2.1 Sammendrag

Tiltakssonen er en virkemiddelsone med store interne forskjeller når det gjelder regionale utviklingsindikatorer som befolkningsutvikling, næringsstruktur, arbeidsledighet og utdanningsnivå. For å få fram disse forskjellene i beskrivelsen er tiltakssonen inndelt i 4 delområder:

• – Nord-Troms er kommunene Karlsøy, Lyngen, Storfjord, Gaivuotna-Kåfjord, Skjervøy, Nordreisa og Kvænangen.

• – Senterkommunene er kommunene Alta, Hammerfest, Vadsø og Sør-Varanger.

• – Indre Finnmark er kommunene Guovdageaidnu-Kautokeino, Porsanger, Káráßjokha-Karasjok, Deatnu-Tana, Unjárga-Nesseby.

• – Kyst-Finnmark er kommunene Loppa, Hasvik, Måsøy, Kvalsund, Nordkapp, Lebesby, Gamvik, Berlevåg, Båtsfjord og Vardø.

Inndelingen av Finnmark er den samme inndelingen som fylkesplanen for Finnmark benytter.

2.1.1 Bosettingsmønster

Bosettingsmønsteret i Finnmark er preget av punktbosetting, med forholdsvis små tettsteder og store avstander mellom hvert tettsted. Bosettingsmønsteret i Nord-Troms er mer spredt enn i Finnmark. Bare en fjerdedel av befolkningen er bosatt i tettsteder. Med unntak av Gáivuotna-Kåfjord og til en viss grad Nordreisa, er all bosetting kystbasert.

I 2002 bodde i underkant av 93 000 personer i de 26 kommunene i tiltakssonen. Tiltakssonen dekker et areal på 59 000 km2. Dette gir 1,7 innbygger per km2, mot 14,5 innbygger per km2 for Norge.

De store avstandene mellom kommunesentrene i Finnmark gjør at dagpendling er lite aktuelt i fylket.

I deler av Nord-Troms er pendling et alternativ til jobb i det lokale arbeidsmarkedet.

2.1.2 Befolkningsutvikling

2.1.2.1 Endringer i folketall

Mellom 1990 og 2002 falt folketallet i tiltakssonen med 1,9 pst., mens det økte med 6,4 pst. i hele landet. Hele reduksjonen kom etter 1995. Folketallet økte noe i første halvdel av 1990-tallet. Kystkommunene i Finnmark har hatt den største befolkningsnedgangen. Deretter kommer Nord-Troms. Senterkommunene har samlet hatt vekst. Vel 45 pst. av befolkningen i tiltakssonen bor i en av de fire senterkommunene. I stor grad er det Alta som står for veksten. Folketallet i Indre Finnmark har vært stabilt i perioden.

2.1.2.2 Kjønnsbalanse og aldersfordeling

Andelen kvinner i forhold til menn er lavere i tiltakssonen enn i resten av landet. Men kommunene i Nord-Troms og Kyst-Finnmark har flere eldre enn landsgjennomsnittet. Tiltakssonen har en relativt ung befolkning sammenlignet med resten av landet. Kommunene med størst folketallsnedgang har høyest andel med personer over 67 år, og skjevest kjønnsbalanse av kommunene i tiltakssonen.

Kjønnsbalansen i tiltakssonen for personer i alderen 20-39 år er på 89 kvinner per 100 menn. Dette er langt under landsgjennomsnittet på 96,5 og noe under gjennomsnittet for periferikommuner i Norge.

2.1.2.3 Nettoflytting og fødselsoverskudd

I de siste 20 årene har tiltakssonen opplevd to store "utflyttingsbølger", en i perioden 1985-88 og en i perioden 1995-98. Begge periodene er sammenfallende med høykonjunkturperioder på landsbasis. Fødselsoverskuddet (fødte minus døde) økte fra 1990 til 1995 for deretter å avta igjen. I 2001 hadde 11 kommuner fødselsunderskudd. I 1980 stod senterkommunene for over halvparten av fødselsoverskuddet, hvorav Alta stod for nærmere en tredjedel. I 2001 var Altas andel av fødselsoverskuddet 49 pst.

Sonen har på hele 1990-tallet hatt et innvandringsoverskudd, dvs. at det flytter flere utenlandske borgere inn enn det flytter ut. I perioden 1998-2002 var innvandringsoverskuddet i gjennomsnitt 560 personer. Uten dette overskuddet ville nettoflyttingen vært enda mer negativ.

2.1.2.4 Befolkningsframskriving

Befolkningsframskrivinger for regioner er heftet med større usikkerhet enn for landet som helhet. Dette skyldes at forhold som for eksempel konjunkturer og strukturendringer i næringslivet kan slå sterkere ut i en region enn for nasjonen som helhet. Av denne grunn presenteres det i meldingen tre alternative befolkningsframskrivinger for tiltakssonen og delområdene. Den ene er laget av Norut-Finnmark, mens de to andre er laget av Statistisk sentralbyrå (SSB).

I den ene framskrivingen til SSB blir folketallet redusert i forhold til folketallet i 2002, mens folketallet i den andre øker. Den viktigste forskjellen mellom disse to framskrivingene er ulik flytteforutsetning.

2.1.3 Sysselsetting og næringsstruktur

2.1.3.1 Sysselsettingsutviklingen 1990-2001

I 1990 var i underkant av 38 000 sysselsatt i tiltakssonen. I "toppåret" 1995 var nærmere 41 000 sysselsatt. I 2001 var sysselsettingen redusert til 37 500. Sysselsettingsutviklingen i tiltakssonen har i perioden 1990 til 2001 vært negativ (-1,2 pst.), mens den økte i Norge (12,4 pst.). Sysselsettingsutviklingen i tiltakssonen var positiv i første halvdel av 1990-tallet, men negativ i andre halvdel av 1990-tallet. Offentlig sysselsetting har økt, mens privat sysselsetting har blitt redusert i tiltakssonen i løpet av 1990-tallet. Finnmark har en høyere sysselsettingsprosent for kvinner enn landsgjennomsnittet.

2.1.3.2 Nærings- og bedriftsstruktur

En stor andel av de sysselsatte i tiltakssonen arbeider i ressursbaserte næringer og i kommunesektoren, sett i forhold til resten av landet. Andelen sysselsatte i de "nye" næringene bank, forretningsmessig tjenesteyting og forskning er mye lavere i tiltakssonen enn i resten av landet. Tiltakssonen har en mer ensidig nærings­struktur enn gjennomsnittet for landet. Sonen er på linje med landet for øvrig når det gjelder sysselsatte innen bygg og anlegg, samferdsel, statlig tjenesteyting og hotell- og restaurantvirksomhet. Nærings­strukturen varierer en god del mellom de ulike områdene i sonen. Næringsstrukturen gir et kjønnsdelt og et utdanningsdelt arbeidsmarked. Mennene dominerer innenfor næringene med lave krav til formell utdanning, mens kvinnene dominerer innenfor næringer med krav om høyere utdanning som undervisning og helse- og sosialfag.

Næringslivet i tiltakssonen er kjennetegnet ved en relativt høy andel små bedrifter og få store bedrifter. Ingen andre fylker i landet har en så stor andel bedrifter med under 19 ansatte og så få bedrifter med over 100 ansatte, som Finnmark og Troms.

2.1.3.3 Fiskeri- og havbruksnæringen

Fiskeri- og havbruksnæringen er en viktig næring i tiltakssonen med vel 11 pst. av sysselsettingen. Utviklingen i havbruksnæringen på 1990-tallet har vært positiv med økning i sysselsetting og i oppdrettsvolum. Den tradisjonelle fiskerinæringen både i tiltakssonen og i landet som helhet er preget av reduksjon i antall fiskere, fiskebåter, fiskeindustriarbeidere og antall fi­skebedrifter. Samtidig har den relative andelen av fi­skefartøy under 28 meter økt i tiltakssonen i forhold til andre deler av landet.

Mange fiskeindustribedrifter har gått konkurs i Finnmark de siste 2 årene. Vinteren 2003 var 7 filetbedrifter i virksomhet i tiltakssonen. I 1989 var det til sammenligning 37 filetbedrifter i Finnmark.

En ressurs med svært gode markedsmessige utsikter for næringen i tiltakssonen er kongekrabbe. Fra 2002 er det åpnet for et kommersielt fiske. Oppdrett av torsk, skjell og kråkebolle er også interessant, da dette er arter som er vel tilpasset klimatiske forhold i tiltakssonen.

Andre veier til å nå målet om økt verdiskaping i fi­skerinæringen, er økt utnyttelse av biprodukter og satsing på bioteknologi.

2.1.3.4 Landbruk og reindrift

Strukturendringene mot større bruk i landbruket har gått raskere i Finnmark og Troms enn for landsgjennomsnittet.

Samlet er om lag 2 200 personer knyttet til reindriften i Finnmark og Troms, hvorav om lag 200 i Troms og om lag 2 000 i Finnmark.

Utfordringene for både landbruks- og reindriftsnæringen er økt verdiskaping ved markedsrettet lokal produksjon og god logistikk for transport av produkter til markedet. En utfordring for reindriftsnæringen i Finnmark er å få fastsatt rammebetingelsene for næringen.

2.1.3.5 Reiseliv

Utfordringen for reiselivsnæringen er å utvikle en helhetlig og helårig profil, og produkter og logistikk basert på regionens natur, historie og kultur.

2.1.3.6 Energi- og petroleumsnæringen

Snøhvitutbyggingen har hittil hatt stor betydning for sysselsetting og næringsstruktur, både i Hammerfest­regionen og i resten av Nord-Norge. Så langt er kontrakter til en verdi av 980 mill. kroner tildelt bedrifter i Nord-Norge.

I forbindelse med økt oljetransport fra Russland (Murmanskområdet) og økt petroleumsvirksomhet i nordområdene, vil transporten av olje langs norske­kysten være en hovedutfordring for norsk arbeid med sjøsikkerhet og oljevernberedskap framover.

2.1.3.7 Utviklingen i Nordvest-Russland

Nærheten mellom tiltakssonen og Nordvest-Russland gir store muligheter for næringsutvikling. En positiv økonomisk utvikling i Russland vil være en svært viktig del av løsningene på utfordringene i nordom­rådene.

2.1.4 Levekår, arbeidsledighet og nivå på kommunale tjenester

Kommunene i tiltakssonen kommer dårlig ut når det gjelder levekår, særlig på arbeidsledighet og arbeids­relaterte områder. Ledigheten har siden 1996 vært vel 2 prosentpoeng høyere i sonen enn i landet for øvrig. Ved inngangen til 2003 var arbeidsledigheten på 6,5 pst. I tiltakssonen har ledigheten vært høyest i Indre Finnmark og i kyst-Finnmark. Finnmark har imidlertid god dekning av kommunale tjenester, jf. St.meld. nr. 50 (1998-1999) Utjamningsmeldinga. Regionen er også relativt godt dekket når det gjelder kvalifisert personell i tunge sektorer som helse og skole.

2.1.5 Utdanning, forskning og kultur

Utdanningsnivået økte sterkt i hele tiltakssonen i løpet av 1990-tallet, og økningen var sterkere enn i andre deler av Norge. Økningen var størst innenfor kortere høyere utdanning, og da særlig innenfor helse- og omsorgsyrker. Generelt sett er utdanningsnivået i Troms og Finnmark fortsatt lavere enn i landet for øvrig, på grunn av lavere utdanningsnivå innen privat sektor. Gjennomgående har kvinnene i Finnmark noe høyere utdanning enn landsgjennomsnittet for kvinnene, mens mennene i Finnmark har en lavere utdanning enn landsgjennomsnittet for menn. Forskningsinnsatsen i Finnmark er lavere enn landsgjennomsnittet.

Kulturlivet i sonen er rikt og særpreget. Samisk kunst og kultur har dype røtter i Indre Finnmark og deler av Nord-Troms. Sang- og musikklivet er aktivt i de fleste lokalsamfunn. Profesjonelle kunstnere, amatører, lag og foreninger står for et stort og variert spekter av tilbud. Regionen har mange festivaler.

2.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til at flyttingen fra regionen var stor før tiltakssonen ble etablert i 1990. Næringslivet hadde store utfordringer i forbindelse med omstilling og utvikling. Komiteen har merket seg at både fo­lketall og sysselsetting økte i perioden 1990-1995. I forbindelse med høykonjunkturen i Norge fra midten av 1995 økte utflyttingen kraftig, og sysselsettingen ble redusert. Komiteen vil understreke at situasjonen på arbeidsmarkedet og dermed flyttevalgene er svært følsomme for konjunkturendringer.

Komiteen har merket seg at vekst- og omstillingskraften i det private næringslivet i tiltakssonen er svak. Regionen er preget av mange små bedrifter, lav lønnsomhet og få og relativt små nærings- og ut­viklingsmiljø. Deler av Nord-Troms og kyst-Finnmark er dominert av fiskerinæringen, og en stor andel av de sysselsatte arbeider i fiskeindustrien. Komiteen er kjent med at det har vært en rekke konkurser i fiskeindustrien de siste årene, blant annet som følge av endringer i den globale konkurransesituasjonen.

Komiteen viser til at bosettingsmønster, forholdsvis små sentra og store avstander mellom dem, gjør at det er vanskelig å utvikle regionale arbeidsmarkeder basert på daglige arbeidsreiser. Komiteen mener disse faktorer gjør at tiltakssonen har større utfordringer enn andre regioner med tilsvarende befolknings­størrelse i Norge når det gjelder å skape vekst og utvikling.

Komiteen viser til at tiltakssonen er en virkemiddelsone med store interne forskjeller når det gjelder regionale utviklingsindikatorer som befolkningsutvikling, næringsstruktur, arbeidsledighet og utdanningsnivå. Komiteen har merket seg at for å få fram disse forskjellene i beskrivelsen, inndeles tiltakssonen i fire delområder: Nord-Troms, senterkommunene i Finnmark, Indre Finnmark og kyst-Finnmark.

Komiteen viser til at i 2002 bodde i underkant av 93 000 personer i de 26 kommunene i tiltakssonen. Bosettingsmønsteret i Finnmark er preget av punkt­bosetting, med forholdsvis små tettsteder og store avstander mellom hvert tettsted. I Nord-Troms er bosettingen noe mer spredt enn i Finnmark. Bare en fjerdedel av befolkningen er bosatt i tettsteder.Komiteen har merket seg at i perioden 1990-2002 falt folketallet i tiltakssonen med 1,9 pst. Til sammenligning økte folketallet med 6,4 pst. på landsbasis i samme periode. Komiteen viser til at det er kyst-Finnmark og Nord-Troms som står for befolkningsnedgangen i tiltakssonen. Senterkommunene har hatt vekst, mens Indre Finnmark har vært stabil i perioden. Komiteen har merket seg at tiltakssonen har en relativt ung befolkning sammenlignet med resten av landet, der senterkommunene og de to samiske kommunene Ka­utokeino og Karasjok trekker gjennomsnittet ned. Kommunene i Nord-Troms og kyst-Finnmark har flere eldre enn landsgjennomsnittet.

Komiteen er innforstått med at befolkningsframskrivinger for regioner er heftet med større usikkerhet enn for landet som helhet. Dette skyldes at forhold som for eksempel konjunkturer og strukturendringer i næringslivet kan slå sterkere ut i en region enn for nasjonen som helhet. Komiteen viser til at Regjeringen av den grunn presenterer tre alternative befolkningsframskrivinger for tiltakssonen i meldingen. Komiteen har merket seg at disse befolkningsframskrivingene har en variasjon på om lag 20 000 personer i 2020.

Komiteen viser til at sysselsettingsutviklingen i tiltakssonen i perioden 1990-2001 har vært negativ, mens den økte i Norge som helhet. Sysselsettingsutviklingen i tiltakssonen var positiv i første halvdel av 1990-tallet, men negativ i andre halvdel. Komiteen har merket seg at det særlig er privat sysselsetting som har blitt redusert, ettersom offentlig sysselsetting har økt. Komiteen ser det som positivt at Finnmark har en høyere sysselsettingsprosent for kvinner enn landsgjennomsnittet.

Komiteen har merket seg at tiltakssonen har en mer ensidig næringsstruktur enn gjennomsnittet for landet, men at næringsstrukturen varierer en god del mellom de ulike områdene i sonen. Næringsstrukturen gir et kjønnsdelt og et utdanningsdelt arbeidsmarked. Mennene dominerer innenfor næringene med lave krav til formell utdanning, mens kvinnene dominerer innenfor næringer med krav om høyere utdanning som undervisning og helse- og sosialfag.

Komiteen viser til at tiltakssonen, og da spesielt Finnmark, skiller seg ut fra andre fiskerifylker ved den store betydningen fiskerinæringen og havbruk har for sysselsettingen. Den tradisjonelle fiskerinæringen er preget av reduksjon i antall fiskere, fiskebåter, fiske­industriarbeidere og antall fiskeribedrifter. Utviklingen i havbruksnæringen har imidlertid vært positiv de siste ti årene. I 2001 arbeidet over 11 pst. av de sysselsatte i tiltakssonen i disse næringene, mot 1,2 pst. i landet for øvrig.

Komiteen har merket seg at strukturendringene mot større bruk i landbruket har gått raskere i Finnmark og Troms enn for landsgjennomsnittet. Det har skjedd en omfattende nedleggelse av slakteri- og meierianlegg i regionen. Komiteen viser til at om lag 2 200 personer er knyttet til reindriften i Finnmark og Troms, hvorav om lag 2000 i Finnmark. Komiteen er enig i at utfordringene både for landbruks- og reindriftsnæringen er økt verdiskaping ved markedsrettet lokal produksjon og god logistikk for transport av produkter til markedet.

Komiteenvil også påpeke det store behovet for å tilpasse antall rein til beiteressursene, og at dette er en stor og viktig utfordring i deler av tiltakssonen som må løses.

Komiteen viser til at reiselivsnæringen i sonen er preget av store sesongsvingninger, lav kapasitetsutnyttelse, svak lønnsomhet og kort oppholdstid for de besøkende i fylket. Komiteen mener at utfordringene for reiselivsnæringen vil være å utvikle en helhetlig og helårig profil, og produkter og logistikk basert på regionens natur, historie og kultur.

Komiteen har merket seg at utfordringene er store både innenfor petroleumsnæringen og innen utvikling av alternative energikilder. Blant annet som følge av økt oljetransport fra Russland og økt petroleumsvirksomhet i nordområdene, vil transporten av olje langs norskekysten være en hovedutfordring for norsk arbeid med sjøsikkerhet og oljevernberedskap framover.

Komiteen er oppmerksom på at kommunene i tiltakssonen kommer dårlig ut når det gjelder levekår, særlig på arbeidsledighet og arbeidsrelaterte områder som antall uføretrygdede. Ledigheten har siden 1996 vært vel to prosentpoeng høyere i sonen enn i landet for øvrig. Komiteen viser til SSBs målinger i Styrings- og informasjonshjulet, som viser at de sosiale problemene er størst i en rekke kommuner i Finnmark. Komiteen har merket seg at nitten av kommunene i tiltakssonen er blant landets 10 pst. dårligst stilte kommuner når det gjelder arbeidsledighet. Komiteen finner det bekymringsfullt at alle kommunene i kyst-Finnmark og Indre Finnmark er blant disse kommunene.

Komiteen viser til at utdanningsnivået økte sterkt i hele tiltakssonen i løpet av 1990-tallet, og at økningen var sterkere enn i andre deler av Norge. Generelt sett er likevel utdanningsnivået i Troms og Finnmark fortsatt lavere i for landet for øvrig, på grunn av lavt utdanningsnivå innen privat sektor. Komiteen har merket seg at fo­rskningsinnsatsen i Finnmark er lavere enn landsgjennomsnittet.

Komiteen viser til at kulturlivet i sonen er rikt og særpreget. Samisk kunst og kultur har dype røtter, spesielt i Indre Finnmark og deler av Nord-Troms. Videre har både revy, teater og sang- og musikklivet lange tradisjoner. Komiteen er tilfreds med å registrere at alle kommuner har kulturskoletilbud, og at dette har hatt stor betydning for å etablere kulturtilbud og skape trivsel blant ungdommen. Komiteen vil også fremheve den store betydningen museene i sonen har når det gjelder formidling av historien knyttet til norsk, samisk og kvensk bosetting.