Tiltakssonen er en virkemiddelsone med store interne
forskjeller når det gjelder regionale utviklingsindikatorer
som befolkningsutvikling, næringsstruktur, arbeidsledighet
og utdanningsnivå. For å få fram disse
forskjellene i beskrivelsen er tiltakssonen inndelt i 4 delområder:
– Nord-Troms er kommunene Karlsøy,
Lyngen, Storfjord, Gaivuotna-Kåfjord, Skjervøy,
Nordreisa og Kvænangen.
– Senterkommunene er
kommunene Alta, Hammerfest, Vadsø og Sør-Varanger.
– Indre Finnmark er
kommunene Guovdageaidnu-Kautokeino, Porsanger, Káráßjokha-Karasjok, Deatnu-Tana,
Unjárga-Nesseby.
– Kyst-Finnmark er
kommunene Loppa, Hasvik, Måsøy, Kvalsund, Nordkapp,
Lebesby, Gamvik, Berlevåg, Båtsfjord og Vardø.
Inndelingen av Finnmark er den samme inndelingen som
fylkesplanen for Finnmark benytter.
Bosettingsmønsteret i Finnmark er preget
av punktbosetting, med forholdsvis små tettsteder og store avstander
mellom hvert tettsted. Bosettingsmønsteret i Nord-Troms
er mer spredt enn i Finnmark. Bare en fjerdedel av befolkningen
er bosatt i tettsteder. Med unntak av Gáivuotna-Kåfjord
og til en viss grad Nordreisa, er all bosetting kystbasert.
I 2002 bodde i underkant av 93 000 personer
i de 26 kommunene i tiltakssonen. Tiltakssonen dekker et areal på 59
000 km2. Dette gir 1,7 innbygger per km2, mot 14,5 innbygger per km2 for
Norge.
De store avstandene mellom kommunesentrene i Finnmark
gjør at dagpendling er lite aktuelt i fylket.
I deler av Nord-Troms er pendling et alternativ
til jobb i det lokale arbeidsmarkedet.
Mellom 1990 og 2002 falt folketallet i tiltakssonen med
1,9 pst., mens det økte med 6,4 pst. i hele landet. Hele
reduksjonen kom etter 1995. Folketallet økte noe i første
halvdel av 1990-tallet. Kystkommunene i Finnmark har hatt den største
befolkningsnedgangen. Deretter kommer Nord-Troms. Senterkommunene
har samlet hatt vekst. Vel 45 pst. av befolkningen i tiltakssonen
bor i en av de fire senterkommunene. I stor grad er det Alta som
står for veksten. Folketallet i Indre Finnmark har vært
stabilt i perioden.
Andelen kvinner i forhold til menn er lavere
i tiltakssonen enn i resten av landet. Men kommunene i Nord-Troms
og Kyst-Finnmark har flere eldre enn landsgjennomsnittet. Tiltakssonen
har en relativt ung befolkning sammenlignet med resten av landet.
Kommunene med størst folketallsnedgang har høyest
andel med personer over 67 år, og skjevest kjønnsbalanse
av kommunene i tiltakssonen.
Kjønnsbalansen i tiltakssonen for personer
i alderen 20-39 år er på 89 kvinner per 100 menn.
Dette er langt under landsgjennomsnittet på 96,5 og noe
under gjennomsnittet for periferikommuner i Norge.
I de siste 20 årene har tiltakssonen
opplevd to store "utflyttingsbølger", en i perioden 1985-88
og en i perioden 1995-98. Begge periodene er sammenfallende med
høykonjunkturperioder på landsbasis. Fødselsoverskuddet
(fødte minus døde) økte fra 1990 til
1995 for deretter å avta igjen. I 2001 hadde 11 kommuner fødselsunderskudd.
I 1980 stod senterkommunene for over halvparten av fødselsoverskuddet,
hvorav Alta stod for nærmere en tredjedel. I 2001 var Altas
andel av fødselsoverskuddet 49 pst.
Sonen har på hele 1990-tallet hatt
et innvandringsoverskudd, dvs. at det flytter flere utenlandske
borgere inn enn det flytter ut. I perioden 1998-2002 var innvandringsoverskuddet
i gjennomsnitt 560 personer. Uten dette overskuddet ville nettoflyttingen
vært enda mer negativ.
Befolkningsframskrivinger for regioner er heftet med
større usikkerhet enn for landet som helhet. Dette skyldes
at forhold som for eksempel konjunkturer og strukturendringer i
næringslivet kan slå sterkere ut i en region enn
for nasjonen som helhet. Av denne grunn presenteres det i meldingen
tre alternative befolkningsframskrivinger for tiltakssonen og delområdene.
Den ene er laget av Norut-Finnmark, mens de to andre er laget av
Statistisk sentralbyrå (SSB).
I den ene framskrivingen til SSB blir folketallet
redusert i forhold til folketallet i 2002, mens folketallet i den
andre øker. Den viktigste forskjellen mellom disse to framskrivingene
er ulik flytteforutsetning.
I 1990 var i underkant av 38 000 sysselsatt
i tiltakssonen. I "toppåret" 1995 var nærmere
41 000 sysselsatt. I 2001 var sysselsettingen redusert til 37 500.
Sysselsettingsutviklingen i tiltakssonen har i perioden 1990 til 2001
vært negativ (-1,2 pst.), mens den økte i Norge (12,4
pst.). Sysselsettingsutviklingen i tiltakssonen var positiv i første
halvdel av 1990-tallet, men negativ i andre halvdel av 1990-tallet.
Offentlig sysselsetting har økt, mens privat sysselsetting
har blitt redusert i tiltakssonen i løpet av 1990-tallet.
Finnmark har en høyere sysselsettingsprosent for kvinner
enn landsgjennomsnittet.
En stor andel av de sysselsatte i tiltakssonen
arbeider i ressursbaserte næringer og i kommunesektoren,
sett i forhold til resten av landet. Andelen sysselsatte i de "nye"
næringene bank, forretningsmessig tjenesteyting og forskning
er mye lavere i tiltakssonen enn i resten av landet. Tiltakssonen
har en mer ensidig næringsstruktur enn gjennomsnittet
for landet. Sonen er på linje med landet for øvrig
når det gjelder sysselsatte innen bygg og anlegg, samferdsel,
statlig tjenesteyting og hotell- og restaurantvirksomhet. Næringsstrukturen varierer
en god del mellom de ulike områdene i sonen. Næringsstrukturen
gir et kjønnsdelt og et utdanningsdelt arbeidsmarked. Mennene
dominerer innenfor næringene med lave krav til formell
utdanning, mens kvinnene dominerer innenfor næringer med
krav om høyere utdanning som undervisning og helse- og sosialfag.
Næringslivet i tiltakssonen er kjennetegnet
ved en relativt høy andel små bedrifter og få store
bedrifter. Ingen andre fylker i landet har en så stor andel
bedrifter med under 19 ansatte og så få bedrifter
med over 100 ansatte, som Finnmark og Troms.
Fiskeri- og havbruksnæringen er en
viktig næring i tiltakssonen med vel 11 pst. av sysselsettingen. Utviklingen
i havbruksnæringen på 1990-tallet har vært
positiv med økning i sysselsetting og i oppdrettsvolum.
Den tradisjonelle fiskerinæringen både i tiltakssonen
og i landet som helhet er preget av reduksjon i antall fiskere,
fiskebåter, fiskeindustriarbeidere og antall fiskebedrifter.
Samtidig har den relative andelen av fiskefartøy
under 28 meter økt i tiltakssonen i forhold til andre deler
av landet.
Mange fiskeindustribedrifter har gått
konkurs i Finnmark de siste 2 årene. Vinteren 2003 var
7 filetbedrifter i virksomhet i tiltakssonen. I 1989 var det til sammenligning
37 filetbedrifter i Finnmark.
En ressurs med svært gode markedsmessige
utsikter for næringen i tiltakssonen er kongekrabbe. Fra
2002 er det åpnet for et kommersielt fiske. Oppdrett av
torsk, skjell og kråkebolle er også interessant,
da dette er arter som er vel tilpasset klimatiske forhold i tiltakssonen.
Andre veier til å nå målet
om økt verdiskaping i fiskerinæringen,
er økt utnyttelse av biprodukter og satsing på bioteknologi.
Strukturendringene mot større bruk
i landbruket har gått raskere i Finnmark og Troms enn for
landsgjennomsnittet.
Samlet er om lag 2 200 personer knyttet til
reindriften i Finnmark og Troms, hvorav om lag 200 i Troms og om
lag 2 000 i Finnmark.
Utfordringene for både landbruks- og
reindriftsnæringen er økt verdiskaping ved markedsrettet
lokal produksjon og god logistikk for transport av produkter til
markedet. En utfordring for reindriftsnæringen i Finnmark
er å få fastsatt rammebetingelsene for næringen.
Utfordringen for reiselivsnæringen
er å utvikle en helhetlig og helårig profil, og
produkter og logistikk basert på regionens natur, historie
og kultur.
Snøhvitutbyggingen har hittil hatt
stor betydning for sysselsetting og næringsstruktur, både
i Hammerfestregionen og i resten av Nord-Norge. Så langt
er kontrakter til en verdi av 980 mill. kroner tildelt bedrifter
i Nord-Norge.
I forbindelse med økt oljetransport
fra Russland (Murmanskområdet) og økt petroleumsvirksomhet
i nordområdene, vil transporten av olje langs norskekysten
være en hovedutfordring for norsk arbeid med sjøsikkerhet
og oljevernberedskap framover.
Nærheten mellom tiltakssonen og Nordvest-Russland
gir store muligheter for næringsutvikling. En positiv økonomisk
utvikling i Russland vil være en svært viktig
del av løsningene på utfordringene i nordområdene.
Kommunene i tiltakssonen kommer dårlig
ut når det gjelder levekår, særlig på arbeidsledighet
og arbeidsrelaterte områder. Ledigheten har siden
1996 vært vel 2 prosentpoeng høyere i sonen enn
i landet for øvrig. Ved inngangen til 2003 var arbeidsledigheten
på 6,5 pst. I tiltakssonen har ledigheten vært
høyest i Indre Finnmark og i kyst-Finnmark. Finnmark har
imidlertid god dekning av kommunale tjenester, jf. St.meld. nr.
50 (1998-1999) Utjamningsmeldinga. Regionen er også relativt
godt dekket når det gjelder kvalifisert personell i tunge
sektorer som helse og skole.
Utdanningsnivået økte sterkt
i hele tiltakssonen i løpet av 1990-tallet, og økningen
var sterkere enn i andre deler av Norge. Økningen var størst
innenfor kortere høyere utdanning, og da særlig
innenfor helse- og omsorgsyrker. Generelt sett er utdanningsnivået
i Troms og Finnmark fortsatt lavere enn i landet for øvrig,
på grunn av lavere utdanningsnivå innen privat sektor.
Gjennomgående har kvinnene i Finnmark noe høyere
utdanning enn landsgjennomsnittet for kvinnene, mens mennene i Finnmark
har en lavere utdanning enn landsgjennomsnittet for menn. Forskningsinnsatsen
i Finnmark er lavere enn landsgjennomsnittet.
Kulturlivet i sonen er rikt og særpreget.
Samisk kunst og kultur har dype røtter i Indre Finnmark
og deler av Nord-Troms. Sang- og musikklivet er aktivt i de fleste lokalsamfunn.
Profesjonelle kunstnere, amatører, lag og foreninger står
for et stort og variert spekter av tilbud. Regionen har mange festivaler.
Komiteen viser til at flyttingen
fra regionen var stor før tiltakssonen ble etablert i 1990.
Næringslivet hadde store utfordringer i forbindelse med
omstilling og utvikling. Komiteen har merket seg
at både folketall og sysselsetting økte
i perioden 1990-1995. I forbindelse med høykonjunkturen
i Norge fra midten av 1995 økte utflyttingen kraftig, og
sysselsettingen ble redusert. Komiteen vil understreke
at situasjonen på arbeidsmarkedet og dermed flyttevalgene
er svært følsomme for konjunkturendringer.
Komiteen har merket seg at vekst-
og omstillingskraften i det private næringslivet i tiltakssonen
er svak. Regionen er preget av mange små bedrifter, lav lønnsomhet
og få og relativt små nærings- og utviklingsmiljø.
Deler av Nord-Troms og kyst-Finnmark er dominert av fiskerinæringen,
og en stor andel av de sysselsatte arbeider i fiskeindustrien. Komiteen er
kjent med at det har vært en rekke konkurser i fiskeindustrien
de siste årene, blant annet som følge av endringer
i den globale konkurransesituasjonen.
Komiteen viser til at bosettingsmønster,
forholdsvis små sentra og store avstander mellom dem, gjør
at det er vanskelig å utvikle regionale arbeidsmarkeder basert
på daglige arbeidsreiser. Komiteen mener disse
faktorer gjør at tiltakssonen har større utfordringer
enn andre regioner med tilsvarende befolkningsstørrelse
i Norge når det gjelder å skape vekst og utvikling.
Komiteen viser til at tiltakssonen
er en virkemiddelsone med store interne forskjeller når
det gjelder regionale utviklingsindikatorer som befolkningsutvikling,
næringsstruktur, arbeidsledighet og utdanningsnivå. Komiteen har
merket seg at for å få fram disse forskjellene
i beskrivelsen, inndeles tiltakssonen i fire delområder:
Nord-Troms, senterkommunene i Finnmark, Indre Finnmark og kyst-Finnmark.
Komiteen viser til at i 2002
bodde i underkant av 93 000 personer i de 26 kommunene i tiltakssonen. Bosettingsmønsteret
i Finnmark er preget av punktbosetting, med forholdsvis
små tettsteder og store avstander mellom hvert tettsted.
I Nord-Troms er bosettingen noe mer spredt enn i Finnmark. Bare
en fjerdedel av befolkningen er bosatt i tettsteder.Komiteen har
merket seg at i perioden 1990-2002 falt folketallet i tiltakssonen
med 1,9 pst. Til sammenligning økte folketallet med 6,4
pst. på landsbasis i samme periode. Komiteen viser
til at det er kyst-Finnmark og Nord-Troms som står for
befolkningsnedgangen i tiltakssonen. Senterkommunene har hatt vekst,
mens Indre Finnmark har vært stabil i perioden. Komiteen har
merket seg at tiltakssonen har en relativt ung befolkning sammenlignet
med resten av landet, der senterkommunene og de to samiske kommunene
Kautokeino og Karasjok trekker gjennomsnittet ned. Kommunene
i Nord-Troms og kyst-Finnmark har flere eldre enn landsgjennomsnittet.
Komiteen er innforstått
med at befolkningsframskrivinger for regioner er heftet med større
usikkerhet enn for landet som helhet. Dette skyldes at forhold som for
eksempel konjunkturer og strukturendringer i næringslivet
kan slå sterkere ut i en region enn for nasjonen som helhet. Komiteen viser
til at Regjeringen av den grunn presenterer tre alternative befolkningsframskrivinger
for tiltakssonen i meldingen. Komiteen har merket
seg at disse befolkningsframskrivingene har en variasjon på om
lag 20 000 personer i 2020.
Komiteen viser til at sysselsettingsutviklingen
i tiltakssonen i perioden 1990-2001 har vært negativ, mens
den økte i Norge som helhet. Sysselsettingsutviklingen
i tiltakssonen var positiv i første halvdel av 1990-tallet,
men negativ i andre halvdel. Komiteen har merket
seg at det særlig er privat sysselsetting som har blitt
redusert, ettersom offentlig sysselsetting har økt. Komiteen ser
det som positivt at Finnmark har en høyere sysselsettingsprosent
for kvinner enn landsgjennomsnittet.
Komiteen har merket seg at tiltakssonen
har en mer ensidig næringsstruktur enn gjennomsnittet for landet,
men at næringsstrukturen varierer en god del mellom de
ulike områdene i sonen. Næringsstrukturen gir
et kjønnsdelt og et utdanningsdelt arbeidsmarked. Mennene
dominerer innenfor næringene med lave krav til formell
utdanning, mens kvinnene dominerer innenfor næringer med
krav om høyere utdanning som undervisning og helse- og
sosialfag.
Komiteen viser til at tiltakssonen,
og da spesielt Finnmark, skiller seg ut fra andre fiskerifylker
ved den store betydningen fiskerinæringen og havbruk har
for sysselsettingen. Den tradisjonelle fiskerinæringen
er preget av reduksjon i antall fiskere, fiskebåter, fiskeindustriarbeidere
og antall fiskeribedrifter. Utviklingen i havbruksnæringen
har imidlertid vært positiv de siste ti årene.
I 2001 arbeidet over 11 pst. av de sysselsatte i tiltakssonen i
disse næringene, mot 1,2 pst. i landet for øvrig.
Komiteen har merket seg at strukturendringene mot
større bruk i landbruket har gått raskere i Finnmark og
Troms enn for landsgjennomsnittet. Det har skjedd en omfattende
nedleggelse av slakteri- og meierianlegg i regionen. Komiteen viser
til at om lag 2 200 personer er knyttet til reindriften i Finnmark
og Troms, hvorav om lag 2000 i Finnmark. Komiteen er
enig i at utfordringene både for landbruks- og reindriftsnæringen
er økt verdiskaping ved markedsrettet lokal produksjon
og god logistikk for transport av produkter til markedet.
Komiteenvil
også påpeke det store behovet for å tilpasse
antall rein til beiteressursene, og at dette er en stor og viktig
utfordring i deler av tiltakssonen som må løses.
Komiteen viser til at reiselivsnæringen
i sonen er preget av store sesongsvingninger, lav kapasitetsutnyttelse,
svak lønnsomhet og kort oppholdstid for de besøkende
i fylket. Komiteen mener at utfordringene for reiselivsnæringen
vil være å utvikle en helhetlig og helårig
profil, og produkter og logistikk basert på regionens natur,
historie og kultur.
Komiteen har merket seg at utfordringene
er store både innenfor petroleumsnæringen og innen
utvikling av alternative energikilder. Blant annet som følge
av økt oljetransport fra Russland og økt petroleumsvirksomhet
i nordområdene, vil transporten av olje langs norskekysten
være en hovedutfordring for norsk arbeid med sjøsikkerhet
og oljevernberedskap framover.
Komiteen er oppmerksom på at
kommunene i tiltakssonen kommer dårlig ut når
det gjelder levekår, særlig på arbeidsledighet
og arbeidsrelaterte områder som antall uføretrygdede.
Ledigheten har siden 1996 vært vel to prosentpoeng høyere
i sonen enn i landet for øvrig. Komiteen viser
til SSBs målinger i Styrings- og informasjonshjulet, som
viser at de sosiale problemene er størst i en rekke kommuner
i Finnmark. Komiteen har merket seg at nitten av
kommunene i tiltakssonen er blant landets 10 pst. dårligst
stilte kommuner når det gjelder arbeidsledighet. Komiteen finner
det bekymringsfullt at alle kommunene i kyst-Finnmark og Indre Finnmark
er blant disse kommunene.
Komiteen viser til at utdanningsnivået økte
sterkt i hele tiltakssonen i løpet av 1990-tallet, og at økningen var
sterkere enn i andre deler av Norge. Generelt sett er likevel utdanningsnivået
i Troms og Finnmark fortsatt lavere i for landet for øvrig,
på grunn av lavt utdanningsnivå innen privat sektor. Komiteen har
merket seg at forskningsinnsatsen i Finnmark er lavere
enn landsgjennomsnittet.
Komiteen viser til at kulturlivet
i sonen er rikt og særpreget. Samisk kunst og kultur har
dype røtter, spesielt i Indre Finnmark og deler av Nord-Troms. Videre
har både revy, teater og sang- og musikklivet lange tradisjoner. Komiteen er
tilfreds med å registrere at alle kommuner har kulturskoletilbud,
og at dette har hatt stor betydning for å etablere kulturtilbud og
skape trivsel blant ungdommen. Komiteen vil også fremheve
den store betydningen museene i sonen har når det gjelder
formidling av historien knyttet til norsk, samisk og kvensk bosetting.