Det fremmes i dokumentet følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag til en lovendring slik at den norske alkoholloven tilfredsstiller
EØS-avtalens krav om likebehandling av vin og vinprodukter
og øl med samme alkoholstyrke.»
Som bakgrunn for forslaget framholder forslagsstilleren
at norsk lovgivning innebærer at vin eller vinprodukter
med et alkoholinnhold på mellom 2,5 og 4,75 volumprosent
bare kan selges gjennom det statlige detaljsalgsmonopolet, mens øl
med samme alkoholinnhold kan selges utenfor statsmonopolet. Det
vises til en rådgivende uttalelse av 3. desember 1997 der EFTA-domstolen
konkluderer med at dette skillet kan lede til en forskjellsbehandling
i strid med EØS-avtalens artikkel 16.
Forslagsstilleren viser videre til at han i
Dokument nr. 8:85 (1997-1998) framsatte et forslag om at Stortinget
skulle be Regjeringen foreslå de endringer i alkoholloven
som er nødvendige for å bringe den i overensstemmelse
med EØS-avtalens artikkel 16, men at forslaget ble avvist
av stortingsflertallet.
Endelig viser forslagsstilleren til at han i
et brev av 29. mai 1998 klaget til EFTAs overvåkningsorgan
ESA over at norske myndigheter ikke var villig til å endre den
nevnte alkohollovgivningen, og at ESA i en grunngitt uttalelse av
11. oktober 1999 har konkludert med at forskjellsbehandlingen er
i strid med EØS-avtalens artikkel 11 og 16.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Arnesen, Gravdahl, Hildeng, Kristoffersen, Skogholt og Øyangen, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, lederen Alvheim og Nesvik, medlemmene fra
Kristelig Folkeparti, Næss og Woie Duesund, medlemmene
fra Høyre, Høegh og Sjøli, medlemmet
fra Senterpartiet, Gløtvold, og medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti,
Ballo, viser til Innst. S. nr. 201 (1997-1998) som omhandlet
tilpasning av alkoholloven til EØS-avtalen slik at vin
og øl med samme alkoholstyrke likebehandles omsetningsmessig.
Det var ulike syn i komiteen, og komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, avviste forslaget
fra representanten Fridtjof Frank Gundersen.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
i sitt svar til ESA av 10. desember 1999 forsvarer norsk lovgivning
og fastholder at den er i samsvar med EØS-avtalen. I brev
fra sosialministeren datert 7. februar 2000 til komiteen redegjøres
det for Regjeringens hovedsynspunkter:
1. Enkelte typer alkoholholdige
drikker er ikke omfattet av EØS-avtalen, f.eks. cider og
gjærede fruktdrikker. Vin er bare delvis omfattet av EØS-avtalen.
Det er i dag få produkter på markedet ved siden
av øl som har et alkoholinnhold mellom 2,5 og 4,75 volumprosent
og som er omfattet av EØS-avtalen.
2. Norsk lovgivning er etter Regjeringens
syn ikke i strid med EØS-avtalen slik den er tolket i EFTA- og
EF-domstolene. Norsk lovgivning er begrunnet i hensynet til folkehelsen.
De aktuelle produkter appellerer i stor grad til ungdom på grunn
av smaken og markedsføringen. En liberalisering av ordningene
i samsvar med ESAs uttalelse, ville sannsynligvis kunne føre
til større tilbud av rusbrusprodukter og andre ferdigblandede
spritprodukter og dermed særlig økt forbruk blant
unge, samt fare for lavere debutalder.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, viser til at EFTA-domstolens rådgivende
uttalelse av 3. desember 1997 i realiteten dreide seg om hvorvidt
forskjellsbehandlingen med hensyn til salgssted mellom vin av normal
styrke (9-12 volumprosent alkohol) og øl (under 4,75 volumprosent)
var i strid med EØS-avtalen. Domstolens uttalelse om at
"det (er) tilstrekkelig å minne om at det ikke er gitt
noen utførlig forklaring for å begrunne forskjellsbehandlingen
av drikkevarer med samme alkoholinnhold", gjør det, etter flertallets syn,
helt klart at EØS-avtalen ikke forbyr forskjellsbehandling
av drikkevarer med samme alkoholinnhold, bare begrunnelsen for forskjellsbehandlingen
er god nok. Flertallet vil minne om at nevnte rådgivende
uttalelse gjaldt forholdet mellom ordinære vinprodukter
og øl, og at Regjeringen av den grunn ikke hadde noen oppfordring
til å begrunne en forskjellsbehandling mellom slike produkter
som Dokument nr. 8:21 (1999-2000) omhandler.
Flertallet har merket seg at
det finnes svært få vin-lignende produkter med
en alkoholstyrke mellom 2,5 og 4,75 volumprosent alkohol. Derimot
finnes det en rekke andre gjærede drikker med denne alkoholstyrken,
for eksempel rusbrus, som både med hensyn til smak, utseende
og markedsføring henvender seg til ungdom. Flertallet advarer
om at det blir svært vanskelig å finne nye skillelinjer
mellom de ulike produktene med denne alkoholstyrken, dersom det
tradisjonelle og klare skillet mellom øl og vin oppgis.
I likhet med sosialministeren vil flertallet peke
på at en restriktiv norsk politikk på dette området
må antas å bidra til et lavere forbruk. Dette
gjelder særlig forbruket av produkter i dette segmentet,
som i hovedsak henvender seg til ungdom som ikke er forbrukere av
"tradisjonelle" alkoholprodukter.
Flertallet mener at en argumentasjon
etter disse linjer vil føre frem i forhold til EØS-avtalen,
og viser i denne sammenheng til at EØS-avtalen, slik den
er tolket av EFTA-domstolen, gir adgang til forskjellsbehandling
som er begrunnet i alkoholpolitiske hensyn. Flertallet viser
også til at det tilsvarende regelverket i Sverige forskjellsbehandler
produkter mellom 2,25 og 3,5 volumprosent alkohol.
Flertallet ønsker ikke
en liberalisering av alkoholpolitikken som medfører at
en rekke nye produkter blir solgt i dagligvarehandelen, og som fører
til lavere debutalder og høyere alkoholforbruk blant ungdom.
På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende forslag:
«Dokument nr. 8:21 (1999-2000) -
forslag fra stortingsrepresentant Fridtjof Frank Gundersen om tilpasning
av alkoholloven til EØS-avtalen slik at vin og øl med
samme alkoholstyrke likebehandles omsetningsmessig - avvises.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at bakgrunnen for Dokument nr.
8:21 (1999-2000) er stortingsflertallets avvisning av Dokument nr.
8:85 (1997-1998) og svar på representanten Gundersens klage
til EFTAs overvåkingsorgan ESA. Etter å ha mottatt
representanten Gundersens klage har ESA hatt flere konsultasjoner med
norske myndigheter, senest et møte i Oslo 29. september
1997. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen
under disse møtene har hatt full anledning til å fremføre
sin argumentasjon overfor ESA.
ESA har avgitt en "grunngitt uttalelse" av 11.
oktober 1999 om at forskjellsbehandlingen av drikker med likt alkoholinnhold
mellom 2,5 og 4,75 volumprosent alkohol er i strid med EØS-avtalen
fordi:
1. Øl med alkoholinnhold
mellom 2,5 og 4,75 volumprosent alkohol (som hovedsakelig er produsert
i Norge) kan selges i dagligvarebutikker, mens andre drikker med
samme alkoholinnhold (som hovedsakelig er produsert i utlandet)
bare kan selges på Vinmonopolet.
2. Øl med alkoholinnhold mellom
2,5 og 4,75 volumprosent kan skjenkes på steder med skjenkebevilling,
mens andre drikker med likt alkoholinnhold bare kan skjenkes på steder
med skjenkebevilling for øl og vin, eller øl,
vin og brennevin.
Disse medlemmer viser til EØS-avtalens
artikkel 11 som lyder:
«Kvantitative importrestriksjoner og alle tiltak
med tilsvarende virkning skal være forbudt mellom avtalepartene"
og artikkel 16 som lyder:
«Avtalepartene skal sikre at statlige handelsmonopoler
blir tilpasset slik at det ikke vil forekomme noen forskjellsbehandling
av statsborgere fra EFs medlemsstater og EFTA-statene når
det gjelder vilkårene for forsyning og avsetning.
Bestemmelsene
i denne artikkel skal anvendes på ethvert organ som avtalepartenes
myndighet rettslig eller faktisk, direkte eller indirekte, bruker
til å kontrollere, styre eller merkbart påvirker
importen eller eksporten mellom avtalepartene. Bestemmelsene skal også anvendes
på monopoler som er delegert rettigheter av staten.»
Disse medlemmer har merket seg
at ESA hevder at EØS-avtalens artikkel 16 om statlige handelsmonopoler
også har anvendelse på vin.
Disse medlemmer er uenig i Regjeringens fremstilling
og støtter de vurderinger og konklusjoner som fremkommer
gjennom ESA i den "grunngitte uttalelse" av 11. oktober 1999, og
som konkluderte med at forskjellsbehandlingen er i strid med EØS-avtalens artikkel
11 og 16.
Disse medlemmer har merket seg
sosialministerens brev av 7. februar 2000 der det heter blant annet:
«Det eksisterer sterke alkoholpolitiske grunner for å behandle
produktene i intervallene 2,5-4,75 volumprosent ulikt. Etter min
mening er disse begrunnelsene tilstrekkelig til å rettferdiggjøre
den norske ordningen i forhold til EØS-avtalen.»
Disse medlemmer deler ikke sosialministerens oppfatning.
Sosialministeren peker i brevet på at det tradisjonelle
skillet mellom øl som selges i dagligvareforretninger på den
ene siden, og vin og brennevin som selges på A/S
Vinmonopolet på den andre siden, har ført til
et svært begrenset utvalg av produkter i dagligvarehandelen,
og at dette har bidratt til et lavere forbruk. I brevet fra sosialministeren
heter det videre:
«Dersom utvalget av alkoholholdige drikker økes
i dagligvareforretningene ved at vinprodukter slippes ut av Vinmonopolet,
vil dette høyst sannsynlig øke både antallet
forbrukere og det totale forbruket.»
Det ovenstående gir etter disse
medlemmers mening uttrykk for den generelle begrunnelse
for å opprettholde Vinmonopolet, her anvendt på de
svake viner, og er en begrunnelse som EFTA-domstolen var kjent med,
slik at den ikke kan påberopes som et nytt grunnlag for
diskriminering. Under enhver omstendighet var denne begrunnelse
kjent for ESA før den "grungitte uttalelse" ble avgitt
11. oktober 1999.
Disse medlemmer har merket seg
at sosialministeren i sitt brev fremholder at de svake viner henvender
seg til ungdom, både med hensyn til smak, utseende og markedsføring,
og at dersom markedet liberaliseres, er det grunn til å tro
at det vil dukke opp en rekke nye produkter som er spesialtilpasset
ungdom. Videre sier sosialministeren at det er grunn til å tro
at gjennomsnitts debutalder for vin og vinprodukter vil gå ned
dersom slike varer selges i vanlige butikker.
Disse medlemmer vil bemerke at
også dette argumentet var kjent for ESA før den
"grunngitte uttalelse" ble gitt.
Disse medlemmer har for øvrig
inntrykk av at det først og fremst er pilsnerøl
og ikke vin som er særlig populært hos ungdom. Disse
medlemmer vil dessuten vise til at den kontrollen som er
pålagt ved kjøp av øl i dagligvareforretninger,
selvsagt skal gjelde for de aktuelle vinprodukter.
Disse medlemmer finner det uklokt
om Norge, med de begrunnelser som er gitt av Regjeringen, ikke retter
seg etter EFTA-domstolens anbefalinger og ESAs "grunngitte uttalelse"
om at forskjellsbehandlingen er i strid med EØS-avtalens
artikkel 11 og 16.
På denne bakgrunn ber disse
medlemmer om at Regjeringen fremmer forslag til en lovendring
slik at den norske alkohollovgivning tilfredsstiller EØS-avtalens
krav om likebehandling av vin og vinprodukter og øl med
samme alkoholstyrke.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag til en lovendring slik at den norske alkoholloven tilfredsstiller
EØS-avtalens krav om likebehandling av vin og vinprodukter
og øl med samme alkoholstyrke.»
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til
en lovendring slik at den norske alkoholloven tilfredsstiller EØS-avtalens
krav om likebehandling av vin og vinprodukter og øl med
samme alkoholstyrke.
Komiteen viser til
dokumentet og det som står foran, og rår Stortinget
til å gjøre følgende
vedtak:
Dokument nr. 8:21 (1999-2000) - forslag fra
stortingsrepresentant Fridtjof Frank Gundersen om tilpasning av
alkoholloven til EØS-avtalen slik at vin og øl med
samme alkoholstyrke likebehandles omsetningsmessig - avvises.
Oslo, i sosialkomiteen, den 22. februar 2000
John I. Alvheim |
Sonja Irene Sjøli |
Are Næss |
leder |
ordfører |
sekretær |