Fylkesvise variasjoner i antallet hjelpestønads­mottakere under 18 år

Undersøkelsen viser at det er store variasjoner mellom fylkene når det gjelder andelen stønadsmottakere blant barn og unge også når det gjelder hvordan stønaden er utmålt på de enkelte satsene. Variasjonen er størst når det gjelder ordinær hjelpestønad. Det kan i enkelte fylker være lettere å komme inn under ordningen enn i andre fylker.

Antallet søknader varierer mye fylkene imellom, men antallet søknader synes ikke alene å forklare varia­sjonene i tildelingen av hjelpestønad. Det er i hovedsak slik at innvilgelsesprosenten er lav i fylker med høy søkning, mens innvilgelsesprosenten er høy i de fylkene hvor søkningen er lav.

Saksbehandlingspraksis

Hjelpestønad er en rettighetsbasert ordning, hvor trygdeetatens vedtak vil kunne ha stor økonomisk betydning for barnet og familien. Vedtaket om hjelpestønad vil ofte gjelde i flere år. Selv om hjelpestønad er en skjønnsbasert ytelse, noe som gjør at det må påregnes noe variasjon, er variasjonene likevel så store at det er grunn til å stille spørsmål om barn med likeartet omsorgsbehov blir behandlet likt.

Gjennomgangen av trygdekontorenes og fylkestrygdekontorenes begrunnelser i de enkelte sakene, viser at det er ulike oppfatninger av hvilke saksopplysninger som er relevante, og hvordan disse skal vurderes.

Undersøkelsen viser at hjelpestønadsområdet er lite fokusert i plansammenheng i etaten, og trygdekontorene har opplyst at fylkestrygdekontorene i hovedsak følger dem opp på saksbehandlingstider. Rikstrygdeverket bruker i dag kun et halvt årsverk på dette området.

Rikstrygdeverket har framhevet at prinsippkjennelsene fra Trygderetten er en viktig kilde for erfaringsutveksling i etaten. Undersøkelsen viser imidlertid at disse kjennelsene er lite brukt i saksbehandlingen.

Regelverket på hjelpestønadsområdet ses på som skjønnspreget, både av Rikstrygdeverket og ytre etat, noe de opplever som vanskelig å utøve, og det ligger derfor til rette for variasjoner i saksbehandlingen. Til tross for dette er det få som ønsker seg et regelverk med mindre rom for skjønn.

Variasjonene skyldes mer manglende kjennskap til eller forståelse av regelverket. Det er lite samarbeid mellom fylkene på hjelpestønadsområdet, og det er forholdsvis begrenset samarbeid mellom trygdekontorer innenfor det enkelte fylket. Selv om de fleste fylkestrygdekontorene og trygdekontorene er tilfredse med sin egen kompetanse, savner enkelte kontorer mer samordning av praksisen på området.

En forsvarlig og korrekt saksbehandling forutsetter at nødvendig og detaljert kompetanse blir bygd opp og vedlikeholdt. For å sikre en ensartet praksis i etaten er det et spørsmål om ikke Rikstrygdeverket bør vurdere hvorvidt vesentlig færre kontorer bør behandle denne typen saker. Rikstrygdeverket bør dessuten forsterke veilednings- og oppfølgingsfunksjonen overfor ytre etat på dette området.