Konkurransetilsynet viser til Arbeids- og administrasjonsdepartementets
brev av 14. mai 2001 vedrørende ovennevnte. Departementet
ber om tilsynets uttalelse til det som er anført i Dokument
8:100 (2000-2001) (Dokument 8-forslaget) for så vidt gjelder
forholdene i dagligvarehandelen. Videre bes det om en vurdering
av om det innen rammen av någjeldende lov mangler virkemidler
i forhold til de problemstillinger som er reist i forslaget. Ifølge
brevet vil departementet selv gå nærmere inn på de
spørsmål som gjelder utformingen av konkurranseloven.
På bakgrunn av den korte fristen har
vi ikke hatt anledning til en grundig vurdering av alle sider ved
forslaget. Dagligvaremarkedet reiser mange interessante problemer,
men vi vil her konsentrere oss om de problemstillinger som er reist
i Dokument 8-forslaget. For en bredere behandling av konkurranseforholdene
i dagligvaremarkedet se Konkurransetilsynets rapport "Konkurranseforholdene
i dagligvarehandelen." 1)
Etter en betydelig konsolidering i dagligvarehandelen
de siste 10-15 årene er nå nær 100 prosent
av omsetningen gjennom tradisjonelle dagligvarebutikker konsentrert
i de fire dagligvaregrupperingene (paraplykjedene) NorgesGruppen
ASA, Hakon Gruppen AS, COOP Norge og Reitan Narvesen ASA. Samtidig
foregår det en økende integrasjon og bransjeglidning
mellom dagligvaregrupperingene og servicehandelen, det vil si bensinstasjoner,
kiosker mv.
Parallelt med økt konsentrasjon i detaljistleddet
har det skjedd en vertikal integrasjon mellom detaljist- og grossistleddet.
Alle paraplykjedene er nå eiermessig integrert med sin
hovedgrossist. I tillegg til vertikal integrasjon med hovedgrossistene
er eneleverandøravtaler og ulike former for eksklusivavtaler
blitt mer utbredt, for eksempel innen frukt og grønt. Slike
avtaler kan bidra til en effektiv ressursbruk gjennom en mer effektiv
distribusjon, men kan ha uheldige konkurransemessige virkninger
dersom de gjør det vanskelig for nye leverandører å få innpass
i markedet eller dersom de fører til avskalling av allerede
etablerte leverandører. Videre kan stor utbredelse av eksklusivavtaler
mellom paraplykjedene og deres leverandører legge hindringer
i veien for nyetableringer på detaljistleddet.
Med dagligvaregrupperingene har man også sett
en fremvekst av private merker, det vil si varemerker som er eksklusive
for en detaljistkjede og som produseres etter kjedens spesifikasjon.
I Norge utgjør omsetningen av private merker foreløpig
en relativt liten andel av den totale dagligvareomsetningen sammenlignet med
andre europeiske land. Innslaget av private merker er imidlertid økende.
Så lenge private merker har en beskjeden utbredelse som
i dag, er det tilsynets vurdering at de bidrar til å skjerpe
konkurransen i dagligvaremarkedet. Til nå har private merker
fungert som prispressere overfor sterke merkevarer. Dersom omfanget
av private merker øker betydelig kan det imidlertid bety
redusert konkurranse mellom dagligvarekjedene på lengre
sikt. En grunn til dette er at de private merkene ikke er identiske
mellom kjedene. Når kjedene har varer av ulike merker i
sitt sortiment, det være seg private merker eller nasjonale
merker fra ulike produsenter, er det noe vanskeligere for kunden å sammenligne
pris og kvalitet på de produkter som inngår i
butikkenes sortiment. Det er fra forskerhold også blitt
hevdet at private merker kan bidra til å skape lojalitet
og således virke konkurransedempende. Vi har foreløpig
uttrykt oss tvilende til at private merker kan skape så stor
lojalitet at kunden velger kjede ut fra dette.2) De private merker
kan imidlertid fortrenge en del nr. 2 og 3 produkter fra kjedenes
sortiment.
Etter vår mening kan den nye prisopplysningsforskriften
for varer som trådte i kraft i 1999 gjøre prissammenligninger
enklere for forbrukerne, og dermed bidra til å motvirke
eventuelle konkurransemessige problemer bl.a. som følge
av økt utbredelse av private merker.
Det er liten tvil om at utviklingen av sterke
dagligvaregrupperinger har ført til en forskyvning av forhandlingsstyrke
i verdikjeden som strekker seg fra produsent til sluttbruker. Tradisjonelt
har produsentene vært den sterke part overfor en rekke
selvstendige butikkeiere. Det er nå endret slik at produsenter
med selgermakt i større grad møtes av aktører
med kjøpermakt. Alt i alt synes utviklingen av paraplykjeder å ha
bidratt til sterkere konkurranse som har kommet forbrukerne til
gode i form av lavere priser. For eksempel har innføringen
av private merker antakelig bidratt til å presse produsentenes
priser. Det er imidlertid konkurransemessig uheldig dersom den betydelige
konsentrasjonen som man har i dagligvarehandelen i dag medfører at
paraplykjedenes motiv til å konkurrere seg imellom svekkes.
Vi har derfor i flere sammenhenger gitt signaler om at en ytterligere
konsentrasjon vanskelig kan tolereres og at konkurransesituasjonen
i dagligvaremarkedet nå følges nøye av
tilsynet. Konkurransetilsynet vil også vurdere å gjøre
inngrep med hjemmel i konkurranseloven (krrl.) § 3-10 mot
paraplykjedenes innkjøpspolitikk, dersom det viser seg
at det inngås samarbeidsavtaler som begrenser konkurransen
på en måte som er i strid med konkurranselovens
formål om en effektiv ressursbruk. Vi må imidlertid
foreta en vurdering av de konkurransemessige virkningene av for eksempel
eksklusivavtaler i hver enkelt sak.
Forslagsstillerne viser innledningsvis i Dokument
8-forslaget til at 99 prosent av omsetningen av dagligvarer fra
butikk skjer gjennom de fire dagligvaregrupperingene NorgesGruppen
ASA, Hakon Gruppen AS, COOP Norge og Reitan Narvesen ASA. Selv om
antallet store markedsaktører er representativt for europeisk matvarebransje,
mener forslagsstillerne at markedsandelen til de fire store grupperingene
i Norge er uvanlig stor.
Vi vil i denne sammenheng nevne at detaljistleddet
i dagligvaremarkedet er konsentrert også i andre land.
I Danmark, Sverige og Finland hadde de største dagligvaregrupperingene
i 1998 mellom 92 og 96 prosent av markedet.3) Bakgrunnen for den
noe høyere konsentrasjonen i Norge enn i andre land kan
kanskje tilskrives geografiske og befolkningsmessige forhold. Lange transportavstander
kan være med på å øke betydningen av
stordriftsfordeler og således de økonomiske gevinstene
av å være med i et kjedesamarbeid.
Med henvisning til Konkurransetilsynets rapport "Konkurranseforhold
i dagligvarehandelen" reiser forslagsstillerne spørsmål
om kjøpermakten på detaljistleddet har blittfor stor, og det vises til at tilsynet ser
et behov for å følge dette temaet videre. Forslagsstillerne mener
at situasjonen for mindre grossister, produsenter og leverandører
er blitt svært vanskelig og anfører at kjedenes
kjøpermakt blir "et problem for forbrukeren og for store
deler av det næringsliv som er orientert mot produksjon
eller leveranser av næringsmidler".
Tilsynet utelukker ikke at dagligvaregrupperingene
i kraft av sin markedsstilling vil kunne utnytte kjøpermakt
på en konkurranseskadelig måte. Som nevnt ovenfor
må de konkurransemessige virkningene av for eksempel eksklusivavtaler
eller rabatt- og bonusordninger vurderes konkret i hvert enkelt
tilfelle. Vi mener imidlertid det i liten grad kommer frem i Dokument
8-forslaget at konsentrasjonen er høyere på produsentleddet
enn på detaljistleddet for mange produkter som hører
inn under dagligvaresektoren, noe som bl.a. skyldes organiseringen
av jordbrukssektoren i Norge og betydningen av merkevarer. Det betyr
at leverandørene fortsatt har en betydelig forhandlingsstyrke
knyttet til en rekke dagligvarer som inngår i kjedenes
sortiment. Det er altså ikke nødvendigvis slik
at detaljistene har mye større innflytelse i markedet enn
leverandørene. Tilsynet har foreløpig ikke funnet
at vilkårene for å gjøre inngrep mot
paraplykjedenes innkjøpspolitikk er til stede og vi har
så langt lagt til grunn at konkurransen på detaljistleddet
i dagligvaremarkedet fungerer tilfredsstillende. Vi har imidlertid
signalisert at den sterke konsentrasjonen på detaljistleddet
gjør det nødvendig å følge markedet
nøye.
Forslagsstillernes utsagn om at "noen få eiere
i dagligvaregruppene er vinnere i en sektor som kunne ha mange vinnere,"
kan virke noe unyansert. Så lenge det er virksom konkurranse
på detaljistleddet vil økt effektivitet i distribusjonskjeden
og lavere innkjøpskostnader hos detaljistene komme den
enkelte forbruker til gode. COOP Norge er for øvrig et
samvirkelag som er eiet av sine kunder. Deler av butikkenes overskudd betales
således ut til forbrukerne. Videre eies og drives mange
av dagligvarebutikkene på franchisebasis og eventuelle
overskudd går i hovedsak til den enkelte franchisetaker.
Forslagsstillerne mener det er en interessant
debatt hvorvidt "forbrukeren er tjent med stadig flere produkter
man ikke kjenner opprinnelsen eller kvalitetsspesifikasjonene til
og høye priser på alternativene". Det siktes til
de såkalte private merkene. Videre vises det til tilsynets
rapport om dagligvaremarkedet og de vurderinger som der er anført
med hensyn til private merkers innvirkning på konkurransen
i markedet.
Vi legger til grunn at det stilles de samme
kravene til produktmerking for de private merkene som for de såkalte
nasjonale merkene.4) Vi har imidlertid ikke kjennskap til om man
er pålagt å oppgi hvem som har produsert varen.
Foreløpig synes prisforskjellene mellom de private og nasjonale
merkene gjennomgående å være relativt
små.
De private merkene har hittil vært
brukt som ledd i kjedenes strategi for å styrke sin forhandlingsposisjon overfor
de store merkevareleverandørene, og de har fungert som
prispressere overfor sterke merkevarer. Det er vanskelig å tenke
seg, i det minste på kort sikt, at private merker skal
skape så stor lojalitet at kunden velger kjede ut fra private
merker. Ifølge tilsynets dagligvarerapport kan det likevel
tenkes at enkelte nr. 2 og nr. 3-produkter vil erstattes av private
merker. Dette er ikke nødvendigvis negativt. Kjedene har
incentiver til å tilby gode produkter som gjenkjøpes
av kunden. Hvorvidt dette er merkevarer eller private merker, er ikke
vesentlig slik vi ser det. Kjedenes satsing på felles nordiske
innkjøp og private merker kan gi stordriftsfordeler som
delvis kommer forbrukerne til gode gjennom lavere priser. Dersom
kjedene ikke tar inn nasjonale merker eller de private merkene blir
for dårlige hva angår kvalitet eller produktutvalg,
utelukker vi ikke at dette kan skape større rom for spesialbutikker. Vi
ser det også som lite sannsynlig at kjedene går
bort fra sine supermarkedskonsepter selv om de øker andelen
private merker.
Forslagsstillerne mener konkurransesituasjonen
i norsk dagligvarebransje innebærer at det er stor risiko forbundet
med å bringe nye produkter til markedet. Videre anføres
det at forbrukernes ønske om mangfold ikke blir "imøtekommet
i den grad en kunne forvente".
Det går generelt dårlig frem
av Dokument 8-forslaget at alle dagligvaregrupperingene bortsett
fra Reitan Narvesen ASA har flere kjedekonsepter under sin paraply.
I noen av disse, som for eksempel hos Prix og Rema 1000, er det
lavpris som er i fokus, mens kjeder som Ultra og Meny legger større
vekt på et bredere vareutvalg med flere produktvarianter.
Flere av grupperingene har altså butikkonsepter
som prioriterer kvalitet og mangfold fremfor kun lave priser. Lavprisbutikkenes
sterke gjennomslagskraft i dagligvaremarkedet kan imidlertid tyde
på at mange forbrukere legger mer vekt på lave
priser enn bredt utvalg i valg av dagligvarebutikk. Som et ledd
i konkurransen om kundene er det i kjedenes interesse å tilby
forbrukerne det disse selv ønsker for dermed å øke
etterspørselen rettet mot sin bedrift. Siden forbrukerne
tilsynelatende har forskjellige preferanser vil det etter vår vurdering
være et markedsmessig grunnlag for ulike butikkonsepter.
Det anføres også at "i et
konkurranseklima hvor det er varens pris, kvalitet og nyskapning
som står i fokus vil langt flere produkter klare seg bra".
Vi vil bemerke at disse tre faktorene i varierende grad er viktige
konkurranseparametre alt i dagens dagligvarehandel. Lavpriskjedene
fokuserer som nevnt først og fremst på pris. Som
eksempel på nyskapning kan for eksempel nevnes utviklingen
i halvfabrikata og ferdigmat. Videre ser vi også at andre
lands matvaner påvirker utvalget i den norske dagligvarehandelen.
Forslagsstillerne peker på faren for
kartelldannelser og stilltiende prissamarbeid mellom kjedene. Det
går videre frem at arbeid med å motarbeide kartelldannelser
er sterkt prioritert i andre lands konkurransepolitikk.
Også konkurransemyndighetene i Norge
legger stor vekt på å avdekke karteller. Vi vil
i den forbindelse understreke at vi ikke har indikasjoner på at
de fire grupperingene har et prissamarbeid, verken stilltiende eller
uttalt. Selv om vi i vår rapport om konkurranseforholdene
i dagligvarehandelen har uttalt at det utfra enkelte forhold kan
ligge til rette for slikt ulovlig samarbeid, vil vi påpeke
at mye tyder på at kjedene fortsatt rivaliserer seg imellom
om kundene. Det er videre grunn til å anta at det også innenfor
paraplykjedene foregår en viss konkurranse mellom butikker
tilknyttet de ulike kjedekonseptene. Dersom for eksempel Rimi forsøker å tiltrekke
seg nye kunder gjennom ulike former for salgsfremmende tiltak, taler
mye for at noen av disse kundene vil kunne komme fra butikker tilknyttet andre
av Hakon Gruppens butikkonsepter.
Det påpekes også i Dokument
8-forslaget at et eventuelt stilltiende prissamarbeid er egnet til å dempe gruppenes
interesse for å ta inn flere og billigere varianter. Vi
er ikke uten videre enige i dette da et eventuelt ulovlig samarbeid
først og fremst kan føre til overpriser på de
enkelte produkter dagligvaregrupperingene har i sine sortiment.
Etter vår vurdering vil det i de aller fleste tilfeller
være vanskelig å kombinere et bredt vareutvalg
og mange varianter med lave priser. Som nevnt har paraplykjedene
løst dette ved å tilby flere ulike butikkonsepter.
De ulike butikkjedene konkurrerer derfor langs flere dimensjoner.
Som nevnt over konkurrerer Prix og Rema 1000 i hovedsak på pris, men
Ultra og Meny i større grad har valgt å fokusere
på kvalitet og vareutvalg, blant annet gjennom ferskvaredisker.
Ifølge forslagsstillerne vil de avtaler
som mindre produsenter/leverandører får
med en av dagligvaregrupperingene gjerne være "lavprofilavtaler"
som innebærer mindre oppfølging og større
fare for å bli byttet ut. Varene deres må også konkurrere
med "produkter hvor gruppene har oppnådd rabattavtaler
gjennom innkjøp av store varemengder til kjedene". Det
at små produsenter står overfor valget mellom
"anonymt å produsere kjedens egne merkevarer eller legge
ned" kan bety at antall konkurrenter fortløpende reduseres. Endelig
påpekes det at det er elementer i de vareavtaler som kjedene
inngår med sterke produsenter/ leverandører
som "i særlig grad favoriserer finansiell styrke og enkel
administrasjon over pris og kvalitet".
Som nevnt har de ulike kjedekonseptene forskjellig profiler
med hensyn til sortiment og prisnivå. Særlig i miniprisbutikker
vil det kunne være vanskelig for små leverandører å få innpass
i butikkhyllene. Vi ser også at det på generell
basis vil kunne være vanskelig for nye leverandører å komme
inn på markedet med sine produkter. Dersom en aktør
utestenges fra dagligvarekjedenes sortiment og dette klages inn
for tilsynet, vil klagen bli vurdert etter krrl. § 3-10.
Konkurransetilsynets inngrepskompetanse vil bli behandlet mer utfyllende
nedenfor. Her skal bare nevnes at tilsynet ikke har adgang til å gripe
inn mot en forretningsnektelse bare på grunnlag av at nektelsen
virker urimelig. For at inngrepskriteriet i krrl. § 3-10
skal være oppfylt, er det en forutsetning at tilsynet finner
at nektelsen har konkurransebegrensende virkninger i strid med konkurranselovens
formål om effektiv bruk av samfunnets ressurser.
Vi er bedt om å uttale oss om virkemidlene
i den någjeldende konkurranseloven. Vi vil ikke behandle spørsmål
som gjelder utformingen av konkurranseloven - herunder om det er
hensiktsmessig med to forskjellige regelsett for saker etter henholdsvis
norsk konkurranselovgivning og saker som kommer inn under konkurranselovgivningen
i EØS. Behovet for et generelt forbud mot misbruk av dominerende
stilling, spørsmålet om strafferabatt, harmonisering
med EØS-/EF-reglene (som man har gjort i bl.a.
Storbritannia, Sverige og Danmark) og debatten om forbud versus inngrep
skal heller ikke behandles av tilsynet, slik vi leser departementets
anmodning. De nevnte problemstillingene vil for øvrig også bli
behandlet av Konkurranselovutvalget som Regjeringen har nedsatt.
Vi vil bare påpeke at dersom et foretak har en dominerende stilling
på det norske markedet, vil ofte samhandelen mellom EØS-statene
bli påvirket slik at forbudet mot misbruk av dominerende
stilling i EØS-avtalens artikkel 54 kommer til anvendelse.
EØS-avtalens hoveddel gjelder som norsk lov, jf. EØS-loven § 1.
Det er altså ikke korrekt når forslagsstillerne
hevder at et slikt forbud ikke finnes i norsk rett. Konkurransetilsynet
har imidlertid ikke hjemmel til å håndheve denne
bestemmelsen.
Hovedproblemene som identifiseres i Dokument 8:100
(2000-2001) i forhold til spørsmålet om virkemidlene
i gjeldende konkurranselov ser ut til å være:
– Mindre
leverandører får ikke solgt sine produkter gjennom
de store kjedene, enten ved at kjedene ikke er villige til å inngå avtale
med dem eller ved at de ikke klarer eller ønsker å oppfylle
kjedens krav om markedsføringsstøtte eller "listeføringsavgift".
– Eksklusivavtaler, enten i fonn
av at leverandører til en kjede ikke får lov til å selge
sine produkter til konkurrenter av kjeden, eller ved at kjeden ikke
får lov til å selge produkter fra konkurrerende
leverandører.
– Kjedene ønsker å forholde
seg til så få leverandører som mulig,
eller som det uttrykkes i forslaget: "det synes utbredt å koble
salg av et produkt til salg av et annet fra samme leverandør,
uavhengig av konkurrentbildet for det produktet".
– Potensielt stilltiende prissamarbeid.
De tre første forholdene gir seg utslag
som forskjellige varianter av forretningsnektelser og vil derfor
bli behandlet under ett. På side 4 første spalte
i Dokument 8-forslaget heter det for eksempel at forslagsstillerne ser
en tendens til at det ikke gripes inn fra vår side "til tross
for at konkurrenter blir stengt ute, for eksempel ved at butikker
nektes å ta inn andre enn kjedens godkjente varer, og at
forbrukernes valg av varer også dermed blir begrenset".
Det er riktig at tilsynet sjelden griper inn
når vi får klager på såkalte
forretningsnektelser, enten det er leverandører som ikke
får solgt sine varer eller det er detaljister som nektes
levering fra en leverandør/produsent. Årsaken
til at tilsynet ikke griper inn er i de fleste tilfellene at vilkårene
i krrl. § 3-10 ikke er oppfylt, se nedenfor. Krrl. § 3-10
er et instrument for å opprettholde eller skape samfunnsøkonomisk
effektivitet, og er etter vårt syn et tilfredsstillende
virkemiddel i så henseende. Dersom man søker å ivareta
andre hensyn enn samfunnsøkonomisk effektivitet, for eksempel
sysselsettings- og kulturpolitiske formål, vil ikke inngrep
etter konkurranseloven være et egnet instrument.
Gjeldende § 3-10 i konkurranseloven
gir Konkurransetilsynet en vid hjemmel til å gripe inn
mot vilkår, avtaler og handlinger som er egnet til å begrense
konkurransen i strid med lovens formål. Lovens formål
er å sørge for effektiv bruk av samfunnets ressurser
ved å legge til rette for virksom konkurranse. Krrl. § 3-10 kan
innholdsmessig sammenlignes med EØS avtalens artikkel 54
som setter forbud mot misbruk av dominerende stilling. Bestemmelsen
hjemler inngrep mot både horisontale og vertikale konkurransereguleringer. Eneforhandleravtaler
og nektelse av forretningsforbindelser er eksempler på slike
vertikale reguleringer. Bestemmelsen vil også kunne anvendes
på utøvelse av kjøpermakt.
For å gripe inn mot en forretningsnektelse
må nektelsen være egnet til å begrense
konkurransen på en måte som er i strid med lovens
formål om effektiv ressursbruk. For at en aktørs
atferd skal virke konkurransebegrensende har tilsynet lagt til grunn
i en rekke saker at aktøren må ha markedsmakt.
Når tilsynet vurderer om en aktør
har markedsmakt, ser man i stor grad hen til de samme momenter som
når man skal vurdere om et foretak har en dominerende stilling
i EF-/EØS-retten. Det som karakteriserer markedsmakt
er at man er i en slik posisjon at man kan handle uavhengig av konkurrenter
og kunder, for eksempel ved å øke prisene sine.
Markedsandel er en av flere faktorer som inngår i tilsynets
vurdering av om en aktør har markedsmakt. I tillegg vil
tilsynet også legge vekt på faktorer som markedets
gjennomsiktighet, etablerte og potensielle konkurrenters evne og vilje
til å konkurrere, om markedet er preget av sterke merkepreferanser,
om det er spesielle etableringshindringer og om en eventuell markedsmakt
på for eksempel selgersiden møtes av markedsmakt
på kjøpersiden. Det er altså ikke slik
at man ser utelukkende på markedsandeler - slik forslagsstillerne
gir inntrykk av. For en nærmere gjennomgang av begrepet
markedsmakt viser vi til litteraturen på området,
for eksempel kommentaren til konkurranseloven i Karnov note 105
eller Konkurranseloven med kommentarer, Harald Evensen (red.), Oslo
1999 på s. 306 f.
Dersom en aktør, for eksempel en kjede,
ikke har markedsmakt, kan man også gå utfra at
produsenten/leverandøren vil ha alternative avtakere,
og da vil nektelsen normalt ikke være konkurransebegrensende
på en måte som fører til ineffektiv ressursbruk.
Selv om en aktør har markedsmakt, og for eksempel nekter å ta inn
en bestemt vare i sine butikker, er det allikevel ikke sikkert at
tilsynet kan gripe inn. Det må foretas en totalvurdering
av konkurransen i markedet, og bare hvis den samlede virkning på ressursbruken
er negativ vil tilsynet kunne gripe inn. Dersom konkurransereguleringen
totalt sett fører til mindre effektiv ressursbruk vil imidlertid
krrl. § 3-10 gi tilstrekkelig grunnlag for å gripe
inn.
I krrl. § 3-10 heter det at tilsynet
"kan" gripe inn. Det er antatt at dette gir tilsynet fritt skjønn
med hensyn til om det skal gripes inn eller ikke når vilkårene
er oppfylt. Dersom tilsynet først finner at vilkårene
for inngrep er oppfylt vil man imidlertid så godt som alltid gripe
inn. Men det kan hende at tilsynet av ressurshensyn beslutter å ikke
gripe inn mot for eksempel en forretningsnektelse uten å foreta
en nærmere vurdering av om vilkårene er oppfylt,
på grunn av sakens bagatellmessige natur.
I Konkurransetilsynets dagligvarerapport fremgår det
at strukturen i dagens dagligvaremarked i relativt stor grad legger
til rette for et stilltiende prissamarbeid. Forslagsstillerne skriver
som en kommentar til dette at det "er viktig å sikre at
konkurranselovgivningen, og håndhevingen av den, bidrar
til diversifisering slik at muligheten for stilltiende prissamarbeid
blir liten. Motarbeiding av kartelldannelser er sterkt prioritert
i andre lands konkurransepolitikk [...]."
Det er selvsagt et sentralt anliggende også for
de norske konkurransemyndigheter å bekjempe kartelldannelser.
Karteller i tradisjonell forstand, dvs. prissamarbeid eller markedsdeling
i forbindelse med salg av varer eller tjenester, er forbudt etter
konkurranseloven. Har man først avdekket et slikt samarbeid
gir konkurranseloven anvisning på ulike sanksjoner. Problemet
er at det kan være vanskelig å avdekke og bevise
slike samarbeid, særlig hvis det er tale om et såkalt
stilltiende prissamarbeid.5) Konkurransetilsynet har imidlertid
allerede i dag virkemidler som tillater oss å gå langt i
vår etterforskning og kontroll.
Forslagsstillerne nevner praksisen med strafferabatt
i enkelte andre land. Spørsmålet om å innføre
et tilsvarende system i Norge er for tiden under utredning. Vi kommer
derfor ikke nærmere inn på dette spørsmålet her.
Enkelte utsagn i forslaget kan etterlate det
inntrykk at Konkurransetilsynets kompetanse er avhengig av at det
klages over et forhold. Dette er i såfall ikke riktig. Tilsynet
kan når som helst, også på eget initiativ,
vurdere om det er grunnlag for inngrep i et gitt tilfelle.
Dokument 8-forslaget gir signaler om at forslagsstillernes
fokus ikke er på samfunnsøkonomisk effektivitet.
Det virker som distriktspolitiske hensyn, hensynet til små produsenter,
hensynet til sysselsetting og verdiskapning for norske produkter
i stor grad er viktige motiver bak forslaget. Tilsynet kan som nevnt
ikke gripe inn mot for eksempel dagligvaregrupperingene utfra slike
hensyn, men må vurdere de konkurransemessige virkningene
av foreliggende rabattavtaler, eneleverandøravtaler osv.
konkret i hvert enkelt tilfelle.
Videre mener tilsynet at dagens virkemidler
er tilstrekkelige, og forholdsmessige, til å håndtere
de problemstillingene av samfunnsøkonomisk art som er reist
i Dokument 8:100 (2000-2001) om nærmere undersøkelser
av konkurranseforhold med bakgrunn i situasjonen i dagligvaremarkedet.
Tilsynet kan heller ikke se at det er noe umiddelbart behov for
en ny vurdering av konkurranseforholdene i dagligvarebransjen.
1) Rapporten finnes på våre
hjemmesider: www.konkurransetilsynet.no.
2) Se s. 12-13 i Konkurransetilsynets rapport
om dagligvarehandelen.
3) Basert på "Dagligvarefasiten 2000"
fra AC Nielsen AS.
4) Merker som er introdusert av produsenter
og som selges i mer enn én detaljistkjede.
5) Forarbeidene forutsetter at stilltiende samarbeid
også rammes av forbudene, se Ot.prp. nr. 41 (1992-1993)
s. 106
og NOU 1991: 27 s. 250.