De internasjonale menneskerettighetskonvensjonene pålegger
ikke statene noen direkte plikt til å yte fri rettshjelp
i sivile saker, verken for nasjonale eller internasjonale domstoler.
Det kan imidlertid reises spørsmål om det likevel
vil kunne foreligge en slik plikt ved at man i saker av særlig
viktighet må sikres faktisk adgang til nasjonale domstoler.
Regler i EMK kan etter omstendighetene tolkes
slik at de innebærer et krav om at fri rettshjelp må gis
for å sikre at en borger får prøvet sine
rettigheter overfor en nasjonal domstol. Forholdet mellom EMK og
offentlig fri rettshjelp kan neppe sies å være
avklart. Departementet nøyer seg i denne omgang med å fastslå at
en rimelig praktisering av den norske rettshjelpsloven som hovedregel
må antas å gi tilfredsstillende resultater i forhold
til Norges internasjonale forpliktelser. En mer detaljert drøftelse
av disse spørsmålene bør imidlertid foretas
i forbindelse med en fremtidig revisjon av lov om fri rettshjelp.
Menneskerettighetsutvalget stilte i NOU 1993:18, Lovgivning
om menneskerettigheter, spørsmål om rettshjelpsordningen
fra søkers synspunkt fullt ut var tilfredsstillende i saker
overfor det offentlige hvor menneskerettigheter er påstått
krenket.
Departementet foreslår en utvidelse
av muligheten til å få bistand i saker overfor
forvaltningen generelt. I tillegg mener departementet at det bør
utredes om adgangen til å få fri sakførsel
i saker hvor det påberopes konvensjonsbrudd, bør
lovfestes, jf. Ot.prp. nr. 3 (1998-1999). Departementet vil komme
nærmere tilbake til dette ved en fremtidig revisjon av
rettshjelpsloven.
Etter konvensjonen om sivile og politiske rettigheter har
FN etablert en kontrollprosedyre der FNs menneskerettighetskomité mottar
og behandler klager fra fysiske personer. Også etter FNs
rasediskrimineringskonvensjon og FNs konvensjon mot tortur og annen grusom,
umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff er det
etablert kontrollprosedyrer.
Det er ikke etablert noen internasjonal rettshjelpsordning
ved noen av disse instansene. Etter rettshjelpsloven § 4
siste ledd kan imidlertid departementet gi fri rettshjelp for utenlandsk
domstol eller forvaltningsorgan når særlige grunner
taler for det. Trolig vil disse klageorganene få større
aktualitet i fremtiden, og departementet foreslår derfor
at regler om adgangen til rettshjelp i slike saker fastsettes i
lovs form.
Etter EMK art. 34 kan Den europeiske menneskerettighetsdomstolen
(EMD) motta klager fra noen som hevder å være
utsatt for krenkelser av sine rettigheter etter konvensjonen. Dersom
man bringer en sak inn for EMD, kan det bli innvilget støtte
til rettshjelp fra domstolen. Erfaringsmessig har innvilget bistand
ikke dekket omkostningene. Domstolen er selv av den oppfatning at
rettshjelpen bare er et bidrag og ikke er ment å dekke
utgiftene fullt ut. Departementet foreslår at adgangen
til å få rettshjelp til å fremme klager
for EMD og de nevnte FN-organene fastsettes og synliggjøres
i lovs form.
Komiteen peker på at
bl.a. EMK nå er inkorporert i norsk lovverk og betydningen
av at borgerne sikres mulighet til å følge opp
sine grunnleggende rettigheter. Komiteen slutter
seg derfor til at regler om adgang til rettshjelp i saker som behandles
av EMD eller de aktuelle FN-organer, kommer klart fram i lov om
fri rettshjelp.