Den 58. ordinære generalforsamlinga
til Dei sameinte nasjonane vart prega av å finne stad i
kjølvatnet av det alvorlege åtaket på FN-hovudkvarteret
i Bagdad 19. august 2003. Generalforsamlinga medverka til å setje
fokus på FNs plass og rolle i møte med dei nye
globale tryggingsutfordringane. Behovet for FN-reform vart dermed
ytterlegare tydeleggjort og aktualisert.
Opninga av generaldebatten fann stad dagen etter gjennomføringa
av Terrorismekonferansen, som vart leidd av statsminister Bondevik.
På denne konferansen deltok ei rekkje stats- og regjeringssjefar.
Konferansen la eit godt grunnlag for drøftingane om terrorisme
på generalforsamlinga og for den vidare oppfølginga
av dette temaet.
Viktige utviklingsspørsmål
stod sentralt i generaldebatten. Oppfølginga av FN-konferansen
om finansiering for utvikling i 2002 (Monterrey-konferansen) vart vidareført
gjennom ein høgnivådialog om finansiering for
utvikling. For første gong heldt leiarane i Verdsbanken
og Det internasjonale valutafondet (IMF) formelle innlegg i plenum
på generalforsamlinga. Det understrekar behovet for nærare
kontakt mellom FN-systemet og Bretton Woods-institusjonane. Noregs klare
haldning til sentrale utviklingsspørsmål og viktige
tilskot til freds- og forsoningsprosessar både i Midtausten,
Sri Lanka og Sudan utgjer som tidlegare viktige og svært
positive tilskot til den profilen Noreg har i verdsorganisasjonen.
Generalforsamlinga har etter kvart kome noko
i skuggen av Tryggingsrådet og generalsekretærens sjølvstendige
politiske verksemd. Generalforsamlinga forsvarar likevel posisjonen
sin som den sentrale møtestaden for verdsleiarane kvar
haust.
Høgnivåsegmentet samlar ei
stor gruppe politiske leiarar og er arena for ei rekkje politiske
forhandlingar. Generalforsamlinga fyller ikkje minst eit behov som den
einaste globale politiske plattforma der alle statar kan presentere
dei nasjonale prioriteringane sine i ein breiare internasjonal kontekst
- eit forhold som alltid vil vere viktig.
FNs generalsekretær var i tala si til
Generalforsamlinga oppteken av dei mange ulike tryggingsutfordringane
verda står overfor. Han sa at summen av desse gjer at vi
er ved eit vegskilje som kanskje er like avgjerande som ved grunnlegginga
av FN i 1945, og at historia ikkje vil tilgje oss dersom vi ikkje
klarer å møte desse utfordringane. Generalsekretæren
annonserte at han ville opprette eit høgnivåpanel
til å evaluere trugsmål mot internasjonal fred
og tryggleik, rommet for kollektiv handling og eventuelle konsekvensar
for FN-systemet.
Utanriksminister Petersen heldt det norske innlegget i
generaldebatten. FNs sentrale plass i internasjonal politikk og
mellomstatleg samarbeid var ein raud tråd i innlegget.
Hovudtema elles var kampen mot terrorisme, Irak, Midtausten, Afghanistan
og tusenårsmåla. Utanriksministeren la òg
vekt på verdien av reform og helsa velkomen at generalsekretæren
ville opprette eit høgnivåpanel. Innlegget ligg
ved meldinga.
Utanom generaldebattane har det vore ei utfordring å lyfte
fram store og viktige politiske saker i dei ordinære generalforsamlingane.
Dette er ein av grunnane til at ein det siste tiåret har
hatt så mange spesialsesjonar, konferansar og toppmøte
utanom sjølve generalforsamlingane. I det siste har ein
freista å knytte slike arrangement tettare til sjølve
generalforsamlinga.
For å følgje opp Monterrey-konferansen
om finansiering for utvikling, som fann stad i 2002 - og samtidig medverke
til å vitalisere Generalforsamlinga - vart det i oktober
arrangert ein såkalla høgnivådialog om
finansiering for utvikling, med deltaking også frå privat
sektor og det sivile samfunnet. Dei mange deltakarane på politisk
nivå, m.a. utviklingsminister Frafjord Johnson, og toppleiarane
frå Verdsbanken og Valutafondet, som begge møtte
på generalforsamlinga for aller første gong, medverka
til å gjere møtet til ein suksess.
På generalforsamlinga vart det halde
eit eindags høgnivåmøte om hiv/aids
for å diskutere generalsekretærens framdriftsrapport
om kampen mot epidemien. Dette var eit ledd i oppfølginga
av FNs "Erklæring om plikter med omsyn til hiv/aids",
som vart vedteken på generalforsamlinga sin spesialsesjon
om hiv/aids i 2001. Statsoverhovud og ministrar frå over
100 land deltok i debatten. Frå Noreg deltok utanriksminister Jan
Petersen som i innlegget sitt hevda at det i kampen mot epidemien
krevst eit breitt samarbeid mellom politiske leiarar, internasjonale
organisasjonar, nasjonale helsesystem, det sivile samfunnet og privat
sektor.
Det er grunn til å tru at det vert
fleire slike høgnivåsegment på generalforsamlingane
i åra framover. Frå norsk side ønskjer
vi dette velkome, då det mellom anna gjev høve
for ikkje-statlege aktørar å delta i arbeidet
i FN. Ein vil mellom anna arbeide for eit best mogleg opplegg for
deltaking av frivillige organisasjonar.
Reformspørsmålet kom til å stå sentralt
i 1. komité. Noreg presenterte eit framlegg til reform
av arbeidsmåtane i komiteen som vart godt motteke, og den
finske formannen medverka til ein fokusert debatt om desse spørsmåla.
Framlegget tek sikte på å revitalisere debatten
og redusere preget av vedtaking av relativt likelydande resolusjonar
på kvar sesjon. I 2. komité er situasjonen prega
av ein gammal dagsorden, som mange - mellom andre Noreg - meiner
treng fornying for å verte meir relevant. Eit lyspunkt
var det at eit norsk framlegg om oppretting av ei rådgjevande
gruppe for gjeldshandtering vart vedteke. I 3. komité er
arbeidet prega av at land med eit restriktivt syn på menneskerettar
har vorte meir aktive dei seinare åra. 4. komité har
ein variert dagsorden som strekkjer seg frå fredsbevaring
til avkolonialisering. Det er først og fremst spørsmål
knytta til Midtausten som skaper debatt i komiteen. 5. komité kom
på overtid fram til eit kompromiss om budsjettspørsmål,
som må karakteriserast som godt, og der fleire norske prioriteringar
er tekne omsyn til. I 6. komité dominerte spørsmålet
om forhandling av ein konvensjon om menneskeleg kloning. Saka vart
til slutt utsett. Det er uklart kva som vil hende når saka
kjem opp att på den 59. generalforsamlinga.
Åtaket på FN-hovudkvarteret
i Bagdad 19. august 2003 førte til ein gjennomgripande
prosess i FN-systemet om tryggleiken for humanitært hjelpepersonell
og FN-tilsette i felt. Generalsekretæren er i ferd med å utarbeide
framlegg til konkrete tiltak som skal setjast i verk i 2004. At
denne saka vart så sentral på generalforsamlinga,
kom òg av at det vart klart med ein gong at utan naudsynt
tryggleik ville FN ikkje kunne styrkje rolla si i Irak, noko som
vert sett på som avgjerande for å få til
ei politisk stabilisering og nasjonalt sjølvstende i landet.
Generalforsamlinga vart prega av generalsekretæren sitt
initiativ til å opprette eit høgnivåpanel
for "trugsmål, utfordringar og endring". Høgnivåpanelet, som
har mellom andre Gro Harlem Brundtland som medlem, vart annonsert
i generalsekretæren si tale til generalforsamlinga 23.
september 2003 og oppnemnt 4. november 2003. Panelet har som mandat å analysere det
internasjonale trugselbiletet og kome med tilrådingar om
korleis utfordringane kan møtast med effektiv kollektiv
handling.
I opningstala si på den 58. generalforsamlinga
la generalsekretær Annan vekt på at trugselbiletet
i dag er prega av gamle trugsmål i nye og farlege koplingar,
til dømes nye former for terrorisme og spreiing av masseøydeleggingsvåpen.
Samtidig trekte han fram såkalla "mjuke" trugsmål
på det økonomiske og sosiale området,
der desse påverkar fred og tryggleik. Hovudbodskapen frå generalsekretæren
var at FN ikkje kan velje mellom nye og gamle/mjuke og
harde trugsmål mot tryggleiken, ettersom alt er samanvove
i dagens globaliserte røyndom. FN kan møte utfordringane berre
gjennom styrkt evne til kollektiv handling.
Ein oppnådde nokre viktige resultat
i gjennomføringa av generalsekretæren sitt omfattande
reformframlegg frå den 57. generalforsamlinga. Det er som
ei prøveordning vedteke nye og forenkla planleggings- og
budsjettprosedyrar. Generalsekretæren har med dette fått
langt større fridom når det gjeld bemanningspolitikken
og ressursbruken i FN-sekretariatet. Generalforsamlinga vedtok òg å opprette
ei rekkje nye stillingar i sekretariatet, som generalsekretæren
har tilrådd som ein del av reformprogrammet sitt. Dette
gjeld særleg stillingar for å styrkje FNs arbeid
med utviklingsspørsmål og med menneskerettar.
Også når det gjeld effektivisering og rasjonalisering
av sekretariatets arbeid og arbeidsformer, er det gjort ein del
framsteg. Ein kan såleis seie at generalsekretærens
reformprogram er kome godt i gang. Likevel er det framleis mange
område i programmet som heng etter på grunn av
at det enno er motstand. Dette gjeld først og fremst spørsmåla
om sekretariatet si rolle som premissleverandør til generalforsamlinga
der sekretariatet utarbeider rapportar og står for anna
møteførebuing. Ei rekkje land er redd for at reformprogrammet
vil rokke ved interessene og prioriteringane deira, særleg
på det utviklingspolitiske området. Bakgrunnen
for dette er at mange utviklingsland først og fremst assosierer
reform med effektivisering og innskrenkingar i ressursallokering
til dei forskjellige aktivitetane til FN. Generalsekretæren,
og ei rekkje andre medlemsland, meiner tvert imot at reform vil
frigjere ressursar slik at ein betre kan oppfylle FNs mandat, ikkje
minst på det utviklingspolitiske området.
Når det gjeld reform av Tryggingsrådet,
gjorde ein heller ikkje i år framsteg i generalforsamlinga
si arbeidsgruppe for tryggingsrådsreform. Arbeidsgruppa møtest
i sitt tiande år, utan at det kan sporast noka form for
semje, eller konturane av eit mogleg kompromiss, om utviding av
Tryggingsrådet.
Presidentane i generalforsamlinga har på dei
tre siste generalforsamlingane leidd uformelle arbeidsgrupper i plenum
for ei revitalisering av generalforsamlinga. Det vart gjort framlegg
om ei rekkje tiltak på hovudsesjonen av den 58. generalforsamlinga.
Det vart vedteke nokre administrative og tekniske forbetringar,
og presidenten vil halde fram med samråda om ytterlegare reformer
i 2004. Ingen av framlegga rører likevel ved det grunnleggjande
spørsmålet når det gjeld revitalisering
og å gjere generalforsamlinga meir relevant i forhold til
dei problema det internasjonale samfunnet i dag står overfor.
Dette kan best oppnåast ved ei strammare organisering av
dagsordenen for generalforsamlinga, betre organisering og gjennomføring
av arbeidet i komiteane og ved at ein innfører prosedyrar
for å fjerne mindre aktuelle dagsordenspunkt.
Ei av dei sentrale arbeidsoppgåvene
FN har, er å førebyggje konflikt. Det har likevel
vore svært vanskeleg å skape tilstrekkeleg semje
om FN si rolle og oppgåver i ein slik samanheng. To gjennomgåande problem
er at mange utviklingsland ser konfliktførebygging som
innblanding i interne tilhøve, samtidig som dei fryktar
at fokus på dette skal stele merksemd og finansar frå FNs
utviklingsverksemd.
Generalsekretær Kofi Annan la i 2001
fram ein rapport med framlegg om styrking av FNs arbeid med konfliktførebygging.
Store motsetningar gjorde at ein ikkje klarte å samle seg
om nokon resolusjon på den 56. generalforsamlinga. Etter
ein langvarig og vanskeleg prosess klarte ein å kome fram
til semje, og ein konsensustekst vart vedteke 3. juli 2003. Det
var naudsynt å inngå ei rekkje kompromiss for å få eit
endeleg vedtak.
Sjølv om resolusjonen på mange
område ikkje oppfyller dei ambisjonane som vart lagde til
grunn då forhandlingane vart sette i gang, er han likevel
ein milestein i FNs konfliktførebyggjande arbeid. Han gjev
FN-sekretariatet fullmakt til å arbeide vidare på ei rekkje
nemnde område, og spørsmålet har no kome
inn på dagsordenen for generalforsamlinga slik at medlemslanda
kan handsame tilrådingane som vert fremja i generalsekretærens
rapport.
Konfliktførebygging er eit område
som krev tett samarbeid i heile FN-systemet for å lukkast.
Noreg har difor sett fokus på betring av FNs evne og kapasitet innan
konfliktførebygging som ein del av det større spørsmålet
om FN-reform. FNs evne til å drive konfliktførebygging
vil måtte byggje på klarare samordning av aktivitet
og ressursbruk innanfor heile FN-systemet, med særskilt
fokus på å dyrke fram formålstenleg samarbeid
mellom FNs politiske og utviklingsretta verksemd og med regionale
organisasjonar, ikkje-statlege organisasjonar og det sivile samfunnet.
Tilhøvet mellom menneskerettar og terrorisme
har vorte eit viktig tema i generalforsamlinga, og først
og fremst i 3. komité. Noreg er ein av pådrivarane
i dette arbeidet. Noreg tok opp spørsmålet i hovudinnlegget sitt
i 3. komité og var òg medforslagsstillar til ein
resolusjon om temaet. Noregs engasjement i generalforsamlinga er
mellom anna ei oppfølging av Terrorismekonferansen, som
Noreg tok initiativ til og arrangerte i New York saman med Elie
Wiesel 22. september 2003. I oppsummeringa si av Terrorisme-konferansen
peikte statsminister Bondevik på at det er viktig å ta
i vare vernet av menneskerettar, behovet for utdanning og den interreligiøse
dialogen.
Korrupsjon vert handsama i mange samanhengar
i FN. Mest merksemd på den 58. generalforsamlinga vart
det rundt generalforsamlinga sitt formelle konsensusvedtak om ein
ny FN-konvensjon om nedkjemping av korrupsjon. Konvensjonen er det
første globale instrumentet i kampen mot korrupsjon og
går på mange punkt vidare enn eksisterande instrument
ved at han mellom anna regulerer tilbakeføring av verdiar
som stammar frå korrupsjon. Konvensjonen vil, når tilstrekkeleg
mange land har ratifisert han, verte eit viktig og nyttig instrument
i kampen mot korrupsjon. Noreg var ein pådrivar for ein
vidtrekkande og effektiv konvensjon under tekstforhandlingane.
Konvensjonen vart vedteken av generalforsamlinga 31.
oktober 2003. Noreg underskreiv konvensjonen på ein underskrivingskonferanse
i Mexico 9. desember 2003 og tek sikte på å ratifisere
konvensjonen i siste halvdel av 2004. Ratifikasjon vil krevje nokre
lovendringar. Noreg vil òg arbeide for at så mange
land som mogleg ratifiserer konvensjonen snart, slik at ein sikrar rask
ikrafttreding.
Under dette dagsordenspunktet har det særleg
vore førebuingane til eit høgnivåmøte
i 2005, fem år etter Tusenårstoppmøtet,
som har stått i fokus. Frå norsk side har vi hevda
at utviklingsdimensjonen bør verte viktig i 2005-arrangementet.
Det ligg an til konsensus om å følgje opp alle
dei pliktene ein tok på seg i Tusenårserklæringa,
men med særleg fokus på utviklingsmåla
og det globale samarbeidet som krevst for å nå desse
måla i 2015. På bakgrunn av freistnadene for å få ei
samla og integrert oppfølging av dei seinaste store FN-konferansane
ligg det an til eit vedtak om at høgnivåmøtet
også vil tene som ei oppfølging av andre konferansar
(Finansiering for utvikling, Verdstoppmøtet for berekraftig
utvikling med fleire). Generalsekretæren vert beden om å utarbeide
ein rapport som kan tene til å fokusere diskusjonen. Eit
endeleg vedtak om modalitetane og formatet for høgnivåmøtet
vil verte gjort på den 59. generalforsamlinga.
Ein annan resolusjon som vart vedteken under
dette punktet, stadfestar at det på den 59. generalforsamlinga vil
verte sett av ein dag til å markere 10-årsdagen
for Den internasjonale konferansen om befolkning og utvikling, som
fann stad i Kairo i 1994 (ICPD+10).
Costa Rica og USA arbeidde hardt for å få tilslutning til
eit resolusjonsutkast som ville ha gjeve mandat til å starte
forhandlingar om ein konvensjon med totalforbod mot kloning av menneske.
Utkastet samla mange medforslagsstillarar, mellom andre Noreg. Ei
anna gruppe land, leidd av Belgia, hadde lagt fram eit konkurrerande
resolusjonsframlegg, som opna for unntak for terapeutisk kloning.
Gruppa av muslimske statar (Den islamske konferansen, OIC) presenterte
eit framlegg om utsetjing av all vidare handsaming av spørsmålet
i to år, og dette framlegget vart vedteke med 80 mot 79
røyster i 6. komité. Vedtaket frå 6.
komité vart teke opp i plenum, og det vart inngått
eit kompromiss om eitt års utsetjing. Dei landa som ønskjer
eit vidtrekkande forbod, har truleg mest å tape på usemje om
og ytterlegare utsetjing av saka. Etter norsk syn må alle
krefter setjast inn på at neste generalforsamling skal
kunne gjere eit vedtak som gjev mandat til å starte forhandlingar
om ein konvensjon om forbod mot kloning av menneske.
Regjeringa legg vekt på eit breitt
samarbeid med andre land og grupper i FN. Eit slikt samarbeid krevst for å få gjennomslag
for norske prioriteringar.
Det nordiske samarbeidet i FN har vorte mindre omfattande
dei siste åra på grunn av EU-samordninga. Frå norsk
side samarbeider ein godt med EU, som er ein leiande aktør
i generalforsamlinga, og sluttar seg relativt ofte til EU sine innlegg
etter vurdering frå sak til sak. Noreg tek aktivt del i
JUSCANZ (vestgruppa utanom EU) og legg òg stor vekt på samarbeidet
med andre land, m.a. utviklingsland.
EU har klart å utvikle seg vidare som
eit tyngdepunkt i generalforsamlinga, sjølv om ein ikkje
alltid klarer å opptre samla. EU kontrollerer i realiteten
ca. 40 - 50 røyster i generalforsamlinga når landa
opptrer samla, og har dermed sterk forhandlingstyngd i mange saker. Dette
gjev land som Noreg nye utfordringar. Det er òg interessant å merke
seg at dei komande nye EU-medlemmene alt tilpassar seg omsamde EU-standpunkt
og gjev avkall på tidligare nasjonale særstandpunkt.