1.1 Sammendrag

Det fremmes i dokumentet følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utarbeide bindende normerte satser for omsorgslønn i kommunene."

Som bakgrunn for forslaget viser forslagsstillerne til at ordningen med omsorgslønn ble innført i 1986, og til det eksisterende regelverk knyttet til ordningen.

Det framholdes at det ut fra gjeldende regler er den enkelte kommune som avgjør hvor mange timer med omsorg det skal ytes lønn for, og hvor høy timelønnen skal være. Det opplyses at mange kommuner benytter det laveste lønnstrinnet for hjelpepleier, og at departementet rår den enkelte kommune til å yte høyere lønn dersom det er grunn til det, for eksempel når omsorgsyteren har relevant bakgrunn for å utføre omsorgsarbeid.

Det påpekes at ordningen med omsorgslønn fungerer svært forskjellig fra kommune til kommune, og at tjenesten lønnes på svært forskjellig nivå i kommunene.

Forslagsstillerne finner dagens ordning utilfredsstillende og mener at tilbudet om å kunne motta omsorg fra nær familie og slektninger bør være tilnærmet likt over hele landet. Forslagsstillerne ser problemet med å pålegge kommunene nye utgifter til sosiale ytelser innenfor dagens finansieringsrammer og ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til finansiering i forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett for 2002 eller statsbudsjettet for 2003.

1.2 Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bjarne Håkon Hanssen, Britt Hildeng, Asmund Kristoffersen og Gunn Olsen, fra Høyre, Beate Heieren Hundhammer, Bent Høie og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Fremskrittspartiet, Bård André Hoksrud og Harald T. Nesvik, fra Sosialistisk Venstreparti, Olav Gunnar Ballo og Sigbjørn Molvik, fra Kristelig Folkeparti, Åse Gunhild Woie Duesund og Magne Aarøen, og fra Senterpartiet, Ola D. Gløtvold, vil understreke den viktige betydningen omsorgslønn har for å kunne støtte opp om det omsorgsarbeidet som gjerne utføres i omsorgsmottakerens hjem, og av personer som står den omsorgstrengende nær. Dette gir en omsorgstjeneste som er mest mulig tilpasset en "naturlig" hjemmesituasjon både for den som mottar, og den som yter, hjelp. Komiteen mener at det for slikt omsorgsarbeid, som ofte er tyngende og av lengre varighet, bør ytes mest mulig lik omsorgslønn uavhengig av hvor man bor i landet.

Komiteen mener at omsorgsyterne må sikres en lønnsplassering på linje med det som er vanlig for hjemmehjelpere. Komiteen viser til brev av 29. april fra sosialministeren der det bl.a. står:

"… det skal tungtveiende grunner til for at timelønn som ligger under hjemmehjelpernes minstelønn ikke er åpenbart urimelig etter § 8-7."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at dersom omsorgsyteren har en utdanning som gjør vedkommende spesielt kvalifisert for slikt omsorgsarbeid, må vedkommende kompenseres lønnsmessig for dette ved at lønnen da settes i et rimelig forhold til omsorgsyterens kvalifikasjoner forutsatt at omsorgsbehovet krever denne kvalifikasjonen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet legger til grunn at kommunene bør fastsette avlønningen ut fra ovennevnte prinsipper.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig ­Folkeparti, vil be Regjeringen foreta en gjennomgang av ordningen med omsorgslønn for å se på hvordan denne fungerer i dag, og på hvilke områder den bør forbedres.

Flertallet vil videre peke på at en statlig refusjonsordning kan føre til uheldige vridningseffekter av hvilke typer tiltak kommunene velger å benytte seg av.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil også peke på at det vil være mye arbeid knyttet til å administrere en statlig refusjonsordning.

Disse medlemmer ser at det kan være positivt å komme frem til normerte satser for omsorgslønn, men vil samtidig peke på at dette vil ha innvirkning på kommunenes økonomi. Disse medlemmer mener at staten primært ikke skal gjøre vedtak som i sterkere grad binder opp kommunenes økonomi.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig ­Folkeparti, foreslår at Dokument nr. 8:61 (2001-2002) vedlegges protokollen.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mener at omsorgslønn i større grad enn i dag bør være aktuelt for pleie og hjelp til personer som er avhengige av dette i sin hverdag og hjemmesituasjon. Dette vil også kunne avhjelpe kommunen når det gjelder eldreboliger og sjukehjemsplasser, og dermed spare kommunen for utgifter.

Disse medlemmer ser det som viktig at det inngås avtale mellom kommunen, den pleietrengende og de pårørende i fellesskap ut fra brukerens behov for tilsyn og pleie. I den sammenheng bør det også avtales opplegg ved behov for tung pleie. Dette er svært nødvendig for at det skal være mulig for pårørende å påta seg tunge pleie- og omsorgsoppgaver.

Disse medlemmer vil også påpeke at mange av de pårørende dette gjelder, ofte vel voksne kvinner, her kan få lønn for den jobben de gjør, og det ansvaret de tar. Denne jobben har gjerne alt pågått i mange år. ­Derfor er dette et rettferdighetskrav.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til behandlingen av Innst. S. nr. 5 (2001-2002) der det ble vedtatt følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å etablere en statlig toppfinansiering for ressurskrevende brukere. Regjeringen bes fremme forslag i kommuneproposisjonen for 2003."

Disse medlemmer ønsker at det samlede tilbudet til mennesker som er helt avhengige av døgnkontinuerlig hjelp og pleie, skal settes sammen av kommuner og den pleietrengende i fellesskap og ut fra brukernes behov. De forskjellige tiltak i den lovpålagte individuelle planen for den pleietrengende skal ikke få sin løsning på bakgrunn av forskjellig finansiering av tiltakstypene.

Omsorgslønn er aktuelt for de som er avhengige av døgnkontinuerlig hjelp og pleie. Å sikre finansiering for kommunene til å takle de mest ressurskrevende brukerne er avgjørende for å kunne innvilge omsorgslønn på et forsvarlig nivå i forhold til innsatsen.

Disse medlemmer mener at kvinner kan bli presset til å påta seg større omsorgsoppgaver enn familien primært ønsker, dersom finansiering av dette tiltaket sikres bedre enn for eksempel finansiering av personlig assistent, hjemmetjenester og avlastning.

På denne bakgrunn ber disse medlemmer om at det i statsbudsjettet for 2003 legges fram forslag som gir kommunene rom for også å innvilge akseptabel omsorgslønn, der dette er aktuelt.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet støtter forslaget i Dokument nr. 8:61 (2001-2002), og mener det bør utarbeides normerte satser for omsorgslønn i kommunene. Disse medlemmer vil understreke at de normerte satsene for omsorgslønn ikke må variere fra kommune til kommune ved at de baseres på "faktiske, relevante levekostnader".

Disse medlemmer mener videre at staten må være med å delfinansiere omsorgslønnen med minimum 50 pst. av lønnskostnadene.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utarbeide bindende normerte satser for omsorgslønn i kommunene innen utgangen av 2002."

"Stortinget ber Regjeringen legge til rette for statlig medfinansiering av omsorgslønnsordningen med minimum 50 prosent av lønnskostnadene i forbindelse med statsbudsjettet for 2003."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at dagens system med beregning av omsorgslønn ikke er tilfredsstillende så lenge det er store variasjoner fra kommune til kommune når det gjelder størrelsen på omsorgslønnen. Slik disse medlemmer ser det, kan det virke som om kommunen først setter av en post i sine budsjetter til omsorgslønn, for så i etterkant å dele denne summen på det antallet i kommunen som oppfyller kravet til omsorgslønn. Dette medfører at det blir store variasjoner kommunene imellom alt etter politikernes vilje til å prioritere dette området. Disse medlemmer mener at tilbudet om omsorgslønn bør være tilnærmet likt over hele landet, men skal i tillegg baseres på de faktiske, relevante levekostnader i de forskjellige deler av ­landet. Dette medfører en differensiering av satsene i overensstemmelse med levekostnader.