Jeg viser til brev av 9. mars 2004 fra Familie-,
kultur- og administrasjonskomiteen vedrørende ovennevnte Dokument
8-forslag.
Forslaget om å endre barnevernloven
og eventuelt andre lover slik at disse får anvendelse i
utlandet reiser særlige rettslige spørsmål,
og er derfor lagt fram for Justisdepartementets lovavdeling. Utenriksdepartementet
er også blitt bedt om å se på forslaget.
Lovavdelingen opplyser at etter alminnelige
interlegale regler er statsborgerskap ikke i seg selv tilstrekkelig
grunnlag for å anvende norske rettsregler på norske
statsborgere som oppholder seg i utlandet. Det alminnelige utgangspunkt
er at norske rettsregler får anvendelse på norsk
territorium, mens det må vurderes konkret for den enkelte
regel om den også kan gis anvendelse for norske statsborgere
som oppholder seg utenfor norsk territorium. Barnevernloven kommer etter
dette bare til anvendelse på barn som oppholder seg i riket,
jf. § 1-2.
Etter folkeretten står statene som
utgangspunkt fritt til å gi sin lovgivning anvendelse overfor
statens egne borgere selv om disse oppholder seg på andre
staters territorium. Dette gjelder likevel ikke ubegrenset. Folkeretten
er til hinder for at norske myndigheter kan utøve tvang
overfor egne borgere uten samtykke fra den staten det gjelder. Slikt
samtykke kan gis i den enkelte sak, eller på generelt grunnlag
i form av en bilateral eller multilateral traktatavtale. Utøvelse
av forvaltningsmyndighet kan heller ikke skje på fremmed
stats territorium. Selv om det kan sies at folkeretten således
ikke er til hinder for at norske rettsregler isolert sett gis anvendelse
overfor nordmenn som oppholder seg i utlandet, vil folkeretten hindre
at vedtak som innebærer tvang eller utøvelse av
forvaltningsmyndighet iverksettes overfor
norske statsborgere med mindre oppholdsstaten samtykker. (Se tredje
avsnitt side 3.)
For ordens skyld nevner jeg at det i regi av
Haag-konferansen for internasjonal privatrett 5. oktober 1961 ble
vedtatt en konvensjon om myndighetenes kompetanse og lovvalg ved
beskyttelse av mindreårige. Konvensjonen er imidlertid
ikke ratifisert av Norge, men den er ratifisert blant annet av Spania. Konvensjonens
utgangspunkt er at kompetansen til å iverksette tiltak
for beskyttelse av mindreårige ligger hos myndighetene
på barnets oppholdssted, jf art. 1.1 konvensjonens art.
4 tillegges imidlertid også barnets statsborgerskap rettslig
betydning. Art. 4 lyder i engelsk oversettelse:
"Article 4
If the authorities of the
State of the infant"s nationality consider that the interests
of the infant so require, they may, after having informed the authorities
of the State of his habitual residence, take measures according
to their own law for the protection of his person or property.
That
law shall determine the conditions for the initiation, modification
and termination of the asid measures. It shall also govern their
effects both in respect of relations between the infant and the
persons or institutions responsible for his care, and in respect
of third persons.
The application of the measures
taken shall be assured by the authorities of the State of the infant"s nationality.
The
measures taken by virtue of the preceding paragraphs of the present
Article shall replace any measures which may have been taken by
the authorities of the State where the infant has his habitual residence."
Slik lovavdelingen ut fra dette forstår
konvensjonen, er den praktiske hovedregel for de land som har ratifisert
konvensjonen, at myndighetene i det land hvor barnet er statsborger
har kompetanse til å treffe tiltak til beskyttelse av barnet.
Slike tiltak skal tre i stedet for eventuelle tiltak som måtte
være truffet av myndighetene på oppholdsstedet.
Det eneste formelle vilkåret er at myndighetene på oppholdsstedet
må informeres.
Barne- og familiedepartementet kan ikke se at
en ratifikasjon av konvensjonen fra 1961 vil innebære at
man fullt ut vil kunne innføre norske saksbehandlingsregler i
barnevernssaker verken i Spania eller andre land. Eksempelvis vil
det ikke være praktisk mulig å opprette en form
for internasjonal fylkesnemnd som skal operere i utlandet for å gjennomføre
et tvangsvedtak etter norsk barnevernlovgivning. Slikt vedtak fra fylkesnemnda
er som kjent et vilkår for å ta barn under omsorg
eller plassere barn med atferdsvansker utenfor hjemmet. Med tanke
på det gjensidighetsprinsipp som konvensjonen bygger på er
det dessuten vanskelig å tenke seg at vi ville tillate
andre land å opprette tilsvarende organer i Norge for gjennomføring
av sine lover.
Utenriksdepartementet viser på sin
side til at folkeretten er til hinder for norsk utøvelse
av forvaltningsmyndighet eller tvang overfor norske barn i utlandet,
slik også lovavdelingen påpeker. Samtykke fra
vedkommende stat i enkelttilfeller eller gjennom avtale vil derfor
være nødvendig, ifølge Utenriksdepartementet.
Spørsmål om å gi
samtykke til en fremmed stats myndighetsutøvelse på sitt
territorium i enkelttilfeller er av prinsipiell og konstitusjonell
karakter. Den enkelte stats konstitusjon og rettssystem vil være avgjørende
for prosedyrene for å kunne gi et slikt samtykke. Som en
klar hovedregel vil det imidlertid måtte legges til grunn
at behandlingen av en slik forespørsel i en enkeltsak vil
berøre flere myndighetsorganer og også derfor
blir tidkrevende. Uten et avtalegrunnlag i bunnen, er det heller
ikke grunn til å vente at en slik forespørsel
vil munne ut i et positivt svar.
Etter det opplyste fra Utenriksdepartementet
har den multilaterale konvensjonen av 5. oktober 1961, som lovavdelingen
viser til, 14 parter. Det kan ikke legges til grunn at andre stater
vil være villige til å inngå bilaterale
avtaler med Norge. Man vil uansett måtte forvente krav
om gjensidighet, slik at vedkommende stat gjennom en slik avtale
vil gis rett til utøvelse av forvaltningsmyndighet og tvang
overfor barn som er borgere av vedkommende stat når de
oppholder seg i Norge, hvilket kan bli problematisk å akseptere.
Barne- og familiedepartementet kan etter dette
ikke se at det verken er ønskelig eller praktisk mulig å endre barnevernloven
og eventuelt andre relevante lover, slik at lovene gjøres
gjeldende for barn som er norske statsborgere og som oppholder seg
i utlandet.
Når det gjelder forslaget om å opprette
en internasjonal avdeling i barnevernet etter mønster fra
trygdeetaten, legger jeg til grunn at forslagsstillerne sikter til
Folketrygdkontoret for utenlandssaker (FFU), som har kontor her
i Norge. FFU arbeider med trygdespørsmål for personer
i utlandet som har rettigheter etter norsk trygdelovgivning, og
fungerer som en veiledningstjeneste for trygdemottakere bosatt i
utlandet.
Framfor å bygge ut en ny norsk hjelpetjeneste
for barn som er bosatt i utlandet etter mønster fra trygdeetaten,
vurderer jeg det imidlertid som mer hensiktsmessig å styrke
tilbudene til utsatte barn i tilknytning til de norske utenlandsskolene.
Grunnen er at Utdannings- og forskningsdepartementet v/fylkesmannen
i Oslo og Akershus allerede har en pedagogisk-psykologisk tjeneste
for skoler i utlandet som skal bistå med sakkyndige vurderinger
av elevers behov for spesialundervisning og bistå skolene
i arbeidet med å legge opplæring til rette for
elever med særskilte behov. Dermed vil norske myndigheter
kunne trekke veksler på dette eksisterende bistandsapparat
i utlandet når det gjelder å hjelpe også barn
som får vanskeligheter av mer sosial karakter.