I Dokument nr. 12 (1999-2000) er det fremsatt
to grunnlovsforslag om endring av Grunnloven § 93. Bestemmelsen
i Grunnloven § 93 ble vedtatt i 1962, og gir hjemmel for
suverenitetsavståelse på et saklig avgrenset område
til internasjonale organisasjoner. Bestemmelsen lyder:
"For at sikre den internationale Fred og Sikkerhed eller
fremme international Retsorden og Samarbeide kan Storthinget med
tre Fjerdedeles Flertal samtykke i, at en international Sammenslutning
som Norge er tilsluttet eller slutter sig til, paa et sagligt begrænset Omraade,
skal kunne udøve Beføielser der efter denne Grundlov
ellers tilligge Statens Myndigheder, dog ikke Beføielse
til at forandre denne Grundlov. Naar Storthinget skal give sit Samtykke,
bør, som ved Behandling af Grundlovsforslag, mindst to
Trediedele af dets Medlemmer være tilstede.
Bestemmelserne
i denne Paragraph gjælde ikke ved Deltagelse i en international
Sammenslutning, hvis Beslutninger har alene rent folkeretslig Virkning
for Norge."
Da denne bestemmelsen ble gitt, ble den sett
i sammenheng med et mulig norsk medlemskap i Den europeiske union,
men enhver overdragelse av grunnlovsbestemt myndighet til et internasjonalt
organ vil enten kreve vedtak etter § 93 eller endring av
Grunnloven etter reglene i § 112.
De to forslagsstillerne tar utgangspunkt i den grunnlovsmessige
hjemmel for at Norge kan slutte seg til EU. Forslaget i Dokument
nr. 12:13 (1999-2000) omfatter for øvrig alle tilfeller
der Norge avstår suverenitet til internasjonale organisasjoner
etter prosedyren i § 93. Siden de fremsatte forslag gjelder endring
av samme grunnlovsbestemmelse, om enn ikke samme deler av bestemmelsen,
og siden forslagene også til en viss grad har samme motivasjon
og begrunnelse, velger komiteen å behandle forslagene i samme
innstilling. Det vises også til Stortingets forretningsorden § 18
tredje ledd, hvor det heter at saker som hører sammen,
skal tas opp i samme innstilling, så langt råd
er. Forslagene berører imidlertid forskjellige deler av § 93,
og vil også ha ulik virkning om de skulle bli vedtatt,
i tillegg til at de to forslagene heller ikke med nødvendighet
ekskluderer hverandre. Stortinget må derfor ta stilling
til hvert enkelt grunnlovsforslag for seg.
Dokument nr. 12:13 (1999-2000) er et forslag
fra Thomas Chr. Wyller, vedtatt til fremsettelse av Anne Enger Lahnstein
og John Dale, om endring av Grunnloven § 93 med tilføyelse
av regler om rådgivende folkeavstemning.
I forslaget pekes på at prosedyren
ved folkeavstemningene i 1972 og 1994 var uklar med hensyn til Stortingets,
respektive "folkets", beslutningskompetanse. Konstitusjonelt tillå avgjørelsen
om EU-medlemskapet Stortinget, men politisk ble det hevdet at den
tillå velgerflertallet. Et velger-ja konfrontert med en tilstrekkelig
stor nei-minoritet i Stortinget (1/4 pluss 1) ville ifølge
begrunnelsen for forslaget ha brakt landet inn i en dypt alvorlig
beslutningskrise. Den ble bare unngått ved at velgerflertall
og stortingsminoritet inntok samme standpunkt.
Ved en eventuell ny avstemning er regelverket
fortsatt potensielt kriseskapende. Krisen kan inntreffe via uenighet
mellom velgerflertall og storting: En ja-nei-, men også en
nei-ja-konstellasjon. Forslaget tilsikter å motvirke -
så langt som mulig - at vårt beslutningssystem
låser seg fast. Det kan best hindres ved at Stortingets
konstitusjonelle enekompetanse eksplisitt markeres.
To prosedyreregler foreslås grunnlovsfestet:
At folkeavstemning i § 93-relevante saker er obligatorisk og rådgivende. Den
første regel formaliserer den realpolitiske situasjonen
(EU-medlemskap), men binder dertil Stortinget til å be
om velgernes råd før enhver suverenitetsavståelse.
Den andre kodifiserer gjeldende rett.
Forslaget omfatter maksimum av sikring mot beslutningskrise,
så langt grunnlovsregler - uten bindende folkeavstemning
- kan påvirke den politiske prosess.
Det fremmes følgende forslag:
"§ 93 første ledd
tredje punktum skal lyde:
Inden Storthinget træffer
sin Afgjørelse, skal det lade afholde en raadgivende Folkeafstemning
om Sagen."
Dokument 12:14 er et forslag fra Erna Solberg
om endring av Grunnloven § 93 om norsk tilslutning til Den
europeiske union.
Forslaget har som siktemål å etablere
klare regler for innmelding i Den europeiske union og gir en mulig løsning
på et alvorlig potensielt konstitusjonelt problem: Uten
en egnet grunnlovsendring vil så få som 42 stortingsrepresentanter
- 25,5 pst. av Stortinget - kunne blokkere for ratifisering av en
eventuell medlemskapsavtale mellom Norge og Den europeiske union,
selv om både et folkeflertall i en folkeavstemning, regjeringen
og mer enn to tredeler av stortingsrepresentantene ønsker
en slik ratifisering. Forslagsstilleren finner det svært
unaturlig at det i en politisk sak som forutsettes å bli
så grundig belyst som et eventuelt medlemskap i Den europeiske
union, skal kreves et større flertall på Stortinget
enn ved grunnlovsendringer.
Forslagsstilleren uttrykker seg ikke prinsipielt
imot mindretallsvern ved viktige parlamentariske beslutninger, men
et mindretallsvern som gir 25,5 pst. av Stortinget en slik blokkeringsmakt
som her nevnt, er for vidtgående.
Det er pekt på at folkeavstemninger
i utgangspunktet ikke er et konstitusjonelt institutt i Norge og
at det ikke er hensikten med grunnlovsforslaget å innføre folkeavstemninger
som en del av Grunnloven. Folkeavstemning er nå så nært
knyttet til spørsmålet om EU-medlemskap gjennom
de to tidligere avstemninger, at det for forslagsstilleren danner
en klar premiss om at også et kommende EU-medlemskap vil
bli gjenstand for folkeavstemning. Når folkeavstemning ikke
er en del av Grunnloven, vil etter forslagsstillerens syn det fremlagte
Alternativ 1 være det mest aktuelle.
Når folkeavstemning ikke er nevnt,
betyr det ikke at et vedtak etter paragrafen kan fattes uten å gjennomføre
en folkeavstemning. Forslaget er en tilpasning til at folkeavstemning
ikke er spesifisert i Grunnloven. Dette er forslagsstillers prinsipale
forslag.
Hvis det er behov for å ta forutsetningen
om en folkeavstemning inn i Grunnloven, er dette utformet for to
ulike forhold. Alternativ 2 innebærer at folkeavstemning
avholdt etter medlemskapsforhandlinger og Alternativ 3 er formulert
for det tilfellet at man velger å avholde folkeavstemning
før en ny søknad. Det har vært diskusjoner
om alternative tidspunkt for å avholde folkeavstemning
i debatten, og det fremmes derfor flere forslag for å sikre
at de ulike alternativene for folkeavstemning kan bli belyst hvis
Stortinget mener premissen om folkeavstemning må innarbeides
i grunnlovsteksten om medlemskap i Den europeiske union.
Det fremmes følgende forslag:
Alternativ 1:
"§ 93 nytt annet ledd skal
lyde:
Kongeriget Norge kan blive Medlem
af Den europeiske Union dersom Storthinget, med to Trediedeles Flertal,
bifalder en Kongelig Proposition om Ratifikation af en Tiltrædelsesaftale.
Naar Storthinget skal give sit Samtykke, bør mindst to
Trediedele af dets Medlemmer være tilstede.
Nåværende annet
ledd blir nytt tredje ledd."
Alternativ 2:
"§ 93 nytt annet ledd skal
lyde:
Kongeriget Norge kan blive Medlem
af Den europeiske Union dersom Storthinget, med to Trediedeles Flertal,
efter at have faaet Folkets Raad, bifalder en Kongelig Proposition
om Ratifikation af en Tiltrædelsesaftale. Naar Storthinget
skal give sitt samtykke, bør mindst to Trediedele af dets
Medlemmer være tilstede.
Nåværende annet
ledd blir nytt tredje ledd."
Alternativ 3:
"§ 93 nytt annet ledd skal
lyde:
Kongeriget Norge kan blive Medlem
af Den europeiske Union dersom Storthinget, med to Trediedeles Flertal,
bifalder en Kongelig Proposition om Ratifikation af en Tiltrædelsesaftale,
som er fremforhandlet efter at Folkets Raad er indhæntet.
Naar Storthinget skal give sit Samtykke, bør mindst to
Trediedele af dets Medlemmer være tilstede.
Nåværende annet
ledd blir nytt tredje ledd."