Utvalget beskriver sin arbeidsmåte, som består av inspeksjoner og klagebehand­ling. Så langt utvalget kan vurdere det, ivaretar kontrollregimet som det nå praktiseres de pålagte kontrolloppgaver på en forsvarlig måte. Ser man bort fra den situasjon som oppsto våren 1998 med hensyn til utvalgets innsyn i etterretningstjenesten, er det utvalgets vurdering at samtlige tjenester og øvrige inspiserte institusjoner har utvist samarbeidsvilje og åpenhet.

Utvalget skal følge prinsippet om etterfølgende kontroll, likevel kan det kreve innsyn i og uttale seg om løpende saker. Utvalget har en viss plikt til å undersøke saker og for­hold som det ut fra kontrollformålet finner riktig, spesielt slike som har vært gjenstand for offentlig kritikk. På den annen side må det unngå en kontroll som virker foregri­pende og derved styrende på konkrete operative skritt. Til tider har utvalget funnet avveiningen mellom disse hensynene vanskelig, spesielt i forhold til POTs saker. Selv om det kunne ha vært ønskelig, er det imidlertid neppe mulig å utforme mer presise kriterier enn de loven og instruksen gir i dag. Det vil si at det nok fortsatt må bli en skjønnsmessig vurdering i det enkelte tilfellet hvorvidt utvalget skal foreta undersø­kelser i en pågående sak, om det skal nøye seg med å få en orientering, og om utvalget skal uttrykke noe syn på spørsmål som oppstår osv. Det er særlig viktig at kontroll med løpende saker gjennomføres på en måte som ikke virker styrende og som heller ikke kan oppfattes slik.

I juni 1998 behandlet Stortinget enkelte spørsmål vedrørende utvalgets innsyn i FO/E, og i den sammenheng anvendelsen av §§ 5 og 6 i utvalgets instruks. Stortinget ga føringer på utvalgets praktisering av innsynsretten i etterretningstjenesten, og ga uttrykk for at ved tvister om innsyn i denne tjenesten skal saken forelegges forsvarsministeren, og om nødvendig bringes inn for Stortinget. Etter saken fra 1998 har det ikke oppstått tvister om innsyn, og det er i dag et betydelig bedre samarbeid mellom etterretnings­tjenesten og utvalget. Etter utvalgets syn er det på bakgrunn av erfaringene fra det siste året ikke behov for å foreta endringer i det formelle regelverket. En formalisering vil også kunne virke mot sin hensikt fordi formelle regler gjerne gir mindre rom for fleksibilitet.

Verken kontrolloven eller instruksen åpner for at utvalget kan gi Stortinget gradert informasjon. Dersom utvalget anser at Stortinget bør gjøre seg kjent med graderte opplysninger i en sak, skal det iht. instruksen gjøre Stortinget oppmerksom på det, men heller ikke en slik meddelelse kan inneholde graderte opplysninger. I et notat av 25. mai 1999 fra Stortingets administrasjon til kontroll- og konstitusjonskomiteen er det lagt til grunn at dersom Stortinget vil innhente graderte opplysninger på bakgrunn av en meddelelse fra utvalget, må det skje i form av en anmodning til regjeringen om å få angjeldende informasjon derfra. Ifølge notatet vil det etter gjeldende regelverk ikke kunne bli aktuelt for utvalget å oversende gradert informasjon til Stortinget, heller ikke graderte brev utvalget måtte ha sendt forvaltningen. I den såkalte innsynssaken fra 1998 oversendte Forsvars­departementet enkelte graderte dokumenter i saken til Stortinget, men unnlot å over­sende utvalgets uttalelser. Denne situasjon opplevde utvalget som lite tilfredsstil­lende.

Den ordning som følger av dagens regelverk og de prosedyrer som er skissert i notatet, er enkle å praktisere for utvalget. Ordningen utgjør for så vidt ikke noe problem. Det må også kunne legges til grunn at en anmodning fra Stortinget til regjeringen om oversen­delse av gradert informasjon i en sak, vil føre til at den informasjon Stortinget får er fullstendig. Prinsipielt sett mener utvalget likevel at det kunne være en fordel om utval­get i helt spesielle tilfeller hadde en åpning for å gi Stortinget graderte opplysnin­ger. Utvalget kan komme i en situasjon hvor det ikke har noe sted å gå med opplysninger det anser det viktig at Stortinget kjenner til.

Instruksens bestemmelser om antall inspeksjoner anses som tilfredsstil­lende. Uanmeldte inspeksjoner burde kunne foretas sentralt så vel som av underliggende sivile og militære myndigheter. Verken lov eller instruks hjemler eksplisitt uanmeldte inspek­sjoner. Utvalget leser imidlertid regelverket slik at hjemmel for dette foreligger. Uansett denne forståelsen av regelverket ville utvalget finne det hensiktsmessig om instruksen eksplisitt slår fast at uanmeldte inspeksjoner kan foretas. Derved gjøres ordningen allment kjent for tjenestene og vil ikke kunne oppfattes negativt.

Utvalget har etter hvert begynt å ta i bruk sakkyndig bistand innenfor tele- og datakom­munikasjon. Behovet er størst i etterretningstjenesten, og erfaringene her er gode. Kontrol­loven og instruksen gir utvalget vid adgang til å anta bistand. Bruk av sakkyndig synes å være en nødvendighet innenfor deler av kontrollområdet. Utvalget tar sikte på å bruke sakkyndig bistand fremover i større grad.

Overordnet påtalemyndighet (statsadvokat og riksadvokat) omfattes ikke av utvalgets kontroll. POT er i etterforskningssaker underlagt kontroll og styring fra overordnet påtalemyndighet, mens Justisdepartementet har et overordnet ansvar i de forebyggende sakene. POTs disposisjoner omfattes av utvalgets kontrollansvar hva enten det gjelder etterforskningssaker eller forebyggende saker. Fordi det i etterforsk­ningssaker kan være utstrakt kontakt og samarbeid mellom POT og statsadvokaten, kan imidlertid avgrens­ningen av hva som er utvalgets kontrollansvar i disse sakene være vanskelig. Utvalgets syn er at det ikke er tungtveiende grunner som taler for å utvide kontrollområdet. På den annen side vil det heller ikke være noen god løsning helt å unnta etterforskningssakene fra utvalgets kontroll.

§ 7 siste ledd i instruksen må oppheves som følge av at § 7 i kontrolloven (om utvalgets rett til å påkjære visse rettslige kjennelser m.v.) er opphevet.

Det foreslås ingen endring i instruksens regler om bruk av avhørs form.

Når det gjelder utvalgets sammensetning, mener utvalget at den blanding som man har i dag av personer med politisk bakgrunn og parlamentarisk erfaring, og personer med andre kvalifikasjoner, er en heldig løsning som bør beholdes. Det anses som en styrke for utvalget at det blant sine medlemmer har personer med lang politisk erfaring fra regjering og Storting og lokal­administrasjon. Likeledes er det viktig at utvalget også består av personer med solid faglig bakgrunn, særlig innenfor jus, samfunnsviten­skap/­samtidshistorie og statsadministrasjon. Hvordan den numeriske fordeling mellom disse bør være, vil ikke utvalget ta standpunkt til.

Utvalget fungerer tilfredsstillende med den størrelse det har i dag. Den praktiske gjen­nomføring av kontrolloppgavene vil kunne ivaretas forsvarlig også med et noe mindre utvalg. Det viktigste hensynet mot å redusere antall medlem­mer, er at det kan gå ut over den bredden i sammensetningen som har vært sett som viktig også for allmennhetens tillit.

Sekretariatet består i dag av en jurist, ansatt hos sivil­ombudsmannen, og en kontor­medarbeider, ansatt i Stortingets administrasjon. Begge arbeider på deltid for utvalget. Denne ordningen fungerer stort sett godt. Utvalget ønsker imidlertid å få vurdert om det er mulig å etablere en ordning hvor ytterligere en ansatt hos ombuds­mannen kan gis mulighet for å tilknyttes sekretariatet i situasjoner hvor det oppstår særlige behov. Det tenkes her på situasjoner hvor det kan være spesielt stor arbeids­belastning, og ved sykefravær. Sivilombudsmannen har stilt seg positiv til å medvirke til en slik ordning, såfremt de ressurser utvalget da legger beslag på kan bli kompensert.

EOS-utvalgets skriv av 29. november 2000 er blitt forelagt kontroll- og konsti­tusjons­komiteen til uttalelse. Komiteen har i brev av 30. januar 2001 avgitt en uttalelse som er trykt som vedlegg 2 til denne innstilling.