Dok.nr.8: 40 (2003-2004) - Forslag om endringer av lov om barneverntjenester og evt. andre relevante lover slik at lovene gjelder for barn som er norske statsborgere og som oppholder seg i utlandet, og forslag om å opprette en internasjonal avdeling i ...

Jeg viser til brev av 9. mars 2004 fra Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vedrørende ovennevnte Dokument 8-forslag.

Forslaget om å endre barnevernloven og eventuelt andre lover slik at disse får anvendelse i utlandet reiser særlige rettslige spørsmål, og er derfor lagt fram for Justisdepartementets lovavdeling. Utenriksdepartementet er også blitt bedt om å se på forslaget.

Lovavdelingen opplyser at etter alminnelige interlegale regler er statsborgerskap ikke i seg selv tilstrekkelig grunnlag for å anvende norske rettsregler på norske statsborgere som oppholder seg i utlandet. Det alminnelige utgangspunkt er at norske rettsregler får anvendelse på norsk territorium, mens det må vurderes konkret for den enkelte regel om den også kan gis anvendelse for norske statsborgere som oppholder seg utenfor norsk territorium. Barnevernloven kommer etter dette bare til anvendelse på barn som oppholder seg i riket, jf. § 1-2.

Etter folkeretten står statene som utgangspunkt fritt til å gi sin lovgivning anvendelse overfor statens egne borgere selv om disse oppholder seg på andre staters territorium. Dette gjelder likevel ikke ubegrenset. Folkeretten er til hinder for at norske myndigheter kan utøve tvang overfor egne borgere uten samtykke fra den staten det gjelder. Slikt samtykke kan gis i den enkelte sak, eller på generelt grunnlag i form av en bilateral eller multilateral traktatavtale. Utøvelse av forvaltningsmyndighet kan heller ikke skje på fremmed stats territorium. Selv om det kan sies at folkeretten således ikke er til hinder for at norske rettsregler isolert sett gis anvendelse overfor nordmenn som oppholder seg i utlandet, vil folkeretten hindre at vedtak som innebærer tvang eller utøvelse av forvaltningsmyndighet iverksettes overfor norske statsborgere med mindre oppholdsstaten samtykker. (Se tredje avsnitt side 3.)

For ordens skyld nevner jeg at det i regi av Haag-konferansen for internasjonal privatrett 5. oktober 1961 ble vedtatt en konvensjon om myndighetenes kompetanse og lovvalg ved beskyttelse av mindre­årige. Konvensjonen er imidlertid ikke ratifisert av Norge, men den er ratifisert blant annet av Spania. Konvensjonens utgangspunkt er at kompetansen til å iverksette tiltak for beskyttelse av mindreårige ligger hos myndighetene på barnets oppholdssted, jf art. 1.1 konvensjonens art. 4 tillegges imidlertid også barnets statsborgerskap rettslig betydning. Art. 4 lyder i engelsk oversettelse:

"Article 4

If the authorities of the State of the infant"s nationality consider that the interests of the infant so require, they may, after having informed the authorities of the State of his habitual residence, take measures according to their own law for the protection of his person or property.

That law shall determine the conditions for the initiation, modification and termination of the asid measures. It shall also govern their effects both in respect of relations between the infant and the persons or institutions responsible for his care, and in respect of third persons.

The application of the measures taken shall be assured by the authorities of the State of the infant"s nationality.

The measures taken by virtue of the preceding paragraphs of the present Article shall replace any measures which may have been taken by the authorities of the State where the infant has his habitual residence."

Slik lovavdelingen ut fra dette forstår konvensjonen, er den praktiske hovedregel for de land som har ratifisert konvensjonen, at myndighetene i det land hvor barnet er statsborger har kompetanse til å treffe tiltak til beskyttelse av barnet. Slike tiltak skal tre i stedet for eventuelle tiltak som måtte være truffet av myndighetene på oppholdsstedet. Det eneste formelle vilkåret er at myndighetene på oppholdsstedet må informeres.

Barne- og familiedepartementet kan ikke se at en ratifikasjon av konvensjonen fra 1961 vil innebære at man fullt ut vil kunne innføre norske saksbehandlingsregler i barnevernssaker verken i Spania eller andre land. Eksempelvis vil det ikke være praktisk mulig å opprette en form for internasjonal fylkesnemnd som skal operere i utlandet for å gjennomføre et tvangsvedtak etter norsk barnevernlovgivning. Slikt vedtak fra fylkesnemnda er som kjent et vilkår for å ta barn under omsorg eller plassere barn med atferdsvansker utenfor hjemmet. Med tanke på det gjensidighetsprinsipp som konvensjonen bygger på er det dessuten vanskelig å tenke seg at vi ville tillate andre land å opprette tilsvarende organer i Norge for gjennomføring av sine lover.

Utenriksdepartementet viser på sin side til at folkeretten er til hinder for norsk utøvelse av forvaltningsmyndighet eller tvang overfor norske barn i utlandet, slik også lovavdelingen påpeker. Samtykke fra vedkommende stat i enkelttilfeller eller gjennom avtale vil derfor være nødvendig, ifølge Utenriksdepartementet.

Spørsmål om å gi samtykke til en fremmed stats myndighetsutøvelse på sitt territorium i enkelttilfeller er av prinsipiell og konstitusjonell karakter. Den enkelte stats konstitusjon og rettssystem vil være avgjørende for prosedyrene for å kunne gi et slikt samtykke. Som en klar hovedregel vil det imidlertid måtte legges til grunn at behandlingen av en slik forespørsel i en enkeltsak vil berøre flere myndighetsorganer og også derfor blir tidkrevende. Uten et avtalegrunnlag i bunnen, er det heller ikke grunn til å vente at en slik forespørsel vil munne ut i et positivt svar.

Etter det opplyste fra Utenriksdepartementet har den multilaterale konvensjonen av 5. oktober 1961, som lovavdelingen viser til, 14 parter. Det kan ikke legges til grunn at andre stater vil være villige til å inngå bilaterale avtaler med Norge. Man vil uansett måtte forvente krav om gjensidighet, slik at vedkommende stat gjennom en slik avtale vil gis rett til utøvelse av forvaltningsmyndighet og tvang overfor barn som er borgere av vedkommende stat når de oppholder seg i Norge, hvilket kan bli problematisk å akseptere.

Barne- og familiedepartementet kan etter dette ikke se at det verken er ønskelig eller praktisk mulig å endre barnevernloven og eventuelt andre relevante lover, slik at lovene gjøres gjeldende for barn som er norske statsborgere og som oppholder seg i utlandet.

Når det gjelder forslaget om å opprette en internasjonal avdeling i barnevernet etter mønster fra trygdeetaten, legger jeg til grunn at forslagsstillerne sikter til Folketrygdkontoret for utenlandssaker (FFU), som har kontor her i Norge. FFU arbeider med trygdespørsmål for personer i utlandet som har rettigheter etter norsk trygdelovgivning, og fungerer som en veiledningstjeneste for trygdemottakere bosatt i utlandet.

Framfor å bygge ut en ny norsk hjelpetjeneste for barn som er bosatt i utlandet etter mønster fra trygde­etaten, vurderer jeg det imidlertid som mer hensiktsmessig å styrke tilbudene til utsatte barn i tilknytning til de norske utenlandsskolene. Grunnen er at Utdannings- og forskningsdepartementet v/fylkesmannen i Oslo og Akershus allerede har en pedagogisk-psykologisk tjeneste for skoler i utlandet som skal bistå med sakkyndige vurderinger av elevers behov for spesialundervisning og bistå skolene i arbeidet med å legge opplæring til rette for elever med særskilte behov. Dermed vil norske myndigheter kunne trekke veksler på dette eksisterende bistandsapparat i utlandet når det gjelder å hjelpe også barn som får vanskeligheter av mer sosial karakter.