling.
Flertallet har merket seg at
myndighetene i Finland allerede har delt ut lisenser for neste generasjons høyhastighets
mobilsystem, UMTS, slik at finske leverandører og operatører
kan starte utvikling og inn-føring, samtidig som telemyndigheter
i Norge signaliserer at slike lisenser neppe blir tildelt før
i 2001. Flertallet er bekymret for at dette vil hemme
konkurransemulighetene til så vel teleindustri som tele-operatører
i Norge. Det mest alvorlige vil imidlertid være at introduksjon
av nye og fremtidsrettede teletjenester over hele landet vil bli
forsinket.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil understreke at regulering
er en viktig konkurransefaktor på teleområdet. Disse
medlemmer ser det derfor som et mål for norske
myndigheter å legge til rette for en fremtidsrettet teleregulering
og derved stimulere tele-operatører til innovasjon og investering
i Norge. Disse medlemmer ber Regjeringen følge
opp dette gjennom snarlig tilpasning av reguleringsregimet.
Disse medlemmer vil også understreke
viktigheten av at norske myndigheter bidrar aktivt i forhold til
EU/EØS´ 1999-reguleringsrevisjon slik at reguleringene
tilpasses forholdene i vårt land.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre har merket seg at myndighetene
i Finland allerede har delt ut lisenser for neste generasjons høyhastighets
mobilsystem, UMTS.
Disse medlemmer er opptatt av å sikre
konkurransemulighetene for teleindustri og teleoperatører
i Norge. Det er viktig at introduksjon av nye og fremtidsrettede
teletjenester kan introduseres raskt.
Disse medlemmer vil peke på at
regulering er en viktig konkurransefaktor på teleområdet.
Det må være et mål å legge til
rette for en fremtidsrettet tele-regulering og slik stimulere til
innovasjon og investeringer i Norge. Disse medlemmer ber
Regjeringen følge opp dette gjennom en snarlig tilpasning
av reguleringsregimet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Senterpartiet og Venstre mener vi må legge
til rette for at ny teknologi gir nye muligheter og økt
valgfrihet for den enkelte. Teknologien må utnyttes til å styrke
kompetansen og øke kunnskapen. Det er viktig for framtidig
norsk konkurranseevne at vi lykkes i å utnytte de muligheter
den nye teknologien gir.
Alle må få mulighet til å tilegne
seg kunnskap og bruk av informasjons- og kommunikasjonsverktøy. Disse
medlemmer vil understreke viktigheten av at alle husstander
og virksomheter over hele landet sikres mulighet for tilknytning
til en teleinfrastruktur med en overføringskapasitet som
er god nok til å kunne gjøre bruk av stadig nye
muligheter til elektronisk kommunikasjon til akseptable priser.
Tilbudet må ut-vikles i takt med behovet, og nettet må bygges
ut over hele landet.
Utbyggingen for å sikre nødvendig
tilgjengelighet bør foregå i et slikt tempo at
brukere over hele landet får tilbud om de tjenester de
til enhver tid har behov for. Det bør skje en kontinuerlig
oppgradering i takt med den teknologiske utviklingen, slik at norske
brukere tidlig kan ta i bruk nye tjenester i markedet.
I internasjonal sammenheng har Norge et svært
lavt prisnivå og et godt utvalg av teletjenester over hele
landet. Dette er et gode for befolkningen og konkurransefortrinn
for norsk næringsliv. Disse medlemmer har
merket seg at Regjeringen vurderer det slik at tilbyderne i telemarkedet
synes å være i stand til å tilby den nødvendige
kapasitet over hele landet på kommersielt grunnlag. Disse
medlemmer vil likevel be Regjeringen følge utviklingen
kontinuerlig. Disse medlemmer forutsetter at dersom
det skulle oppstå en situasjon der det avtegner seg et
framtidig misforhold mellom det Telenor eller andre selskaper kan
tilby på kommersielt grunnlag og det som forventes etterspurt, vil
Regjeringen på en egnet måte orientere Stortinget. Da
vil det være nødvendig å vurdere hvorvidt
det er behov for offentlige pålegg og reguleringer som
sikrer en forsert utbygging av tilbudet ut over de planer selskapene
selv legger fram.
Disse medlemmer vil vise til
at myndighetene i konsesjonsvilkår kan pålegge
aktører med sterk markedsstilling leveringsforpliktelser.
Telenor er så langt den eneste aktør som gjennom
konsesjonsvilkår kan pålegges å bygge
ut et landsdekkende tilbud for høyhastighets telekommunikasjon.
Konkurransen i telemarkedet legger noen begrensninger på hvilke
tiltak og utbygginger aktører i markedet kan pålegges
uten kompensasjon. Det skal likevel ikke være til hinder
for at Telenor, som en stor aktør omfattet av konsesjonsplikten,
skal kunne ilegges leveringsforpliktelser. Å sikre god
tilgjengelighet til teleinfrastruktur med tilstrekkelig overføringskapasitet
i hele landet er en viktig oppgave. Disse medlemmer mener
derfor at det må vurderes en nærmere utvidelse
av leveringsplikten gjennom vilkårene for konsesjon til
tilbydere av offentlige telenett med sterk markedsstilling.
For at hele landet skal kunne ta del i utviklingen
er det viktig at tilbud om tilknytning til høyhastighetsnett blir
gitt til priser som i størst mulig grad er likeverdige i
hele landet. Dersom det skulle danne seg priser i markedet for slike
tjenester som innebærer urimelige regionale prisforskjeller,
må det vurderes å innføre ordninger som
motvirker disse. Ved eventuell innføring av en maksimalprisordning
må konsekvensene for selskapene og fortsatt utbygging vurderes
og eventuelt ses i sammenheng med en mulig utbyggingsplikt.
Disse medlemmer er opptatt av å sikre
et lov- og regelverk som er oppdatert i forhold til den teknologiske
utviklingen. Disse medlemmer mener derfor norske
myndigheter i EU/EØS-sammenheng, blant annet i
forbindelse med EU/EØS´ reguleringsrevisjon, bør
arbeide for at også høyhastighetsnett kan omfattes av
maksimalprisordning og inngå i ordninger for fellesfinansiering,
for eksempel gjennom såkalte USO-fond. Det bør
arbeides for at slike regelverk i mindre grad knyttes til ulike
teknologiske nivåer, da revisjon av regelverket ofte tar
lang tid og kommer sent i forhold til den teknologiske utviklingen. Disse
medlemmer vil understreke viktigheten av at Regjeringen
også aktivt arbeider for at revisjonen av EU/EØS-regelverket
i størst mulig grad tar hensyn også til norske
forhold.
Disse medlemmer foreslår:
«Stortinget ber Regjeringen legge
til grunn:
1. Alle husstander og
virksomheter skal sikres mulighet for tilknytning til en teleinfrastruktur
med en overføringskapasitet som er tilstrekkelig til å kunne
gjøre bruk av stadig nye muligheter til elektronisk kommunikasjon
til akseptable priser. Tilbudet utvikles i takt med behovet og utbyggingen av
nettet over hele landet.
2. For å sikre husstander og virksomheter
i hele landet god tilgjengelighet til teleinfrastruktur med tilstrekkelig
overføringskapasitet til å ta i bruk stadig nye
kommunikasjonsmuligheter, bes Regjeringen vurdere former for leveringsplikt
i konsesjonsvilkårene for tilbydere av offentlig telenett
med sterk markedsstilling.
3. Oppgradering til bredbåndskapasitet
i alle deler av landet til akseptable priser må foregå i
et tempo som er slik at brukerne i det norske markedet kan ligge
i forkant av den internasjonale utviklingen. Det må være
et mål at norske brukere kan ta i bruk nye tjenester tidlig
sammenlignet med brukerne i andre land.
4. Tilbud om tilknytning til høyhastighetsnett
forutsettes gitt til priser som i størst mulig grad er
likeverdig i alle deler av landet.»