2.1 Måloppnåelse

Undersøkelsen viser at det er varierende og til dels svak måloppnåelse på flere områder i forhold til både sentrale og lokale resultatmål. Den økte ressursinnsatsen til politi- og lensmannsetaten synes dermed ikke i tilstrekkelig grad å ha bidratt til bedre resultatoppnåelse for oppklaringsprosent og saksbehandlingstid generelt.

Riksadvokaten har i rundskriv gitt direktiver om hvilke saker som skal prioriteres, og at disse sakene skal etterforskes særlig grundig og i et høyt tempo. Undersøkelsen viser at for prioriterte statistikkgrupper som for eksempel voldtekt og legemsbeskadigelse har saksbehandlingstiden økt på landsbasis.

I fire av de åtte distriktene som er nærmere undersøkt, har den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden for oppklarte forbrytelser økt. Den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden for oppklarte forbrytelsessaker varierer fra 279 dager i Oslo politidistrikt til 124 dager i Halden politidistrikt. Forskjellene mellom distriktene kan i noen grad forklares med sammensetningen av kriminalitetsbildet, men forskjellene mellom distriktene synes også å indikere varierende effektivitet i arbeidet. I ett av de undersøkte politidistriktene er det gjennomført et prosjekt som viser at det er mulig å redusere saksbehandlingstiden vesentlig ved å etablere et tett samarbeid mellom påtalefunksjonen og etterforskerne fra sakens første fase. Undersøkelsen viser videre at manglende påtalekapasitet får konsekvenser for straffesaksbehandlingen og gir høyere saksbehandlingstid. Dette synes å være spesielt kritisk for små politidistrikter.

Den gjennomsnittlige oppklaringsprosenten for forbrytelser har økt fra 32 pst. i 1996 til 36 pst. i 1998 på landsbasis. Undersøkelsen viser imidlertid at det er stor variasjon både i nivå og utvikling mellom distriktene og mellom kriminalitetstyper. Riksadvokaten har uttalt at det er vesentlig større forskjeller i oppklaringsprosent mellom distriktene enn det som kan begrunnes med at kriminalitetsbildet, befolkningssammensetningen og ressurssituasjonen er forskjellig.

Antall ikke-rettskraftige saker eldre enn 12 måneder har økt med over 12 pst. på landsbasis, og ofte tar det lang tid å påtaleavgjøre og gjøre sakene rettskraftige. Ved utgangen av 1998 var det 221406 saker (forseelser og forbrytelser) som ikke var rettskraftige. Over halvparten av de utvalgte politidistriktene har hatt en økning i ikke-påtaleavgjorte saker eldre enn 12 måneder, men tre av de åtte politidistriktene hadde en reduksjon i antall ikke påtaleavgjorte saker eldre enn 12 måneder med mellom 40 og 70 pst.

I flere distrikter er måloppnåelsen til dels lav i forhold til lokale resultatmål både for saksbehandlingstid og forebyggende arbeid. Årsakene til manglende måloppnåelse er forklart med blant annet sykdom, store kompliserte saker, uforutsette hendelser og liten realisme i planleggingen. Flere av distriktene var imidlertid nær ved å nå flere av sine resultatmål. Det er i denne sammenheng viktig å være oppmerksom på at det er mange forhold utenfor politiets ansvarsområde som påvirker kriminalitetsutviklingen, og som derigjennom får innvirkning på politiets måloppnåelse.

2.2 Saksbehandlingen

Undersøkelsen av konkrete kriminalitetssaker viser at den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden for de oppklarte sakene er på 140 dager. Halvparten av denne tiden går til påtalefasen. Dette indikerer at påtalejuristene kan være en flaskehals i straffesaksbehandlingen. Saksgjennomgangen indikerer dessuten at det er en del "liggetid" i saksbehandlingen. Undersøkelser foretatt på oppdrag fra Justisdepartementet bekrefter også dette. Flere saker blir liggende i perioder uten at det synes å skje noen spesiell etterforskning som for eksempel avhør eller analyser. Undersøkelsen viser at selv om distriktene i en stor andel av sakene er relativt raske til å gjennomføre første avhør, går det mer enn 30 dager etter anmeldelse før første avhør i 25 pst. av sakene. Med bakgrunn i riksadvokatens uttalelse om at etterforskningen bør starte umiddelbart, kan det her være et visst effektiviseringspotensial.

En stor andel av de undersøkte sakene blir ikke oppklart. Over halvparten av sakene vedrørende legemsfornærmelser med skadefølge blir ikke oppklart, selv om dette ofte er saker med kjent gjerningsmann og vitner til stede. Undersøkelsen viser dessuten at over 70 pst. av sakene som gjelder grovt tyveri i villa, ikke blir oppklart. Undersøkelsen viser også at det gjennomføres forholdsvis få avhør i forbindelse med grovt tyveri, og at det sjelden sendes forespørsel om analyser av særskilte funn til KRIPOS eller lignende.

2.3 Effektivisering

Undersøkelsen viser at de åtte utvalgte politidistriktene selv mener det foreligger et potensial for effektivisering av det operative politiarbeidet, selv om synet på hvordan dette potensialet kan realiseres, varierer mellom distriktene. I intervjuer har politidistriktene blant annet gitt uttrykk for at det er et potensial for effektivisering i etterforsknings- og påtalerutinene både i forhold til saksbehandlingstid og oppklaring av saker. Intervjumaterialet tyder også på at etterforsk­ningsmetodikken kan forbedres. Politidistriktene framhever blant annet at en bedre organisering, både av etaten som helhet og lokalt ved driftsenhetene, og å utvikle lokale instrukser til støtte for saksbehandlingen, vil kunne gi effektiviseringsgevinster. Enkelte politidistrikter mente også at det ble brukt uforholdsmessig mye politiressurser på arrestforvaring og fangetransport.

Beregningene av teknisk effektivitet som er gjennomført av Riksrevisjonen, viser at det foreligger et potensial for å øke antall oppklarte forbrytelser og forseelser på rundt 30 pst., gitt de eksisterende ressursmessige rammene i politidistriktene. Det beregnede effektiviseringspotensialet viser ikke det reelle effektiviseringspotensialet, siden beregningene ikke tar hensyn til at det kan foreligge særlige forhold ved enkelte politidistrikter som kan forklare deler av den ineffektiviteten som er avdekket.

2.4 Departementets etatsstyring

Undersøkelsen viser at resultatinformasjonen fra de lokale resultatmålene i begrenset grad blir benyttet på sentralt hold i den helhetlige etatsstyringen. Distriktene oppfatter at Justisdepartementets tilbakemelding på årsrapportene ikke i tilstrekkelig grad går i dybden på distriktenes resultater og måloppnåelse.

Justisdepartementet har uttalt at politimesterens frihet når det gjelder ressursmessig prioritering, er liten. For å få til en vellykket mål- og resultatstyring i distriktene forutsetter dette en viss grad av frihet til å disponere egne ressurser. Departementet har videre uttalt at utfordringen for politidistriktene ligger i å iverksette tiltak for å få ned de faste kostnadene slik at de får større frihet i utførelsen av oppgavene.