Dokument nr. 3:12 (1999-2000) Riksrevisjonens undersøkelse vedrørende innfordring av skatter ble oversendt Stortinget 9. juni 2000. Kontroll- og konstitusjonskomiteen avga sin innstilling 11. januar 2001, jf. Innst. S. nr. 103 (2000-2001). Saken ble behandlet i Stortinget 9. februar samme år.
Undersøkelsen ga indikasjoner på at bestemmelsene i skatteoppkreverinstruksen når det gjaldt innfordringsarbeidet, ikke ble praktisert som forutsatt. Kontroll- og konstitusjonskomiteen merket seg at det ble avdekket variasjoner mellom kommunene med hensyn til gjennomføringen og prioriteringen av skatteinnfordringen, og at det i tillegg ble reist flere spørsmål ved organiseringen av den kommunale skatteoppkreverfunksjonen med delt faglig og administrativ styring.
Komiteen delte Riksrevisjonens oppfatning av at forskjellsbehandling av skattytere er uheldig, og at ulike innfordringsstrategier bør være relatert til den enkelte sak og ikke til den enkelte kommune. Komiteen understreket imidlertid at skatteoppkreverinstruksen gir rom for bruk av skjønn, og at det med en desentralisert organisasjonsmodell vil være nødvendig og hensiktsmessig med ulike lokale innfordringsstrategier.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen merket seg for øvrig at Skattedirektoratet tok sikte på å følge opp flere av forholdene som undersøkelsen påpekte, gjennom sin faglige instruksjonsmyndighet. Komiteen konstaterte at departementet i all hovedsak sluttet seg til Riksrevisjonens vurderinger.
Riksrevisjonen fulgte opp saken i Dokument nr. 3:1 (2004-2005) og konkluderte med at undersøkelsen burde følges opp med ny vurdering i 2005. Kontroll- og konstitusjonskomiteen avga sin innstilling 23. november 2004, jf. Innst. S. nr. 43 (2004-2005). Saken ble behandlet i Stortinget 2. desember samme år.
Komiteen merket seg at det var iverksatt en rekke tiltak, blant annet ved at skatteetaten hadde fått utvidet ansvar for kontroll av skatteoppkreverkontorene. Velferdssamfunnet er tuftet på ideen om at alle skal bidra til fellesskapsløsningene gjennom innbetaling av skatt. Det var derfor etter komiteens mening svært viktig at skatteinnfordringssystemet fungerer på en forutsigbar og kvalitativt god måte. Komiteen delte Riksrevisjonens oppfatning av at det ville være hensiktsmessig at saken ble fulgt opp med en ny vurdering i 2005.
Ved behandlingen av saken i Stortinget ble det av enkelte komitémedlemmer uttalt at det i innfordringsarbeidet også bør legges vekt på andre måter å innkreve restansene på enn de tyngre tiltakene tvangssalg og konkurs. Det ble blant annet framhevet at kommunikasjon og kontakt med skattyterne er en viktig del av innkrevingsarbeidet, særlig ved de mindre skatteoppkreverkontorene. I stortingsbehandlingen ble det pekt på at det viktigste var at den utlignede skatten ble innbetalt, og ikke hvilke tiltak som ble benyttet.
Formålet med undersøkelsen
var å gjennomføre en analyse av skatteoppkrevernes
innfordringsarbeid. Effektiv innfordring forutsetter blant annet
løpende oppfølging av restanser og rask iverksettelse
av hensiktsmessige innfordringstiltak.
For 39 pst. av de utvalgte restansene over 10 000
kroner var det ikke iverksatt innfordringstiltak innen én måned
etter forfall. Det ble registrert ulik praksis mellom kommunene
med hensyn til hvor raskt innfordringen ble iverksatt.
I tilfeller hvor påleggstrekk ikke
kan forventes å føre til dekning av kravet innen
rimelig tid, skal skatteoppkreveren alltid vurdere hurtigere innfordring
gjennom utleggsforretning og tvangsdekning. Undersøkelsen viste
at det for 44 pst. av restansene over 20 000 kroner ikke
var tatt eller forsøkt tatt utlegg eller iverksatt andre
hensiktsmessige innfordringstiltak innen fire måneder etter
forfall. Ulik bruk av utlegg i kommunene kan føre til forskjellsbehandling
av skattedebitorer og gi uønskede signaler til debitorer
med liten betalingsvilje.
Undersøkelsen viste at bruken av tvangsdekningvar meget begrenset. Det var tatt pant
i formuesgoder i 47 pst. av sakene hvor det var gjennomført
utleggsforretning. Av disse tilfellene var det forsøkt
eller gjennomført tvangsdekning i kun 11 pst. av sakene.
Undersøkelsen viste også at det var begjært
konkurs overfor 13 pst. av debitorene med store akkumulerte restanser (over
100 000 kroner for årene 1992-1996). Det ble derfor
stilt spørsmål ved om skatteoppkreverkontorene benyttet
konkursinstituttet etter forutsetningene.
Ved førstegangs oppfølging
ba Riksrevisjonen i brev av 9. mars 2004 Finansdepartementet
redegjøre for hvilke tiltak som var iverksatt. Departementets
svar ble gitt i brev av 27. mai 2004. Av brevet framgikk
det blant annet at Skattedirektoratet hadde utarbeidet ulike modeller
for å analysere, vurdere og følge opp skatteoppkrevernes
innfordringsarbeid. Departementet opplyste at skatteetaten har betydelig
oppmerksomhet på skatteoppkreverkontorenes oppgaveløsning,
og at skatteetaten hadde fått et utvidet ansvar for å kontrollere skatteoppkreverkontorene.
Utvalget som skulle vurdere og foreslå tiltak som kan forbedre
skatteoppkreverfunksjonen, leverte sin rapport til departementet
i mai 2004.
I forbindelse med ny oppfølging ba
Riksrevisjonen i brev av 15. april 2005 Finansdepartementet
redegjøre for status på området og for
hvilke endringer og tiltak som er iverksatt. Departementets svar
ble gitt i brev av 10. juni 2005.
Ifølge departementet utgjør
restskattekravene den klart største gruppen av misligholdte
skattekrav. Departementet opplyser at det har vært en nedgang
i ressursbruken ved skatteoppkreverkontorene de senere årene,
og at det er store variasjoner i ressursbruken mellom skatteoppkreverkontorene.
Det framgår av departementets brev
at ressursnedgangen er størst for de små og mellomstore
skatteoppkreverkontorene, det vil si for de kontorene som i utgangspunktet
anvendte minst ressurser til skatteoppkreverfunksjonen.
For å motvirke de negative effektene
av ressursnedgangen ved skatteoppkreverkontorene har skatteetaten, spesielt
overfor små kommuner, oppfordret til samarbeid om skatteoppkreverfunksjonen.
Ifølge departementet er det nå 36 kommuner som
samarbeider, og 12-14 kommuner har tilsvarende planer.
Dersom krav står uoppgjort etter forfall,
skal det i henhold til skatteoppkreverinstruksen "uten unødig opphold
settes i verk innfordringstiltak hjemlet i skattebetalingsloven
og den alminnelige lovgivning vedrørende tvangsfullbyrdelse
og sikring av misligholdte krav". Departementet opplyser at resultatene
for 2004 viser at det er forskjeller mellom skatteoppkreverkontorene
når det gjelder hvor raskt kontorene iverksetter tiltak
mot skyldnerne. Resultatene viser at de største skatteoppkreverkontorene
generelt sett er raskere til å iverksette tiltak enn de
små og mellomstore kontorene.
Det framgår av departementets brev
at samtlige av de store skatteoppkreverkontorene sikret restskattekrav med
utlegg, og at 97 pst. av disse kontorene realiserte utlegg for å dekke
ubetalte krav. Blant de minste kontorene var det 75 pst. som sikret
restskattekrav, mens kun 26 pst. realiserte utlegg.
Departementet opplyser at innfordringsresultatene varierer
mellom skatteoppkreverkontorene.
Finansdepartementet oppnevnte 26. mai
2003 et bredt sammensatt utvalg som skulle vurdere å foreslå tiltak
som kan forbedre skatteoppkreverfunksjonen. Utvalget leverte sin
rapport, NOU 2004:12 Bedre skatteoppkreving, til departementet 12. mai
2004. I rapporten ble en rekke ikke-organisatoriske forbedringsforslag
presentert til nærmere vurdering. Et flertall på fem medlemmer
gikk inn for statliggjøring av skatteoppkreverfunksjonen,
mens mindretallet på to medlemmer gikk inn for fortsatt
kommunal organisering. Departementet opplyser at det har bedt Skattedirektoratet,
i egenskap av faglig overordnet myndighet for skatteoppkreverne, å foreta
en oppfølgende utredning av disse to alternativene. Utredningen
skal foreligge innen utgangen av 2005.
Departementet opplyser at målsettingen
er at skatteoppkrevernes innkrevingsarbeid skal være effektivt,
og at arbeidet skal utføres i samsvar med instrukser og regelverk.
Utviklingen viser at ressursbruken ved skatteoppkreverkontorene
har gått ned fra 2002 til 2004, og at innfordringsarbeidet
fortsatt ikke er i samsvar med bestemmelser i skatteoppkreverinstruksen.
Departementet peker videre på at det fortsatt er store
ulikheter i innfordringsarbeidet mellom kommunene, noe som etter
departementets oppfatning ikke alene skyldes lokale forskjeller.
Dette kan blant annet føre til en uheldig forskjellsbehandling
av skyldnerne i ulike deler av landet. Etter departementets vurdering
viser resultatene at skatteoppkrevernes innfordringsarbeid samlet sett
fortsatt ikke er tilfredsstillende.
Avslutningsvis opplyser departementet at ytterligere tiltak
for å bedre innfordringsarbeidet vil bli vurdert i forbindelse
med oppfølgingen av NOU 2004:12 Bedre skatteoppkreving.
Riksrevisjonen har merket seg de tiltak og endringer Finansdepartementet
og skatteetaten har iverksatt på området. Riksrevisjonen
konstaterer at det fortsatt er store ulikheter i innfordringsarbeidet
mellom skatteoppkreverkontorene, og at departementet samlet sett mener
at skatteoppkrevernes innfordringsarbeid ikke er tilfredsstillende.
Kommunene har samlet sett redusert ressursinnsatsen på området
de siste årene.
Misligholdte skattekrav utgjør årlig
ikke ubetydelige beløp. Ubetalt restskatt for inntektsåret
2003 utgjorde per 31. desember 2004 om lag 3,1 mrd. kroner.
Ulik bruk av utlegg og andre innfordringstiltak
kan føre til forskjellsbehandling av skyldnere og gi uønskede
signaler til debitorer med liten betalingsvilje. Ved valg av innfordringstiltak
skal det legges avgjørende vekt på tiltak som
enkeltvis eller samlet bidrar til at oppgjør kan skje hurtig
og effektivt, samtidig som det overfor skyldnere blir utvist den
hensynsfullhet og varsomhet som forholdene tillater.
Ved behandlingen av Dokument nr. 3:1 (2004-2005), jf.
Innst. S. nr. 43 (2004-2005), ble det pekt på betydningen
av at skatteinnfordringen fungerer på en forutsigbar og
kvalitativt god måte, og at den utlignede skatten blir
innbetalt, uavhengig av hvilke tiltak som benyttes.
Riksrevisjonen varsler at de på dette
grunnlag vil gjennomføre en ny undersøkelse av
skatteoppkrevernes resultatoppnåelse i innfordringsarbeidet.
Undersøkelsen vil omfatte en vurdering av hvorvidt innfordringstiltakene
samlet sett bidrar til at utlignede skatter blir innbetalt som forutsatt,
og om hensynet til likebehandling av skyldnere ivaretas på en
tilfredsstillende måte.