1.1 Samandrag

Om grunnlaget for meldinga blir det m.a. uttala at Regjeringa vil føre ein politikk der det er lagt vekt på eit solidarisk og humant samfunn med menneske som syner medkjensle med kvarandre og har omsorg for dei svakaste. Prinsippet om at kvar einskild person har ein ukrenkjeleg verdi, skal leggjast til grunn for arbeidet.

Stortingsmeldinga drøftar sentrale verdispørsmål knytt til planlegging, utbygging og drift av den norske helsetenesta i tida framover. Målet er å gå gjennom sentrale verdiar som har vore lagt til grunn for utvikling av helsetenesta fram mot hundreårsskiftet. Det er desse verdiane Regjeringa også meiner må leggjast til grunn for utviklinga i tida som kjem.

Det er i reformpolitikken for helsetenesta lagt vekt på desse hovudelementa:

• – Opptrapping av ressursinnsatsen i sjukehusa gjennom planen for utstyrsinvesteringar og ei auka vekt på innsatsstyrt finansiering

• – Personelltiltak for å sikre utdanningskapasitet, rekruttering og fordeling av helsepersonell

• – Utviklingsarbeid for betre arbeidsdeling og organisering på ulike nivå i helsetenesta

• – Omlegging av primærlegetenesta med sikte på betre pasient-legekontakt og betre bruk av ressursane

• – Forpliktande opptrappingsplanar for psykiatri og kreftomsorg

• – Fornying av dei sentrale delane av helselovgjevinga

• – Satsing på helsefremjande og sjukdomsførebyggjande arbeid

Det blir understreka at utfordringane i primærhelsetenesta særleg er knytte til gjennomføringa av fastlegereformen. I spesialisthelsetenesta vil gjennomføringa av fritt sjukehusval og evaluering og oppfølging av sjukehusfinansieringa stå sentralt.

Det er eit mål med meldinga å stimulere til auka debatt om verdigrunnlaget i helsetenesta og elles i samfunnet.

Det blir uttala at sterkare brukarorientering, omfattande og snøgge endringar i medisinske metodar, ei meir internasjonalt prega helseteneste, skjerpa krav til effektiv bruk av ressursane og mindre klåre grenser mellom den offentlege og den private tenesteytinga gjer at det ikkje er mogeleg berre å halde fram med same bruk av verkemiddel som før, og at verknadene av nye verkemiddel systematisk må vurderast opp mot dei verdiane ein vil skal prege tenesta.

Det blir understreka at ein særleg må vere merksam på signal som måtte tyde på at heilskapsperspektivet sviktar i forhold til den einskilde pasienten sine behov og dei prioriteringsprinsippa som skal leggjast til grunn for tenesteytinga.

Regjeringa legg til grunn at seks forhold bør stå sentralt i ein samla strategi for å understøtte intensjonane ved bruken av dei nye verkemidla, samstundes som ein motverkar negative utslag:

• – Den nasjonale helsepolitiske debatten bør heile tida ha søkelyset på grunnleggjande verdispørsmål, slik at alle aktørar til ei kvar tid er klår over fundamenta for helsepolitikken.

• – Kunnskapen om effektane av dei ulike verkemidla må aukast.

• – Kartlegging av verknadene i forhold til mål og grunnleggjande verdiar må vere ein del av det samla tilsyns- og tenesteovervakingssystemet.

• – For å ivareta ansvaret for tenesteytinga som ligg på kommunane og fylkeskommunane, må det etablerast styrings- og oppfølgingssystem som omfattar føremål og omsyn som er veikast understøtta av juridiske og økonomiske verkemiddel.

• – Dei ulike fagmiljøa må vere aktive og bevisste i forhold til den faglege utviklinga, og dei verdiane som ligg til grunn for fagleg verksemd, må vere synlege.

• – Diskusjonen om verdispørsmål må få ein meir sentral plass i strategiutviklinga i verksemdene.

Det blir understreka at eit heilskapleg syn på tenestetilbodet til den einskilde pasienten må stå sentralt i alt kvalitetsarbeid i helsetenesta, og at alle som yter helsetenester difor må sikre at dei har ordningar som gjer at ønskje og synspunkt frå brukarane, pasientane og dei pårørande blir tekne med ikkje berre ved tenesteytinga i det einskilde tilfellet, men også ved planlegging og utvikling av tenestetilbodet.

Regjeringa ønskjer å gje støtte til at det tradisjonsrike etiske og faglege utviklingsarbeidet som yrkesgruppene sjølv driv, må få utvikle seg.

1.2 Merknader frå komiteen

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bendiks H. Arnesen, Reidun Gravdahl, Asmund Kristoffersen, Karin Lian, Einar Olav Skogholt og Gunhild Øyangen, fra Kristelig Folkeparti, Åse Gunhild Woie Duesund og Are Næss, fra Fremskrittspartiet, lederen John I. Alvheim og Harald T. Nesvik, fra Høyre, Annelise Høegh og Sonja Irene Sjøli, fra Senterpartiet, Ola D. Gløtvold, og fra Sosialistisk Venstreparti, Olav Gunnar Ballo, har merket seg at målet med meldingen er å drøfte og klargjøre sentrale verdier knyttet til planlegging, utbygging og drift av den norske helsetjenesten. Komiteen viser til at det er bred enighet om de overordnede og generelle verdier og retningslinjer for helsetjenesten. Komiteen vil understreke at befolkningen skal ha likeverdig og god tilgang til helsetjenester av høy kvalitet uansett hvor de bor i landet og uavhengig av den enkeltes økonomiske situasjon.

Komiteen er enig i at det er viktig å stimulere til debatt om verdier, og at denne stortingsmeldingen vil være et godt utgangspunkt for helseutdanningene, fagorganisasjonene, de ulike arbeidsplasser, pasientorganisasjoner og samfunnet generelt til å drøfte verdigrunnlaget i helsetjenesten.

Komiteen vil peke på at det fremdeles er store problemer og utfordringer knyttet til kapasitet, mangel på kvalifisert helsepersonell, ressurstilgang, prioritering og organisering av helsevesenet. Komiteen vil spesielt nevne at Stortinget har vedtatt egne handlingsplaner innen psykiatri og kreftomsorg fordi disse områdene over lang tid har vært forsømt.

Komiteen vil spesielt peke på utfordringene ved gjennomføringen av fastlegeordningen, fritt sykehusvalg, oppfølging av sykehusfinansieringen og statlig overtagelse av sykehusene.

Komiteen vil fremheve at det er pasientens behov som skal være styrende for helsetjenesten.

Komiteen vil videre fremheve at bl.a. fritt syke­husvalg er et viktig virkemiddel for å styrke pasientenes stilling.

Komiteen mener det er viktig å beholde helhetsperspektivet i forhold til den enkelte pasients behov, og vil understreke at det må stå sentralt i kvalitetsarbeidet i helsetjenesten og at brukere, pasienter og pårørende må tas med i planleggingen og utviklingen av tjenestetilbudene. Komiteen vil peke på at målinger av pasienttilfredshet gjennom brukerundersøkelser er viktig som et grunnlag for kvalitetsarbeidet.

Komiteen har merket seg de holdninger og det verdibaserte engasjement Regjeringen mener bør stå sentralt i en samlet strategi for styringen av helsetjenesten, og slutter seg til dette.

Mange mennesker føler seg maktesløse i møtet med helsetjenesten, og komiteen er enig i at møtet mellom pasienten og helsearbeidere er en test på om helsetjenesten er menneskelig og etisk forsvarlig. Videre vil komiteen understreke at den enkelte pasient må bli møtt og "sett" av helsearbeiderne ut fra sine egne forutsetninger og ut fra et helhetlig syn på mennesket. Dette er avgjørende som grunnlag for utviklingen av individuelle planer for behandling og pleie. I denne sammenheng vil komiteen peke på viktigheten av yrkesetisk og faglig utviklingsarbeid innen de ulike faggrupper.

For øvrig viser komiteen til merknader og forslag i de aktuelle kapitler.

Komiteen vil peke på Innst. S. nr. 99 (2000-2001) om innhold og kvalitet i omsorgstjenestene - Omsorg 2000 - og mener at disse to meldingene må sees i sammenheng.

Komiteen viser til at et utbygd helsetilbud er nødvendig, men ikke tilstrekkelig for å oppnå god allmennhelse i befolkningen. Komiteen understreker at det økende behovet for helse- og omsorgstjenester må møtes med betydelig innsats av helsefremmende og forebyggende tiltak i alle sektorer i samfunnet. Komiteen vil peke på at vi sannsynligvis har et potensial i å bedre folkehelsen og øke livskvaliteten ved å øke innsatsen i forebyggende sektor.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, ser her at det frivillige organisasjonslivet, både innen tradisjonelle organisasjoner i helse- og sosialsektoren, men også innen kultursektoren, kan spille en betydelig og verdifull rolle for å øke bevisstheten hos enkeltmennesker om betydningsfulle valg og muligheter til en god helse i et langt livsløp.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at Regjeringen har signalisert at den vil foreslå statlig overtakelse av sykehusene, og registrerer den knappe tidsplanen Regjeringen legger opp til. Disse medlemmer mener at dagens tre forvaltningsnivåer er sentrale for å utvikle gode fellesskapsløsninger som er best mulig tilpasset lokale forhold. En eventuell statlig overtakelse av sykehusene vil bryte med forvaltningsprinsippet om at ansvaret for beslutninger som krever lokal tilpasning, skal legges til kommunene eller fylkeskommunen. Lokalisering av behandlingstilbud innen spesialisthelsetjenesten og utvikling av behandlingstilbud må etter disse medlemmers mening være tilpasset ulike lokale forutsetninger som er i vårt land. Disse medlemmer mener at både hensynet til pasientene og hensynet til en effektiv ressursutnyttelse, vil kreve at sykehusene også i framtiden har en sterk forankring til regionale styringsorganer. Disse medlemmer vil peke på at det i noen grad vil være motsetninger mellom det som anses som den mest økonomiske ressursforvaltningen ut fra markedsbasert tenkning, og det å skape et tilstrekkelig og kvalitativt godt helsetilbud nærmest mulig bostedet for den enkelte.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at private helsetilbud kan være et supplement til det offentlige. Flertallet mener at det er en forutsetning at slike tilbud skal inngå i de offentlige helseplanene. Flertallet ser at privatisering av helsetjenester kan bidra til konkurranse om helsepersonell og helsekroner og skape et voksende skille mellom pasienter med god og dårlig økonomi og mellom pasienter i by- og distriktskommuner. Flertallet vil understreke at dette er en utvikling som står i motsetning til hovedmålene i helse- og sosialpolitikken, der alle skal sikres tilgang til gode og likeverdige helsetjenester uavhengig av personlig økonomi og bosted. Flertallet mener at et helsevesen underlagt offentlig styring er den beste garantien for å nå dette målet.

Flertallet vil understreke at helsetjenester som er inkludert i offentlige helseplaner, må tilføres tilstrekkelige ressurser; både lokaliteter, personell, utstyr og økonomi, som gir mulighet for et godt verdigrunnlag og en etisk forsvarlig og god omsorg.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke at Norge tross alt har et godt utbygget helsevesen og gode velferdsordninger som skal sikre alle et verdig liv og mulighet til å være et selvhjulpent og selvstendig menneske. Disse medlemmer vil allikevel peke på en tiltakende prosess i samfunnet som på lengre sikt kan redusere disse godene. Det foregår en stor, om ikke uttalt, sentralisering i samfunnet som også gjelder helse- og sosialområdet. Disse medlemmer ser en statlig overtakelse av sykehusene og all spesialisthelsetjeneste som et sentraliseringsprosjekt. Disse medlemmer vil ikke medvirke til et samfunn der sentrum utvikler seg på bekostning av distriktene, og at folk i store deler av landet opplever en reduksjon i tjenestetilbudet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at den medisinske og teknologiske utviklingen går raskt, og det derfor må tas nasjonale grep for å sikre at alle får del i de nye tilbudene. Stadig flere sykdommer kan behandles og kureres, og stadig flere får operasjoner og behandling. Hver eneste dag gjør tusenvis av ansatte i sykehus og i helsetjenesten en kjempejobb. Men helsevesenet blir ikke drevet like godt over alt; altfor mange må vente på behandling, og det er stadig problem med for lite ressurser til å møte det økte behovet. Vi må derfor få en mer helhetlig styring. Å løse problemene i helsevesenet er ikke bare et pengespørsmål, men også et organisasjonsspørsmål.

Vårt sykehusvesen er et offentlig ansvar, og sykehusene skal i det alt vesentlige være eid og styrt av det offentlige.

Arbeiderpartiet mener at alle som trenger det, skal få gode og likeverdige tilbud uansett hvor de bor i landet og hvor stor lommeboka er.

Arbeiderpartiet mener at de utfordringer og muligheter sykehussektoren nå står overfor, best kan ivaretas ved at staten tar ansvaret for både eierskap og finansiering av sykehusene. Et slikt samlet statlig ansvar må bygge på den hovedstruktur som er utviklet i de etablerte helseregionene, og som har vært basert på fylkeskommunalt eierskap og statlig finansiering.

Disse medlemmer viser til at sak om dette er ute på høring, og vil komme til Stortinget i begynnelsen av april.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at den foreliggende St.meld. nr. 26 (1999-2000) ikke skiller seg vesentlig ut fra andre tidligere stortingsmeldinger når det gjelder forpliktende forslag bundet opp mot nødvendig ressurstilgang. Det er få ting i meldingen disse medlemmer kan si seg uenig i, men disse medlemmer vil dog bemerke at alle politiske partier i Norge bygger på et humant menneskesyn, hvor menneskeverdet er ukrenkelig uavhengig av fysisk eller psykisk utrustning, inntekt, boforhold og sosial status. Disse medlemmer vil imidlertid understreke at det fortsatt er et betydelig gap mellom befolkningens behov for helse og omsorgstjenester og det tilbud det offentlige helse- og omsorgsvesen i dag kan tilby.

Disse medlemmer har med interesse merket seg at forsiden i den trykte St.meld. nr. 26 (1999-2000) har en billedlig fremstilling av den barmhjertige samaritan slik den er fortalt i Lukas 10, versene 33 og 34 - en god oppskrift på hvordan det offentlige helse- og omsorgsvesenet burde fungere. Ikke minst gjelder dette finansieringen av helse- og omsorgstjenester hvor den bibelske fortellingen klart og utvetydig gir uttrykk for at pengene bør følge pasienten/brukeren. Det står nemlig i fortellingen om den barmhjertige samaritan at da han måtte forlate herberget hvor pasienten var plassert, tok han to penninger fram og ga verten og sa til ham: "plei ham og hva du mer måtte koste på ham, det skal jeg betale deg igjen når jeg kommer tilbake".

Vi har etter disse medlemmers menig fortsatt i dag betydelige uløste oppgaver både i vårt helsevesen og i vårt omsorgsvesen i Norge, noe som i stor grad skyldes mangel på ressurser og intern organisering og styring. Disse medlemmer mener at vi i Norge har et helsepersonell med høy etisk standard og moral, men høy etikk og moral er dessverre ikke nok når ressursene mangler for å dekke pasientene/brukernes behov for helsehjelp og omsorg. Manglende ressurstilgang innen helse og omsorg kan føre til stress og frustrasjon, noe som på sikt kan svekke empatien hos vårt helsepersonell i forhold til pasientene/brukerne.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, sier seg godt tilfreds med at den nåværende regjering legger opp til en statlig ansvarsovertagelse av de offentlige sykehus og fristilling av disse som selvstendige rettssubjekter og spesialisthelsetjenesten. Flertallet tror at en slik reform på en langt bedre måte vil være i stand til å yte mere likeverdig helsehjelp til alle norske borgere uavhengig av eksempelvis bosted.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser også til at Fremskrittspartiet har som mål at også eldreomsorgen skal bli et statlig finansiert ansvar, slik at man også kan få likeverdige omsorgstilbud uavhengig av hvilken kommune og hvilken landsdel man måtte være bosatt i. Dessverre er det slik i eldreomsorgen i dag at forskjellene er skremmende store, noe som skyldes både den enkelte kommunes økonomi og ikke minst prioriteringer.

Komiteen sier seg glad for at vi har fått egne handlingsplaner for psykiatri og kreftomsorg, men det er etter komiteens mening særdeles viktig at disse planene fra departementets side revurderes årlig, slik at man hele tiden er sikker på at kart og terreng stemmer, noe komiteen føler seg usikker på er tilfelle både når det gjelder utviklingen innen psykiatriplanen og kreftplanen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, kan ikke slå seg til ro med at de vedtatte opptrappingsplaner innen psykiatrien og kreftomsorgen som går over flere år, ikke er à jour med det økende behov og den tekniske utvikling som hele tiden foregår, og flertallet vil derfor anmode Regjeringen om å foreta en årlig revurdering og korrigering av de nevnte planer.