Sammendrag

Det fremmes i dokumentet følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til nødvendig endring slik at behandling av spilleavhengige blir hjemlet i lov."

Som bakgrunn for forslaget viser forslagsstilleren til at det ikke foreligger noen eksakt oversikt over hvor mange personer med spilleavhengighet det fins i Norge, men at det anslås et tall på ca. 3 600 i alderen 12-18 år.

Det uttales videre at spilleavhengige barn og unge i stor grad skaffer seg midler til spill gjennom kriminelle handlinger og også gjennom prostitusjon, og videre at det blant voksne er en økende andel som pantsetter hus og eiendom for å få penger til å spille for, noe som skaper familietragedier og sosialklienter.

Det framholdes at det i dag tilbys behandling for spilleavhengige ved enkelte klinikker som i utgangspunktet har sin kompetanse fra forskning og erfaring med å behandle rusmiddelavhengige, men at noen sosialkontorer ikke vil betale for behandling av spilleavhengige under henvisning til at slik behandling ikke er hjemlet i lovverket. Departementet har uttalt at sosialkontorene kan gi støtte til behandling under henvisning til § 5-2 (Økonomisk stønad i særlige tilfeller) i lov om sosiale tjenester.

Det vises for øvrig til at noen poliklinikker behandler personer med spilleavhengighetsproblem med hjemmel i lov om psykisk helsevern fordi spilleavhengighet har fått en diagnose i ICD10 diagnosesystem.

Det framholdes at for å hjemle at spilleavhengige behandles innen rusomsorgen og i tilknytning til eksister­ende tilbud, kan lov om sosiale tjenester § 6 få et tillegg hvor det presiseres at denne paragrafen også omhandler dem som har et spilleavhengighetsproblem.

Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bendiks H. Arnesen, Reidun Gravdahl, Asmund Kristoffersen, Karin Lian, Einar Olav Skogholt og Gunhild Øyangen, fra Kristelig Folkeparti, Åse Gunhild Woie Duesund og Are Næss, fra Høyre, Annelise Høegh og Sonja Irene Sjøli, fra Senterpartiet, Ola D. Gløtvold, og fra Sosialistisk Venstreparti, Olav Gunnar Ballo, registrerer med stor bekymring økningen i antall personer med spilleavhengighet. Det foreligger ingen eksakt og offisiell oversikt over hvor stort antallet er, men det anslås at bare i aldersgruppen 12 til 18 år er det om lag 3600 med spilleavhengighetsproblemer. Det er grunn til å anta at problemet er høyere i den voksne del av befolkningen, og at det samlede antall personer med spilleavhengighet er raskt økende.

I oktober 2000 ble det arrangert en nordisk konferanse i Oslo vedrørende spilleavhengighetsproblematikken. På denne konferansen framkom det blant annet at Norge har et meget stort antall spilleautomater ved siden av de pengespill som vi for øvrig har.

Mens Norge har om lag 30 000 spilleautomater, opplyses det at Sverige gjennom Svenska Spel har 7 000 tillatelser til oppstilling av utbetalingsautomater. Om lag 6 000 av disse tillatelsene er i drift. I tillegg har de private operatørene i Sverige totalt ca. 3 500 "varuspel", det er spill hvor gevinstene fra disse automatene kun kan tas ut i form av varer og ikke kontanter.

I Danmark oppgir Dansk Tipstjeneste at antallet oppstilte automater er 12 000–14 000. I Danmark vil en ny lov om spilleautomater som trer i kraft fra 1. januar 2001, åpne for kontantutbetaling, men oppstillingstillatelsene vil bli strengere regulert enn i dag. Både Danmark og Sverige har for øvrig 18-års grense for spill på automater.

Flertallet har merket seg at praksis for å gi hjelp og behandling til personer med spilleavhengighet er ulik både når det gjelder økonomisk støtte til slik behandling og hvilken hjemmel man bruker for å behandle.

Flertallet ønsker en vurdering av om omfanget av sosiale og helsemessige konsekvenser av spilleavhengighet er så omfattende at det er nødvendig med en ny gjennomgang av hvor spillevirksomhet og spilleautomater kan plasseres, og omfanget av spillevirksomhet.

Flertallet mener at spilleavhengighet er et sammensatt problem, og at det er viktig at tiltak for å hjelpe spilleavhengige i alle aldre utvikles innen rammen av eksisterende helse- og sosialtjenester. Flertallet legger til grunn at tilbud og hjelp kan være aktuelt med hjemmel også i andre lover enn sosialtjenesteloven.

Flertallet mener det bør foretas en bredere gjennomgang og ber Regjeringen på egnet måte fremme forslag for Stortinget til tiltak som kan begrense spilleavhengighet og sikre et godt behandlingstilbud for spilleavhengige.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen på egnet måte fremme forslag til tiltak som kan begrense spilleavhengighet og sikre et godt behandlingstilbud for spilleavhengige."

Flertallet vil påpeke at helsevesenet må ha et innhold som sikrer helhetlige behandlingstilbud uavhengig av sykdommens årsak. Hvis en person har psykiske problemer grunnet spilleavhengighet, krever dette både behandling av den psykiske lidelsen og tiltak overfor utløsende årsaker til denne. Det samme må gjelde hvis vedkommende har rusproblemer eller andre sykdomsskapende problemer. Flertallet mener at problemene knyttet til spilleavhengighet ikke løses gjennom et tillegg i lov om sosiale tjenester, men gjennom generell aksept innenfor det eksisterende helsetjenestetilbudet for at spilleavhengighet også har mentale helsemessige konsekvenser som kan være behandlingstrengende. Dersom en person kontakter helsevesenet betinget av spilleavhengighet, vil man dermed måtte vurdere behandlingsbehovet på lik linje med enhver annen person som angir et behandlingsbehov.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, lederen John I. Alvheim og Harald T. Nesvik, viser til at forslagsstilleren ønsker at det i lov om sosiale tjenester § 6 skal tilføres en hjemmel om behandling av spilleavhengige. Disse medlemmer er av den oppfatning at dersom spilleavhengighet er av den art som det i dokumentet fremheves, så er dette en problemstilling som må løses innen det psykiske helsevesenet. Disse medlemmer vil påpeke at det er i det psykiske helsevesenet at denne type pasienter både bør og skal behandles, for barn og ungdom i barne- og ungdomspsykiatrien. Disse medlemmer vil også vise til at når det gjelder spilleavhengighet for barn helt ned i 12-års alderen, så er dette først og fremst et ansvar for foreldrene, og dersom det skulle vise seg å være et for stort problem for foreldrene alene, er et samarbeid med barne- og ungdomspsykiatrien den rette adressen for denne problemstillingen. Disse medlemmer vil videre vise til at når det gjelder voksne som utvikler spilleavhengighet, så har nok denne gruppen økt i de senere år, selv om en også tidligere har hatt denne problemstillingen. Disse medlemmer vil dog vise til at behandling av voksne spilleavhengige er en oppgave for det psykiatriske helsevesenet. Disse medlemmer mener at det ikke bør etableres egne spesielle ordninger for behandling av spilleavhengighet, og særdeles ikke bør en slik lovendring som det skisseres i forslaget finne sted, da denne gruppen vil betraktes og stigmatiseres på linje med rusmiddelmisbrukere. Disse medlemmer vil også påpeke viktigheten av at voksne mennesker tar et selvstendig ansvar for sin livsførsel.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Dokument nr. 8:26 (1999-2000) - forslag fra stortingsrepresentant Finn Kristian Marthinsen om tillegg til lov om sosiale tjenester § 6, slik at behandling av spilleavhengige blir hjemlet i lovverket - avvises."

Forslag fra mindretall

Forslag fra Fremskrittspartiet:

Dokument nr. 8:26 (1999-2000) - forslag fra stortingsrepresentant Finn Kristian Marthinsen om tillegg til lov om sosiale tjenester § 6, slik at behandling av spilleavhengige blir hjemlet i lovverket - avvises.

Komiteens tilråding

Komiteen viser til dokumentet og det som står foran, og rår Stortinget til å gjøre følgende

v e d t a k :

Stortinget ber Regjeringen på egnet måte fremme forslag til tiltak som kan begrense spilleavhengighet og sikre et godt behandlingstilbud for spilleavhengige.