Ved behandlingen av Budsjett-innst. S. nr. 4
(1998-1999) vedtok Stortinget 3. desember 1998 å be Regjeringen
innen utgangen av 1999 å fremme en stortingsmelding om
fri rettshjelp. I innstillingen ba justiskomiteen om en fullstendig
gjennomgang av hele rettshjelpsordningen, inkludert spørsmålet
om hvilke sakstyper ordningen skal gjelde for og hvilke betingelser
som skal gjelde for å kunne søke om støtte.
I St.meld. nr. 25 (1999-2000) gjennomgår
departementet ordningene med offentlig fri rettshjelp og trekker
opp hovedlinjene for den offentlige rettshjelpspolitikken i årene
fremover.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Vidar Bjørnstad, Astrid Marie Nistad, Jan Petter Rasmussen
og Ane Sofie Tømmerås, fra Fremskrittspartiet, Jørn
L. Stang og Jan Simonsen, fra Kristelig Folkeparti, Finn Kristian
Marthinsen og Åse Wisløff Nilssen, fra Høyre, lederen
Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs, og fra Senterpartiet,
Tor Nymo, viser til at det i mange år har vært
et behov for en bred gjennomgang av ordningen med fri rettshjelp,
og vurderinger og forslag til endringer og forbedringer. Etter en
utredning om nye rettshjelpsmodeller ble det i 1989 lagt fram en
stortingsmelding om offentlig rettshjelp, som senere samme år
ble trukket på grunn av regjeringsskiftet. I 1995 ble det
gjort en rekke endringer i rettshjelpsloven. I den sammenhengen
ba Stortinget om en ny melding med en bred gjennomgang av ordningen
og av hvordan den fungerte i forhold til målsettingene.
Dette har vært gjentatt ved flere anledninger, senest i
Budsjett-innst. S. nr. 4 (1998-1999).
Komiteenser
det som viktig at denne meldingen endelig kan behandles. Det å få hjelp
til å kunne oppnå sine juridiske rettigheter er
en av grunnpilarene i et velferdssamfunn. Samtidig er det en stadig
utvikling når det gjelder hvilke rettigheter folk har,
rettshjelpsbehovet, advokatdekning og behov for hjelp fra det offentlige.
Derfor vil komiteenpeke
på at det på dette området er viktig
med en løpende oppfølging i form av registreringer
og statistikk, og jevnlige evalueringer av om rettshjelpsordningen
er tilfredsstillende i den formen den har.