6.1 Innledning

Kapitlet er i stor utstrekning en direkte tilbakemelding på de sektorvise tiltakene Sårbarhetsutvalget anbefaler for økt samfunnssikkerhet. Det er enkelte unntak fra denne systematikken. Kapitlet inneholder eksempelvis en fremstilling av beredskapen i forhold til naturkatastrofer, herunder skred. Dette temaet er kommet til på bakgrunn av mottatte høringsuttalelser. Likeledes er for eksempel den materielle kulturarven omtalt særskilt. En rekke av de problemstillinger som reises i dette kapitlet, er også aktuelle for Svalbard, men må i stor grad løses ved bruk av andre virkemidler enn de som anvendes på fastlandet. Beredskapsmessige forhold på Svalbard omtales i kapittel 8.5.

6.2 Informasjons- og kommunikasjonsteknologi

Informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) betegner sammensmeltningen mellom informasjonsteknologi og telekommunikasjon. De siste 10-20 år har samfunnets økonomiske vekst og velferdsutvikling i stor grad vært sammenfallende med utviklingen innen IKT. Drifts- og produksjonsapparatet i de fleste samfunnssektorer baserer seg i stor grad på slik teknologi. Denne teknologien har også gjort samfunnet mer sårbart. For eksempel er kraftforsyningen avhengig av velfungerende IKT. Konsekvensene i driftsforstyrrelser i IKT-systemer og infrastruktur kan være sammensatte og alvorlige for samfunnets funksjonsdyktighet. Fungerende IKT vil også ha stor betydning for samfunnets evne til å håndtere kriser.

Sårbarhetsutvalgets arbeid med IKT-sårbarhet har vært koordinert mot et prosjekt i regi av Nærings- og handelsdepartementet. Utvalget konkluderer blant annet med at eksisterende tiltak for fysisk sikring av tele- og kraftsektoren begynner i en del tilfelle å bli utilstrekkelige, og foreslo at den overordnete målsetning for arbeidet med IKT-sårbarhet og kritisk infrastruktur burde være "Å øke robusthetsnivå i IKT-infrastruktur til et nivå som gjør det helt usannsynlig at viktige samfunnsfunksjoner stanses i en normalsituasjon. I en krisesituasjon skal robustheten være tilstrekkelig til å opprettholde kritiske funksjoner".

Sårbarhetsutvalget ga en rekke konkrete anbefalinger til hvordan sårbarheten på området kunne reduseres, herunder at det etableres et Senter for informasjonssikring (SIS) som bør få i oppgave å koordinere oppgaver innen hendelsesrapportering, varsling, analyse og erfaringsutveksling i forhold til trusler mot IKT-systemer. Utvalget mente også det var behov for å etablere et varslingssenter for trusler mot IKT-tjenester i offentlig virksomhet. Utvalget så også behov for å styrke utdanningen og forskningen innen IKT og at det settes klare sikkerhetskrav i forbindelse med etablering og drift av kritiske IKT-systemer. Sertifiseringsarbeid er et viktig fundament i dette arbeidet. Utvalget så blant annet også behovet for en nærmere vurdering av behovet for endringer i lover og regler og tiltak for en mer effektiv kriminalitetsbekjempelse.

I dag eksisterer det en rekke ulike sambandsløsninger for utveksling av graderte opplysninger mellom aktørene i totalforsvaret. Dette gjelder både stasjonære og mobile løsninger. Forsvaret har utviklet krypterte GSM-mobiltelefoner som skal kunne anvendes nasjonalt og internasjonalt og være basert på tilgjengelige kommunikasjonsnett.

Det er avgjørende at aktørene i totalforsvaret er i stand til å kommunisere sikkert seg imellom. Direktoratet for sivilt beredskap vil derfor få klargjort og presisert sitt ansvar for samband. Dette ansvaret vil blant annet innebære at det føres tilsyn med at de ulike etatene har tilstrekkelig med utdannet sambandspersonell, at sambandsløsningene er oppdaterte, og at det gis råd om hvilke løsninger som bør anskaffes innen de ulike deler av forvaltningen. Mulighetene til sikker kommunikasjon med e-post skal også vurderes for flere aktører.

Beredskapsapparatet og nødetatenes virksomhet kan ikke basere seg på kommunikasjonssystemer som har en uakseptabel høy sannsynlighet for å svikte nettopp i de situasjoner hvor sambandsbehovet er størst. Godt fungerende radiosamband er en forutsetning for at de mange oppgavene innenfor redning og beredskap skal kunne løses raskt og effektivt. Små og store nød- og krisesituasjoner involverer en rekke aktører. Et godt samarbeid mellom disse aktørene forutsetter gode telekommunikasjonssystemer også mellom etatene.

Dagens sambandssituasjon for nød- og beredskaps­etatene er komplisert og uoversiktlig. Årsaken til denne situasjonen er at hver nødetat har hatt ansvar for etablering og drift av sine egne sambandssystemer, og etatene har gjennom tidene utviklet ulike sambandsløsninger. Alderen på en del eksisterende systemer og generasjonsskiftet fra analog til digital teknologi tilsier at de eksisterende systemene vil bli stadig vanskeligere og dyrere å vedlikeholde. Analog teknologi er i ferd med å bli foreldet, og i løpet av noen år blir det vanskelig å holde utstyret nødetatene har i dag i drift.

De eksisterende sambandssystemene tilfredsstiller ikke brukernes krav til funksjonalitet. Sambandene har variabel og ufullstendig geografisk radiodekning. Redningsmannskapene kan ikke enkelt snakke sammen på tvers av sine forskjellige radionett og samtalene kan med få unntak avlyttes av uvedkommende.

Nødetatene baserer seg i dag i stor utstrekning på bruk av mobiltelefoner for å supplere sambandssystemene. Dette er meget betenkelig. Mobilnettet har en betydelig innebygget sårbarhet og bryter lett sammen ved belastninger enten belastningen skyldes stor trafikk eller bortfall i strømforsyningen. Mobiltelefonsambandet brøt for eksempel sammen under Åsta-ulykken. Dette gjør at nød- og beredskapsetatene har behov for et nytt samband som er mer robust og bedre tilpasset deres behov enn det som kan tilbys innen kommersielle mobiltelefontjenester.

På denne bakgrunn er det utviklet en ny digital standard for kommunikasjon innen nød- og beredskapsetater kalt TETRA-standarden. Tolv andre land i Europa har satt i gang aktiviteter med henblikk på utbygging av TETRA-nett for sine nød- og sikkerhetstjenester. Fem land har inngått kontrakter om utbygging av landsdekkende TETRA-nett og sju land har inngått kontrakter om utbygging av ett eller flere pilotsystemer. Landsdekkende statlig finansierte nett er under etablering i Belgia, Finland og Nederland. En rekke andre land arbeider med å få til det samme. I Storbritannia er det inngått langsiktig kontrakt med operatør om kjøp av TETRA-basert radiotjeneste, mens på Island har politiet inngått avtale med privat tjenesteleverandør. Irland, Spania, Sverige og Østerrike gjennomfører piloter som inkluderer alle nødetatene, mens Italia, Portugal og Tyskland har begrenset piloteringen til å gjelde politi­etaten. Med dagens teknologi kan ikke norske politimyndigheter kommunisere direkte over landegrensene, for eksempel med svenske eller finske kollegaer, da radiosambandene ikke har sammenfallende frekvenser. Schengen-samarbeidets anbefaling av TETRA-standarden og det faktum at flere europeiske land har valgt TETRA-standarden, bør tale for at Norge tilstreber etablering av et radiosamband som tilrettelegger for kommunikasjonsforbindelser mellom landene.

Det vil bli behov for å ruste opp sambandssystemene til nød- og beredskapsetatene. Et sambandsnett for nød- og beredskapsetater må bygges slik at tilgjengeligheten til radiokommunikasjonen er høy, selv i en krisesituasjon. Aktørene innen redningsarbeidet skal fortsatt kunne kommunisere i situasjoner hvor offentlige nett har brutt sammen. Et beredskapsnett må være svært robust for å kunne tåle ekstraordinære hendelser, som strømbrudd, brutte telelinjer eller at enkelte sentrale nettelementer blir satt ut av funksjon. Forsvarsdepartementet har gitt tillatelse til at TETRA kan benytte Forsvarets digitale nett (FDN) for å ivareta robusthet og redusere sårbarheten i systemet. TETRA-prosjektet vil vurdere om bruk av FDN er hensiktsmessig.

TETRA-standarden har en innebygd robusthet ved at en basestasjon vil fungere lokalt selv om forbindelsen til sentralen brytes. Det vil da være mulig å kommunisere med andre brukere innenfor det lokale området.

I og med at TETRA-apparater kan brukes som mobiltelefoner og at nettet er driftssikkert og robust mot ytre påkjenning, vil det være mulig å nytte TETRA-nettet som sambandssystem for Regjeringen, fylkesmenn og andre sentrale aktører i totalforsvaret. I større krisesituasjoner vil disse aktørene ha behov for å kommunisere med hverandre for å få et oppdatert situasjonsbilde, koordinere innsats og treffe avgjørelser.

En bygging av et TETRA-nett vil kunne gi en vesentlig hevning av beredskapen i landet i forhold til så vel nødetatenes daglige virksomhet som til samfunnets evne til å kunne motstå krisesituasjoner. Tilgang til robuste og effektive kommunikasjonsmidler med veldefinert funksjonalitet og kvalitet for alle involverte er en helt nødvendig forutsetning for maksimal utnyttelse av samfunnets ressurser i en krisesituasjon.

Næringslivet og offentlige myndigheter har felles utfordringer i å sikre kritisk infrastruktur. Nærings- og handelsdepartementet og Justisdepartementet vil i samarbeid med Forsvarsdepartementet og i forlengelsen av de utredninger som er gjort om sårbarheten innen IKT, ta initiativ til å utarbeide en nasjonal strategi for informasjonssikkerhet. Strategien skal omfatte IKT-sikkerhet i hele samfunnet og favne videre enn Sårbarhetsutvalgets forslag. Arbeidet med strategien skal være bredt forankret i flere departementer og også søke å inkludere privat sektor.

Senter for informasjonssikring er under etablering. Senteret skal bygge tillitsbaserte relasjoner til virksomheter i offentlig og privat sektor for å få tilgang til informasjon om sikkerhetsbrudd og -hendelser. Senteret etableres uavhengig av myndigheter og tilsynsorganer og skal i første omgang organiseres som et treårig forsøksprosjekt under Nærings- og handelsdepartementet. Det er et mål at senteret skal bidra til mer robust IKT-infrastruktur og være et ressurs- og kompetansesenter for offentlige og private aktører som kan ivareta nødvendige funksjoner for informasjonsutveksling, varsling og analyse av sikkerhetsbrudd og trusler.

Anslag mot eller via IKT-systemer vil ofte være en straffbar handling, gjerne kalt IKT-kriminalitet. Denne kriminaliteten kan rette seg mot IKT-systemene som sådan eller for å oppnå en annen fordel, som for eksempel ved bedrageri. Økokrim er i ferd med å opprette et datakrimsenter. Norge er i dag godt rustet til å oppklare datakriminalitet i form av forskjellige angrep mot IT-tjenester og infrastruktur. Det er viktig å utvikle lovverk og andre tiltak for best mulig å kunne møte denne type kriminalitet.

For en effektiv kriminalitetsbekjempelse er det viktig at politiet får gjennomført kommunikasjonskontroll der lovens betingelser for dette er til stede. For å sikre politiets adgang til kommunikasjonskontroll, har man nå gjort nødvendige tilpasninger for avlytting av GSM-nett, mens tilpasning av ISDN-nettet for kommunikasjonskontroll er under arbeid.

Nye kommunikasjonssystemer og nytt utstyr vil søkes tilpasset for kommunikasjonskontroll allerede ved innfasing.

Post- og teletilsynet har fått ansvaret for å sette krav til telesikkerhet og teleberedskap, og vurdere investeringer i tiltak for å øke robustheten i telenettene, samt føre tilsyn med at pålagte tiltak blir iverksatt. Post- og teletilsynet har også fått ansvar for bevisstgjøring, kompetanseheving og veiledning overfor operatører, brukere og andre aktører, samt arrangere samøvelser og utvikle samarbeid mellom teleoperatørene.

Regjeringen vil komme tilbake til TETRA-utbygging i kommende budsjett.

6.3 Kraftforsyning

En sikker kraftforsyning er avgjørende for et moderne samfunn. Mange norske husholdninger er svært avhengige av elektrisk kraft til oppvarming. Norge bruker mer elektrisk energi pr. innbygger enn land det er naturlig å sammenlikne med. Denne avhengigheten gjør oss sårbare for svikt i kraftforsyningen.

Olje- og energidepartementet har det overordnede forvaltningsansvaret for energisektoren og store deler av vassdragsvirksomheten i Norge. Norges vassdrags- og energidirektorat er underlagt Olje- og energidepartementet med ansvar for å forvalte landets vann- og energiressurser. Sikkerhets- og beredskapsarbeidet i Olje- og energidepartementet og i Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) er forankret i lovverk, målstrukturer og nedfelt i organisasjonen.

Forutsetningene og utfordringene for beredskapsarbeidet i norsk kraftforsyning har endret seg vesentlig de siste årene. Strømbrudd som følge av antatt ekstremt vær kan komme til å øke i de kommende årene. I tillegg kommer risiko for enkeltstående sabotasjeangrep mot kraftforsyningen enten i form av fysiske anslag eller i form av dataangrep mot en kraftforsyning der IKT-avhengigheten blir stadig sterkere.

Det har de senere årene blitt lagt vekt på å oppnå en bedre reparasjonsberedskap og rehabiliteringsevne i forbindelse med avbrudd i strømforsyningen i fredstid. Det er også etablert en regional rasjoneringsberedskap for å kunne håndtere en eventuell knapphetssituasjon innen regioner og fylker.

Som følge av endringer i energiloven som trådte i kraft 1. januar 2002 er det inntatt en ny generell bestemmelse i loven om rasjonering av elektrisk energi og fjernvarme. I henhold til bestemmelsen kan Olje- og energidepartementet iverksette rasjonering, herunder tvangsmessige leveringsinnskrenkninger eller rekvisisjon, når ekstraordinære forhold tilsier det. 1. januar 2002 trådte også ny forskrift om rasjonering i kraft. Norges vassdrags- og energidirektorat vil være rasjoneringsmyndighet med ansvar for planlegging og administrativ gjennomføring av tiltak i forbindelse med rasjonering.

Direktoratet for brann- og elsikkerhet har blant annet forvaltningen av regelverket som regulerer hvordan el-anleggene skal være konstruert for å være sikre for montører, reparatører og andre. Direktoratet for brann- og elsikkerhet forvalter elsikkerhet i hele verdikjeden fra produksjon, distribusjon og bruk i virksomhet eller i hjemmet. Elektrisitet er et av de få produktene som representerer en fare i seg selv. Berøring av ledere, feil i elektriske anlegg eller feil bruk av elektrisk utstyr er områder som reguleres av Direktoratet for brann- og elsikkerhets regelverk.

Sårbarhetsutvalget anbefalte en gjennomgang og oppdatering av retningslinjene for sikring av kraftforsyningen.

Det er et mål for arbeidet med kraftforsyningsberedskap å sikre en motstandsdyktig og driftssikker energiforsyning under krisesituasjoner i fredstid og i krig gjennom å holde infrastrukturen i form av produksjonsanlegg, transformatorstasjoner, koblingsanlegg og overføringsanlegg intakte. Høy reparasjonsberedskap skal raskest mulig bringe skadede komponenter tilbake til driftsklar stand. Det settes krav til anlegg for å unngå utfall, herunder krav om reparasjonsberedskap og krav til lagre av reservemateriell.

Både Sårbarhetsutvalget og BAS 3-prosjektet beskriver kraftforsyningens sårbarhet. Rapportene peker blant annet på behovet for å forebygge fysiske anslag mot kritiske punkter og forbedre mulighetene til reetablering etter skade. Olje- og energidepartementet, NVE og kraftforsyningen skal selv følge opp og utbedre de kritiske områdene. Et nytt og helhetlig beredskapskonsept skal omfatte:

• – Analyser av trusler og risikoer.

• – Gjennomføring av forebyggende tiltak.

• – Planlegging og organisering av ressurser for å håndtere kritiske situasjoner.

• – Håndtere kriser og gjenopprette funksjonalitet.

For å imøtekomme disse utfordringene vil beredskapsarbeidet bli styrket gjennom pålegg om, og kontroll med gjennomføring av sikringstiltak ved kraftforsyningsanlegg. Sikringstiltakene skal gjennomgås med sikte på å fremme kostnadseffektive tiltak, tilpasset moderne teknologi og det aktuelle trusselbildet. Det arbeides også kontinuerlig med sikring av data, sambands- og andre elektroniske systemer, herunder også driftsradio.

Det skal utføres dambruddsbølgeberegninger for regulerte vassdrag der skadepotensialet ved dambrudd er stort. Ansvaret for varsling av dambrudd i dag er delt mellom dameier og Sivilforsvaret. Ansvarsdelingen vil bli gjennomgått og det vil bli vurdert om ansvaret for varsling av sivilbefolkningen i sin helhet overføres til dameier.

6.4 Finansiell sektor

Hovedutfordringen er å sikre at betalingsformidlingen opprettholdes og fungerer tilfredsstillende også under fredskriser og krig slik at samfunnets behov for betalingstjenester dekkes. Betalingsformidlingen er en integrert del av betalingssystemet, som igjen er en sentral funksjon i finansiell sektor. I lys av de sårbarhets­forholdene som gjør seg gjeldende i et moderne betalingssystem, er beredskapsarbeidet på dette området knyttet til finansiell sektor som helhet og basert på et samarbeid mellom sentrale aktører i sektoren.

Sårbarheten i finansiell sektor er i økende grad knyttet til driften av IKT-systemer og kontinuerlig tilgang på telekommunikasjon og strømforsyning. Dette innebærer at driftsproblemer og driftsavbrudd lett vil kunne få store ringvirkninger. Det har de senere år blitt arbeidet med å effektivisere og tilpasse beredskapsapparatet i finansiell sektor til de sårbarhetsforholdene som et moderne betalingssystem innebærer. Som et resultat av dette arbeidet besluttet Norges Banks hovedstyre i oktober 2000 å etablere et nytt beredskapsutvalg for finansiell infrastruktur (BFI). Beredskapsutvalget har to hovedoppgaver:

• 1. Komme frem til og koordinere tiltak for å forebygge og løse krisesituasjoner og andre situasjoner som kan resultere i store forstyrrelser i den finansielle infrastruktur.

• 2. Forestå nødvendig koordinering av beredskapssaker innenfor finansiell sektor, herunder samordne utarbeidelse og iverksettelse av varslingsplaner og beredskapstiltak ved sikkerhetspolitiske kriser og krig.

Regjeringen vurderer beredskapen i finansiell sektor som tilfredsstillende, men er oppmerksom på den rolle kritisk infrastruktur, herunder kraftforsyning og telekommunikasjon, spiller med sikte på å opprettholde en effektiv betalingsformidling. Ytterligere tiltak for å redusere sårbarheten i finansiell sektor vil derfor bli fortløpende vurdert.

Hver enkelt aktør i finansiell sektor, for eksempel banker og datasentraler, har et primæransvar for beredskapsløsninger knyttet til egen drift. Dette innebærer at det skal finnes reserveløsninger for sentrale funksjoner og prosedyrer for å sette disse i verk dersom det oppstår avbrudd og avvik i normal drift.

6.5 Transport

Transportsektoren har stor samfunnsmessig betydning. Transport vil være et sentralt vurderingstema både i forhold til ulykker og i forhold til hvilke tjenester som skal ytes i krise og krig. I dette kapitlet vil det bli skilt mellom arbeidet for å hindre storulykker og arbeidet for å sikre en tilstrekkelig beredskap ved kriser og krig.

Sårbarhetsutvalget anbefalte at det bør arbeides for å etablere et klarere skille mellom tilsynsfunksjoner og sektorinteresser, at det etableres et tettere samarbeid eller vurderes å sammenslå tilsynene for transport med fly, båt og jernbane, herunder sørge for uavhengig tilsyn med sikkerheten på vei og i tunneler. Det ble også blant annet foreslått en vurdering av sikkerheten ved transport av farlig gods. Sårbarhetsutvalget anbefalte blant annet også at plan- og bygningsloven må gjøres gjeldende for utbygging av nye tunneler.

Regjeringen vil som del av arbeidet med modernisering og fornying av offentlig forvaltning igangsette en bred gjennomgang av de statlige tilsynene. Hensiktsmessigheten av å skille mellom tilsyn og nærings­virksomhet, samt grunnlaget for sammenslåing av tilsyn, herunder samling og forankring vil bli undergitt en prinsipiell vurdering.

Hovedmålet for samferdselsberedskapen er at samfunnets sivile og militære behov for transport- og kommunikasjonstjenester skal bli dekket tilfredsstillende ved kriser i fred og ved beredskap og krig. I tillegg omfatter samferdselsberedskap forberedelser til de tiltak som er nødvendig for å fylle Norges forpliktelser overfor NATO, herunder å tilrettelegge for videretransport av forsyninger og forsterkninger som vil ankomme Norge under kriser og krig. For samferdselsberedskapen er det et siktemål at organisasjon, tiltak og planer skal være så fleksible at de kan brukes både i fred og i krig.

Sårbarhetsutvalget ga uttrykk for at transportberedskapen kan være moden for en fundamental gjennomgang. Utvalget fremholdt videre at det understreket viktigheten av å legge til rette for en mest mulig oppdatert transportberedskap.

Hurtigbåten MS Sleipners forlis 26. november 1999, Åsta-ulykken 4. januar 2000 og Lillestrøm-ulykken 5. april 2000 aktualiserte spørsmålet om etableringen av en felles havarikommisjon. I NOU 2000:30 "Åsta-ulykken, 4. januar 2000", anbefalte kommisjonen at det vurderes å opprette en fast kommisjon for undersøkelse av alvorlige togulykker, eventuelt med kompetanse til å undersøke ulykker innenfor alle transportsektorer. Det ble påpekt at dette ville gi gevinster i form av økt kvalitet og hurtigere granskning. I denne sammenhengen vil særlig hensynet til hurtighet i granskningsarbeidet være viktig å ivareta.

Sårbarhetsutvalget foreslår at det bør etableres en felles, nasjonal ulykkes- og krisekommisjon med ansvar for å granske større hendelser og ulykker uavhengig av sektor. Etter Sårbarhetsutvalgets vurdering vil dette sikre god og bred oppfølging av erfaringer fra nasjonale og internasjonale ulykker og katastrofer, slik at man kan iverksette riktige virkemidler og tiltak for å hindre tilsvarende hendelser i fremtiden.

Både på bakgrunn av Sem-erklæringen og Sårbar­hetsutvalget, har spørsmålet om en felles havarikommisjon vært til vurdering. En arbeidsgruppe ledet av Samferdselsdepartementet med deltakelse fra berørte departementer, Havarikommisjonen for sivil luftfart og SINTEF har i februar 2002 fremlagt en rapport om etablering av felles havarikommisjon. Arbeidsgruppen foreslår at det bør opprettes en felles havarikommisjon for sivil luftfart, jernbane-, sjø- og vegtransport med utgangspunkt i den nåværende Havarikommisjonen for sivil luftfart.

Arbeidsgruppen legger til grunn at den foreslåtte felles havarikommisjonens ansvar og mandat skal være avgrenset til å finne årsaksfaktorene til en ulykke eller hendelse, med tanke på å forebygge framtidige ulykker. I likhet med dagens Havarikommisjon for sivil luftfart skal den foreslåtte kommisjonen dermed ikke fordele skyld og ansvar, og den skal ikke utrede straff eller erstatningsansvar.

6.6 Næring og skipsfart

Næringsberedskapen skal sikre Forsvaret og sivilbefolkningen tilgang til varer og tjenester under krise og krig. Nedbygging av lagre og globalisering av næringslivet har endret forutsetningene for den nasjonale næringsberedskap. For å sikre god beredskap vil det imidlertid også være behov for å iverksette tiltak som reduserer sårbarheten, styrke rammebetingelsene eller sikre at beredskapstiltak kan iverksettes ved krise eller krig. Næringslivets nasjonale og internasjonale virksomhet vil i stadig større utstrekning måtte betraktes som et hele.

Sårbarhetsutvalget anbefalte blant annet at forsyningssikkerheten innen kritiske samfunnsområder og i særlig utsatte geografiske områder bør gjøres mer robust ved å bygge inn krav til forsyningssikkerhet i avtaleverk med leverandører. Utvalget pekte også på partnerskap mellom myndigheter og næringsliv som en strategi for å bedre samfunnssikkerheten på forsyningssiden, og anbefalte risiko- og sårbarhetsanalyser for eksempel for matvarer som mulige samarbeidsprosjekter. Det ble videre lagt vekt på å etablere et tettere samarbeid mellom sivile og militære myndigheter med sikte på å forvalte sivile og militære ressurser i sammenheng.

Regjeringen sier seg generelt tilfreds med situasjonen innen næringsberedskapen, men understreker at utfordringene på området er store. Sårbarheten for tilgangen på enkelte produkter vurderes som betydelig. Siden det i mange tilfeller dessuten er vanskelig å gi noen god prognose for hvilke produkter det kan bli knapphet på, vil Regjeringen fortsatt arbeide for at man gjennom et nært samarbeid med næringslivet innhenter informasjon av betydning for forsyningsberedskapen, foretar risiko- og sårbarhetsanalyser og bygger opp nettverk som kan bidra i planlegging og iverksetting av tiltak for å sikre tilgang av samfunnsviktige varer og tjenester. På en del områder har analysearbeid avdekket at det kan være behov for ordninger myndighetene kan bruke til å påvirke forbruksmønsteret. Det aktuelle risikobildet tilsier imidlertid at disse ordningene må være slik at bruken kan tilpasses den aktuelle situasjonen.

På oppdrag fra Nærings- og handelsdepartementet og Direktoratet for sivilt beredskap har et konsulentfirma evaluert virkemiddelapparatet innenfor forsyningsberedskap og analysert beredskapsmessige konsekvenser av internasjonal varehandel. Disse to utredningene vil inngå som en del av grunnlaget når man i tiden som kommer vurderer videreføringen av særskilte beredskapstiltak. Analysene indikerer at det også i framtiden er behov for statlige inngrep i spesielle situasjoner for å sikre tilgang til en del varer. Noen justeringer av rasjoneringssystemet for matvarer er allerede foretatt slik at man nå ikke lenger forhåndsbestemmer hvilke produkter som skal rasjoneres i en krisesituasjon. Rasjoneringsordningen for tekstilvarer og skotøy er opphevet.

Det er gjennomført en analyse av de eksisterende beredskapsordningene for utenriks skipsfart. Denne er behandlet og det arbeides med omlegging, herunder å erstatte NORTRASHIP som et statsrederi med basis i 2. verdenskrig med en ny organisasjon for skipsfartsberedskap som er mer fleksibel. Organisasjonen skal kunne håndtere situasjoner og transportbehov ved kriser i fredstid, internasjonale operasjoner og krig og bygger på prinsippet om næringsbaserte beredskapssystemer.

Ordningen med krigsforsikring av skip er opprettholdt i planperioden. Denne er basert i skipsfartsnæringen, men Nærings- og handelsdepartementet ser ordningen som et viktig virkemiddel som bidrar til å gjøre næringen i stand til å fortsette sin virksomhet også i kriser. Det arbeides på sivil side i NATO med å opprette en krigsforsikringsordning for skip, og Norge støtter dette arbeidet.

Statens varekrigsforsikring ble utredet i perioden 1999-2002, og er foreslått videreført med en modernisering av varekrigsforsikringsloven. Ordningen omfatter krigsdekning for varetransport med ulike transportformer. Dette er i tråd med at man ønsker å opprettholde ordinære logistikksystemer så langt som mulig også i kriser.

Anbefalingen fra Sårbarhetsutvalget om sterkere samarbeid med Forsvaret følges opp i flere sammenhenger. Et eksempel på dette er innkjøp og rullering av nødproviant.

Forsvarets oppmerksomhet er i dag i stor grad knyttet til støtte til operasjoner utenfor Norge. Forsyningsspørsmål i denne forbindelse løses stort sett innenfor rammene for ordinær kontakt mellom Forsvaret som kunde eller oppdragsgiver og næringslivet.

6.7 Petroleumsvirksomheten og beredskapsforsyningen av petroleumsprodukter

Norge er en stor og stabil leverandør av olje og gass. Petroleumsvirksomheten reguleres gjennom petroleumsloven og et omfattende og tverrsektorielt regelverk, hvor sikkerhet og beredskap er høyt prioritert. Den innebygde driftssikkerheten er meget høy, og industrien har stor kapasitet til hurtig å utføre nødvendige reparasjoner og utbedringer. Selv om det normalt skjer et stort antall driftsforstyrrelser knyttet til produksjonen, påvirker ikke dette leveranseregulariteten. Regulariteten er meget høy, tilnærmet 100 pst. Det planlegges også for et bredt spekter av potensielle fare- og ulykkessituasjoner. Det faktum at man i stor grad har alternative systemer som kan overta ved bortfall av et ledd i kjeden, gjør at heller ikke enkeltstående terror- og sabotasjehandlinger kan lamme totalleveransene fra Norge.

Det er et høyt prioritert mål å opprettholde en høyest mulig leveransesikkerhet for olje og gass fra norsk sokkel innenfor rammen av forsvarlig virksomhet. Dette mener Olje- og energidepartementet er situasjonen i dag, der hensynet til sikkerheten for gassleveranser til Europa er godt balansert med sikkerhetssituasjonen på norsk sokkel.

Olje- og energidepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet er sektoransvarlige beredskapsdepartementer. Oljedirektoratet er adminstrativt underlagt Olje- og energidepartementet i saker knyttet til ressursforvaltning og til Arbeids- og administrasjonsdepartementet for de helse-, miljø- og sikkerhetsmessige sidene ved petroleumsvirksomheten.

Sikring og beskyttelse av ressursene og leveransene er politiets og Forsvarets ansvar.

Det er Olje- og energidepartementets målsetting å forberede og legge til rette for en krisehåndteringsberedskap som sørger for at samfunnet så langt som mulig sikres behovet for petroleumsprodukter. Beredskapssystemene og -virkemidlene skal også kunne brukes til å dempe uønskede samfunnsmessige virkninger av alvorlige forstyrrelser i oljemarkedet.

Petroleumsproduktberedskapen er basert på følgende hovedelementer:

• – Statlige produktbeholdninger.

• – Forskrifter og systemer for begrensninger i forbruket av oljeprodukter.

• – Beredskapsorganisering av de 4 landsdekkende oljeselskapene.

Samtlige elementer er gjennomgått og vurdert i løpet av de siste årene.

Statens beredskapsbeholdninger består av produktene bensin, gassolje og parafin. Produktene lagres både i statens egne tankanlegg og i tankanlegg leid hos oljeselskapene.

Olje- og energidepartementet har i samarbeid med de markedsførende oljeselskapene og Forsvaret gjennomført en kartlegging og analyse av landets samlede nasjonale ressurser i forhold til totalforsvarets anslåtte behov ved beredskap og i krig. Analysen viser underdekning for ett oljeprodukt. Utover det synes den normale nasjonale forsyningskapasitet, sammen med de statlige sivile og militære beredskapsbeholdningene, å være i balanse med behovet. For å møte underdekningen er det forberedt beredskapstiltak som utløses ved iverksettelse av beredskapslovverket.

Sårbarhetsutvalget anbefalte at ansvarlige myndigheter bør foreta en utredning av behovet for å tilpasse og utvikle beredskapsorganisering, beredskapsplaner og mobiliseringstiltak i forhold til nye risiko- og sårbarhetsvurderinger. De rådende prinsipper for risikobasert styring og kontroll bør i henhold til utvalget suppleres med grunnleggende sikkerhetskrav om barrierer og redundans ut fra et føre-var-prinsipp.

Utvalget anbefaler en styrking av samordningen mellom Kommunal- og regionaldepartementets (nå Arbeids- og administrasjonsdepartementets) arbeid med storulykkesrisiko og det arbeidet som Olje- og energidepartementet nedlegger for å forhindre og å begrense konsekvensene av sabotasje, terroraksjoner og militære angrep. Videre foreslo utvalget at Olje- og energidepartementet/Oljedirektoratet bør utrede egnede beskyttelsestiltak for å hindre at personer som innebærer risiko blir engasjert innen olje- og gassindustrien.

Utvalget hevder at den største risikoen for alvorlige, bevisste skadevoldende handlinger innenfor denne sektoren i dag synes å være knyttet til terror- og sabotasjeanslag uten at Norge er direkte truet av krig. Etter utvalgets mening bør derfor Forsvarets evne til overvåkning og forsvar av olje- og gassvirksomheten styrkes.

Sårbarhetsutvalget påpeker at det ikke finnes lovhjemmel som gir oljeselskapene mulighet til å oppdage og forhindre at personer som bruker narkotika får arbeide offshore. Eneste mulighet i dag er bagasjekontroll ved ut- eller innreise til installasjonene. Utvalget har også merket seg at det ikke finnes lovhjemmel som gjør det mulig for selskapene å kreve sikkerhetsklarering eller vandelsattest ved ansettelse eller innleie av personell. Sikkerhetsklarering forutsetter at den som skal klareres vil kunne få adgang til skjermingsverdig (gradert) informasjon. Utvalget mener dette kan være sikkerhetsmessig og beredskapsmessig betenkelig, og anbefaler at ansvarlige myndigheter utreder egnede beskyttelsestiltak for å hindre at personer som antas å innebære risiko blir engasjert innen olje- og gassvirksomheten.

Sårbarhetsutvalgets innstilling inneholder et ikke-uvesentlig antall anbefalinger som er relatert til petroleumsvirksomheten. Etter Olje- og energidepartementets skjønn kan det synes som om utvalgets anbefalinger bygger på mangelfull innsikt i deler av petro-leumsvirksomheten og dens utvikling.

For å sikre innretningene på norsk sokkel er det iverksatt en rekke tekniske og operasjonelle tiltak. Ved utskipingsbasene gjennomføres kontroller, og det er etablert prosedyrer for å hindre at ulovlig gods og gjenstander blir transportert ut. Ved helikopterterminalene kontrolleres hver enkelt person, og operatørselskapene har kontroll med og oversikt over de personer som til enhver tid skal reise ut til eller oppholder seg på innretningene. Rundt disse er det opprettet sikkerhetssoner for å hindre adgang for andre fartøyer enn dem som har tillatelse. Det gjennomføres overvåking av havområdene rundt innretningene fra selve innretningen, beredskapsfartøyer eller landterminaler. Plassering av beredskapsfartøy i nærheten av innretningene skal også kunne bidra til å hindre inntrenging. Det er operatørens ansvar å vise bort uvedkommende fartøy fra sikkerhetssonen. Spørsmål om tildeling av politimyndighet i denne sammenheng vil bli vurdert.

For å måle beredskapsnivået blir det jevnlig gjennomført øvelser. Tiltakene er iverksatt for å opprettholde sikkerhetsnivået i petroleumsvirksomheten generelt, men vil også redusere mulighetene for terror-/sabotasjehandlinger.

Det pågår for tiden et arbeid under Forsvarsdepartementet som adresserer spørsmål som Sårbarhets­utvalget tar opp i sin innstilling, herunder spørsmålet om sikkerhetsklarering av offshorepersonell. Tilgangen til installasjonene til havs er strengt kontrollert ved sikkerhetskontrollen som er betydelig strengere enn på flyplassene. Adgangen til helikoptertransport og forsyningsskip gis bare til personer som på forhånd er godkjent. Gjennom denne strenge sikkerhetskontroll sikrer en trolig langt på vei de hensyn som Sårbarhetsutvalget drøfter. Dette vil adresseres i arbeidet under Forsvarsdepartementet. I dette arbeidet vil det bli tatt hensyn til at virksomheten på sokkelen har eksistert i 30 år uten at det har oppstått problemer med sikkerheten under eksisterende rutiner. En vil videre påse at arbeidet ikke resulterer i at restriksjoner vil redusere muligheten for å tiltrekke seg kvalifisert personell, senke regulariteten i produksjonen eller øke kostnader uten i vesentlig grad å styrke sikkerheten i systemet.

Det vises for øvrig til St.meld. nr. 7 (2001-2002) om helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten, hvor en rekke tiltak for sikring av innretningene på sokkelen omtales.

Sårbarheten i infrastrukturen på norsk sokkel, i forhold til samlet produksjon og leveransesikkerhet, er redusert gjennom oppbyggingen av infrastruktur til havs og på land. I dag finnes det en stor grad av fleksibilitet mht. alternative leveranseveier. Denne utviklingen er resultatet av et samarbeid mellom industrien og myndighetene i anstrengelsen for å gjøre petroleumsvirksomheten så robust som mulig. Norge har i dag et unikt produksjons- og leveransesystem, hvor man har tatt høyde for et vidt spekter av potensielle fare- og krisesituasjoner. Det faktum at man i stor grad har alternative systemer som kan overta ved bortfall av et ledd i kjeden, gjør at de kritiske produksjons- og leveransepunktene er sterkt redusert. Den sikring og beskyttelse av infrastrukturen utover hva industrien selv gjennomfører, ivaretatt av politiet og/eller Forsvaret, anses som fullt ut tilstrekkelig i forhold til dagens trusselbilde.

Hovedtyngden av systemer og virkemidler under petroleumsproduktberedskapen har i stor grad vært relatert til og dimensjonert i forhold til alvorlige sikkerhetspolitiske hendelser. Det har derfor vært nødvendig å foreta en markert forskyvning i planlegging og ressursbruk fra ren krigsberedskap til virkemidler som skal gjøre områdene mer robuste i forhold til hele krisespekteret. Dette innebærer at enkelte rene krigsordninger avvikles, mens andre justeres og tilpasses et bredere spekter av krisesituasjoner.

Beredskapsorganiseringen av de landsdekkende oljeselskapene videreføres.

Ut fra NATOs krav om forsyningssikkerhet ved beredskap/krig og beregnet å skulle ivareta prioritert sivilt behov i 30 dager, er statens beredskapsbeholdninger av oljeprodukter nå i underkant av kravet. Basert på endrede sikkerhetsforutsetninger har Olje- og energidepartementet lagt til rette for at beholdningene skal kunne brukes ved alle typer kriser, også ved alvorlig svikt i det internasjonale markedet og da i forbindelse med krisehåndtering under Det internasjonale energibyrå (IEA). Forvaltningen av beholdningene, slik at de til enhver tid tilfredsstiller kommersielle standarder og derved miljøkravene, er en høyt prioritert oppgave.

6.8 Helsesektoren

En effektiv helsesektor er en vesentlig forutsetning for å begrense skadevirkningene som følge av krise og krig. Helsesektoren har ansvaret for egen drifts- og forsyningssikkerhet (for blant annet legemidler og materiell), personell, samt krisepsykiatri, smittevern, inkludert næringsmiddel- og drikkevannsbårne sykdommer (epidemier), strålevern, akuttmedisinsk beredskap, ambulansetjeneste, nødmeldetjeneste, brann-, gass- og kjemikalieberedskap. Dette gjør at omfattende beredskapsutfordringer er knyttet til helsesektoren. Dette kommer i tillegg til de utfordringer helsevesenet har i det daglige.

Sårbarhetsutvalget ga ingen vurdering av beredskapen innen helsesektoren eller sosialsektoren som sådan, men knyttet sine anbefalinger til sektorvise tiltak innen disse sektorene, slik som for eksempel innen smittevern og atomberedskap. Beredskapsnivået innen helsesektoren har et godt utgangspunkt og vil for de fleste kjente situasjoner være tilfredsstillende. Dette tilskrives blant annet at helsesektoren i stor utstrekning har beredskap integrert i sin daglige virksomhet.

Det vil bli arbeidet videre med å fastlegge omfang og innretning av den materiellberedskap staten sentralt bør ha ansvaret for. Dette for å sikre en tilfredsstillende total nasjonal beredskap innenfor sektoren. Den løpende forsyning av helsemateriell er sårbar. Det vil derfor bli arbeidet med å få bygget inn en større forsyningssikkerhet i avtaleverk og i sektorens ordinære logistikksystemer. I tillegg er det behov for å forbedre beredskapsplaner og utstyr. Det er en del typer materiell som i liten grad benyttes til daglig og som det anses lite praktisk eller samfunnsøkonomisk forsvarlig at alle deler av helsetjenesten skal ha ansvar for. Det anses naturlig at staten sentralt tar et ansvar for at dette materialet er tilgjengelig.

Legemiddelberedskapen hviler på at tilbydere av helse- og sosialtjenester selv sørger for å kunne fortsette sin virksomhet dersom en krise eller katastrofe skulle inntreffe. I tråd med dette er det gjennom den fylkeskommunale innkjøpsordning for legemidler etablert et beredskapslager hvor legemidlene lagres og rulleres gjennom avtaler med produsenter og grossister. Innenfor legemiddelberedskapen er det oppgaver som er av en slik karakter at staten må ta et sentralt ansvar. Den statlige legemiddelberedskapen er i dag samlet i et beredskapslager hos Norsk Medisinaldepot. I St.prp. nr. 46 (1998-1999) om salg av aksjer i Norsk Medisinaldepot AS fremgår det at Sosial- og helsedepartementet skal legge ansvaret for etablering og drift av et eget beredskapslager ut på anbud blant grossistene. Etter oppdrag gitt fra departementet, har Statens helsetilsyn startet den videre anbudsprosessen.

I Forsvaret og Sivilforsvaret finnes det også medisinske lagre med utstyr som har tidsbegrenset varighet. Alle medisinske lagre representerer store verdier, og det må legges til rette for en rullering av utstyr mellom de forskjellige brukere slik at utstyr ikke må destrueres på grunn av at det er gått ut på dato. Erfaringer fra internasjonale krisesituasjoner viser at det er behov for å ha nasjonale lagre av legemidler. Under kriser og krig vil behovene for legemidler (og materiell) øke betydelig, samtidig som tilgangen på legemidler blir mer usikker blant annet fordi produksjonen i stor grad foregår i andre land. Dette krever at det finnes nasjonale beredskapslagre av legemidler og materiell.

Den sivile helsetjeneste skal yte støtte til Forsvaret. Forsvaret utgjør også med sitt personell, utstyr og kompetanse en viktig ressurs for det sivile samfunn ved kriser og katastrofer, også for helse- og sosialtjenestene. Det fremtidige forsvar vil bli mindre og mer mobilt. Dette vil medføre nye utfordringer for den sivile støtten til Forsvaret ved at det stilles krav til større fleksibilitet. Lov om helsemessig og sosial beredskap med forskrifter legger til rette for å møte disse utfordringene. Lov om helsemessig og sosial beredskap gir ikke hjemmel for å beordre personell eller rekvirere utstyr med sikte på bidrag i internasjonale operasjoner i fredstid. Det tas sikte på at det blir utarbeidet et nytt konsept for sivil støtte til Forsvaret i situasjoner der beredskapslovgivningen ikke kan anvendes. Hensikten må være å legge til rette for en fleksibel sivil støtte med kort reaksjonstid. Et slikt konsept må utvikles i nært samarbeid med andre departementer som har fagansvar for levering av ressurser til Forsvaret.

6.9 Trygdeberedskap

Sikring av pensjons- og stønadsutbetalinger er en hovedutfordring, og etaten er avhengig av sikre IT-systemer for å levere rett ytelse til rett tid. På dette området gjelder de samme krav enten landet er i en normalsituasjon eller det er krigs- eller krisetilstand. Som ledd i satsingen på trygdeberedskap, vedtok Stortinget beredskapsbestemmelser i folketrygdloven §§ 25-16 og 25-18 (lov 21. desember 2000 nr. 125). Det ble her blant annet lovfestet planplikt, unntaksbestemmelser ved kriser, informasjonssikkerhet og beordringsbestemmelser.

6.10 Smittevern

Et godt alminnelig smittevern er en forutsetning for å kunne håndtere en krise, enten det er en naturlig forekommende smittsom sykdom, eller et terroranslag med biologiske stridsmidler.

Smittsomme sykdommer kan være en betydelig beredskapsutfordring. Sykdommer kan smitte både ved naturlige utbrudd og som følge av bruk av biologiske midler. Utbredelsen av smittsomme sykdommer skyldes ikke bare nye og modifiserte smittestoffer, men vel så mye endringer i livsstil og miljø.

Sårbarhetsutvalget ga en bred vurdering av smittevern og anbefalte blant annet en styrking av smittevernarbeidet i kommunene, styrking av meldingssystemet for smittsomme sykdommer, en styrking av laboratorie­kapasiteten og en gjennomgang av tilgangen på enerom ved sykehus.

Det pågår et systematisk arbeid for å styrke beredskapen innen smittevern, blant annet i kommunene og som oppfølging av anbefalingene fra Sårbarhetsutval­get. Styrking av det lokale smittevernarbeidet anses å være det viktigste tiltaket som kan gjennomføres i forhold til smittevernberedskapen. På bakgrunn av Sårbarhetsutvalgets anbefaling vil Helsedepartementet blant annet se nærmere på en styrking av smittevern­arbeidet ved blant annet å etablere et interkommunalt samarbeid.

Som følge av terroraksjonene i USA den 11. september 2001 har Nasjonalt folkehelseinstitutt hatt en sentral rolle i arbeidet med økt smittevernberedskap og informasjon. Dette omfatter blant annet anskaffelse av legemidler til behandling av pasienter som er utsatt for biologiske eller kjemiske midler, for eksempel antidoter, antitoksiner, antibiotika, vaksiner med videre. Kompetansetiltak for personell i bruk av utstyr og håndtering av pasienter inngår også i tiltakene. Det er også utarbeidet en foreløpig plan for anskaffelse av et beredskapslager av legemidler mot biologiske og kjemiske midler. Ut over disse strakstiltakene har Folkehelsa også fått i oppdrag å komme med forslag til oppfølgingsplan for innkjøp av legemidler for behandling av pasienter som er utsatt for ABC-våpen.

Spørsmålet om isolering av pasienter i smittevern­øyemed vil bli undergitt en ytterligere vurdering.

6.11 Mattrygghet

Samfunnet kan ikke fungere uten både matvaresikkerhet, at mat er tilgjengelig, og matvaretrygghet, at maten er trygg å spise. Hygienisk svikt som følge av enten feil eller skadevoldende handling, kan lett føre til store sykdomsutbrudd.

Sårbarhetsutvalget vurderte tiltak innen matvaretrygghet og anbefalte at lovene på næringsmiddelområdet samles i en lov, at det etableres et felles uavhengig tilsyn for matvarekontroll og at det ble arbeidet for å skille mellom helse- og næringsinteressene i næringsmiddelarbeidet.

Mattryggheten vurderes i utgangspunktet som tilfredsstillende. Sårbarhetsutvalgets anbefalinger på området er i stor utstrekning under oppfølging og dette vil bidra til en ytterligere styrking av mattryggheten.

Det viktigste målet i norsk matpolitikk er å sikre forbrukerne trygg mat. Dessuten er det et helt sentralt mål at maten skal oppleves som trygg. Regjeringens viktigste målsetting med omorganiseringen av matforvaltningen er å etablere et tilsynsredskap som er tilpasset den nye virkeligheten på matområdet, der roller knyttet til fag, forvaltning og politikk er klart definert. Under Landbruksdepartementet skjer dette ved at de nåværende tilsynsetatene Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn slås sammen til én organisasjon - Mattilsynet. Samtidig skal de kommunale og interkommunale næringsmiddeltilsynene statliggjøres og bli en integrert del av Mattilsynet. Med dette etableres et organ som tar opp i seg de samlede tilsynsoppgavene langs hele produksjonskjeden. Grunnlaget for et helhetlig statlig tilsyn fra jord til bord blir dermed lagt, noe som også vil være et viktig sårbarhetsreduserende tiltak. Det fremtidige sjømattilsynet skal som i dag utføres av Fiskeridirektoratet, jf. St.prp. nr. 1 (2001-2002) for Fiskerideparte-mentet. Tilsynet legges opp etter en strategi hvor en sikrer trygghet og kvalitet ved sjømat gjennom innsats i hele produksjonskjeden fra fjord til bord. Samarbeidet mellom mattilsynene skal utvikles slik at man sikrer et helhetlig og enhetlig tilsyn.

Til grunn for all krisehåndtering så vel i krig som i fredstid vil hensynet til befolkningens liv og helse være det overordnede mål for Mattilsynets prioriteringer. I dette utvidete helsebegrepet ligger også betydningen for folkehelsa av å sikre dyrepopulasjonen mot alvorlige smittsomme sykdommer samt å verne planter og innsatsfaktorer i landbruksproduksjonen og innen sjømatproduksjonen mot skader som truer næringsmidlenes helsemessige trygghet.

6.12 Vannforsyning

Vann er en vesentlig faktor både for at samfunnet skal fungere og i forhold til den enkeltes overlevelsesevne og sunnhet.

Sårbarhetsutvalget foretok en bred vurdering av vannforsyningen og ga en rekke forslag til hvordan sikkerheten på området kunne styrkes. Dette gjelder både med hensyn til beredskapsplaner og tilsyn/kontroll. I rapporten fra Sårbarhetsutvalget heter det:

"Med tanke på befolkningens helse og vannverkenes sikkerhet og beredskap må det settes større kraft bak arbeidet for at kravene i drikkevannsforskriften blir oppfylt ved alle landets vannverk."

Sårbarhetsutvalgets anbefalinger er for tiden til vurdering, blant annet i Helsedepartementet.

Tilsynet med vannverkene er tenkt inngått i det nye statlige Mattilsynet. Dette vil rette opp det Sår­barhetsutvalget påpeker som en svakhet, at kommunene har en dobbeltrolle som godkjenningsmyndighet og tilsynsorgan.

6.13 Atomtrusselen

Atomtrusselen dekker et bredt spekter av utfordringer knyttet til radioaktivitet, fra trussel fra kjernefysiske og radiologiske våpen til faren for atomulykker ved kjernekraftverk. Atomtrusselen retter seg mot så vel helse som miljø og materielle verdier og kan ha sin årsak i ulykker eller skadevoldende handling. Atom­ulykker skiller seg fra de aller fleste andre typer ulykker ved potensial for internasjonale konsekvenser som krever en internasjonal håndtering gjennom omfattende informasjonsutveksling, koordinering av tiltak og bidrag i form av assistanse. En sentral utfordring er herunder å arbeide for å hindre spredning av kjernefysisk materiale. Dette kapitlet vil kun omhandle generelle tiltak for å hindre spredning av og vern mot kjernefysisk materiale. Når det gjelder bruk av kjernefysisk materiale i masseødeleggelsesøyemed, vises det til kapitel 6.14 om beredskap mot masse­ødeleggelsesmider.

Sårbarhetsutvalget gir en bred vurdering av atomtrusselen. Utvalget foreslår en rekke tiltak både innen forebygging og beredskap. Utvalget anbefalte blant annet at samarbeidet mellom norske myndigheter og over landegrensene utdypes og videreutvikles slik at risikoen for illegal handel og smugling av radioaktive og spaltbare materialer til eller fra Norge reduseres. Det anbefalte herunder at grensekontrollen styrkes. Utvalget anbefalte videre at beredskapsorganisasjonen mot atomulykker sikres tilstrekkelig ressurser til å ivareta og videreutvikle atomberedskapen. Det fremholdt videre at varslings- og vaktordningene for den nasjonale beredskapen på området videreutvikles og at personell som vil ha oppgaver i akuttfasen av en atom- eller strålingsulykke gis nødvendig opplæring. Sårbar­hetsutvalget har påpekt at det er viktig at Norge er en pådriver i internasjonalt beredskapsarbeid.

Atomberedskapen i Norge er i store trekk tilfredsstillende når det gjelder organisering og tiltak. Beredskapsapparatet har gjennom håndtering av hendelser og ulykker vist at det er i stand til å håndtere de situasjoner det er blitt stilt overfor. Det foregår et bredt anlagt arbeid som betyr at Sårbarhetsutvalgets anbefalinger gis en hensiktsmessig oppfølging.

Det er utarbeidet en helhetlig langtidsplan for utskiftning og fornying av atomulykkesberedskapens måleressurser. Utskifting i henhold til en slik plan vil være en høyt prioritert oppgave. Disse problemstillingene skal løses innenfor den koordinerende embetsgruppen for atomulykkesberedskap. Det enkelte ansvarlige departement vil, på bakgrunn av gruppens anbefalinger, ha et ansvar for å bidra til å sikre midler slik at nødvendig utstyr kan anskaffes eller fornyes innenfor den tidsplan embetsgruppen setter opp. En gjennomgang av embetsgruppens oppgaver og mandat vil bli gjennomført for å bli tilpasset dette koordineringsansvaret.

Et viktig arbeid framover vil blant annet være å videreutvikle planverk, beredskapsverktøy og kommunikasjon mellom sentrale og det regionale ledd. Fra norsk side har det dessuten vært lagt vekt på å få etablert avtaler, prosedyrer og rutiner for en bedre internasjonal kommunikasjon og utveksling av resultater fra ulike overvåknings- og varslingssystemer. Dette arbeidet skal videreutvikles.

Regjeringen har ikke til hensikt å endre organiseringen knyttet til atomulykkesberedskapen. Det er et overordnet mål at vi skal ha en høy atomulykkesberedskap som innebærer at landets innbyggere skal føle seg trygge på at det er gjort det som er mulig både for å forebygge ulykker og minimalisere skadene dersom en ulykke skulle inntreffe. Dette medfører at det beredskapsarbeidet som er påbegynt skal videreføres, og det skal settes ytterligere fokus på de tiltak og forhold som er nevnt ovenfor.

6.14 Beskyttelse mot masseødeleggelsesmidler

Masseødeleggelsesmidler omfatter kjemiske, biologiske, radiologiske og kjernefysiske stridsmidler. I tillegg inkluderes farlige kjemiske, biologiske og radiologiske substanser som er fremstilt for andre formål enn våpenformål, men som har stort skadepotensial. Kjemiske stridsmidler er først og fremst nerve-, hud- og blodgasser. De er ekstremt giftige, og selv små konsentrasjoner vil kunne føre til skade eller død hvis de pustes inn eller man kommer i berøring med dem. Biologiske stridsmidler sprer sykdomsfremkallende smitte-stoffer eller biologisk fremstilte giftstoffer for å skape sykdom og død hos mennesker, dyr eller planter. Kjernevåpen er våpen som detonerer ved kjernereaksjon, mens radiologiske våpen sprer radioaktivt materiale for eksempel ved bruk av konvensjonelt sprengstoff. Masseødeleggelsesmidler har potensial til å anrette omfattende skade på liv, helse, miljø og materielle verdier. Trusselen fra masseødeleggelsesmidler har fått økt betydning. Nylige funn i Afghanistan samt situasjonen i USA med forsendelser av miltbrannbakterier har vist at masseødeleggelsesmidler kan være mulig å fremstille og spres, også av ikke-statlige aktører.

Beredskap mot masseødeleggelsesvåpen er en del av Sivilforsvarets beredskap. Sivilforsvaret har ca. 250 000 vernemasker tiltenkt sivilbefolkningen og 17 000 vernebager tiltenkt barn. Det finnes 100 000 gassmasker som er tiltenkt Sivilforsvarets innsatsstyrker). Gassmaskene er av høy alder. Forsvarets forsk­ningsinstitutt har nylig gjennomført kontroll av masker tiltenkt Sivilforsvarets innsatsstyrker. Til tross for den høye alderen var 85 pst. av maskene i godkjent stand. Vernemasker for sivilbefolkningen er for tiden til undersøkelse ved Forsvarets forskingsinstitutt. På bakgrunn av de anbefalinger som blir gitt av Forsvarets forskningsinstitutt, vil maskene av mindre god kvalitet bli faset ut.

I januar 2001 fastsatte Sosial- og helsedepartementet en beredskapsplan for pandemisk influensa. Planen beskriver oppgavefordelingen mellom ulike deler av helsetjenesten, herunder på sentralt statlig nivå. Den kan anvendes også for andre smittsomme sykdommer.

Det er foretatt flere vurderinger av den helsemessige beredskapen med tanke på kjemiske og biologiske stridsmidler, blant annet i regi av Statens helsetilsyn og Statens institutt for folkehelse (Nasjonalt folkehelseinstitutt).

Utviklingen i internasjonal terrorisme gjør at man i fremtiden må legge til grunn at ikke-statlige grupperinger vil ha kapasitet til å skaffe seg masseødeleggelses­midler og intensjon om å bruke dem. Utviklingen av et kunnskapsbasert samfunn vil medføre at de ressurser som kreves for å kunne fremstille masseødeleggelses­midler i fremtiden vil bli stadig lavere. Derved settes stadig flere personer og grupperinger i stand til å fremstille slike midler. Det er også grunn til å frykte at det også i fremtiden vil være grupperinger som vil ha vilje og ressurser til å gjennomføre angrep med slike midler. Dette innebærer at beredskapen mot masseødeleg­gelsesmidler bør holdes på et høyt nivå i fremtiden.

Sårbarhetsutvalget mente at risikoen forbundet med kjemiske og biologiske stridsmidler er så høy at en viss beredskap må planlegges. Utvalget vurderte landets beredskap mot kjemiske og biologiske stridsmidler som lav og anbefalte en rekke tiltak for å styrke beredskapen på området. Det anbefalte herunder å gi kunnskap omkring kjemiske og biologiske stridsmidler i de aktuelle utrykningsetaters programmer for opplæring og videreutdanning, å vurdere en vaksinering av førstelinjepersonell og at sykehusene inkluderer scenarier for angrep med kjemiske og biologiske stridsmidler i sine kriseplaner. Sårbarhetsutvalget anbefalte at Utenriksdepartementet fortsatt bør være en pådriver i å videreføre det internasjonale arbeidet med å styrke konvensjonene mot kjemiske og biologiske våpen. Utvalget anbefalte videre at det bør etableres et aktivt bilateralt samarbeid med Russland på dette området.

Regjeringen understreker at beredskapstiltak mot kjemiske og biologiske midler i størst mulig grad bør integreres i den daglige løpende virksomhet. En god og vel fungerende alminnelig beredskap er en forutsetning for også å kunne håndtere situasjoner med bruk av masseødeleggelsesmidler. Utbygging av generell infrastruktur, lokalsamfunnenes, nød- og beredskapsetatenes og sykehusenes krisehåndteringsevne samt det allmenne smittevernet vil derfor i seg selv være et gode med tanke på å møte trusselen fra disse midlene. Videre utvikling av beredskapen bør følgelig knyttes til eksisterende beredskapsopplegg. Beredskap med tanke på kjemiske midler er i den sammenheng en naturlig del av nødetatenes beredskap, som en integrert del av redningstjenesten. Beredskap med tanke på biologiske midler bygger på den alminnelige smittevernberedskapen og de planer og systemer for overvåking, avdekking av sykdommer, varslings- og meldingssystemer, samt behandlingsopplegg som inngår i smittevernberedskapen.

6.15 Asylsøkere og flyktningeberedskap

Norge må være forberedt på at det kan komme et stort antall flyktninger og asylsøkere til landet i løpet av kort tid.

Det har vært arbeidet med beredskapsplaner på området siden 1990/91. Dette omfatter tiltak innenfor ulike etaters ansvarsområder, slik at et stort antall asylsøkere og flyktninger blant annet kan tas imot og innkvarteres. Den eksisterende planen omfatter tiltak for å ivareta de flyktninger som kommer, uavhengig av antall eller fluktårsak. Planen bygger på en forutsetning om at Utlendingsdirektoratet skal kunne motta 50 000 flyktninger per år. Planen er avgrenset til å omfatte forhold knyttet til ankomst til landet og til tiden flyktningene oppholder seg i statlige mottak herunder registrering, kost og losji.

I år 2000 ble asylintervjuene overført fra politiet til Utlendingsdirektoratet. Dette innebærer at Kommunal- og regionaldepartementet og Utlendingsdirektoratet har fått ansvaret for en større del av oppgavene, også i en situasjon med masseankomst. I utviklingen av beredskapsplaner ved masseankomster må en effektiv håndtering og registrering og intervjuer vies særlig oppmerksomhet, herunder oppgavefordeling mellom instansene.

En massetilstrømning av asylsøkere og flyktninger kan også stille krav om en velfungerende helsetjeneste med smittevern, diagnostikk og ernæring som vesentlige elementer.

Sårbarhetsutvalget vurderte flyktningeberedskapen. Utvalget ga blant annet en anbefaling om at ansvarsforholdene på området burde klargjøres, at planleggingsforutsetningene burde gjennomgås, at beredskapen burde koordineres bedre og at Utlendingsdirektoratets fullmakter til å skaffe mottaksplasser ved masseankomst burde vurderes. I sin høringsuttalelse fremholdt Forsvarsdepartementet at Forsvaret ikke har noe primæransvar knyttet til bistand ved massetilstrømning i fredstid og har ikke øremerket ressurser til denne type virksomhet. En eventuell bistand vil derfor alltid måtte baseres på tilgjengelige ressurser og infrastruktur som primært skal løse andre oppgaver. Forsvaret har imidlertid relativt betydelige ressurser innenfor flere områder som etter anmodning kan stilles til rådighet for de sivile myndigheter. Kommunal- og regionaldepartementet bemerket at man ved flere anledninger har invitert sentrale aktører, herunder fylkesmennene, for å diskutere og avklare fylkesmennenes ansvar på beredskapsområdet i forhold til blant annet Utlendingsdirektoratet. Dette er et område som ikke synes å være avklart i tilstrekkelig grad. Fylkesmannen i Finnmark etterlyste i sin høringsuttalelse en klargjøring av fylkesmannens ansvar i forhold til utlendingsmyndigheter og politiet.

Gjeldende rammeplan forutsetter et videre arbeid med ytterligere sentrale og regionale planer. Dette er delvis fulgt opp, blant annet med en regional plan for massetilstrømning av flyktninger i nord. Eksisterende planverk vil bli gjennomgått i nær fremtid. Behovet for en gjennomgang er blant annet begrunnet i at ansvaret for den juridiske behandlingen av asyl- og andre utlendingssaker er overført fra Justisdepartementet til Kommunal- og regionaldepartementet. Det er også behov for en gjennomgang og revisjon av planene for å sikre en klar ansvarsdeling mellom berørte departementer, direktorater og forvaltningsnivåer. Dette arbeidet vil bli igangsatt i 2002.

6.16 Informasjonsberedskap

God informasjonsberedskap og en effektiv krisekommunikasjon er en forutsetning for god krisehåndtering. Dette stiller krav til at det gjennomføres tiltak for å sikre at befolkningen får den informasjon de har behov for, sikre effektiv bruk av kanaler og at den informasjonen som gis er korrekt. God informasjonsberedskap er også en forutsetning for god risikokommunikasjon, noe som også kan bidra til effektiv forebygging eller reduksjon av konsekvenser.

Sårbarhetsutvalget anbefalte blant annet at det innføres lovpålegg om informasjonsberedskap i kommunene med basis i en standard for god beredskap og som en integrert del av en mer omfattende plikt til beredskapsplanlegging. Utvalget tok også til orde for regelmessig kartlegging av informasjonsberedskapen med utgangspunkt i en profesjonell standard for god informasjonsberedskap. Dagens oppgave- og ansvarsdeling mellom departementene kan bli en hemsko i forhold til å håndtere fremtidige kriser, og Sårbarhetsutvalget foreslo derfor at ett departement gis hovedansvaret for myndighetenes informasjonsberedskap. Utvalget foreslår at det departement som tillegges hovedansvar for statlig informasjon i krisesituasjoner, bør ta initiativ til drøftelser med mediene om hvordan man kan styrke deres muligheter for å fortsette sin virksomhet under mulige brudd i strømforsyning og datasystemer.

Målsetningene og hovedlinjene i dagens informasjonsberedskap, det vil si at hvert departement har ansvaret for informasjonsberedskapen innen sitt ansvarsområde og at øvrig beredskapssamarbeid mellom staten og media skjer via avtale, vil i hovedsak bli videreført. Kriser vil normalt ramme en rekke sektorer i samfunnet, som alle vil få utfordringer i forhold til informasjonsberedskap. Det er derfor ikke hensiktsmessig å konsentrere informasjonsansvaret ved kriser. Informasjonsberedskapen må organiseres etter behov. Det vil bli arbeidet for en styrking av en gjennomgripende informasjonsberedskap i samfunnet, fremfor å velge en løsning hvor ansvaret for informasjonsberedskap blir samlet på ett sted. Informasjonsberedskap og informasjonshåndtering er en viktig del av samfunnssikkerhetsarbeidet. Informasjonshensyn og informasjonsoppgaver vil derfor bli innarbeidet som en del av planlegging og øvelser. Det tas sikte på at presse- og informasjonselementet blir øvet på en mest mulig realistisk måte. Det vil bli lagt vekt på at publikum og presse får oppdatert og korrekt informasjon om sikkerhets- og beredskapsspørsmål.

Informasjonsberedskapen skal styrkes. Sårbarhetsutvalgets forslag om å innføre en lovbestemmelse om informasjonsberedskap er bare en av flere måter å sikre at myndighetene har god informasjonsberedskap. Økt bevissthet, blant annet gjennom rådgivning, kurs og øvelser, kan være alternative måter å oppnå det samme. Et viktig fundament når det gjelder informasjonsberedskap må uansett være prinsippene i informasjonspolitikken.

Det vil bli arbeidet for å etablere en standard med kvalitetsindikatorer for informasjonsberedskap. Deretter blir det tatt initiativ til kartlegginger av informasjonsberedskapen både på lokalt, regionalt og statlig nivå. Statskonsult skal, med støtte fra Direktoratet for sivilt beredskap, følge opp med rådgivning og veiledning i de tilfellene hvor det er mangler ved informasjonsberedskapen.

6.17 Transportkatastrofene og landtransport av farlig gods

Sleipnerulykken og Åsta-ulykken medførte et bredt anlagt arbeid for å sikre at slike katastrofer ikke inntreffer igjen. En omfattende vurdering av hendelsesforløpet ble også igangsatt etter Lillestrøm-ulykken. Disse hendelsene hadde et omfang og en karakter som gjør at de må vurderes i et samfunnssikkerhetsperspektiv. Et omfattende redningsapparat ble igangsatt og hendelsene aktualiserte problemstillinger knyttet til flere sårbare trekk i samfunnet. Generelt innebærer unnlatelse av varsling i den innledende fase (akuttfasen) unødig tap av tid og manglende eller dårligere redningsinnsats. Svikten i mobiltelefonforbindelsen ved Åsta er blant annet illustrert som en problemstilling i kapittel 6.2 om kommunikasjonssikkerhet og behov for godt nødsamband i nødetatene. Nødetatens alarmsentraler har som oppgave å skaffe til veie nødvendige ressurser til skadestedet så raskt som mulig. Sleipner-ulykken og Åsta-ulykken avdekket mangler ved varsling og koordinering. Våren 2001 ble det startet en interdepartemental utredning for å vurdere dagens organisering av nødmeldetjenesten (jf. kap. 11.3).

6.18 Kystberedskap

Skipsfart er i utgangspunktet en sikker og miljøvennlig transportmåte, men når ulykken først er ute, kan konsekvensene bli store både ved tap av menneskeliv og gjennom skader på miljøet. Havariene med blant annet "Sleipner" og "Green Ålesund" minner oss om at sikkerheten og beredskapen langs kysten må vurderes løpende med sikte på forbedringer. Regjeringen har som mål å redusere faren for ulykker og følger opp handlingsplanen for økt sikkerhet og beredskap langs kysten, fremlagt av regjeringen Stoltenberg. Som ledd i oppfølgingen har Forsvarsdepartementet ledet en arbeidsgruppe med deltakelse fra berørte etater, som har vurdert mulige tiltak for bedre samordning av foreliggende sivile og militære kystovervåkningsressurser. Det vil likevel ikke være mulig helt å unngå forlis, grunnstøting og andre ulykker langs vår værharde kyst. Fare for skader på mennesker, miljø og naturressurser, blant annet de levende marine ressurser, som følge av ulykker, særlig ved eventuelle atomulykker, er et felles anliggende for Russland og Norge. Russland er i ferd med å endre lovverket for å tillate import av brukt kjernebrensel for gjenvinning og lagring i Russland. Det er fremkommet planer om transport av brukt kjernebrensel gjennom den nordlige sjørute fra Japan til og fra gjenvinningsanleggene i Frankrike og Storbritannia. I tillegg vil det bli igangsatt sjøveis frakt av olje fra produksjonsområdene i nord til markedene i Europa. Også utviklingen i Østersjøregionen kan medføre trafikkøkning. Alt tyder på at det vil bli en stadig økende frakt av farlig last i farvannene utenfor hele norskekysten.

Barentshavet vil fortsatt være øvings- og opera-sjonsområde for den russiske marine. Samtidig kan man regne med økt økonomisk aktivitet i nordområdene. Det blir derfor viktig å påse at varslingsrutinene følges.

Det er etablert et norsk-russisk samabeid om varslings- og redningssamarbeid på bakgrunn av intensjonsavtalen som ble inngått i 2000. En bedring av varslingsrutinene til også å omfatte sjøtransport av farlig last som kan anrette store miljøødeleggelser i tilfelle av ulykke, vil være av stor betydning. Det vil bli tatt initiativ for å inkludere dette.

6.19 Koordinering av beredskapen i forhold til naturskader

Naturskader er skader som inntreffer som følge av naturulykker, definert som flom, storm, skred, stormflo, jordskjelv, vulkanutbrudd eller lignende.

Statens naturskadeordnings erstatning for naturskader er en rettighetsordning rettet mot grunneier, for "fast gods i Norge" som blir skadet ved en naturulykke. Ordningen omfatter ikke skader på objekter som kan forsikres gjennom alminnelige forsikringsordninger, eller objekter som er i offentlig eie. Ordningen tilskudd til sikringstiltak bygger på det kommunale ansvaret for å ta forholdsregler mot naturskader i sitt plan- og reguleringsarbeid hjemlet i plan- og bygningsloven. Kommunen har videre en rolle i å gjennomføre nødvendige sikringstiltak. For slik fare for naturskader hjemler naturskadeloven at staten ved naturskadefondet kan gi tilskudd til (kommunale) sikringstiltak. Søknader fra kommuner med svak økonomi og stort sikringsbehov prioriteres. Ordningen administreres under Landbruksdepartementet, der Statens landbruksforvaltning er sekretariat for styret for Statens naturskadefond.

Ansvarsprinsippet medfører at det ikke vil være hensiktsmessig å samle ansvaret for beredskap i forhold til naturskade til ett organ.

Det vil bli arbeidet for at fylkesmannen gjennom sin tilsyns- og veiledningsrolle i forhold til beredskapen i kommunene også skal vektlegge planlegging i forhold til risiko for naturskade.

Videre legges det stor vekt på at kunnskap og materiale om fare for naturskader med videre gjøres tilgjengelig for alle beslutningstakere, på kommunalt, regionalt og nasjonalt nivå.

6.20 Den materielle kulturarven

I et beredskapsperspektiv er det særlig fire trusler som er knyttet til den materielle kulturarven: Brann, flom, skadeverk, og våpenbruk i krig. Kulturminner i form av bygninger, infrastruktur som veier, bruer, elektrisitetsforsyning, telekommunikasjon og andre typer anlegg kan rammes, og viktige samfunnsfunksjoner kan dermed bli lammet. I tillegg kan ødeleggelser i byer og andre områder med tett bebyggelse få store materielle og økonomiske konsekvenser. En vurdering av kulturarvens sårbarhet har derfor også betydning når en skal analysere samfunnets sårbarhet.

Tidligere beredskapsplanlegging var knyttet til krigsfare og basert på Forsvarets risikovurderinger. Beredskapen var særlig knyttet til museer og deres gjenstandssamlinger, og ikke mot verdifulle faste kul-turminner, så som bygninger og arkeologiske lokaliteter. Planene gikk ut på at museenes samlinger skulle evakueres til trygge oppbevaringssteder, blant annet i gruver. Dette konseptet ble i stor grad benyttet under siste verdenskrig. Etter krigen ble beredskapsarbeidet forberedt på full evakuering av museer og samlinger til et trygt sted dersom trusselbildet tilsa evakuering. Det viste seg at dette ville bli svært ressurskrevende, fordi det i en evakueringssituasjon ville bli vanskelig å få tilgang på tilstrekkelig med både personell og transportkapasitet. Beredskapstiltaket har derfor ikke blitt opprettholdt, og man vurderer fortløpende andre mindre ressurskrevende tiltak. Situasjonen er parallell innenfor andre beredskapsområder. Det har vært tilsvarende planer for evakuering av arkiver fra depotinstitusjonene i Arkivverket (Riksarkivet og statsarkivene).

I dag legger Riksantikvaren flere beskyttelsesmåter til grunn i sitt beredskapsarbeid. Prinsippene ble utarbeidet på 1980-tallet, og er i hovedsak knyttet til løse kulturminner. Det ble konkretisert tre sikringsalternativer:

• 1. Evakuering til trygt lager.

• Gjenstandene pakkes og transporteres til utpekte lagre.

• 2. Oppbevaring.

• Gjenstandene forblir i sine vanlige lokaler. Sikringstiltak iverksettes.

• 3. Kombinasjon av evakuering og oppbevaring.

• Høyt prioriterte gjenstander søkes flyttet til utpekte lagre, mens resterende gjenstander blir værende. Sikringstiltak må iverksettes.

Alternativ 3 prioriteres i beredskapsarbeidet for løse kulturminner.