I proposisjonen gjennomgås utviklingen
i kommunal tjenesteproduksjon i kommunene og fylkeskommunene i perioden
fram til 1999 (skoleåret 2000/2001 for grunnskole).
I grunnskolen var det under hele nittitallet
en jevn vekst i antallet elever. Etter innføring av reform-97
har elevtallet årlig økt med om lag 10 000. Utviklingen
i ressursinnsats og klassestørrelse ser ut til å ha
vært relativt stabil de seneste årene. Det har
vært en svak vekst i antall elever i klassene, noe som
gjenspeiler økningen i elevtall. I skoleåret 2000/2001
var gjennomsnittlig klassestørrelse i grunnskolen 20,1
elever. Samtidig var det en svak vekst i antall årsverk
pr. klasse helt på slutten av tiåret. Videre har
skolefritidsordningen (SFO) blitt bedre utbygd i årene
som har gått etter skolereformen. I skoleåret
2000/2001 fikk 63 pst. av 1.førsteklassingene
et tilbud i SFO. Andelen ekstraundervisning i form av delingstimer,
spesialundervisning etter enkeltvedtak og morsmålsundervisning
av ordinære undervisningsressurser har også vært stabil
etter 1997.
Fra 1993 til 1999 gikk andelen innbyggere over
67 år noe ned på landsbasis, mens utviklingen
i antallet eldre var om lag konstant. Det ble relativt færre
innbyggere mellom 67 og 79 år, mens andelen over 80 år økte. Antallet
eldre over 80 år økte med om lag 21 000 fra 1993
til 1999. Antallet brukere i pleie- og omsorgssektoren, målt
ved antallet institusjonsplasser og antallet mottakere i hjemmetjenesten, økte
med vel 12 000 fra 1993 til 1999 noe som tilsvarer en vekst på 6,5
pst. Veksten i antall brukere er i hovedsak knyttet til flere yngre
mottakere av hjemmetjenester med alder under 67 år.
Antall årsverk i pleie- og omsorgstjenestene
har økt med om lag 17 000 fra 1993 til 1999. Årsverksveksten i
perioden har særlig kommet i de to første årene
før eldresatsingen i 1996 og 1997 og i de to første årene
i eldresatsingen dvs. i 1998 og 1999. Antall årsverk pr. bruker økte
i gjennomsnitt med 16 pst. I 1999 finner vi høyest årsverksinnsats
pr. innbygger over 67 år i kommunene i de tre nordligste
fylker og Sogn og Fjordane og Aust-Agder. Dessuten viser kommunegjennomgangen
en klar sammenheng mellom nivå på kommunale inntekter
og årsverksinnsats - uavhengig av kommunestørrelse.
Noe av den sterke veksten i årsverk
pr. bruker kan dels være knyttet til at flere mottakere
under 67 år som er noe mer ressurskrevende enn eldre mottakere.
At det også har skjedd en vridning fra institusjonstjenester
til hjemmetjenester i perioden kan isolert sett ikke bidra til å forklare årsverksveksten
pr. bruker i sektoren samlet sett. En vesentlig forklaring ser imidlertid
ut til å være knyttet til generelle endringer
i standarder i tjenesten eller endret produktivitet innen tjenesten
som følge av den sterke opptrappingen i antall årsverk
i sektoren i årene 1996-1999.
I 1990 fikk 42 pst. av barna mellom 1 og 6 år
et tilbud om plass i barnehage, mens 61 pst. av barna mellom 1 og
5 år fikk et tilbud i 1999. Samtidig ble det 50 000 nye
barnehageplasser, en økning på 36 pst. i perioden. Foreløpige
tall for 2000 viser at 189 500 barn hadde et barnehagetilbud, noe
som er en økning på knapt 1 900 i forhold til
1999. I tillegg hadde 5 300 barn et tilbud i åpen barnehage.
Både for 1-2-åringer og 1-5-åringer
er dekningsgradene høyest i fylkene Finnmark, Oslo og Sogn
og Fjordane, men også Hedmark og Troms har et relativt
godt utbygd barnehagetilbud.
Andelen av befolkningen som mottar økonomisk sosialhjelp
var i 1999 3,9 pst. Dette betyr at det årlig har vært
en jevn nedgang i antallet sosialhjelpsmottagere siden midten av
nittitallet.
I videregående opplæring har
det de siste årene vært en elevtallsnedgang, noe
som har sammenheng med lavere størrelse på årskullene
blant ungdom. Imidlertid ser ressursinnsats målt i antall
elever pr. lærerårsverk ut til å ha vært
stabil siden innføring av reform 1994 i 1994/1995.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet vil peke på kommunenes sentrale
rolle som hovedansvarlig for å legge til rette for et godt
tjenestetilbud til landets innbyggere. Disse medlemmer vil
peke på at dette kapittelet viser at kommunene i løpet
av 1990-årene har hatt en jevn vekst i sitt tjenestetilbud
og gjør en god jobb på tross av knappe midler. Disse
medlemmer vil understreke at det må være
samsvar mellom de økonomiske ressursene som tildeles kommunene
og fylkeskommunene og de oppgaver de pålegges å utføre.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil prioritere
tiltak som kan bidra til å bedre de økonomiske
forholdene til barn og deres foreldre som lever under særlig
vanskelige økonomiske vilkår. For å hjelpe
disse barna, er det oftest gjennom foreldrene hjelpen må kanaliseres. Dette
medlem viser til at det i Senterpartiets program for neste
periode finnes en rekke forslag. Bl.a. å øke barnetillegget
til folketrygdpensjonen primært for uføre med
forsørgeransvar for barn, forlenge stønadstiden
på overgangsstønad for enslige forsørgere,
holde barnetrygden utenom ved utregning av sosialhjelpsstøtte
og innføre en mykere arbeidslinje, med økt bruk
av lønnstilskudd og en mer fleksibel uføretrygd,
samt sikre en mer sosial boligbygging. Det aller viktigste er imidlertid å sikre
en kommuneøkonomi som gir rom for å hjelpe de
vanskeligst stilte.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
påpeke at barns fattigdom er et offentlig ansvar. Flertallet
og Regjeringen tar ikke dette ansvaret. På tross av kunnskap
om realitetene har de ingen konkrete nye tiltak som kan bedre den
akutte situasjonen for de fattigste barnefamiliene.
Dette medlem vil påpeke
at når andelen sosialhjelpsmottakere går ned og
landet er rikere enn noensinne, burde det være råd
til å gi den enkelte bedre hjelp. Slik er det ikke nå.
Både økonomien og den sosialfaglige og økonomiske
rådgivningen må styrkes. Dette medlem vil
påpeke at flertallets argumenter om at sosialhjelpen skal
være et nedre sikkerhetsnett der alle inntektsmuligheter
skal være utprøvd, viser en politikk preget av
en moraliserende holdning til sosialnød og en tro på at
dårlige ordninger er et mål i seg selv, fordi
man antar at det får folk til å komme ut av vanskelighetene
raskere. Dette medlem vil hevde det i de fleste tilfeller
er motsatt og at politikken må innrettes slik at ordningene
er gode nok til ikke å ta motet, framtidshåpet
og verdigheten fra folk. Dette medlem viser til egne
forslag om strakstiltak for fattige barnefamilier i Dokument nr.
8:69 (2000-2002) og Innst. S. nr. 273 (2000-2001).
Dette medlem mener det i tillegg
må det føres en langt mer sosial boligpolitikk
både fra staten og kommunenes side. Dette medlem viser
til egne forslag om regulerte husleier i sosiale utleieboliger i
Dokument nr. 8:82 (2000-2001) og Innst. S. nr. 237 (2000-2001).
Dette medlem vil hevde at skolen
er vår viktigste samfunnsinstitusjon. Grunnskolens oppgaver
står ikke i forhold til de ressurser den blir tilført.
Ambisjonene om lokale tilpasninger står ikke i samsvar
med den detaljerte læreplanen dagens skoler må følge.
Det er i en årrekke blitt bevilget færre ressurser
til skolen enn det som er nødvendig for å vedlikeholde,
fornye skolebygg og materiell og for å gjennomføre
tilfredsstillende opplæring.
Dette medlem vil påpeke
viktigheten av at standarden i skolen må være
på høyde med samfunnet og arbeidslivet ellers.
Dette medlem viser til at følgende
forslag ble fremmet fra Sosialistisk Venstreparti i Dokument nr. 8:109
( 200 2001):
"Det må ikke stilles som krav at forsøk
har endring i regelverket som formål for å kunne
godkjennes.
Stortinget ber Regjeringen om å inkludere
medbestemmelse i hverdagen og det psykososiale arbeidsmiljø i
sitt forslag til arbeidsmiljøbestemmelser for elever og
studenter.
Regjeringen bes i statsbudsjettet for
2002 legge inn midler for full PC dekning i ungdomstrinnet i grunnskolen.
Med dette menes tilstrekkelig allmenn tilgang til datamaskiner slik
at informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) kan brukes aktivt
av elevene i læringsprosessen.
Stortinget
ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2002 å legge
inn bevilgninger som skal stimulere skoler til å prøve
ut ulike pedagogiske og organisatoriske forsøk."