Makt- og demokratiutredningen har behandlet
likestilling mellom kjønnene grundig både i NOU
2003:19 og i utredningens sluttbok. Likestilling er ett av de områdene
der utredningen delte seg i et flertall og et mindretall. Hege Skjeies
særuttalelse omhandler for en stor del spørsmål
om og utfordringer for likestilling mellom kvinner og menn, og trekker
fram alternative synspunkter på dette feltet. Skjeie framhever
at "likestillingens vikeplikt" ofte blir usynliggjort i en "på vei"-retorikk
"der vi alle, sammen, tar stadig nye skritt på vei mot
målet". Fortsatt mannsdominans står i kontrast
til en tilsynelatende kollektiv likestillingsiver. En konsekvens
av dette er at virkelighetsbeskrivelsen med hensyn til likestillingen
mellom kjønnene ikke stemmer med terrenget. Behovet for å gjennomføre
større endringer på feltet fremstår dermed
som mindre presserende enn realitetene tilsier.
Skjeie hevder at den store graden av samstemmighet bidrar
til å tilsløre manglende effektiv handling i stedet for å avdekke
denne mangelen. Selv om det uttrykkes oppslutning om målet
full likestilling, er det stor uenighet når det kommer
til konkrete tiltak, og denne uenigheten uttrykkes heller ikke så klart.
Det er med andre ord et innebygget paradoks i hvordan likestilling
som politisk område blir oppfattet i det norske samfunn.
I Makt- og demokratiutredningens sluttrapport
slås det fast at likestilling i en norsk sammenheng er
et felt preget av gode intensjoner: "Likestilling framstår
i dag som en diffus verdi som "alle" er for og som det er politisk
ukorrekt å være i mot". Hovedargumentet er ofte
at likestilling lønner seg og er til nytte for samfunnet
- mens likestilling som rettighet og et mål i seg selv,
tones ned. Etter utredningens syn er hovedutfordringen på feltet
at likestilling som prinsipp i realiteten ofte må vike.
Mens utredningen viser til en økning
av kvinneandelen innen politiske organer og offentlig sektor, påpekes det
at kvinneandelen i private lederstillinger i privat sektor fortsatt
er lav, arbeids- og organisasjonslivet er kjønnsdelt og
kjønnshierarkisk, og at kvinner i større grad
enn menn har deltidsjobber og lavtlønnsyrker.
På bakgrunn av resultatene fra utredningens
eliteundersøkelse slås det fast at det ikke er
oppnådd kjønnslikestilling i toppstillingene i
det norske samfunnet. Kvinner innehar 16 pst. av det norske samfunnets lederposisjoner,
og eliteutvalgets menn tjente dobbelt så mye som kvinnene
i samme utvalg.
I den danske Magtudredningen er likestilling
mellom kjønnene viet et eget, men relativt kortfattet underkapittel
med tittelen "Køn og medborgerskab" (Togeby m.fl. 2003).
Utredningen fremhever særskilt utfordringene
for likestilling på arbeidsmarkedet og påpeker
at lønnsforskjellene mellom kvinner og menn på om
lag 20 pst. stort sett har holdt seg uendret de siste 25 år.
Kvinner er også svakt representert både i det
danske næringslivets lederposisjoner, i akademia og i den
offentlige eliten. Det vises videre til at kvinner fortsatt er klart underrepresentert
i besluttende forsamlinger. Mens 38 pst. av Folketingets medlemmer
er kvinner, gjelder det samme kun 28 pst. av regjeringens medlemmer,
27 pst. i kommunestyrene og 10 pst. av landets ordførere. Utredningen
peker på at det er store holdningsforskjeller mellom kvinner
og menn i sentrale politiske spørsmål og hevder
at den ulike kjønnsrepresentasjonen derfor - i tillegg
til å være et demokratisk problem i seg selv -
innebærer at det blir fattet andre beslutninger enn dersom
de folkevalgte organer hadde hatt en mer lik representasjon av kvinner
og menn.
Likestilling mellom kjønnene handler
om frihet fra sosialt, kulturelt, historisk eller religiøst
betingede begrensninger basert på kjønn. Følgende
tre hovedargumenter preger debatten om likestilling basert på kjønn:
rettferdighets- og rettighetsargumentet, ressurs- eller nytteargumentet
og interesse- eller identitetsargumentet (Skjeie og Teigen 2003
s. 194ff).
Rettferdighets- og rettighetsargumentet bygger
både på en tankegang om likeverd mellom kjønnene,
og på en rettighetstilnærming, dvs. at lik rett
til deltakelse er en grunnleggende rett i et demokratisk samfunn.
Interesse- eller identitetsargumentet bygger
på en tanke om at kvinner og menn innehar ulike erfaringer og
kan ha ulike behov og interesser. Argumentet kan beskrives som et
"forskjellighetsstandpunkt" ved at det påpeker og vektlegger
kvinners og menns ulikheter fremfor likheter, som et argument for
lik deltakelse.
Ressurs- eller nytteargumentet kan formuleres
som et argument om best mulig utnyttelse av talentene i samfunnet.
Her tas utgangspunkt i at alle mennesker har potensielle talenter
og ressurser. I en situasjon der kun halvparten av befolkningen
har mulighet for å delta, vil også halvparten
av talentene stå ubrukt.
Regjeringen understreker at arbeidet for økt
kjønnslikestilling bygger på flere grunnleggende
premisser. Likestilling mellom kjønnene er et viktig premiss
for demokrati og som ledd i arbeidet for en jevnere maktfordeling,
men også for å fullt ut benytte det samlede ressurs-
og talenttilfanget i befolkningen. Regjeringen legger til grunn
at det ikke er noen motstrid mellom disse argumentene, men at de
hver for seg og sammen kan ha ulik tyngde og legitimitet i ulike
situasjoner og at de må anvendes i forhold til dette.
Sametinget er en folkevalgt forsamling som første gang
ble konstituert gjennom valg i 1989, og som har en valgperiode på fire år.
Sametinget består av 39 plasser, der tre representanter
velges fra hver av de 13 valgkretsene.
I Sametingets første periode var 13
av 39 representanter kvinner, dvs. 33 pst. Andelen kvinner har imidlertid
falt for hvert valg som er avholdt, og i perioden 2001-2005 har
Sametinget kun 18 pst. kvinnelige representanter.
Sametinget og sentrale myndigheter ser manglende kvinnerepresentasjon
i Sametinget som et demokratisk problem. 19. september
2002 vedtok Sametinget å gå inn for en valgordning
med 4 utjevningsmandater som forbeholdes det underrepresenterte
kjønn i Sametinget.
Til tross for at politikken på mange
måter er et felt der likestillingen mellom kjønnene
er kommet langt, er kvinner fortsatt klart underrepresentert på nærmest
alle felt - både innen lokalpolitikken og på det
nasjonale plan.
Et gjennomgående problem er at kvinner
er underrepresentert på partienes førsteplass
- både til Stortingsvalg, lokalvalg og til Sametingsvalg.
Selv om kvinner er i ferd med å oppnå en
representativ deltakelse generelt på partienes lister,
innebærer den skjeve kjønnsmessige plasseringen
innenfor listene en hovedutfordring i arbeidet med å sikre
en lik kjønnsdeltakelse i de valgte organer.
Særlig i små valgkretser og
i små partier får listeplasseringen stor betydning
ved valget.
Regjeringen ser arbeidet for å sikre
en best mulig balanse mellom kjønnene i folkevalgte organer
som svært viktig. Lovfestet kjønnskvotering på partilistene er
imidlertid etter Regjeringens synspunkt ikke veien å gå.
Dette er et felt der man må tilstrebe at kvinner og menn
har størst mulig reell sjanse til å delta, men
der kvotering fort vil stå i motstrid til sentrale demokratiske
spilleregler om å sikre de politiske partienes handlingsrom.
Også ønsket om å sikre velgernes politiske
handlefrihet tilsier at personvalgsmuligheten ikke beskjæres.
De samme avveininger ligger til grunn for at
Regjeringen ikke har foreslått å lovfeste regler
som innebærer "øremerking" av utjevningsmandater
for det underrepresenterte kjønn verken i Stortinget eller
i Sametinget. Ingen valg til folkevalgte organer i Norge har slike
bestemmelser fastsatt ved lov. For å bedre kjønnsbalansen
i Sametinget har Regjeringen gitt Sametinget adgang til å fastsette
bestemmelser for de lister som skal godkjennes ved Sametingsvalget.
Det fremkommer i Kommunal- og regionaldepartementets forskrift for
sametingsvalget, fastsatt ved kgl.res. 10. desember 2004,
at Sametinget kan stille krav om at det skal være minst
40 pst. av hvert kjønn på valglistene. Sametinget
har gjort vedtak om et slikt krav til valglistene for sametingsvalget
i 2005.
En økning av kvinneandelen i nominasjonskomiteene
vil kunne bidra til å styrke kvinners deltakelse i alle folkevalgte
organer i Norge. Større likhet i erfaringsbakgrunn vil
gjøre det enklere for mange kvinner å vite hvor
skoen trykker og hvilke argumenter som er avgjørende for å mobilisere
kvinner til politiske verv - politisk aktive kvinner vil i stor
grad selv ha erfart utfordringene ved å ha slike verv.
Det er etter Regjeringens oppfatning sentralt å kartlegge
hvilke eventuelle hindringer som ligger i veien for kvinners deltakelse
i politikken på like fot med menn. Regjeringen understreker
at det er en utfordring for alle nivåer og parter i partipolitikken å arbeide
for at politisk arbeid fremstår som viktig og engasjerende for
begge kjønn, og for å tilrettelegge for at politisk arbeid
lar seg kombinere med et familieliv - både for kvinner
og menn. En slik satsing er en forutsetning for et tilpasningsdyktig
demokrati - som åpner for aktiv deltakelse fra så store
deler av befolkningen som mulig.
Makt- og demokratiutredningen beskriver kvinners og
menns stilling i Norge som preget av tradisjonelle kjønnsnormer.
Dette gir seg uttrykk på de fleste samfunnsområder,
og utredningen peker både på et kjønnsdelt
organisasjonsliv, et ulikestilt arbeidsliv og store forskjeller
mellom kvinners og menns deltakelse i omsorgsarbeid - både
ulønnet og lønnet.
Likestilling i familielivet er et sentralt mål
for Regjeringen av flere grunner. Først og fremst er det
et mål og en grunnleggende verdi i seg selv - kvinner og
menn skal ha samme muligheter til å etablere og skape den familien
de selv ønsker. Likestilling i familielivet er imidlertid
også svært viktig for å oppnå likestilling mellom
kjønnene i andre deler av livet, særskilt i det politiske
liv og i arbeidslivet. Likestilling i familien vil bidra til å styrke
kvinners deltakelse i lokalpolitikk og partipolitikk generelt, i
organisasjons- og arbeidslivet.
Det er videre Regjeringens overbevisning at
likestilling mellom kjønnene i familien gir et viktig fundament
for gode oppvekstvilkår, sunne rollemodeller og stabilitet
og trygghet for barn.
Fødsels- og adopsjonspengeordningen
har gått fra å være en stønadsordning
for mødrene i ukene rundt fødselen, til å bli
en lengre stønadsperiode som kan benyttes av både
mor og far. Denne utviklingen representerer et endret fokus fra
kvinners biologiske rolle til foreldrenes omsorgsrolle.
Fødselspengeordningen gir i dag gode
muligheter for foreldrene til å dele permisjonstiden seg
imellom. Regjeringen påpeker samtidig at den ønsker å fremme løsninger
som gir frihet til den enkelte familie ved fordelingen av fødselspermisjonen.
Det er derfor ikke ønskelig å vedta større
grad av pliktmessig fordeling enn det som nå ligger til
grunn gjennom fedrekvoten på fire uker, uten samtidig å øke
permisjonstidens samlede lengde.
Hvis kvinner og menn reelt sett skal ha like
muligheter, innebærer dette etter Regjeringens syn også at
det er nødvendig med en holdningsendring i arbeidslivet. Holdninger
om at unge kvinner mer eller mindre automatisk koples til omsorg
for barn, mens den samme kopling ikke skjer i forhold til unge menn,
er uttrykk for foreldede oppfatninger om kvinners og menns roller.
Makt- og demokratiutredningen berører
verken i sluttrapporten eller i sluttboken vold i nære
relasjoner og makt- og demokratikonsekvenser av denne formen for
vold.
Likestillingssenteret fremhever i sin høringsuttalelse blant
annet at kvinnemishandling, annen kjønnsbasert vold og
pornofisering av det offentlige rom er de tydeligste uttrykkene
for mangel på likestilling, og dette gir ulike muligheter
til reell demokratisk deltakelse. Regjeringen deler Likestillingssenterets
oppfatning om at det er viktig å fremheve de konsekvenser
vold i nære relasjoner har for kvinners mulighet til å utøve
sine rettigheter innenfor det offentlige liv generelt og det politiske
liv spesielt. Regjeringen ser frihet fra vold som et grunnleggende
utgangspunkt for å sikre alles mulighet til fri demokratisk
deltakelse.
Vold i nære relasjoner er et alvorlig
og til dels skjult samfunnsproblem, som innebærer at mange
lever sine liv utsatt for krenkelser og uverdig behandling. Når voldsutøvelse
finner sted i nære relasjoner, blir konsekvensene mer omfattende
og dyptgripende enn de synlige skadevirkningene som følger
av selve voldshandlingen. Det høye antallet kvinner som
berøres av problemet tilsier at dette har konsekvenser
også for makt- og demokratiforhold. Vold bidrar i stor
grad til avmakt hos ofrene; avmakt som vil kunne gi seg utslag i
manglende evne til å delta som aktiv samfunnsborger i den
offentlige debatt.
Regjeringen understreker at på samme
måte som direkte og indirekte vold kan begrense kvinners
muligheter, kan større kjønnslikestilling bidra
til å begrense volden. En styrking av kvinners stilling
på alle samfunnsområder vil også være
et bidrag i arbeidet mot vold i nære relasjoner.
Makt- og demokratiutredningen slår
fast at yrkesaktiviteten blant norske kvinner er svært
høy når man sammenlikner med de fleste vestlige
land utenfor Norden. Samtidig har Norge, i følge utredningen,
fortsatt et av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene i Europa. Det
er fortsatt stor mannsdominans i så godt som alle samfunnets
lederposisjoner, og valg av utdannelse og yrke henger klart sammen
med kjønn. I tillegg kommer et tydelig kjønnsskille
i arbeidstid, ved at kvinner i større grad arbeider deltid
og fortsatt bruker mer tid på husarbeid enn menn. Av nærmere
500 000 nordmenn som arbeider deltid, er mer enn 80 pst.
kvinner, og det påpekes i utredningen at deltid har alvorlige
konsekvenser for et stort antall kvinner, blant annet lavere lønnsinntekt,
færre karrieremuligheter og reduserte pensjonsutbetalinger.
Videre fremhever utredningen at halvparten av alle yrkesaktive kvinner
er ansatt i offentlig sektor, og at tre av fire ansatte i kommunal sektor
er kvinner.
Til tross for at stadig flere kvinner er i jobb
og stadig flere jenter velger lange utdanninger, er unge i dag fortsatt
tradisjonelle i sine valg av utdanning og yrke. Innen utdanningssektoren
er kjønnsdelingen klarest i yrkesfaglig studieretning,
med over 90 pst. jenter på studieretningen helse- og sosialfag
og en stor overvekt av gutter innen byggfag, elektrofag, teknisk
fagskole og studieretning for mekaniske fag.
Utdanningsmønsteret får direkte
følger for kjønnsdelingen i arbeidslivet.
En annen inndeling av arbeidsmarkedet går
mellom offentlig og privat sektor. Én årsak til
dette er at kvinner i stor grad utdanner seg til ulike velferdsyrker innenfor
offentlig sektor, mens menn i større grad er orientert
mot teknisk og økonomisk utdanning tilpasset privat sektor.
I tillegg er det innad i de ulike utdanningsretningene en større
tilbøyelighet for kvinner enn for menn til å velge
offentlig sektor.
Forskjellen i timelønn for kvinner
og menn varierer mellom ulike sektorer. Mens nivået innen
finanstjenester er på om lag 72 pst. og innen varehandel
om lag 80 pst., er den over 90 pst. innen blant annet bygg- og anleggsvirksomhet
og i kommuner og fylkeskommuner. Kvinner kategorisert som undervisningspersonale ligger
nærmest mennenes lønnsnivå, med en andel
på 95 pst. Andelen i staten (eksklusiv helseforetakene)
er på om lag 88 pst.
Lønnsforskjellene mellom kvinner og
menn er gjennomgående mindre i offentlig sektor enn i privat
sektor. Dette gjelder for alle utdanningsgrupper. Sammenlikninger
av kvinner og menn med samme utdanningsnivå og potensiell
yrkeserfaring (alder minus alder ved avsluttet utdanning), viser
at kvinner i gjennomsnitt har 92 pst. av menns lønn i offentlig
sektor, mens tilsvarende tall i privat sektor er 84 pst. (Barth
m.fl. 2002).
Det har over tid skjedd en utjevning av kvinners
og menns inntekter. Dette skyldes i særlig grad kvinners økte
tilknytning til arbeidslivet og økte utdanningsnivå.
Likestillingsloven slår fast at kvinner
og menn skal ha lik lønn for arbeid av lik verdi i samme
virksomhet. På dette punkt ser loven ut til å ha
hatt en funksjon. Forskjellene i lønn mellom kvinner og
menn i samme type stilling i samme virksomhet er små. Lønnsforskjellene som
fremkommer når man ser arbeidslivet under ett, følger
i stor grad av forskjeller i stillingsnivå og de kjønnsdelte
skillelinjene i arbeidsmarkedet.
Arbeidsgiverorganisasjonen NAVO poengterer i
sin høringsuttalelse at lønnsforskjeller som ikke
har noen annen forklaring enn kjønn, i stor grad handler
om holdninger.
Diskusjonen om forskjeller i verdsetting av
stillinger mellom ulike sektorer vil i stor grad dreie seg om forskjeller
i lønnsnivå mellom offentlig og privat sektor.
Arbeidet med likelønn må ha
som grunnlag at det er flere ulike årsaker til inntekts-
og lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Sammenhengene
er kompliserte og årsakene ligger også i forhold
utenfor arbeidslivet og arbeidsmarkedet, ikke minst i fordelingen
av omsorgsarbeidet i hjemmet. Som en langsiktig strategi for å utjevne
lønnsforskjellen vil imidlertid arbeidet med å redusere
omfanget av det kjønnsdelte arbeidsmarkedet stå sentralt.
I sin høringsuttalelse uttrykker Utdanningsgruppenes Hovedorganisasjon
at det er langt igjen til man har oppnådd likelønn.
UHO fremmer forslag om å nedsette en likelønnskommisjon:
UHO begrunner sitt forslag med at "likelønnsutfordringene
finnes i alle sektorer og på alle nivå i arbeidslivet,
men er særlig store for kvinnedominerte yrkesgrupper i
offentlig sektor, og ikke minst i kommunesektoren". Organisasjonen
hevder videre at "den systematiske verdsettingsdiskrimineringen
er så omfattende at det trengs nye tiltak - et krafttak
for likelønn".
I et eget brev til Regjeringen datert 22. september 2004
fra UHO, Likestillingsombudet og Likestillingssenteret gjentas forslaget
om en likelønnskommisjon.
Regjeringen viser til at det allerede finnes
et betydelig statistikk- og kunnskapsgrunnlag om lønnsforskjeller
mellom kvinner og menn, til bruk for partene både sentralt
og lokalt. Videreutviklingen av dette grunnlaget vil fortsette.
Regjeringen legger vekt på at lønnsoppgjørene
er partenes ansvar. Videre mener Regjeringen at en fortsatt utjevning
mellom kvinners og menns lønn i hovedsak vil være
avhengig av endringer som ligger utenfor det inntekstpolitiske området.
Utdanningspolitikken, familiepolitikken og endringer i det kjønnsdelte
arbeidsmarkedet vil være avgjørende. Regjeringen
understreker at den støtter intensjonen i forslaget om økt
likelønn mellom kvinner og menn. Imidlertid finner Regjeringen
etter en samlet vurdering at det ikke vil være hensiktsmessig å opprette
en likelønnskommisjon nå, slik som foreslått.
Makt- og demokratiutredningen gjennomførte
en bred undersøkelse som inkluderte nesten 2 000
personer innen topposisjoner på en rekke samfunnsområder, den
såkalte eliteundersøkelsen. Undersøkelsen
belyste blant annet kjønnsrepresentasjonen på ledernivå i Norge.
Undersøkelsens kjønnsaspekter omtales i både sluttrapporten
og sluttboken og blir i detalj behandlet i boken "Menn imellom"
(Skjeie og Teigen 2003).
Eliteundersøkelsen avdekket at ledelsesnivået
på de aller fleste samfunnsområder i Norge er
karakterisert av en markert mannsdominans. I eliteutvalget var det 84
pst. menn og 16 pst. kvinner. Skillene mellom sektorene er relativt
store. Skjeie går i sin særuttalelse nærmere
inn på betydningen av en klar mannsdominans på ledelsesnivå i
et maktperspektiv. Hun hevder at:
"Den formidable mannsdominansen i eliteutvalget tegner
en skarp kontrast til offisiell retorikk om norske likestillingsparadiser.
Og den bryter kraftig med diffuse forestillinger om likhetstradisjoner
og egalitære rekrutteringskulturer."
Jf. NOU 2003:19 s. 78.
Mannsdominansen knytter seg både til
ledelses- og eierposisjoner gjennom styrerepresentasjon, og gjør seg
gjeldende både innenfor offentlig og privat sektor.
Også på styresiden i norske
virksomheter er kjønnsrepresentasjonen svært skjev.
I desember 2004 var den gjennomsnittlige kvinneandelen blant de
faste styrevervene (eier- og ansattevalgte) i norske privat eide
allmennaksjeselskaper på knapt 13 pst. I de statlige virksomhetene
er kvinneandelen betydelig høyere med 45,7 pst. (mars 2003).
Regjeringen påpeker at den fortsatte
mannsdominansen på samfunnets toppnivåer er en
stor utfordring for samfunnet som helhet. Arbeidet må rettes
inn både mot ledelsesnivået og mot styrene.
Regjeringen vektlegger mangfold i ledelsen av
statlige virksomheter, både med hensyn til alder, kjønn, etnisitet
og andre erfaringsbakgrunner, og har satt seg som mål å ha
40 pst. representasjon av begge kjønn i ledende stillinger
i staten innen 1. juli 2006. Per 1. januar 2004
viste mellomrapporteringen at 33,9 pst. av lederne i staten er kvinner.
Dette er en økning på 22 pst. på to år.
Innenfor de ulike deler av staten er forskjellene imidlertid relativt
store og det er derfor nødvendig å ha et særskilt
søkelys på de sektorer der kjønnsbalansen
er svak.
Kvinnerettet arbeid har vært et prioritert
område for Regjeringen i flere år og det er blant
annet på bakgrunn av dette at man har oppnådd
om lag 45 pst. kvinnelig representasjon i styrene i de statlige
virksomhetene.
Regjeringen finner den lave kvinneandelen i
de private styrene i Norge uheldig. Det var på denne bakgrunn
at Regjeringen fremmet en ny lov om tilnærmet 40 pst. representasjon
av begge kjønn i styrene til alle offentlig eide foretak
og privat eide allmennaksjeselskaper, jf. Ot.prp. nr. 97 (2002-2003).
Det er Regjeringens oppfatning at loven er viktig i et likestillings-
og demokratiperspektiv, og at den vil innebære en styrking
av ledelsen i næringslivet og i bedriftenes konkurransekraft.
Makt- og demokratiutredningen reiser spørsmålet om
likestillingspolitikken i Norge er fargeblind. Det pekes på at
minoritetskvinner er lite synlige i maktrelasjoner i det norske
samfunn, de har få formelle maktposisjoner, de er svakt
representert i korporative organer som statlige råd og
utvalg, og de er dårlig representert i folkevalgte organer.
Samtidig nyanserer utredningen bildet ved å vise til at
norske minoritetskvinner ikke er helt uten innflytelse; de har organisert
seg og stilt krav og gjennom sine organisasjoner driver de lobbyvirksomhet
rettet mot statsråder, politiske partier og komiteer på Stortinget
(sluttrapporten s. 38).
Senter mot etnisk diskriminering (SMED) er den
av høringsinstansene som spesifikt berører problemstillingen.
SMEDs hovedinnvending overfor utredningen er at den tegner et tradisjonelt
og lite nyansert bilde av minoritetskvinner som ressurssvake og
lite synlige. SMED peker her på at flere minoritetskvinner
har lyktes i å få innpass før mennene
med innvandrerbakgrunn i mange formelt viktige posisjoner.
SMED mener på denne bakgrunn at det
kanskje er mer grunn til å bekymre seg for underrepresentasjonen av
menn med innvandrerbakgrunn i det offentlige rom.
Regjeringen viser til at det utkrystalliserer
seg to hovedutfordringer. På den ene side møter
mange kvinner og menn med minoritetsbakgrunn fordommer og diskriminering
fra storsamfunnet - i kraft både av deres kjønn
og deres etniske bakgrunn.
Den andre hovedutfordringen knytter seg til
kjønnsdiskriminering og ulikebehandling basert på kjønn innenfor
minoritetsgrupper.
I mange sammenhenger er det grunn til å anta
at kvinner med ikke-vestlig bakgrunn møter større
barrierer på arbeidsmarkedet enn menn, blant annet fordi
de i gjennomsnitt har lavere utdanning, dårligere norskferdigheter
og færre har eksamen fra Norge å vise til. Generelt
sett deltar kvinnene også i mindre grad i norskundervisning
og skaffer seg i mindre grad den formalkompetanse som er nødvendig
for å få jobb i Norge.
Regjeringen legger vekt på en balansert
virkelighetsbeskrivelse som utgangspunkt for å vurdere
tiltak på dette feltet. Undertrykkelse og diskriminering
av minoritetskvinner må avdekkes, samtidig som det må unngås
at det males et generelt bilde av innvandrerkvinner som ressurssvake
ofre. Det er etter Regjeringens oppfatning viktig at betydningen
av generasjonsforskjeller trekkes inn i forståelsen av
innvandrerkvinners virkelighet.
Regjeringen møter utfordringene knyttet
til kjønnsdiskriminering og multidiskriminering på flere
nivåer. Det er sentralt for Regjeringen å sikre
at alle - uavhengig av etnisk, religiøs, kulturell bakgrunn
og uavhengig av kjønn - har samme muligheter til å treffe
de valg som har betydning for å skape seg et liv i tråd
med egne behov, ønsker og verdier.
Regjeringen legger til rette for dette gjennom
lovverk som gir skjerpet vern mot diskriminering, jf. Ot.prp. nr. 33
(2004-2005) Om lov om forbud mot diskriminering på grunnlag
av etnisitet, religion, mv. (diskrimineringsloven).
Regjeringen har foreslått opprettelse
av et felles håndhevingsapparat for likestillingsloven,
den nye loven om forbud mot diskriminering på grunn av
etnisitet, religion mv., arbeidsmiljølovens likebehandlingskapittel
og diskrimineringsforbudene i de fire boliglovene, jf. Ot.prp. nr.
34 (2004-2005). Den nye diskrimineringsombudsloven skal i følge
forslaget inneholde regler for håndhevingsapparatets organisasjon,
funksjon, kompetanse og saksbehandling.
Regjeringen legger spesiell vekt på at
et felles apparat som omfatter flere diskrimineringsgrunnlag vil bidra
til enkelhet og klarhet for brukeren. Fordelene ved ett felles organ
vil særlig vise seg i forhold til tilfeller av multidiskriminering,
dvs. diskriminering på flere grunnlag.
Det legges opp til at det nye håndhevingsapparatet skal
etableres 1. januar 2006.
Komiteen har merket seg at spørsmålet
om likestilling er viet stor plass i Makt- og demokratiutredningens
arbeid. Likestilling presenteres som noe som "alle" er enige i,
men som i realiteten fremstår som noe diffust.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartieter
enig med mindretallet i Makt- og demokratiutredningen i at den store
graden av samstemmighet bidrar til å tilsløre
mangelen på effektiv handling. Uenighet i synet på hvilke
tiltak man er villig til å ta i bruk og effekten av disse,
kommer sjelden klart til uttrykk i den offentlige debatt. Avstanden
mellom retorikk og praktisk virkelighet er stor.
Disse medlemmer har merket seg
at konklusjonene fra den danske Magtudredning taler i samme retning.
Mens den allmenne oppfatning er at likestillingsproblemet i Danmark
er løst, skjer det fortsatt daglige brudd på prinsippet
om likestilling, men uten at folk flest er seg problemet bevisst,
hevder de danske forskerne. Stortingsmeldingen så vel som
mindretallsmerknaden fra Hege Skjeie, underbygger en antagelse om
at beskrivelsen fra Danmark langt på vei også er dekkende
for Norge.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke
at likestillingsdebatten i utgangspunktet bør være
kjønnsnøytral. Målet er å gi
alle størst mulig grad av sjanselikhet. Når det
i de fleste likestillingssammenhenger likevel snakkes om kvinners
situasjon, er det fordi det er kvinnene som har vært og
er svakest representert på de fleste områder.
Positiv diskriminering som virkemiddel er derfor fortsatt aktuelt.
Flertallet deler Regjeringens
syn på viktigheten av å sikre at alle - uavhengig
av etnisk, religiøs, kulturell bakgrunn og av kjønn,
har mulighet til å treffe valg i tråd med egne
behov, ønsker og verdier.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet slutter seg til
Hege Skjeies fremstilling av at den kjønnspolitiske betydning
av rettighetspolitikk og rettighetsdoktriner ofte handler om muligheter
for individuell og kollektiv bemektigelse. Mange konkrete diskusjoner
om kvinners levekår er koplet opp mot normer om selvbestemmelse,
ikke-diskriminering, likeverd og lik deltakelse. FNs kvinnekonvensjon
- "konvensjonen om avskaffelse av alle former for diskriminering
av kvinner" utfordrer mange former for innforstått og selvfølgeliggjort
majoritetsmakt.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at
flertallet under Stortingets behandling av Innst. O. nr. 70 ( 2004-2005) om
lov om endringer i likestillingsloven m.v. (gjennomføring
av Europaparlamentets- og rådsdirektiv 2002/73/EF
og innarbeiding av FN-konvensjonen om avskaffelse av alle former
for diskriminering av kvinner med tilleggsprotokoll i norsk lov)
ba Regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte
etter behandlingen av stortingsmeldingen om Makt- og demokratiutredningen,
med en vurdering av en eventuell inkorporering av FNs kvinnekonvensjon
i menneskerettighetsloven.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ser sterke grunner
for at FNs kvinnekonvensjon, i likhet med konvensjonene om sivile
og politiske rettigheter, om barns rettigheter og om økonomiske, sosiale
og kulturelle rettigheter, innarbeides i lovverket og derved gis
forrang framfor annen lovgivning. Disse medlemmer imøteser
Regjeringens tilbakemelding.
Disse medlemmerviser
til Ot.prp.nr. 33 (2004-2005) og Ot.prp.nr. 35 (2004-2005) vedrørende
inkorporering av FNs Rasediskrimineringskonvensjon og FNs Kvinnekonvensjon
i norsk rett. I begge proposisjonene henviste Regjeringen til at
man ikke ville inkorporere disse to konvensjonene i Menneskerettsloven
med forrang, slik man har gjort med de fire andre konvensjonene
som finnes der pr. i dag. Argumentasjonen var at man ville avvente
Makt- og demokratiutredningens fremleggelse for Stortinget våren
2005. I den foreliggende stortingsmeldingen finnes ingen god begrunnelse
for ikke å gi disse to konvensjonene samme forrang som
de som i dag tilhører Menneskerettslovens virkefelt. Disse
medlemmer mener derfor at Regjeringen nå må iverksette
et arbeid som fører til fremleggelse av saker for Stortinget,
hvor FNs Rasediskrimineringskonvensjon og FNs Kvinnekonvensjon inkorporeres
i Menneskerettsloven.
Disse medlemmer vil også vise
til de konkluderende merknader FNs Rasediskrimineringskomité kom med
i forbindelse med Norges 16. rapport til komiteen 22. august
2003. Her påpeker komiteen at man merker seg at Norge vurderer
en inkorporering av FNs Rasediskrimineringskonvensjon i Menneskerettsloven,
og at man oppmuntrer til at dette gis grundig vurdering. Grunnen
til dette er ifølge komiteen at det vil gi konvensjonen
full effekt i forhold til nasjonal lovgivning.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til de samme partiers
merknader i Innst.O. nr. 70 (2004-2005), der det pekes på at
innlemming av FNs kvinnekonvensjon i likestillingsloven er et tydelig
signal om at konvensjonen er et sentralt menneskerettslig instrument
i arbeidet for å motvirke diskriminering og oppnå likestilling. Disse
medlemmer mener at det er mest hensiktsmessig å innlemme
kvinnekonvensjonen i loven som konvensjonen er sterkest knyttet
til, nemlig likestillingsloven, og er tilfreds med at Stortinget
vedtok dette under behandlingen av Ot.prp. nr. 35 (2004-2005).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
selv om kvinner og menn i vårt land har de samme formelle
rettigheter, har de ikke den samme reelle frihet til å foreta
valg. Det skyldes måten samfunnet er organisert på. Disse
medlemmer har merket seg at Regjeringen legger vekt på innsats
for likestilling i familielivet i form av fedrepermisjon mv., men
deler Hege Skjeies tvil om resultatet så lenge de økonomiske
følger så langt legger til rette for morsomsorg.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at barnefamiliene
de siste årene har fått større reell
valgfrihet og fleksibilitet i valg av omsorgsløsning for
barna gjennom kontantstøtte, utbygging av 20 400
nye barnehageplasser fra 2001 til utløpet av 2004, samt
at fars inntekt nå gir grunnlag for opptjening av rett
til fødselspenger. Disse medlemmer har også merket seg
at Regjeringen i sitt forslag til revidert nasjonalbudsjett foreslår å utvide
pappapermisjonen med en ekstra uke.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at deltakelse
blant kvinner i det politiske liv har økt gjennom de siste
30 årene, men at kvinner fortsatt er i mindretall på alle
nivåer. Valg av virkemidler for å nå målet
er derfor av betydning.
Flertallet har merket seg at
Regjeringen går mot lovfestet kjønnskvotering
på listene til stortings- og lokalvalg, men oppfordrer
til økt kvinnerepresentasjon i de respektive partiers nominasjonskomiteer.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har liten tro
på at dette vil gi betydelig effekt. Derimot må det
ved organisering av arbeids- og samfunnsliv legges særlig
vekt på å ivareta kvinners behov. Disse
medlemmer forutsetter at Regjeringen følger opp
med en kartlegging av alle forhold som kan bidra til å hindre
eller hemme kvinners deltakelse.
Spørsmålet om likelønn
har stått sentralt i den politiske debatt gjennom mange år. Disse
medlemmer konstaterer at Regjeringen avviser forslaget om
en likelønnskommisjon og ber Regjeringen komme tilbake
til Stortinget med forslag til hvorledes målet om likelønn
skal sikres. Disse medlemmervil
særlig peke på statens ansvar for å sikre
lik lønn for likt arbeid i offentlig sektor.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre legger vekt på at lønnsoppgjørene
er partenes ansvar. Videre mener disse medlemmer at
en fortsatt utjevning mellom kvinners og menns lønn i hovedsak
vil være avhengig av endringer som ligger utenfor det inntektspolitiske området.
Utdanningspolitikken, familiepolitikken og endringer i det kjønnsdelte
arbeidsmarkedet vil være avgjørende. Disse
medlemmer vil understreke at de støtter intensjonen
om økt likelønn mellom menn og kvinner, men er
enig med Regjeringen i at det ikke vil være hensiktsmessig å opprette
en egen likelønnskommisjon nå.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartietpeker på at Norge
har hatt likelønn på den politiske dagsorden siden
1959. Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i arbeidslivet
har økt, og forskjellen er gjennomgående. Disse
medlemmerstøtter flere
høringsinstanser som krever en likelønnskommisjon.
Kommisjonen må arbeide med forutsetninger for å oppnå likelønn,
inkludert arbeidstidsforkortninger. Disse medlemmermener videre at det må innføres
lovfestet rett til heltidsstillinger og likestilling av skift og
turnus.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre har merket seg at det i
meldingen refereres forskning som viser at det har skjedd en utjevning
av kvinners og menns inntekter over tid. Mens forskjellen mellom
sysselsatte menns og kvinners årslønn i 1973 var
over 45 pst., er den i dag 30-35 pst. (Barth og Dahle-Olsen 2004).
Utjevningen skyldes særlig kvinners økte tilknytning
til arbeidslivet og økte utdanningsnivå. Mange
kvinner jobber ufrivillig deltid, og disse medlemmer viser
i den sammenheng til at Regjeringen har foreslått å lovfeste
en rett for deltidsansatte til utvidet stilling fremfor at det foretas
nyansettelse i virksomheten, jf. Ot.prp. nr. 49 (2004-2005).
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke
betydningen av at valg av virkemidler og organisasjonsform ses i
en prinsipiell sammenheng i forhold til hvordan holdninger påvirkes
og makt utøves. Offentlige myndigheter har ansvar for å sikre
likebehandling og bidra til å bekjempe fordommer og negative
holdninger i samfunnet. Det er derfor viktig med klare lover og
regler i tillegg til et effektivt håndhevingsapparat. Det
er også viktig å sikre at det finnes aktive pådrivere
med god kompetanse som bidrar til holdningsendringer og deltar aktivt
i debatten i det offentlige rom. Holdningsendringer vil være
det viktigste bidraget til en positiv samfunnsutvikling og til å nå målet
om reell likestilling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartieter av den oppfatning at samfunnet ikke
kan vedta seg frem til en bedre likestilling mellom kvinner og menn. Disse medlemmer vil påpeke
at det norske samfunnet er et av de samfunn i verden hvor likestillingen
har kommet lengst og hvor det i dag er full likestilling mellom
kvinner og menn. Dette har skjedd i tråd med en naturlig
samfunnsutvikling hvor alle har hatt like rettigheter og muligheter. Disse
medlemmer vil derfor ta avstand fra alle former for kvotering av
kjønn, enten det er til folkevalgte organer, til offentlige
stillinger eller påtvunget private gjennom lovgivning.