Befolknings-, sysselsettings- og arbeidsledighetsutviklingen
er tre viktige indikatorer for å vurdere om virkemidlene
i tiltakssonen har ønskede effekter. I første
del av 1990-tallet økte både folketall og sysselsetting
for deretter å bli redusert igjen. Samlet sett for perioden
1990-2002 har befolkningsutviklingen i tiltakssonen vært
negativ, og det har ikke vært vekst i private
arbeidsplasser. Arbeidsledigheten ble redusert fra 1996 til 1998
og har siden vært 2 prosentpoeng over gjennomsnittet for
Norge.
Mange faktorer har betydning for utviklingen
i tiltakssonen i tillegg til de spesielle virkemidlene. De viktigste
er konjunktur- og markedsutviklingen, men også sektorpolitikk
og utviklingen i ressurssituasjonen, for eksempel for torsk, har
betydning. Hva som er årsaken(e) til en gitt utvikling
i et område er derfor vanskelig å vurdere. Vi
vil aldri med sikkerhet vite hva som hadde skjedd om tiltakene ikke
ble satt i verk. Det er likevel mulig å gjøre
faglige vurderinger av hvilke effekter tiltakene har hatt.
Det er en klar tendens til at stabilt bosatte
legger vekt på skattelette, mens innflytterne og utflytterne
prioriterer nedskrivningsordningen for studielån. Mange
av de stabilt bosatte har ikke studielån. For de fleste
(nær 60 pst. av befolkningen) er det kun skattetiltakene
som betyr noe økonomisk, og størrelsen på skatteletten
er alene knapt noen mobilitetsdrivende faktor. For denne gruppen
har tiltakene liten eller ingen betydning for at de bor i regionen.
De høytutdannede og relativt nyutdannede som har flyttet
enten til eller fra regionen på 1990-tallet, tillegger
tiltakene meget stor vekt for lengden på botiden i regionen.
Virkemidlene i tiltakssonen er viktige betingelser, men
de er ikke tilstrekkelige for å sikre tilflytting og økt
bofasthet. Om folk velger å leve i regionen eller flytte
til eller fra regionen er også avhengig av hvorvidt en
kjenner seg igjen i, og kan identifisere seg med, det bildet som
tegnes av regionen. Møreforsking (2002) viser at både
bedrifter og lokalsamfunn i regionen preges av optimisme, trivsel
og livskvalitet. Mange av de signalene som sendes ut om tiltakssonen
fokuserer på problemene i sonen. Et slikt bilde oppleves
som nedbrytende av mange. Det er av denne grunn behov for å tegne
et mer nyansert bilde av regionen og vise til mulighetene som faktisk
er i sonen.
Effekten av alle virkemidlene i tiltakssonen
er beregnet til rundt 3 800 arbeidsplasser, eller om lag 10 pst. av
totalsysselsettingen i sonen i 2001. Evalueringen viser at de personrettede
virkemidlene har en forholdsmessig større effekt enn fritaket
for arbeidsgiveravgift for tjenesteytende næringer, mens
det var motsatt for fiskeindustrien og bygg og anlegg. Fritak fra
arbeidsgiveravgift ble vurdert som det mest treffsikre
virkemidlet i forhold til målet om å øke
sysselsettingen i regionen samlet sett. Nedskriving av studielån
ble vurdert som et effektivt tiltak, men også som et tiltak
som har en høy kostnad per arbeidsplass. Tiltaket har stor betydning
for rekruttering av høyt utdannet arbeidskraft, spesielt
til offentlig sektor.
Fra midten av 1990-tallet har bofastheten for
de med høy utdanning blitt svekket uavhengig av tidligere tilknytning
til sonen. Det tyder på at årsaken til flytting for
flere av disse er mangel på relevante og attraktive arbeidsplasser
i sonen. For de som har vært en periode i arbeidslivet
og ønsker seg nye utfordringer, innebærer det
ikke bare et skifte av arbeidssted, men også bosted pga.
mangel på attraktive arbeidsplasser. Uten de kraftige generelle
virkemidlene i tiltakssonen ville sannsynligvis reduksjonen i antallet
arbeidsplasser vært enda større.
Nyetableringsraten av foretak er høy
i Finnmark sammenlignet med andre fylker. Interessen og viljen til å satse
er m.a.o. stor. Tiltakssonen er preget av mange små bedrifter
med svak lønnsomhet og liten vekstkraft. En mulig årsak
til liten vekst kan være at mange bedrifter ikke har vekst
som målsetting, men vedlikehold av bedriften. Mange aktører
i tiltakssonen ønsker vekst og å utvikle bedriftene
videre. De kan mangle nødvendig formell eller erfaringsbasert
kompetanse til å realisere dette, eller de har ikke godt
nok nettverk og ressurser til å skaffe bedriften den type
kompetanse bedriften mangler for å utvikle seg videre.
Nyskapings- og omstillingsprosessene i regionen er ikke raske og sterke
nok sett i forhold til rasjonaliserings- og strukturendringsprosessene
i privat sektor. Utfordringen for næringslivet i tiltakssonen
er å ha produkter som genererer tilstrekkelig betalingsvilje
til å utvikle så stor lønnsomhet at det
er mulig å utvikle stadig nye produkter og markeder. Nærheten
til råvaren er et konkurransefortrinn som må benyttes
systematisk. I stor grad kan dette bare skje gjennom god markedsorientering, økt
lokal foredling og gode logistikksystemer for effektiv transport
og distribusjon av produkter til betalingsvillige deler av markedet.
I forhold til problemet med mangel på vekstkraft
i privat næringsliv, vil de mest treffsikre virkemidlene først
og fremst være innrettet mot å legge forholdene
til rette for næringer hvor regionen har komparative fortrinn
(Møreforsking 2002). Det er også muligheter for å koble
kompetansen i de ressursbaserte næringene sammen med formell
kompetanse for å utvikle nye produkter. Regionen har store
områder som kan brukes til utprøving av nye arter
innen havbruk og til uttesting av alternative energiformer som vind-
og bølgekraft. Den kommende olje- og gassvirksomheten på norsk
og russisk side innebærer store muligheter for
næringsutvikling. Regionen har også gode forutsetninger
for utvikling av turisme.
Komiteen vil påpeke
at befolknings-, sysselsettings- og arbeidsledighetsutviklingen
er tre viktige indikatorer for å vurdere om virkemidlene
i tiltakssonen har ønskede effekter. Komiteen viser
til at i første del av 1990-tallet økte både
folketall og sysselsetting, for deretter å bli redusert
igjen. Samlet sett for perioden 1990-2002 har befolkningsutviklingen
i tiltakssonen vært negativ, og det har ikke vært
vekst i private arbeidsplasser. Arbeidsledigheten ble redusert fra
1996 til 1998 og har siden vært to prosentpoeng over gjennomsnittet
i landet for øvrig. Komiteen vil understreke
at mange faktorer har betydning for utviklingen i tiltakssonen i
tillegg til de spesielle virkemidlene. De viktigste er konjunktur-
og markedsutviklingen, men også sektorpolitikk og utviklingen
i ressurssituasjonen. Selv om vi aldri med sikkerhet vil kunne vite
hva som hadde skjedd om tiltakene ikke ble satt i verk, mener komiteen,
med bakgrunn i faglige vurderinger som ligger til grunn, at tiltakene,
både personrettede og næringsrettede, har hatt
positive effekter for landsdelen.
I forhold til problemet med mangel på vekst
i privat næringsliv, har komiteen merket
seg at Møreforsking i sin utredning fra 2002 påpeker
at de mest treffsikre virkemidlene først og fremst bør
være innrettet mot næringer som har komparative
fortrinn. Tiltakssonen synes å ha fortrinn blant annet
innenfor fiskeri- og havbruksnæringen, reindrift, energi
og reiseliv. Det vises til mulighetene for å koble kompetansen
i de ressursbaserte næringene sammen med formell kompetanse
for å utvikle nye produkter.
Komiteen har merket seg at den
fremste utfordringen i alle de fire delområdene i regionen
er knyttet til økt verdiskapning og utvikling av det private næringsliv.
I kyst- og fjordområdene i Finnmark og Nord-Troms bidrar
den økte internasjonale konkurransen til en stadig vanskeligere
konkurransesituasjon for fiskeindustrien. Komiteen er
enig i at utfordringene for fiskerinæringen er å klare å utnytte mulighetene
innen havbruk, ferskfisk og bioteknologi og utvikle en logistikk
som tar hensyn til markedets behov.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til merknader under andre kapitler
om behovet for en ny fiskeripolitikk, større innsats i
forskning og utvikling og statlige virkemidler for å sikre
kapitaltilgang til nødvendig markedstilpassing i industrien.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at tiltakssonen for Nord-Troms og Finnmark er den kraftigste
distriktspolitiske innsatsen staten har gjennomført i noe
område av landet. Dette har vært helt nødvendig
for å oppveie de utfordringer dette området står
overfor i forhold til befolkningstetthet, klimatiske forhold og
store avstander.
Dette medlem viser til at tiltakssonen
ble evaluert av Møreforsking i 2002. Denne evalueringen
konkluderer med at tiltakene som har vært iverksatt har fungert
godt. De første fem årene etter at tiltakssonen ble
opprettet, økte både folketall og sysselsetting.
Etter 1995 økte derimot arbeidsledigheten og også utflyttingen.
Til sammen flyttet 1 500 mennesker fra regionen mellom 1990 og 2002.
Dette medlem konstaterer at folketallet
i området nå er nede på 1960-nivå.
Dermed ser det ut til at tiltakene ikke har
hatt samme effekt de siste årene.
Dette medlem viser til at Møreforsking
konkluderer med at virkemidlene i tiltakssonen mot slutten av perioden
ikke fullt ut har kompensert for de sentraliserende effektene.
Dette medlem konstaterer videre
at rapporten fra Møreforsking konkluderer med at innsatsen
i tiltakssonen bør styrkes ut fra at man ser en demografisk utvikling
som vil gjøre det vanskelig å opprettholde bosetningen
fremover.
Dette medlem viser videre til
at Senterpartiet står for en helt annen og mer offensiv
distriktspolitikk enn det Regjeringen legger opp til. I løpet
av inneværende stortingsperiode har de distriktspolitiske
målsetningene blitt svekket, gjennom endret bosettingsmål
og ikke minst gjennom en kraftig nedbygging av de distrikts- og
næringspolitiske virkemidlene. Det er verdt å merke
seg at Møreforsking nettopp tar til orde for en styrking
av selektive innovasjonsrettede næringsvirkemidler.
Dette medlem mener Regjeringen
i denne stortingsmeldinga utviser en passiv holdning til framtida
i vår nordligste landsdel.