Ombudsmannens kontor hadde pr. 31. desember 1999
36 stillinger, hvorav 6 kontorsjefstillinger og 1 assisterende kontorsjefstilling.
Den assisterende kontorsjefen er gitt delvis tjenestefri fra ombudsmannens kontor
for å gjøre tjeneste som sekretær for Stortingets utvalg
for kontroll med EOS-tjenestene. Kontoret hadde videre
18 juridiske saksbehandlerstillinger, hvorav 11 rådgiverstillinger
og 7 førstekonsulent-stillinger. Det
er 10 kontorstillinger.
Sakstallet økte i 1999 i forhold til
tidligere år. Både klagetallet og antallet saker
tatt opp av eget tiltak har vært større enn noen
gang tidligere. Også tallet på behandlede og avsluttede
saker var i 1999 høyere enn noen gang før.
De høye sakstallene og antallet medarbeidere
reflekterer den omfattende aktiviteten. Ved siden av behandlingen
av klager fra borgerne, har det vært tatt opp en rekke
spørsmål av eget tiltak. Systematiske undersøkelser,
særlig med sikte på å kartlegge praksis
på ulike forvaltningsområder, har vært
satt i gang og avsluttet. Undersøkelsene har vært
gjort på ulike områder av den offentlige forvaltningen.
Reiser og besøk i forvaltningen og ved ulike forvaltningsinstitusjoner
har vært foretatt. Fengsler og psykiatriske sykehus har
også vært besøkt. I september 1999 gjennomførte
hele kontoret en reise til Ålesund og de omkringliggende
kommunene. Meningen med besøkene var å gjøre
seg kjent med forholdene i lokalforvaltningen og å informere
om Sivilombudsmannsordningen.
Ombudsmannsordningen gir borgerne en praktisk, lett
tilgjengelig, billig og enkel mulighet til å få undersøkt
problemer de måtte ha i forhold til myndighetene. I praksis
er det særlig undersøkelser omkring forvaltningens
avgjørelser borgerne henvender seg til ombudsmannen om.
Det er imidlertid ikke uvanlig at klager også dreier seg
om myndighetenes og offentlige tjenestemenns handlemåte
i konkrete saker.
Det er et alminnelig inntrykk at de rettslige
spørsmål klagene reiser blir mer og mer kompliserte.
Lov- og regelverk kan være utilgjengelig, komplisert og
vanskelig å forstå. Den offentlige lovgivningen
gir i økende grad borgerne "rettigheter". Den økende
rettsliggjøringen av forvaltningens forhold til borgerne
har styrket den enkeltes rettsstilling. Forventningene til at forvaltningen
skal imøtekomme borgernes behov, interesse og ønsker øker.
Borgernes rettsstilling er også styrket i saksbehandlingen,
ikke bare gjennom de generelle reglene i forvaltningsloven og offentlighetsloven,
men også gjennom skjerpede regler i spesiallovgivningen.
At rettighetene er forankret i skjønnsmessige ord og uttrykk,
kan imidlertid gjøre undersøkelsene i klagesakene
mer tid- og ressurskrevende.
Ombudsmannens oppgave består i å undersøke
saker og gi uttalelser. En behandling av en sak hos ombudsmannen
vil alltid måtte avgrenses til spørsmål
som må antas å ha en reell betydning - enten for
klageren selv eller med sikte på å få gjort
forbedringer i forvaltningen.
I enhver sak må ombudsmannen avgjøre
hvilke spørsmål han finner grunn til å ta
opp. Hvis ombudsmannen ikke finner grunn til å undersøke
en sak nærmere, det vil si å forelegge saken for
forvaltningen, er det naturlig å forstå den avgjørelsen
som da blir truffet som en avgjørelse om å "avvise"
saken fra behandling av ombudsmannen. En klage til ombudsmannen
blir derfor "avvist" for det første når den finnes å ligge utenfor
ombudsmannens arbeidsområde. For det annet blir en klage
avvist når klagefristen er oversittet og for det tredje
når de administrative klagemuligheter ikke har vært
utnyttet. Endelig må det sies at en klage blir avvist når
det finnes at det ikke foreligger "tilstrekkelig grunn" til å behandle
den. Det er grunn til å påpeke i denne forbindelse
at selv om en klage blir "avvist" fordi det ikke foreligger "tilstrekkelig
grunn" til å behandle klagen, vil den undersøkelsen
som blir gjort av ombudsmannen og hans kontor kunne være
av stor hjelp for klagerne. De har fått sin sak gjennomgått
og vurdert av en uavhengig instans.
Et særpreg ved Stortingets ombudsmannsordning
er ombudsmannens personlige medvirkning i behandlingen av sakene.
Sivilombudsmannen må tilstrebe å legge opp arbeidet
slik at instruksens § 9 første ledd kan bli virkeliggjort.
For at ombudsmannsordningen skal kunne fremstå som et korrektiv
til forvaltningen, er det viktig at det personlige preget ved institusjonen blir
søkt ivaretatt. Arbeidet må organiseres slik at
Sivil-ombudsmannen settes i stand til personlig å ta stilling til
de spørsmål de konkrete klagesakene reiser, og
ikke utvikler seg til å bli en "forvaltningsetat". Instruksens pålegg
om at ombudsmannen "personlig skal ta standpunkt i alle saker",
er derfor viktig, men det legger et betydelig ansvar og et omfattende
arbeid på ombudsmannen personlig.
I lys av det betydelige klagetallet vi nå har
kommet opp i og ikke minst det klagepotensialet vi står
overfor, må ombudsmannen finne frem til ordninger som gjør det
praktisk mulig å ivareta institusjonens personlige preg.
Mye kan gjøres gjennom den praktiske
ordningen av saksbehandlingen og særlig forberedelsene
og undersøkelsene av vilkårene for å behandle
klagene. Ombudsmannen har alltid kunnet overlate forberedelsene
av sakene til medarbeidere. Kontorsjefene har dessuten vært
gitt fullmakt til å avslutte saker som åpenbart
må avvises. Hittil har denne fullmakten bare vært
brukt til å la kontorsjefene avslutte saker som kan avvises
av formelle grunner, det vil si de grunner som er knyttet til arbeidsområde,
klagefrist og utnytting av klagemuligheter. Når det klages
på forvaltningsvedtak, foreligger ikke "tilstrekkelig grunn"
til behandling hvis den foreløpige undersøkelsen
viser at det er klart at det ikke er gjort feil som det kan være
grunn til å undersøke nærmere. På den
annen side vil det ikke foreligge "tilstrekkelig grunn" for ombudsmannen
til å undersøke en sak nærmere hvis det
ikke finnes sannsynlig at det er gjort feil av nevneverdig betydning.
Da vil klagene bli avsluttet uten nærmere undersøkelser.
I så fall er det naturlig å si at klagen blir
"avvist" fra nærmere behandling.
Ombudsmannen har tidligere gitt uttrykk for
at det kan være aktuelt å gi kontorsjefene fullmakt
til å avslutte saker om klager på forvaltningsvedtak
når det fremstår som klart at en nærmere
undersøkelse fra ombudsmannen ikke vil ha noen utsikt til å føre frem.
Forutsetningen for å gi kontorsjefene en slik fullmakt
er i så fall at det fremstår som åpenbart
at klagen ikke vil føre frem. Å praktisere reglene
slik vil kunne gi institusjonen den nødvendige fleksibilitet
som er nødvendig for å kunne opprettholde det personlige
preget. Så lenge ombudsmannen personlig holder seg orientert
om klagene som kommer inn og de avslutningsavgjørelser
som kontorsjefene treffer ser jeg få betenkeligheter ved
en slik fullmaktsordning.
Det er viktig å styrke informasjons-
og opplysningsvirksomheten til ombudsmannen. Det er av stor betydning
at kjennskap til ombudsmannsordningen blir formidlet ut til borgerne.
Det er merkbart at omtale av Sivilombudsmannen i presse, radio og
fjernsyn påvirker klageantallet. Det er viktig å få ut
relevant informasjon om sakene ombudsmannen behandler til publikum.
Bedre innsyn i ombudsmannens saksdokumenter kan bidra til å bedre
informasjonen om ombudsmannssakene og dermed også ombudsmannsordningen,
se nedenfor pkt. 3.
Et forslag til regelendringer i ombudsmannsloven
og instruksen ble oversendt til Stortingets presidentskap ved brev
18. juni 1999. I forslaget er gjeldende regler og praksis gjennomgått
og behovet for lov- og instruksendringer, herunder forholdet til
offentlighetsloven, drøftet nærmere. Ombudsmannsloven § 9
er foreslått endret. I første ledd er det foreslått
en bestemmelse om dokumentoffentlighet for ombudsmannens saksdokumenter,
og i annet ledd en ny og noe mer begrenset taushetsplikt for ombudsmannen
og hans personale.
Det vises til det arbeidet som pågår
vedrørende dokumentoffentlighet for Stortinget og Stortingets organer.
I perioden 1980 til 1990 lå klagetallet
nokså stabilt rundt 1 450 - 1 600 klager pr. år.
I 1991 skjedde en forholdsvis stor økning i klagetallet,
idet det innkom 1 734 klager. Også etter 1991 har det skjedd
en økning i klagetallet. I alt kom det inn 2 310 klager
i 1999. Dette er en økning på 143 saker i forhold
til 1998. I tillegg ble 73 saker tatt opp av eget tiltak, herunder
to systematiske undersøkelser.
I meldingsåret ble det totalt avsluttet
2 347 saker. Dette var 93 flere enn i 1998 og 180 flere enn i 1997. Blant
de avsluttende sakene inngår en systematisk (generell)
undersøkelse av to forvaltningsorganers praksis med å gjøre
parten oppmerksom på adgangen til å få dekket
sakskostnader etter forvaltningsloven § 36. I undersøkelsen
ble 58 saker gjennomgått. Av de avsluttende sakene ble
1 215 saker (51,8 pst.) realitetsbehandlet og 1 132 (48,2 pst.)
avvist. Tilsvarende tall for 1998 var 1 209 (53,6 pst.) og 1 045
(46,4 pst.).
Beholdningen av uavsluttede saker utgjorde 534
ved årsskiftet 1999-2000, mens tallet for det foregående årsskiftet
var 498. Av de 534 sakene er 26 mer enn ett år gamle. I
1998 var tallet 50.
I 1999 ble det også registrert 1 883
(for 1998 1 976) generelle forespørsler (uten tilknytning
til løpende klagesaker) over telefon. Tallet på personlige
besøk har i 1999 vært 124, mot 138 året
før.
Tilgangen på saker var i 1999 i alt
2 383, hvorav 2 310 var klager og forespørsler og 71 var
saker tatt opp av eget tiltak, samt 2 systematisk undersøkelse.
Som tidligere er det ved den geografiske fordeling
av sakene ikke tatt med henvendelser fra klientell i sentrale institusjoner
eller klagere bosatt i utlandet m.m. I 1999 utgjorde disse klagene
208 saker. Tilbake blir da 2 310 - 208 = 2 102 saker.
Av beholdningssakene var om lag 370 under behandling
ved ombudsmannsinstitusjonen, mens resten var til uttalelse hos
vedkommende forvaltningsorgan eller hos klageren.
Ombudsmannen har i 1999 rehabilitetsbehandlet, dvs.
51,8 pst. av de som totalt ble avsluttet. I 1998 var tallet 1 209
(53,6 pst.)
Klagene var, som i tidligere år, fordelt
på en rekke sakstyper. I meldingsåret utgjorde
plan- og byggesakene det største saksområdet.
Mange saker gjaldt også tilsettings- og tjenesteforhold,
skatt, landbruk og fengselsforhold. Også klager som gjaldt
dokumentinnsyn og taushetsplikt utgjorde et relativt stort antall.
Klager over saksbehandlingstiden utgjorde et meget stort antall saker,
til sammen ca. 400 saker. Spesielt i trygdesakene og plan- og byggesakene
var det mange klager som gjaldt saksbehandlingstiden. Det var ingen
vesentlige endringer i saksfordelingen sammenlignet med 1998, men
det er registrert en viss økning i plan- og byggesakene
og en viss reduksjon i tilsettingssakene.
Uttrykket realitetsbehandlet brukes
her om alle saker som ikke er avvist. I dette ligger da nærmere
at ombudsmannen har gitt uttrykk for et standpunkt i saken, eller
har fått saken ordnet.
Det ombudsmannen har sett på, vil imidlertid
ikke alltid være innholdet i en avgjørelse, men
kan ofte bare referere seg til saksbehandlingen. Et forhold som mange
klager over, er at et offentlig organ ikke svarer på henvendelser
eller at behandlingen tar for lang tid. Ombudsmannens medvirkning
kan i slike saker ofte begrenses til en telefon til vedkommende
forvaltningsorgan. I statistikken vil imidlertid også slike
saker bli registrert som realitetsbehandlede.
Etter forvaltningsloven av 10. februar 1967 § 2
første ledd bokstav a er "vedtak" definert som "en avgjørelse som
treffes under utøving av offentlig myndighet og som generelt
eller konkret er bestemmende for rettigheter eller plikter til private
personer (enkeltpersoner eller andre private rettssubjekter)". Forvaltningsloven deler
vedtakene i to undergrupper - enkeltvedtak og forskrifter, jf. forvaltningsloven § 2
første ledd bokstav b og c. Enkeltvedtakene er vedtak som
"gjelder rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer", jf. § 2
første ledd bokstav b. Forskriftene er generelle vedtak
som "gjelder rettigheter eller plikter til et ubestemt antall eller
en ubestemt krets av personer", jf. § 2 første
ledd bokstav c. Som det fremgår, har vedtaksbegrepet i
forvaltningsloven et snevrere innhold enn den mer generelle betegnelsen
"avgjørelse", som også nyttes i forvaltningsloven,
se f.eks. lovens § 6 om habilitetskrav. Avgrensingen av
vedtak mot andre avgjørelser som det offentlige treffer,
kan volde problemer. I det følgende vil ombudsmannen ta
opp enkelte sider ved avgrensingen av enkeltvedtakene som har skapt problemer
i praksis.
Skillet mellom enkeltvedtak og andre avgjørelser
har stor betydning for hvilke prosessuelle rettigheter partene og
andre berørte i forvaltningssaken har, og for hvilke regler
offentlige forvaltningsorganer må følge ved behandlingen
av saken. Saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven kap. IV-VI
om bl.a. forhåndsvarsel, utrednings- og opplysningsplikt,
dokumentinnsyn, begrunnelse og klage får bare anvendelse
i saker som gjelder enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 3
første ledd.
Spørsmål knyttet til enkeltvedtaksbegrepet
har vært oppe i en rekke klagesaker.
Den nærmere avgrensingen må skje
etter en konkret vurdering. Utgangspunktet må tas i ordlyden,
men vurderingen kan ikke begrense seg til å drøfte
om avgjørelsen etter en språklig tolkning faller
inn under legaldefinisjonen i lovens § 2. De reelle hensyn
vil stå sentralt. Det må spørres om avgjørelsen
er av en slik karakter at forvaltningslovens regler om enkeltvedtak bør
komme til anvendelse. Hensynet til partenes rettssikkerhet, forvaltningens
arbeidsbyrde og andres praktiske forhold vil måtte tillegges
vesentlig vekt.
Avgrensingen av hva som skal anses som "utøvelse av
offentlig myndighet" har i en del tilfeller vist seg vanskelig i
flere av de sakene ombudsmannen har behandlet de siste år.
Spørsmål har vært
reist om enkeltvedtakene skal begrenses til avgjørelser
om goder en borger har rettskrav på, jf. at uttrykket "rettighet"
er benyttet i lovens § 2. "Rettskrav-kriteriet" kan i seg
selv skape avgrensningsproblemer. Bruk av skjønnsmessige
ord og uttrykk innebærer at det blir opp til forvaltningens skjønn å ta
stilling til om vilkårene for å tildele et gode foreligger.
Det ville være urimelig og i strid med forvaltningslovens
formål å la slike avgjørelser falle utenfor
enkeltvedtaksbegrepet. Viktige reelle hensyn kan også anføres
mot en så restriktiv tolkning.
Tungtveiende reelle hensyn taler også mot
at enkeltvedtaksbegrepet skal avgrenses til det private har rettskrav
på dersom bestemte vilkår er oppfylt. De prosesuelle
rettssikkerhetsgarantier forvaltningsloven oppstiller kap. IV-VI
vil da få en svært begrenset betydning og innebære
en svekkelse av loven i strid med det som har vært forutsetningen.
Svært mange av myndighetsbestemmelsene i lovgivningen gir
forvaltningen myndighet til å utøve forvaltningsskjønn
basert på lovens formål og samfunnsmessige hensyn.
Disse avgjørelser har i en rekke tilfelle stor økonomisk
og velferdsmessig betydning for den enkelte. Rettssikkerhetsgarantiene
i kap. VI, herunder retten til å få en avgjørelse
overprøvd av et overordnet organ, vil i denne forbindelse
være viktige for å ivareta grunnleggende hensyn
til forsvarlig saksbehandling basert på saklige hensyn
og likebehandling. Dette vil være egnet til å styrke
tilliten til den offentlige forvaltningen, noe som må tillegges
vesentlig vekt ved tolkning av reglene. Dersom det etableres hensiktsmessige
prosedyrer og tjenestemennene blir bevisstgjort og får
nødvendig opplæring, skulle normalt ikke saksbehandlingsreglene
i forvaltningsloven kap. IV-VI medføre vesentlige problemer
for de forvaltningsorganer og tjenestemenn som treffer slike vedtak.
1. Klageretten er en sentral del av de rettssikkerhetsgarantier
forvaltningsloven gir private som berøres av vedtak den
offentlige forvaltning treffer. Klageretten er et utslag av et generelt
forsvarlighetsprinsipp som gjelder for forvaltningen. De bærende
hensyn bak klageretten i forvaltningsloven er dels knyttet til å ivareta berørte
private interesser og rettssikkerhet, og dels knyttet til forvaltningens
egen kontroll og styring med de vedtak som treffes.
Klageinstansens kompetanse etter forvaltningsloven til å overprøve
det påklagede vedtak er omfattende. For klager som tas
under behandling er det i forvaltningsloven § 34 annet
ledd bestemt at "klageinstansen kan prøve alle sider av
saken og herunder ta hensyn til nye omstendigheter". Videre "skal
(klageinstansen) vurdere de synspunkter klageren kommer med, og
kan også ta opp forhold som ikke er berørt av
ham". En begrensning ligger imidlertid i at klageinstansen må holde
seg til samme sak som er avgjort av underinstansen, jf ordet "saken"
i første punktum. Klageinstansen kan overprøve
både rettsanvendelsen (lovforståelsen), saksbehandlingen,
det faktum som er lagt til grunn og de rent skjønnsmessige
sider av vedtaket (forvaltningsskjønnet) fullt ut. Det
er heller ikke bundet av klagerens anførsler, påstander
eller til den påklagde del av vedtaket.
Overprøvingskompetansen innebærer
også et stykke på veg en overprøvingsplikt.
Klageinstansen har således en plikt til å foreta
en ny prøving av vedtaket i den utstrekning det er påklaget.
Den må vurdere de argumenter klagere har gjort gjeldende
i saken, jf. § 34 annet ledd annet punktum der det heter
at klageinstansen "skal vurdere de synspunkter som klageren kommer med".
Dessuten må en foreta de undersøkelser som ellers
trengs for å få saken tilstrekkelig opplyst, jf. § 33 femte
ledd. Det er også antatt at klageinstansen plikter å vurdere
om vedtaket har tilstrekkelig lovhjemmel uavhengig av om dette er
påberopt av klageren.
2. Overprøving av underinstansens skjønnsmessige avgjørelser
reiser enkelte særlige spørsmål, bl.a.
i forhold til det kommunale selvstyret. På en rekke områder er
vedtakskompetansen desentralisert til kommunene og prinsippet om
kommunalt selvstyre fremhevet av statlige myndigheter. Dette står
i et visst motsetningsforhold til statlig overprøving av
kommunale vedtak og skjønn.
Etter forvaltningsloven § 34 annet
ledd har en statlig klageinstans i utgangspunktet adgang til å overprøve det
kommunale forvaltningsskjønnet fullt ut uavhengig av om
det er påklaget, med mindre kompetansen er begrenset ved
særskilt lovbestemmelse slik som i sosialtjenesteloven § 8-7.
Lovbestemmelsen fastsetter at fylkesmannen bare kan sette til side
kommunens skjønn når det er "åpenbart
urimelig". Dersom klagen gjelder forvaltningsskjønnet,
følger det av § 34 annet ledd annet punktum at
klageinstansen skal vurdere klagerens synspunkter. Klageinstansens
overprøvingskompetanse (og plikt) begrenses imidlertid
av § 34 annet ledd tredje punktum der det heter at statlig
klageinstans "skal ... legge vekt på hensynet til det kommunale
selvstyret ved prøving av de frie skjønn". Denne begrensningen,
som ble vedtatt ved en lovendring i 1997, gjør det klart
av klageinstansen både kan og skal legge vekt på lokale
myndigheters vurdering som et selvstendig moment. I flere klagesaker
ombudsmannen har behandlet de siste år, særlig
i plan- og byggesaker, har klageinstansen (fylkesmennene) strukket
denne bestemmelsen lenger enn det er grunnlag for, slik at klagen
er blitt gjenstand for mangelfull overprøving i strid med
forvaltningsloven. Se f.eks. årsmeldingen for 1997 s. 285
og årets melding s. 307. I den sistnevnte saken la fylkesmannen
f.eks. til grunn at kommunens forvaltningsskjønn bare kunne
overprøves dersom resultatet var "åpenbart urimelig".
Dette er ikke i samsvar med forvaltningslovens § 34 annet
ledd, jf. nedenfor.
Et annet forhold som har betydning for å sikre
reell toinstans behandling av vedtak som påklages, er at klageinstansen
sørger for at klagesaken blir forsvarlig opplyst. I forvaltningslovens § 33
femte ledd er det fastslått at klageinstansen, på samme
måte som for førsteinstans etter forvaltningsloven § 17,
"skal påse at saken er så godt opplyst som mulig
før vedtak treffes". Forvaltningslovens krav til at saken
er forsvarlig opplyst må for øvrig anses som utslag
av et alminnelig forvaltningsrettslig prinsipp. For å ivareta
denne plikten er det av avgjørende betydning at sakens
dokumenter - herunder de dokumenter det er begjært innsyn
i - undersøkes og gjennomgås slik at en reell
overprøving av klagesaken blir sikret. I to saker som gjaldt
klage over avslag på dokumentinnsyn etter henholdsvis offentlighetsloven
og forvaltningsloven, fant ombudsmannen grunn til å kritisere
at klageinstansen ikke hadde sørget for å innhente
de aktuelle dokumentene det var begjært innsyn i for gjennomsyn
før klagevedtaket ble truffet.
En slik form for klagesaksbehandling må bli
mangelfull. Saksbehandlingen tilfredsstiller da ikke lovens krav
om reell og selvstendig overprøving av klageinstansen på bakgrunn
av en forsvarlig opplysning av saken. Skal klageretten være
en reell rettssikkerhetsgaranti, må det i det minste kreves
at klageinstansen sørger for å innhente det aktuelle
dokumentet til nærmere gjennomsyn for å danne
seg et forsvarlig grunnlag for å vurdere holdbarheten av
innsynsavslaget. Det er også egnet til å svekke
borgernes tillit til klageretten og offentlig forvaltning mer generelt,
dersom klagen behandles på et mangelfullt grunnlag uten
at det gjøres en selvstendig kontroll av opplysningene.
Ombudsmannen viser til årsmeldingen
for 1998 der han tok opp spørsmålet om praktiseringen
av meroffentlighet i forhold til dokumenter som kan unntas offentlighet
etter offentlighetsloven § 5 første ledd (organinterne
dokumenter). På bakgrunn av erfaring med to klagesaker
referert i årsmeldingen for 1998 s. 115 og s. 117, fant
ombudsmannen grunn til å understreke betydningen av å praktisere
meroffentlighet ikke bare i forhold til dokumenter som omfattes
av offentlighetsloven § 5 annet ledd, men også i
forhold til organinterne dokumenter.
Selv om unntaket for organinterne dokumenter
gjennomgående er godt begrunnet, jf. St.meld. nr. 32 (1997-1998),
kan det være god grunn til å utvise meroffentlighet
også i slike dokumenter. Dette kan f.eks. være
tilfellet dersom saksforberedelsen er avsluttet og en avgjørelse
er truffet, slik at hensyn til intern arbeidsro ikke lenger er noe
tungtveiende hensyn. Spesielt gjelder det i forhold til dokumenter
som inneholder faktiske opplysninger og forvaltningens beveggrunner
i saker av offentlig interesse. En generell avvisning av å praktisere
hel eller delvis meroffentlighet i forhold til slike dokumenter
på grunn av deres organinterne og fortrolige karakter,
vil etter mitt syn være i dårlig samsvar med lovens
offentlighetsprinsipp. Loven forutsetter at det foretas en konkret
vurdering på bakgrunn av dokumentets innhold og sakens karakter.
Klagesakene nevnt ovenfor, som gjaldt to departementer,
viser at det skal svært meget til før det utvises meroffentlighet
i organinterne dokumenter, iallfall i sentralforvaltningen.
Fra og med 1. januar 1991 overtok kommunene ansvaret
for tilretteleggingen av omsorgen for de ut-viklingshemmede. Ansvaret
ble overført fra fylkeskommunen, som gjennom det fylkeskommunale
helsevernet for psykisk utviklingshemmede (HVPU) til da hadde hatt
hovedansvaret for denne omsorgen (som institusjonsbasert særomsorg).
Reformens rettslige forankring var midlertidig lov av 10. juni 1988
nr. 48 (avviklingsloven) med forskrifter.
Ombudsmannen har i de senere år mottatt
en del enkeltklager som gjelder kommunenes tilbud til utvik-lingshemmede.
Det har vært klaget både over at kommunene ikke
treffer individuelle vedtak om den enkeltes tjenestetilbud, og over
innholdet og utformingen av de vedtakene som har vært truffet.
Det har også vært klaget over kommunenes saksbehandling,
herunder at kartleggingen av den enkeltes behov har vært
mangelfull og at brukerne og deres pårørende/hjelpeverger ikke
har fått uttale seg før vedtak er truffet (brukermedvirkning).
Forholdet til kravene som følger av forvaltningsloven har
her stått sentralt. Ombudsmannen har også mottatt
klager fra pårørende over at det ikke er noen
som fører tilsyn med kommunenes tjenesteyting.
Etter å ha mottatt en generell klage
fra Kongsberg lokallag av Norsk Forbund for Utviklingshemmede, igangsatte
ombudsmannen i 1998 en systematisk undersøkelse av Kongsberg
kommunes saksbehandling i forbindelse med de kommunale tjenestetilbudene til
de utviklingshemmede. Det viste seg at kommunen på det
aktuelle tidspunktet manglet vedtak for 20 av de 44 personene som
mottok tjenester. Undersøkelsen ble avsluttet med flere
kritiske merknader til kommunens saksbehandling. Dette gjaldt særlig
kommunens praksis når det gjaldt kartlegging av behov,
brukermedvirkning, vedtakenes innhold (presiseringen av behov og tjenester)
informasjon/melding om vedtak og klageadgang, samt saksbehandlingstid.
For en fullstendig redegjørelse for saken, se årsmeldingen
for 1998 s. 83-91.
I forlengelsen av denne undersøkelsen
fant ombudsmannen grunn til å undersøke praksis
i fire kommuner på omtrent tilsvarende størrelse
(Rana, Sør-Varanger, Ringebu og Øyer). Kommunene
ble bedt om å besvare en del av de samme spørsmålene
som var tatt opp i Kongsberg-undersøkelsen, samt å oversende
kopier av sine vedtak. Kommunenes svar bekreftet det inntrykket ombudsmannen
til da hadde fått, selv om det også var store
forskjeller mellom kommunene. Fortsatt syntes det å være
kommuner som ikke traff individuelle vedtak, f.eks. ble det i en
av kommunene truffet vedtak om tildeling av leilighet i et bofellesskap,
under henvisning til at det der ble gitt "heldøgns omsorgstjenester" uten
ytterligere presisering av tjenestens omfang og innhold. Mange av
de vedtakene ombudsmannen fikk oversendt var standardiserte og generelt
utformet. Det fremgikk i liten grad hvordan brukernes behov var
vurdert, og begrunnelsene var jevnt over knappe. Det kunne også helt
mangle angivelse av omfanget av tjenestene og om de var gitt som
en individuell tjeneste (1:1-tjeneste) eller som andel av en personalressurs.
Ombudsmannen henvendte seg deretter til Sosial- og
helsedepartementet for å informere om sine inntrykk av
kommunenes praksis på dette feltet, og for å be
departementet kommentere enkelte spørsmål som
syntes å være sentrale. Det viste seg særlig
at uklare vedtak gjør det vanskelig å etterprøve
om tjenestetilbudet står i rimelig forhold til behovet, og
om brukerne får tildelt de tjenestene de har krav på etter
sosialtjenesteloven § 4-3, jf. § 4-2. I avsluttende
brev ble departementet bedt om å vurdere behovet for å utarbeide
nærmere retningslinjer for utformingen og presisjonen av
vedtak, samt behovet for opplæringstiltak for de kommunalt
ansatte.
I departementets svarbrev ble det vist til departementets
forslag om innføring av internkontroll, utvidelse av fylkesmannens
tilsyn og endring av tilsynsmetode for pleie- og omsorgssektoren
i kommunene som er omtalt over (høringsnotat av 8. oktober
1999). Videre ble det opplyst at en stortingsmelding om innhold
og kvalitet i de kommunale omsorgstjenestene var nær forestående.
Denne ville bl.a. inneholde et forslag om en
opplæringspakke overfor kommunene.
St.meld. nr. 28 (1999-2000) om "Innhald og kvalitet i
omsorgstenestene" foreligger nå. På s. 23-26 i
meldingen foreslås en rekke tiltak.
(Saken er referert i kap. VI s. 194).
Som det er redegjort for i kap. I pkt. 6, er
formålet med Ombudsmannens besøk i offentlige
organer og institusjoner å innhente generell kunnskap til
bruk i sin behandling av klagesaker og å gjøre
ombudsmannsinstitusjonen bedre kjent. Meningen er ikke å foreta inspeksjon
eller systematisk tilsyn. Slik virksomhet må eventuelt
utføres av andre organer.
I flere saker har vedkommende departement eller andre
organer som direktorat, fylkeskommune eller kommune blitt bedt om å vurdere
endringer eller tilføyelser til lover og forskrifter eller
omlegging av administrativ praksis, jf. kapittel VI i meldingen.
I tillegg er følgende saker nevnt:
– Rutiner
for å sikre saksfremdriften ved sykefravær.
– Rutiner for registrering av
post og omfordeling av saker.
– Rutiner for bruk av foreløpig
svar og forsinkelsesmeldinger i Folketrygdkontoret for utenlandssaker.
– Behandlingstiden for søknad
om benådning.
– Rutiner for formidling av post
fra de innsatte i Ullersmo landsfengsel.
– Saksbehandlingsrutiner ved Statens
utdanningskontor i Oslo og Akershus.
– Rutinar for underretting om
avslag på søknad om sal av verlam.
– Rutinene for oversending av
Klagenemnda for merverdiavgiftsavgjørelser.
– Behandling av søknader
om ettergivelse/nedsettelse av skatt og arbeidsgiveravgift
m.v.
– Tilsetting av lærer
i strid med fastsatte kompetansekrav.
– Krav til dokumentasjon ved søknad
om stipend fra Forsvarets overkommando.
I forbindelse med komiteens behandling av dokumentet
ble ombudsmannen tilskrevet 22. mai 2000 hvor komiteen bl. a. ønsket
ombudsmannens vurdering av bakgrunnen for økning av antall
klagesaker ombudsmannen mottar. Komiteens brev samt ombudsmannens
svar av 26. mai 2000 følger vedlagt.