Det er i meldinga gjort greie for det rettslege
grunnlaget for Statens bankinvesteringsfond, for styre og administrasjon,
og for rekneskap og balanse og verksemda i 1999.
I omtalen til punkt 3.4.14 kap. 5350 "Tilbakeføring av
midler fra Statens Banksikringsfond" i St.prp. nr. 1. Tillegg nr.
3 (1997-1998) "Om endring av St.prp. nr. 1 om statsbudsjettet medregnet
folketrygden 1998" heiter det mellom anna:
"Regjeringen legger til grunn at Statens Bankinvesteringsfond
og Statens Banksikringsfond selger aksjene i DnB og i Kreditkassen
i 1998 slik at fondenes eierandel i de to bankene reduseres til
1/3. En vil gjennom salget søke å oppnå et
spredt eierskap i de to bankene."
Komiteen sitt fleirtal, alle utanom Sosialistisk
Venstreparti, slutta seg til dette, jf. Budsjett-innst. S. nr. I. (1997-1998).
Det er i meldinga gjort greie for saka.
Salsperioden var frå 8. mars til 19.
mars 1999. I salsperioden heldt representantar for leiinga i Kreditkassen,
tilretteleggaren og seljaren presentasjonar for 141 institusjonar.
71 av presentasjonane vart haldne separat for store institusjonar
i Europa og USA.
I overkant av 50 pst. av institusjonane som
blei besøkte, kjøpte aksjar i Kreditkassen. Totalt
var det nesten 300 institusjonelle investorar som etterspurde aksjar
i Kreditkassen. 61 mill. aksjar vart etterspurde av norske aktørar,
og 157 mill. blei etterspurde av utanlandske aktørar.
Oppslutninga blant private investorar i Noreg
var stor. Om lag 18 000 interessentar etterspurde 38 mill. aksjar.
Dette var ein auke i forhold til resultata frå andre transaksjonar
ein kan samanlikne med. Totalt blei det etterspurt 256 mill. aksjar.
Sett i samanheng med at Bankinvesteringsfondet skulle selje 90 mill. aksjar,
var dette tilfredsstillande.
I prospektet og informasjonsbrosjyren blei det
spesifisert at ein ville tilgodesjå private investorar
i tilfelle overteikning. Alle private aksjonærar som etterspurde mindre
enn 3 000 aksjar, fekk 100 pst. tildeling. Dei same tildelingskriteria
blei brukte både for norske og utanlandske institusjonelle
investorar. Totalt sett blei 48 pst. av aksjane selde til norske
aksjonærar. Tildelinga og salskursen på aksjane
blei offentleggjorde 22. mars 1999.
Generelt sett var det en god spreiing på etterspurnaden.
I samband med internasjonale nedsal har aksjekursen ifølgje
Bankinvesteringsfondet ofte hatt dårlegare utvikling enn
liknande aksjar i perioden før og under salet. Etter salet
har aksjane ofte stige meir enn tilsvarande aksjar i marknaden.
Aksjekursen til Kreditkassen utvikla seg derimot godt både
før og under salet i høve til aksjekursen til
institusjonar ein kan samanlikne med. I perioden etter salet var
aksjekursen stabil. Sett i samanheng med den gode etterspurnaden
tyder dette på at marknadsføringa, både
nasjonalt og internasjonalt, var vellukka.
Komiteen tek omtalen
i meldinga til orientering.
Styra i DnB og Postbanken inngjekk 23. mars
1999 ein avtale med sikte på samanslåing av dei
to finanskonserna med DnB som overtakande selskap. Bakgrunnen for
samanslåinga var å utnytte områda der institusjonane
utfylte kvarandre.
Som fusjonsvederlag fekk Postbanken sin eineaksjonær
(staten) aksjar i DnB, som med ein aksjekurs på 30,40 kroner
utgjorde 4 200 mill. kroner. I tillegg blei det til eineaksjonæren
i Postbanken utbetalt ein kontantsum på 300 mill. kroner
frå den frie eigenkapitalen i Postbanken. Aksjonærane
i DnB eig 82,3 pst. og eineaksjonæren i Postbanken eig
17,7 pst. av det fusjonerte selskapet. Finansdepartementet har etter årsavslutninga
overført aksjane frå fusjonsoppgjeret til Bankinvesteringsfondet.
Det blei vedteke å auke aksjekapitalen
i DnB med 1 381,6 mill. kroner, frå 6 405,0 mill. kroner
til 7 786,6 mill. kroner, ved nyteikning av 138 157 895 aksjar som følgje
av fusjonen.
Det blei spesifisert at resultateffekten av
potensielle kostnadsinnsparingar og pårekna meirsal bør
kunne liggje på rundt 450 mill. kroner og mellom 150 og
200 mill. kroner før skatt på årsbasis
i løpet av ein tre- til femårsperiode.
Rådgivarane til DnB og Postbanken,
Merrill Lynch, Morgan Stanley og Orkla Finans, har uttala at fusjonsvederlaget
framstår som rimeleg ("fair") frå eit finansielt
synspunkt.
Det blei annonsert at den nye banken ville få ein
forvaltningskapital på 315 mill. kroner. I tillegg til
filialnettet til DnB skal 900 postkontor og 2 500 landpostbod kunne
nyttast til banktenester.
Fusjonsplanen var ferdig handsama, og prospekt sendt
til aksjonærane og offentleggjort 11. mai 1999 saman med
innkalling til ekstraordinær generalforsamling i dei fusjonerande
selskapa. Styret i Bankinvesteringsfondet støtta forslaget
og deltok i valkomiteane som førebudde den formelle fusjonsprosessen.
Aksjonærane i dei to selskapa stemte for fusjonsforslaget
på ekstraordinær generalforsamling den 30. juni
1999. Finansdepartementet gav 14. oktober 1999 DnB ASA og Postbanken
AS løyve til å fusjonere, og fusjonen tok til å gjelde
1. desember 1999.
Komiteen tek dette
til orientering.
Finansdepartementet vedtok i brev av 3. juli
1998 å stille som vilkår for godkjenning av kjøpet
av aksjane i Vital Forsikring ASA ("Vital"), at DnB-konsernet skulle
omorganiserast slik at eit nytt holdingselskap blei eigar av mellom
anna DnB og Vital.
Den statlege eigarskapen var tidlegare direkte
knytt til ei bestemt organisering av kvart einskilt konsern, der
bank inngår som ein del av verksemda. I 1999 blei lova
om Statens Bankinvesteringsfond endra slik at eigarskapen til Bankinvesteringsfondet
også kan omfatte holdingselskap som mellom anna eig bankar. Bankinvesteringsfondet
sit i valkomiteen i konsernet.
Den 20. desember 1999 vedtok den ekstraordinære generalforsamlinga
i Den norske Bank ASA og DnB Holding ASA å omorganisere
DnB-konsernet til eit finanskonsern med DnB Holding ASA som morselskap,
ved at alle aksjane i Den norske Bank ASA blei bytte ut med aksjar
i DnB Holding ASA.
Komiteen tek dette
til orientering.
Som nemnt under punkt 7.5 heiter det i omtalen
til punkt 3.4.14 kap. 5350 "Tilbakeføring av midler fra Statens
Banksikringsfond" i St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 3 (1997-1998) "Om
endring av St.prp. nr. 1 om statsbudsjettet medregnet folketrygden
1998", mellom anna at:
"Regjeringen legger til grunn at Statens Bankinvesteringsfond
og Statens Banksikringsfond selger aksjene i DnB og i Kreditkassen
i 1998 slik at fondenes eierandel i de to bankene reduseres til
1/3. En vil gjennom salget søke å oppnå et
spredt eierskap i de to bankene."
Den 16. mars 1998 opplyste Bankinvesteringsfondet i
ei pressemelding at Warburg Dillon Read var vald til global co-ordinator
og rådgivar for det planlagde samla nedsalet av aksjar
i DnB. På grunnlag av utviklinga i aksjemarknadene planla
Bankinvesteringsfondet å gjennomføre eit heilt
eller delvis nedsal i DnB i løpet av mai/juni
1998.
Avgjerda i styret og representantskapet i DnB
den 6. mai 1998 om at Finn A. Hvistendahl skulle gå av
som konsernsjef, og at Svein Aaser skulle tilsetjast som ny konsernsjef
i DnB, medførte at salssyndikatet under leiing av Warburg
Dillon Read rådde Bankinvesteringsfondet til å utsetje
eit nedsal av aksjar i DnB til tidlegast september 1998 etter at
Svein Aaser hadde begynt i stillinga.
Det internasjonale kursfallet på ettersommaren gjorde
det likevel naturleg å utsetje tidspunktet for nedsalet
til 1999 eller til tilhøva såg ut til å liggje
betre til rette for det.
I mars 1999 innleidde som nemnt DnB fusjonsforhandlingar
med Postbanken. Fusjonen blei gjennomført 1. desember 1999.
Bankinvesteringsfondet fann det ikkje naturleg å gjennomføre
nedsalet så lenge det gjekk føre seg ein fusjonsprosess
med Postbanken.
Med bakgrunn i Statens Bankinvesteringsfond
sitt arbeid med moglege strukturelle løysingar for DnB
og Kreditkassen, jf. omtalen under punkt 7.9, er det tidlegare syndikatet
for nedsal av aksjar i DnB oppløyst. Den nærare
framgangsmåten for salet vil bli vurdert seinare. Det blir
lagt til grunn at staten sin eigardel i DnB skal reduserast i 2001,
dersom ikkje marknadstilhøva skulle tilseie noko anna.
Elles viser ein til St.meld. nr. 38 (1999-2000).
Komiteen tek omtalen
i meldinga til orientering.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker
betydningen av nasjonalt eierskap til sentrale finansinstitusjoner.
Det har betydning at toppledelsen i institusjonene som skal finansiere
store satsinger i norsk næringsliv, har forståelse
for og kjennskap til deres forretningsmessige strategi og samfunnsmessige
betydning. En slik innsikt vil bidra til å øke
kvaliteten på vurderingene av norsk næringslivs
prosjekter.
Dette medlem påpeker
at et flertall i Stortinget var enige om at Kreditkassen ikke var
til salgs, helt til det kom et bud fra en utenlandsk bank. Nå er
en av de mest sentrale finansinstitusjonene i landet solgt.
Dette medlem registrerer at det
er vanskelig å finne langsiktige private norske eiere til
de sentrale finansinstitusjonene. Det finnes ingen grunner, verken politisk
eller økonomisk, til å selge DnB. For å sikre nasjonalt
eierskap bør staten etter dette medlems oppfatning
derfor opprettholde sin eierandel i DnB.
Den 20. september 1999 offentleggjorde Merita-Nordbanken
Plc ("MeritaNordbanken") eit tilbod til aksjonærane i Kreditkassen.
Tilbodsperioden var venta å vare frå 28. september
1999 til 29. oktober 1999, men har seinare blitt forlengd fleire
gonger.
I St.meld. nr. 11 (1999-2000), Kredittmeldinga
1998, lagd fram 29. oktober 1999, blei det peika på at
det å redusere eigardelen i DnB eller Kreditkassen til
under ein tredel ville vere i strid med dei retningslinene Stortinget
då hadde gitt for den statlege eigarskapen.
I innstillinga til Kredittmeldinga 1998, Innst.
S. nr. 44 (1999-2000), uttala fleirtalet i finanskomiteen mellom
anna "at staten må medverke til å etablere ei
sterk norsk løysing på finansmarknaden, slik at
den nasjonale eigarskapen ikkje vert svekka", og "at eit eventuelt
sal av aksjar i Kreditkassen ikkje kan gjennomførast før
ein har sett kva for ei norsk løysing som kan etablerast".
I brev frå Finansdepartementet av 9.
desember 1999 fekk Bankinvesteringsfondet i oppdrag å arbeide
med moglege strukturelle løysingar for DnB og Kreditkassen.
I St.meld. nr. 38 (1999-2000) "Om statens eierskap
i Kreditkassen", som blei lagt fram 26. mai 2000, orienterer Finansdepartementet
om arbeidet med moglege strukturelle løysingar for DnB
og Kreditkassen, og om kva retningsliner som vil bli lagde til grunn
for den vidare utøvinga av eigarskapen.
Stortinget slutta seg til forslaget frå regjeringa
om å endre retningslinene for den statlege eigarskapen under
stortingsbehandlinga av St.meld. nr. 38 (1999-2000), jf. Innst.
S. nr. 245 (1999-2000).
I brev av 20. juni 2000 frå Finansdepartementet
til Statens Bankinvesteringsfond ber departementet Bankinvesteringsfondet
om å førebu eit sal av statens aksjar i Kreditkassen.
I brev av 22. august 2000 frå Finansdepartementet
til Statens Bankinvesteringsfond ber departementet Bankinvesteringsfondet
om at saka knytt til salet av statens aksjar i Kreditkassen først
blir lagd fram for departementet etter statsbudsjettet, St.prp.
nr. 1 (2000-2001), er lagt fram. I brevet heiter det mellom anna:
"Det vises til det forestående salget av
aksjer i Kreditkassen, jf. departementets brev av 20. juni 2000.
I brevet ble det bl.a. lagt vekt på at salget skal skje
uten ugrunnet opphold uten at det ble fastsatt noe bestemt tidspunkt.
Statens
Bankinvesteringsfond er et eget rettssubjekt. Styret i Statens Bankinvesteringsfond
skal forelegge saken for departementet i henhold til lov om Statens Bankinvesteringsfond § 4.
Departementet
ber om at foreleggelse av saken først skjer etter at statsbudsjettet
er lagt fram. På denne måten vil det ikke kunne
stilles spørsmål ved om staten har noen annen
informasjon enn andre aktører i markedet."
Bankinvesteringsfondet forventar at den pågåande budprosessen
knytt til salet av Kreditkassen vil vere avslutta innan utgangen
av oktober 2000, og at bydaren deretter vil gi eit offentleg tilbod
til alle aksjonærar.
Komiteen tek omtalen
i meldinga til orientering.