Undersøkelsen omfatter skatteoppkrevernes
stedlige arbeidsgiverkontroll i perioden 1998 til 2000 i fem fylker
med til sammen 157 kommuner.
Kontrolldekningen på landsbasis i 2000
innebar at gjennomsnittlig antall år mellom hver gang en
arbeidsgiver kunne vente seg kontroll, var 30 år. Dette
er langt under Skattedirektoratets anbefalte kontrollnivå som sier
at det gjennomsnittlig ikke bør gå mer enn ti år mellom
hver gang en arbeidsgiver blir kontrollert.
Undersøkelsen viser videre at 27 av
157 kommuner (17 pst.) ikke utførte noen stedlig arbeidsgiverkontroll i
2000, og at det var seks kommuner som ikke hadde utført
noen stedlige kontroller i løpet av treårsperioden 1998-2000.
Dette kan gi signaler til arbeidsgiverne om at risikoen for kontroll
er svært liten, og det kan derfor reises tvil om den tilsiktede
preventive effekten av kontrollvirksomheten oppnås.
Det framgår av undersøkelsen
at 25 pst. av kommunene ikke har utarbeidet kontrollplaner, og at
36 pst. av kommunene ikke har rutinebeskrivelser for den stedlige
arbeidsgiverkontrollen slik de er pålagt i skatteoppkreverinstruksen.
Videre har ca. halvparten av skatteoppkreverne ikke fulgt anbefalingen
i retningslinjene for gjennomføring av arbeidsgiverkontrollen om å etablere
faste kriterier for utvelgelse av kontrollobjekter. Dette kan ha
negativ innvirkning på kvaliteten og effektiviteten i kontrollarbeidet.
Undersøkelsen viser at det i 1998 og
1999 var ca. 25 pst. av skatteoppkreverne i de fem utvalgte fylkene som
hadde gjennomført kontroller uten at noen av kontrollene
resulterte i endringsforslag til ligningsmyndighetene. For kommuner
som har gjennomført få kontroller per år,
bør det stilles særlige krav til målrettethet ved
utvelgelse av kontrollobjekter.
Det er store variasjoner mellom fylkene i undersøkelsen
med hensyn til andelen kontrollerte arbeidsgivere. Undersøkelsen
viser at store kommuner har kontrollert en større andel
arbeidsgivere enn mellomstore og små kommuner, og at kommuner
tilsluttet interkommunale ordninger i perioden 1998 til 2000 gjennomgående
har høyere kontrolldekning enn kommuner som ikke var tilsluttet
interkommunale kontrollordninger. Store kommuner hadde også gjennomgående
en relativt større ressursinnsats til stedlig kontrollvirksomhet
enn mindre kommuner. Tilsvarende hadde kommuner tilsluttet interkommunale
kontrollordninger en større ressursinnsats per arbeidsgiver
enn kommuner som ikke var tilsluttet interkommunale kontrollordninger.
Dette viser at større kontrollenheter makter å prioritere
den stedlige arbeidsgiverkontrollen høyere enn mindre kommuner
som ikke er tilknyttet kontrollordninger.
Undersøkelsen viser at 46 av 134 kommuner
(34 pst.) har gitt uttrykk for at kommunenes inntektssystem
har betydning for egen kommunes prioritering av arbeidsgiverkontrollen.
De fleste av disse kommunene uttalte at økte ressurser
til kontrollvirksomheten i liten grad medfører økte
inntekter for kommunene. Manglende økonomiske incitamenter
er dermed en av årsakene til at kommunene ikke prioriterer
den stedlige arbeidsgiverkontrollen i tilstrekkelig grad.
Skattefogdene har det direkte ansvaret for oppfølging
og kontroll av skatteoppkrevernes arbeidsgiverkontroll. Skattefogdkontoret
driver selv ingen stedlig arbeidsgiverkontroll eller annen form
for regnskapskontroll og mangler derfor i stor grad faglig kompetanse
på området. På fylkesnivå er
det fylkesskattekontorene som har den faglige kompetansen og hovedansvaret
for å sikre samordningen av kontrolltiltakene i fylket.
En faglig tilfredsstillende oppfølging av den stedlige
arbeidsgiverkontrollen forutsetter derfor et nært samarbeid
mellom skattefogdkontorene og fylkesskattekontorene. Det framkom
i undersøkelsen at enkelte skattefogdkontorer og skatteoppkrevere mente
at det var uheldig at den faglige oppfølgingen av kontrollvirksomheten
på denne måten ble fordelt på to aktører.
Uavklarte ansvarsforhold i forbindelse med den faglige oppfølgingen
av skatteoppkreverne kan virke negativt med hensyn til effektiv
oppfølging og styring av den stedlige arbeidsgiverkontrollen
hos skatteoppkreverne.