Innleiing

Både nasjonale styresmakter og internasjonale organ er involverte i arbeidet med å sikre finansiell stabilitet, og internasjonalt samarbeid på området har blitt utvida. Det kan nemnast at det internasjonale valutafondet (IMF) er ein sentral aktør i det internasjonale arbeidet, og har mellom anna eit hovudansvar for å fremme stabiliteten i det internasjonale monetære systemet. Kapittel 11 i meldinga omtalar verksemda til IMF. I dette kapitlet om finansiell stabilitet blir det lagt vekt på forhold som er viktige for finansiell stabilitet innanlands.

Dersom det skjer ei forstyrring i det finansielle systemet som i monaleg grad svekkjer måten det fungerer på, blir det i mange tilfelle omtala som ei finansiell krise. Ser ein nærare på innanlandske forhold, kan ei slik krise utløysast av at fleire større institusjonar blir ramma av problem samtidig, slik at normal drift er umogleg. Sjølv om institusjonane er uavhengige av kvarandre kan dei bli ramma samtidig, for eksempel ved eit fall i bustadprisar eller auke i arbeidsløyse. Ei finansiell krise kan òg oppstå fordi problem forplantar seg frå ein institusjon til ein annan. Enkelte institusjonar kan òg vere så viktige at problem i denne institusjonen åleine kan vere opphav til problem for systemet som heilskap. Finansiell stabilitet inneber at slike finansielle kriser er fråverande eller lite sannsynlege, og kan ikkje sikrast berre gjennom solide enkeltinstitusjonar, men krev at ein ser både finansinstitusjonar, det finansielle systemet og regelverket i samanheng. Ei finansiell krise kan likevel gå ut over eller ha sitt utspring i delar av det finansielle systemet, og før ein går nærare inn på finansiell stabilitet, kan det derfor vere formålstenleg å sjå nærare på det finansielle systemet og dei ulike delane av det.

I avsnitt 2.2 i meldinga er det omtale av kapitaldekningsregelverket og enkelte andre føresegner om soliditet på finansmarknadsområdet. I avsnitt 2.3 er det omtale av marknadsrisiko og utviklinga i aksje- og rentemarknader den siste tida. Avsnitt 2.4 omhandlar oppgjersrisiko og avsnitt 2.5 i meldinga tek for seg sårbarheit i finansiell sektor.

Livsforsikringsselskapa si evne til å ta ytterlegare tap er klart svekt etter ein sterk reduksjon av bufferkapitalen det siste året. I tråd med selskapa si evne til å tole nye tap har selskapa redusert marknadsrisikoen sin, hovudsakleg ved redusert eksponering i aksjemarknaden. I skadeforsikring er også eksponeringa mot aksjemarknadene redusert monaleg, og det tekniske resultatet har vist ei positiv utvikling.

Dei norske bankane ser ut til å kunne tole monalege tap, også i historisk perspektiv, før dei kjem ned på det lovbestemte minstekravet til kjernekapital. Kredittrisikoen i samband med lån til hushaldningane ser ut til å vere avgrensa som følgje av at rentebelastninga for hushaldningane samla sett utgjer ein relativt liten del av disponibel inntekt, og at ein stor del av låna er gitt med sikkerheit i bustad.

Den sterke gjeldsveksten til hushaldningssektoren kan derimot ikkje halde fram på lengre sikt. Fall i bustadprisane, auka arbeidsløyse, vesentleg renteauke eller ein kombinasjon av desse faktorane kan gi auka kredittrisiko i samband med lån til hushaldningssektoren. I føretakssektoren er innteninga noko redusert, medan eigenkapitaldelen til føretaka framleis er forholdsvis høg.

Merknader frå komiteen

Komiteen tek det som står i meldinga om finan­siell stabilitet til orientering.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kystpartiet viser til den høye gjeldsveksten i husholdningene, en betydelig økning i misligholdte lån og økende arbeidsledighet, og mener at dette er forhold som bør mane til forsiktighet fra bankenes side. Gjeldsbelastningen øker særlig for husholdningene i de lavere inntektsgruppene, og gjør at det er en langt større del av husholdningene som har en høy gjeldsbelastning i dag enn det var på 1980-tallet. Lån til husholdningene er stort sett gitt med pant i bolig, og når det også er en økning i lån som er gitt med belåningsgrad ut over 100 pst. av boligverdien er kredittrisikoen stor for en del av bankutlånene. Boligprisene har steget kraftig gjennom mange år, og et kraftig fall i boligprisene slik som vi så på slutten av 1980-tallet vil kunne påføre bankene betydelige tap. Disse medlemmer viser til at selv om bankene ser ut til å kunne tåle betydelige tap før de kommer ned på det lovbestemte minstekravet til kjernekapital mener disse medlemmer at den høye gjeldsveksten i husholdningssektoren gir grunn til bekymring om den fortsetter over lang tid.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti er bekymret over tegnene til en for høy utlånsvekst i Norge. I Norges Banks siste inflasjonsrapport går det fram at husholdningene med de laveste inntekene i samfunnet vårt har økt gjennomsnittlig gjeldsbelastning til nesten 150 pst. av kontantinntekt. Det er særlig alvorlig om mange husholdninger får et høyt låneopptak i en tid hvor arbeids­-ledigheten øker, antallet konkurser er stigende og det er tegn til stagnasjon i boligmarkedet. Disse medlemmer mener det er grunn til å advare mot denne utviklingen, og til å kreve varsomhet fra bankenes side.

Disse medlemmer vil særlig rette oppmerksomheten mot aggressiv markedsføring av forbrukslån, som kombinert med dårlig sjekk av mottakernes privat­økonomi, skaper grunnlag for nye gjeldsofre. For personer og husholdninger med dårlig økonomi kan dette være en fristende løsning på kort sikt, med større problemer på lang sikt som følge. Utviklingen i retning av større gjeldsbelastning for lavinntektsgruppene, gir en risiko for økte tap på utlån til privatpersoner. Dersom en vesentlig andel av denne økningen er usikrede forbrukslån, øker risikoen for en ny gjeldskrise og dermed også problemer for banker og andre kredittinstitusjoner.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ser det som viktig at Norge bidrar til å opprettholde et sikringssystem i finansverdenen som baserer seg på ansvarliggjøring av finansinstitusjonene og aktørene i markedene. Det er da viktig å sikre gode styringsredskaper, spre makt og eierskap og å fremme åpenhet og innsyn. Disse medlemmer vil påpeke at den sittende regjering ved flere anledninger i inneværende periode har fått støtte fra flertallet på Stortinget til å føre en politikk som trekker i motsatt retning. Disse medlemmer viser til at det i løpet av det siste året blant annet er sikret flertall for privatisering av Verdipapirsentralen, åpning for forvalterregistrering av verdipapirer, åpning for omdanning av sparebanker til allmennaksjeselskaper og åpning for verdipapirisering av låneporteføljer. De nevnte sakene er eksempler på endringer i de politiske rammevilkårene som på ulike måter kan skape økt maktkonsentrasjon, mindre innsyn og økt risiko. Disse medlemmer har gjentatte ganger advart mot en slik utvikling.

Disse medlemmer vil peke på at vi internasjonalt de siste årene har sett en utvikling hvor hyppige konjunktursvingninger og en rekke alvorlige kriser har rammet finansmarkedene, og mye tyder på at en omfattende nedtur nå er i ferd med å forplante seg til verdensøkonomien som helhet. Selv om den finansielle stabilitet i Norge ikke synes å være vesentlig svekket, er det liten grunn til å tro at vi ikke vil bli berørt av en slik utvikling. Disse medlemmer mener den internasjonale situasjonen påkaller en debatt om de modeller som har vært retningsgivende for den økonomiske strukturpolitikk som har vært ført de siste tiårene. Omfattende liberalisering og deregulering har ført til at kapitalbevegelsene går mye raskere og er mindre kontrollerbare enn før. Både internasjonalt og i enkeltland har dette ledet til svekket forutsigbarhet, økt ustabilitet, og sårbarhet overfor spekulasjon. Børs- og valutahandel utgjør i dag den helt dominerende del av internasjonale finansielle transaksjoner i verden, mens handel med varer og tjenester kun utgjør en liten del. Det sterke spekulative elementet i verdensøkonomien er en trussel mot menneskers arbeid og velferd verden over. Disse medlemmer beklager at det til nå ikke har lykkes å gjøre Norge til en pådriver for tiltak som kan begrense spekulasjonsøkonomien, for eksempel innføring av den såkalte Tobin-avgiften.