Regjeringens hovedmål med meldingen
er å legge fram forslag til strategier og tiltak for å styrke
inkluderingen i arbeidslivet av personer i yrkesaktiv alder som
har problemer med å få innpass i arbeidslivet
eller er i ferd med å falle ut av det. Forslagene utgjør
sammen med endringen i organiseringen av arbeids- og velferdsforvaltningen,
en omfattende reform av politikken på arbeids- og velferdsområdet.
Gjennom de endringer i enkelttiltak og enkeltordninger som foreslås,
snus tilnærmingen til den enkelte bruker fra hans eller
hennes begrensninger til muligheter. Hovedgrepene i meldingen er:
– Velferdskontrakter
brukes som gjennomgående og systematisk prinsipp for å konkretisere
gjensidige forventninger, krav og forpliktelser mellom forvaltning
og bruker.
– Mer arbeidsrettede tiltak og
tjenester for å senke tersklene inn i arbeid og heve tersklene
ut av arbeidslivet, herunder tilpassede tiltak for personer med
nedsatt funksjonsevne og innvandrere.
– Mer fleksibel og bedre samordnet
bruk av virkemidler, slik at virkemidlene skal kunne benyttes ut fra
den enkeltes behov for å komme i arbeid.
– En ny tidsbegrenset inntektssikring
i folketrygden som erstatter rehabiliteringspenger, attføringspenger
og tidsbegrenset uførestønad. Omleggingen skal
bidra til å vri ressursbruk fra stønadsforvaltning
til aktive tiltak og oppfølging.
– Ett nytt kvalifiseringsprogram
med tilhørende kvalifiseringsstønad for personer
med vesentlig nedsatt arbeids- og inntektsevne, og med ingen eller svært
begrensede ytelser til livsopphold i folketrygden.
Gjennom bruken av begrepet velferdskontrakt
understrekes det at det skal være en sammenheng mellom rettigheter
og plikter, og at det før forvaltningen treffer vedtak
skal foregå en prosess som kan sammenlignes med en kontraktsinngåelse.
Balanseringen av rettigheter og plikter vil også bidra
til økt verdighet og større grad av myndiggjøring.
Den enkelte skal i sitt møte med arbeids-
og velferdsforvaltningen oppleve reell brukermedvirkning og god individuell
oppfølging. Rettssikkerhet og likebehandling tillegges
stor vekt. Utvikling av kompetanse i forvaltningen, samarbeidet
mellom ulike deler av forvaltningen og hensynet til at den enkeltes
rettigheter blir ivaretatt gjennom saksbehandlingsprosedyrer, klageordninger
mv. blir av stor betydning i det videre arbeidet.
Den enkelte som på grunn av helsemessige
eller andre årsaker står uten ordinær
arbeidsinntekt skal ha en sikker, trygg og forutsigbar inntektssikring
fra det offentlige. Regjeringen bygger videre på, og kommer med
forslag til, å utvide systemet for inntektssikringsordninger.
Denne meldingen omfatter de midlertidige ytelsene, som
i tillegg til å gi mottakerne økonomisk trygghet, skal
legge til rette for å få folk inn i aktive, arbeidsrettede
løp. Dette i motsetning til de varige ytelsene som gis
til de som ikke er, eller forventes å bli i stand til å forsørge
seg selv ved eget arbeid.
En spesiell utfordring er knyttet til de som
ikke har opptjent rettigheter i folketrygden og som har økonomisk
sosialhjelp som hovedinntektskilde. Regjeringen foreslår
at det utformes et eget kommunalt kvalifiseringsprogram med tilhørende
kvalifiseringsstønad for personer som i dag har ingen,
eller svært begrensede rettigheter til statlig inntektssikring.
De mange ulike ytelsene, og koblingen mellom
ytelser og hvilke tiltak og tjenester som er tilgjengelige, kan
svekke og forsinke arbeidet med å gjøre stønadsmottakerne
i stand til å forsørge seg selv. Erfaring tilsier
at det er en sammenheng mellom lengden på den passive stønadsperioden
og varig utestenging fra arbeidslivet.
Regjeringen foreslår at den midlertidige
inntektssikringen som gis gjennom folketrygden forenkles betydelig.
Dagens inndeling i rehabiliteringspenger, attføringspenger
og tidsbegrenset uførestønad foreslås erstattet
av en ny tidsbegrenset inntektssikring i folketrygden. Regelverket
for ordningen vil i hovedsak følge dagens system for rehabiliteringspenger
og attføringspenger. Når tre ordninger nå erstattes
av èn, blir det viktig å sikre at de som kan jobbe
har et press på seg for å komme ut i jobb. Det
er derfor avgjørende at det i forvaltningen av den nye
ordningen etableres klare avklarings- og eventuelle stoppunkter
for den enkeltes tilgang til stønaden.
De nye NAV-kontorene gir helt nye muligheter
for tidlig å fange opp og følge opp den enkelte.
Arbeids- og velferdsforvaltningen har en rekke
virkemidler som har som mål å bidra til at den
enkelte skal komme inn i, eller tilbake til arbeidslivet. Dagens regelverk
sikrer imidlertid ikke brukerne lik tilgang til tjenester og tiltak.
Regjeringen foreslår derfor omfattende endringer som gjør
at etatens tiltak og tjenester skal kunne tildeles ut fra hvilke
behov den enkelte har, ikke hvilken inntektssikring vedkommende
har rett på. Brukerne vil bli delt inn i to grupper; de
som har behov og de som ikke har behov for bistand for å komme
i arbeid.
Målgruppen for de ulike arbeidsmarkedspolitiske
virkemidlene blir med dette utvidet, og tjenester som tidligere
har vært forbeholdt avgrensede målgrupper blir
nå gjort tilgjengelig for flere. Arbeids- og velferdsetaten
får blant annet mulighet til å anskaffe avklarings-
og oppfølgingstjenester ut fra den enkelte brukers behov,
noe som blant annet kommer langtidsarbeidssøkere, ungdom, grupper
av innvandrere og sosialhjelpsmottakere til gode.
Regjeringen foreslår at det settes
i gang forsøk med sikte på økt bruk av
lønnstilskudd, også på permanent basis.
Lønnstilskudd brukes i dag sjelden, og i svært begrenset
grad overfor personer med nedsatt arbeidsevne. Tilskuddet skal også kunne
gis for de som er i ferd med å falle ut av arbeidsmarkedet,
uten at det samtidig svekker arbeidsgivernes ansvar etter arbeidsmiljøloven.
Målet er å sikre at de som i dag vil kvalifisere for
varig uførepensjon skal kunne delta i arbeidsmarkedet ut
fra de forutsetninger de har.
Berørte departementer vil gå gjennom
ansvarsforhold og finansieringsordninger for å videreutvikle rehabiliteringsinstitusjonenes
tilbud til brukerne slik at flere kan delta i arbeidslivet. Denne
gjennomgangen vil ses i sammenheng med Arbeids- og velferdsetatens adgang
til å anskaffe avklarings- og oppfølgingstjenester
fra eksterne aktører.
Et felles trekk for mange av de som har falt
ut, eller står i fare for å falle ut av arbeidsmarkedet,
er at de har svak utdanningsbakgrunn og ofte svake grunnleggende ferdigheter
innen lesing, skriving og regning. Regjeringen vil komme nærmere
tilbake til spørsmålet om gjennomføring
av videregående opplæring i stortingsmeldingen
om utdanning som verktøy for sosial utjamning.
Regjeringen foreslår at kompensasjonsnivåene
i folketrygdens inntektssikringsordninger generelt holdes på dagens
nivå, selv om en reduksjon isolert sett kunne gjøre
det mer lønnsomt å arbeide. I den konkrete oppfølgingen
med utforming av nødvendige lovendringer, vil det vurderes
nærmere om det er behov for tilpasninger i utformingen
av enkelte av tilleggsytelsene.
Regjeringen foreslår en opptrapping
av den forebyggende innsatsen rettet mot personer som er i jobb,
men som står i fare for å falle ut av arbeidslivet.
Regjeringen vil i samarbeid med arbeidslivets parter iverksette
prosjekter for å identifisere og videreutvikle gode tiltak
og virkemidler knyttet til forebyggende arbeidsmiljøarbeid.
Det er et mål å finne en mer hensiktsmessig fordeling
mellom virksomhetene og myndighetenes ansvar for forebygging og
tilrettelegging, i tillegg til at flere arbeidsgivere tar et mer
omfattende ansvar enn i dag, i tråd med det som er nedfelt
i arbeidsmiljøloven.
Arbeidsgiverne har beskjedne direkte økonomiske kostnader
ved at ansatte går ut i langvarig sykefravær da det
offentlige dekker alle kostnadene. Dette stiller spørsmål
ved balansen mellom det offentlige og de privates ansvar, og hvorvidt
den bidrar til de beste løsningene i dag. Det vises til
Regjeringens forslag i statsbudsjettet om at arbeidsgiverne skal
få et medfinansieringsansvar i sykepengeperioden, samt
til den pågående prosessen med partene i arbeidslivet.
Regjeringen har vurdert ulike endringer i organiseringen
av ordningen med varig tilrettelagt arbeid. Etter en samlet vurdering,
hvor hensynet til forankringen til resten av arbeidsmarkedstiltakene
har veid tyngst, foreslås det ikke endringer i de organisatoriske
rammene for tiltaket. Regjeringen tar imidlertid sikte på å sende
et forslag til mindre tilpasninger i regelverket for finansiering
på høring.
I meldingens kapittel 15 redegjøres
det også nærmere for konsekvenser av forslagene.
Her uttaler Regjeringen blant annet at gevinstene både
for den enkelte og for samfunnet vil avhenge av hvor mange flere
som kommer i arbeid. Selv beskjedne endringer vil gi store gevinster.
Det er vanskelig å anslå de samlede virkningene
av forslagene i meldingen. Det skyldes at det foreslås
endringer som omfatter en rekke virkemidler samtidig, og at konsekvensene
i form av resultater og måloppnåelse først
vil kunne komme noe fram i tid. Arbeids- og inkluderingsdepartementet
vil prioritere resultatoppfølging og analyser av tiltakene
som forslås.
Når det gjelder gjennomføring
av reformen vises det til at det er ønskelig at forslagene
som gjelder et nytt kvalifiseringsprogram iverksettes raskt. Det
tas sikte på å legge fram et lovforslag om dette
våren 2007, med sikte på iverksetting fra 1. oktober
2007. Forsøk med lønnstilskudd er i statsbudsjettet
for 2007 foreslått igangsatt fra 1. januar 2007.
Forslagene vil på mange områder kreve omfattende
endringer i gjeldende lovverk. Det tas sikte på at endringene
som gjelder folketrygden legges fram våren 2008, med mulighet
for iverksetting fra 1. januar 2009. Forslag til endringer
på tiltaks- og tjenesteområdet vil bli sendt på høring
i 2007, med sikte på iverksetting fra 1. januar
2008. Med denne tidsplanen vil endringene i den samlede virkemiddelbruken
implementeres når to tredeler av de nye kontorene til arbeids-
og velferdsforvaltningen er etablert lokalt. Dette betyr at de nye
systemene vil være etablert både lokalt og sentralt
når alle NAV-kontorene er på plass.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Lise Christoffersen, Eva Kristin Hansen, Per Rune Henriksen og Sverre Myrli,
fra Fremskrittspartiet, Robert Eriksson, Kari Kjønaas Kjos
og Kenneth Svendsen, fra Høyre, Martin Engeset, fra Sosialistisk
Venstreparti, lederen Karin Andersen, fra Kristelig Folkeparti, Åse Gunhild
Woie Duesund, fra Senterpartiet, Dagfinn Sundsbø og fra
Venstre, André N. Skjelstad, viser til Regjeringens utgangspunkt
for St.meld. nr. 9 (2006-2007) Arbeid, velferd og inkludering, som
er en målrettet politikk for at flere skal komme i arbeid,
og gir sin tilslutning til Regjeringens videreføring av
arbeidslinjen som et av de viktigste virkemidlene i bekjempelse
av fattigdom. Komiteen viser til at hovedtrekkene
i meldingen generelt er blitt positivt mottatt av dem som møtte
til høring i Stortinget.
Komiteen understreker at tiltakene
i denne meldingen må sees i sammenheng med forslag til
tiltak i en rekke andre dokumenter med samme formål. Det
vises til endringer i arbeidsmiljøloven, som skal forebygge helseplager
og hindre utstøting fra arbeidsmarkedet, gjennom understrekning
av arbeidsgivers plikt til å sørge for et forsvarlig
arbeidsmiljø, jf. Innst. O. nr. 18 (2005-2006), Innst.
O. nr. 6 (2006-2007) og Innst. O. nr. 17 (2006-2007). Vedtatte endringer
i sykelønnsordningen skal bidra til tidligere oppfølging
og raskere tilbakeføring til arbeidslivet, jf. Innst. O.
nr. 29 (2006-2007). Prinsippene for en ny arbeids- og velferdsforvaltning
(NAV-reformen) ble lagt gjennom Stortingets behandling av St.prp.
nr. 46 (2004-2005) Ny arbeids- og velferdsforvaltning. Gjennom lov
om arbeids- og velferdsforvaltningen er de formelle rammene for
en ny arbeids- og velferdsforvaltning etablert, jf. Innst. O. nr.
55 (2005-2006). Arbeids- og velferdsforvaltningen omfatter alle
de oppgavene som tidligere ble ivaretatt av Aetat og trygdeetaten
og minimum den økonomiske sosialhjelpen, som er kommunenes
ansvar etter sosialtjenesteloven. Arbeids- og velferdsforvaltningen
skal samles i felles lokale kontorer (NAV-kontorer) slik at den
enkelte bruker har ett sted å forholde seg til. Regjeringen
har etablert en egen handlingsplan mot sosial dumping, jf. St.meld.
nr. 2 (2005-2006) Revidert nasjonalbudsjett 2006. Regjeringen la
20. oktober 2006 fram to stortingsmeldinger om henholdsvis
seniorpolitikk og pensjonsreform, med formål at flere skal
stå i arbeid lenger. Sammen med statsbudsjettet for 2007
ble det lagt fram to handlingsplaner, en mot fattigdom og en for
inkludering av innvandrere, der virkemidlene først og fremst
sikter mot deltakelse i arbeidslivet.
Komiteen er enig i at bekjempelse
av fattigdom må føres med et sett av tiltak på flere
typer politikkområder, og omfatte mer enn arbeidslinjen.
Ulike virkemidler må tas i bruk, i form av tiltak, stønader
eller en kombinasjon av disse. Komiteen viser til
at denne meldingen retter seg spesielt mot personer i yrkesaktiv alder,
som enten er utstøtt eller utestengt fra arbeidslivet. Komiteen understreker
også nødvendigheten av å se tiltak i
denne meldingen i sammenheng med virkemidler som sorterer under
flere departementers ansvarsområder. Det vises spesielt
til de framlagte meldingene om utdanning som verktøy for
sosial utjevning (St.meld. nr. 16 (2006-2007) … og ingen
sto igjen og hang), nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering
i helse- og sosialsektoren, nasjonal strategi for å utjevne
sosiale helseforskjeller (St.meld. nr. 20 (2006-2007)) og Nasjonal
helseplan, som ble lagt fram sammen med statsbudsjettet for 2007.
Komiteen viser til at arbeid
til alle alltid har vært den viktigste byggesteinen i utviklingen
av det norske velferdssamfunnet. Målet om et arbeidsliv
med plass til alle, er et mål det etter komiteens mening
alltid vil være nødvendig å strekke seg
etter, men som av ulike årsaker vil være umulig å oppnå fullt
ut. Arbeidslinjen må derfor kombineres med universelle
stønadsordninger for dem som av ulike årsaker
ikke er eller kan bli i stand til å forsørge seg
gjennom inntekter av eget arbeid. Komiteen vil klart
og tydelig understreke at det i et velferdssamfunn ikke skal oppleves
stigmatiserende å falle utenfor det ordinære arbeidslivet.
Det innebærer at det sosiale stønadssystemet i
form av trygder og sosialhjelp fortsatt må være
universelt utformet, men samtidig fleksibelt nok til at det kan
tilpasses individuelle behov for å kombinere stønader
med ulike former for kvalifisering til yrkesdeltakelse. Samme krav til
fleksibilitet må gjelde dem som av ulike grunner ikke kan
yte hundre prosent, men som likevel har en restarbeidsevne som kan
komme både dem selv og samfunnet til gode, i form av sosial
inkludering, bedret personlig økonomi og økt verdiskaping. Komiteen understreker
at den som av ulike grunner ikke kan være yrkesaktiv, skal
ha den samme selvfølgelige retten til et verdig liv, gjennom
ytelser i de universelle ordningene, på et nivå som
det er mulig å leve av.
Komiteen viser til at forslagene
til samordning og individretting av stønader og tiltak
i denne meldingen, sammen med den organisatoriske reformen i arbeids- og
velferdsforvaltningen, er den største sosialpolitiske reformen
på flere tiår, både når det
gjelder antall berørte personer, og når det gjelder
størrelsen på de beløpene som forvaltes
i det nye systemet. Målet er at enda flere skal få del
i velferdsutviklingen i samfunnet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter
Regjeringen i at reformene skal ha som særlig siktemål å inkludere
ikke-vestlige innvandrere i arbeidslivet, med spesiell vekt på kvinner
og situasjonen for nye generasjoner. Det kan ikke tillates at det
i det norske samfunnet festner seg sosiale forskjeller som følger
etniske skillelinjer. Flertallet understreker at
det samme gjelder personer med nedsatt funksjonsevne.
Komiteen viser til
at hovedformålet med meldingen er et samfunn som inkluderer
alle. Målet er å gi alle en rett og plikt til å bruke
sin arbeidsevne, uavhengig av kjønn, alder, funksjonsevne
og etniske opprinnelse.
Komiteen vil derfor understreke
viktigheten av at NAV retter et særlig fokus mot å inkludere
seniorer, mennesker med nedsatt funksjonsevne, psykiske lidelser,
rusavhengighet, ungdom, innvandrere og andre som av en eller annen
grunn sliter med å komme inn på arbeidsmarkedet.
Komiteen tar til orientering
brev fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet, av 9. mars
2007, om utsatt frist for Uførepensjonsutvalget fra 15. mars
til 1. mai 2007. Komiteen viser til at utvalgets
utredning om uførepensjonering vil ha mange berøringspunkter
med de endringene som foreslås i inntektssikringssystemene
i denne meldingen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser videre til at departementet allerede har startet arbeidet
med konkretiseringen av forslagene i St.meld. nr. 9 (2006-2007). Utkast
til lovforslag om kvalifiseringsprogram og kvalifiseringsstønad
er sendt på høring 16. februar 2007. med
frist for merknader 30. mars 2007. I statsbudsjettet for
2007 er det satt av midler til oppstart av ordningen allerede i
inneværende år. Regjeringen tar videre sikte på å fremme
en odelstingsproposisjon for Stortinget høsten 2007 med
sikte på behandling i Stortinget våren 2008. Det
vil dermed bli god anledning for både departementet og
Stortinget til å se disse forslagene i sammenheng med forslagene
fra Uførepensjonsutvalget.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
er derfor enig i at en avventer utvalgets innstilling før
det foretas endringer i uførepensjoneringen, men vil allerede
nå understreke at endringer i uførepensjoneringen
også må ha som siktemål at det skal bli
lettere å kombinere arbeid og trygd, blant annet gjennom
forbedringer i avkortingsreglene, slik at kraftige terskelvirkninger
unngås.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til sine merknader i Innst. S.
nr. 138 (2006-2007) til Dokument nr. 8:106 (2005-2006), der det
henvises til at vurdering av uføresøkeres medisinske
forhold vil skje i forbindelse med oppfølging av Uførepensjonsutvalgets
innstilling. Flertallet viser videre til at systematisk
vurdering av den enkeltes funksjons- og arbeidsevne generelt vil ligge
til grunn for Arbeids- og velferdsetatens arbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at en omlegging av uføretrygden
og skattesystemet er en forutsetning dersom en skal lykkes med målet
om at flere uføretrygdede bruker sin restarbeidsevne. Svært
mange uføretrygdede opplever liten eller ingen økonomiske
gevinster ved å bruke sin restarbeidsevne. Noen opplever
sågar å tape økonomisk. Dette er utfordringer
som disse medlemmer imøteser en gjennomgang
av, når Uførepensjonsutvalget legger frem sin
anbefaling, og vil derfor avvente denne.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til
utviklingen i antall uføretrygdede og peker spesielt på det
bekymringsfulle i at antallet unge mennesker på uføretrygd øker
sterkt. Disse medlemmer mener det er en fallitterklæring
for samfunnet å uføretrygde unge mennesker. Disse medlemmer viser
til at alle andre tiltak må være forsøkt
før uføretrygd skal vurderes. Disse medlemmer viser
til Dokument nr. 8:106 (2005-2006), som tar opp mulige løsninger
i uføresystemet som skal gi den enkelte en bedre funksjonsvurdering,
og til sine merknader til forslaget til vedtak i Innst. S. nr. 138
(2006-2007). Disse medlemmer forutsetter at Regjeringen
holder et høyt tempo i å gjennomføre
endringer i uføresystemet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at uførepensjonen burde vært
behandlet i sammenheng med denne stortingsmeldingen, men disse
medlemmer konstaterer at Uførepensjonsutvalgets
utredning på nytt er skjøvet ut i tid, til 1. mai
2007, slik at muligheten for å behandle denne i sammenheng
med St.meld. nr. 9 (2006-2007) ikke er til stede. Sammenhengen mellom
uførepensjon og de tre ytelsene, medisinsk rehabilitering,
attføring og midlertidig uførestønad,
som nå gjøres om til en felles ytelse, er klar
og burde vært behandlet under ett. Særlig er det
lite hensiktsmessig at den midlertidige uførestønaden
nå ikke kan vurderes i sammenheng med uførepensjonen før
den innlemmes i den nye, samlede ytelsen.
Disse medlemmer mener i utgangspunktet
at bare de som er 100 pst. uføre og ikke har noen mulighet for å kunne
vende tilbake til arbeidslivet, skal tilståes en varig
ytelse som ikke skal etterprøves. Alle som har en restarbeidsevne,
som bare er midlertidig ute av stand til å forsørge
seg selv ved egen arbeidsinnsats eller som kan tenkes å bli
rehabilitert/habilitert, må få muligheter
til å delta i arbeidslivet eller til behandling og opptrening
som kan bedre deres mulighet til å komme tilbake til arbeidslivet.
Dette krever, slik disse medlemmer ser det, grundig
planlegging og oppfølging fra NAV-kontorene, og plikt og
vilje til egeninnsats fra brukeren.
Disse medlemmer viser til St.meld.
nr. 35 (1995-1996) og Innst. S. nr. 180 (1995-1996) Velferdsmeldingen
der komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre
og Fremskrittspartiet i en felles merknad viste til at antallet
uførepensjonister økte med 80 000 fra
1980 til 1991. Det samme flertallet sa videre i merknaden:
"Flertallet vil peke på at den sterke økningen
i antall uføretrygdede på 1980-tallet viste at
ordningen med uføretrygd og attføring ikke fungerte
etter forutsetningene, og at arbeidslivet i dag ikke er åpent
nok for alle."
Disse medlemmer vil understreke
at Norge i dag har ca. 325 000 uførepensjonister,
at økningen har vært betydelig i mange år
og at situasjonen siden St.meld. nr. 35 (1995-1996) ble lagt frem
i hvert fall ikke er blitt bedre.
Komiteen viser til
at velferdsstatens ulike ordninger for inntektssikring hittil har
hatt som et av de viktigste formålene, å dekke
opp for folks begrensninger i forhold til yrkesliv og egen forsørging. Komiteen viser
med tilfredshet til at det grunnleggende prinsippet for de nye reformene
nå er å snu fokus fra negative begrensninger til
positivt fokus på folks egne ressurser og muligheter for
personlig utvikling. Komiteen støtter dette
verdistandpunktet som uttrykk for et positivt menneskesyn, der den
enkelte skal ha rett til å finne sin identitet og plass
i samfunnet ved å få bidra til det fellesskapet
man er en del av.
Komiteen viser til at dette verdistandpunktet
er lagt til grunn i de foreslåtte endringene i velferdsordningene.
Komiteen viser til at meldingen
legger opp til økt bruk av arbeidsrettede kvalifiseringstiltak
i NAV. Etter komiteens oppfatning er det positivt.
En slik satsing bør imidlertid ikke skje uten gode rutiner
for kvalitetssikring av de enkelte tiltak. Det er nødvendig å utvikle gode
registreringsverktøy for å måle resultatene
av de enkelte kurs og for å sikre brukere plass på egnede ledige
tiltaksplasser. Slik kunnskap trengs både for å tilby
de mest relevante kurs for brukerne, men det er også nødvendig
for at myndighetene skal ha mulighet for god styring av den nye
arbeids- og velferdsetaten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser til behovet for å videreutvikle
gode rutiner for oppfølging og resultatkontroll. Dette
blir et viktig redskap i departementets styring med og oppfølging
av den nye arbeids- og velferdsforvaltningens resultater. Et viktig
element i denne oppfølgingen vil bli å foreta kvalitetsvurderinger
i forhold til forvaltningens oppfyllelse av sine forpliktelser overfor
brukere i henhold til avtalte velferdskontrakter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
understreker at begrepet "velferdskontrakt" ikke bare skal omfatte
vilkår knyttet til brukeren, men i like stor grad omfatter
brukerens rettigheter og forvaltningens plikter overfor enkeltbrukere
som oppfyller vilkårene som er knyttet til mottak av tiltak
og stønader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti ser ikke på innføring
av velferdskontrakter som en helt ny ordning, men som et nytt begrep
for den mulighet forvaltningen i dag alt har til å knytte
vilkår til de tjenester, ytelser og tiltak som tilbys.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det i "individuell plan" ligger de samme plikter og rettigheter
for begge parter. "Individuell plan" er etter disse medlemmers syn
et godt innarbeidet begrep som gir NAV-kontorene de nødvendige
virkemidler og motparten den nødvendig klagerett og rettssikkerhet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sine respektive
partiers merknader om velferdskontrakter og vil fremheve at "individuell
plan" er et bedre begrep hvor man også unngår
juridiske konsekvenser.
Komiteen viser til
at tiltak og tjenester skal arbeidsrettes i større grad
enn før. Det vil innebære større grad
av individretting av tjenestene og større vektlegging av
såkalt restarbeidsevne.
Komiteen støtter at
virkemidler som tidligere har vært forbeholdt mottakere
av bestemte stønader, nå skal samles i ett sett
av virkemidler og i prinsippet åpnes for alle brukere av
NAV-kontorets tjenester. Det vil bidra til en individuell skreddersøm
som i langt større grad enn i dag tar utgangspunkt i den
enkeltes muligheter og ressurser.
Tre typer midlertidige stønader samles
til én. Komiteen viser til at dette vil
bidra til administrativ innsparing og styrke mulighetene for individuelle
tilpasninger.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser også til
at den nye kvalifiseringsstønaden med tilhørende
kvalifiseringsprogram, beregnet på sosialhjelpsmottakere
med små eller ingen rettigheter i folketrygden, utvider
velferdssamfunnets tilbud om bistand og kvalifisering til arbeidslivet
til nye grupper av stønadsmottakere.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
ser positivt på etablering av et nytt kvalifiseringsprogram
med tilhørende stønad for langtidsmottakere av
sosialhjelp.
Komiteen viser til
høringsbrev av 14. februar 2007 fra Arbeids- og
inkluderingsdepartementet, "Forslag om kvalifiseringsprogram med
tilhørende stønad i nytt kapittel 5A i sosialtjenesteloven"
med tilhørende høringsnotat. I notatet vises det
til gjeldende regler for klage på vedtak etter sosialtjenestelovens
kapittel 5A, og til at Regjeringen i denne omgang ikke vil fremme forslag
til endringer i gjeldende klageregler. Det innebærer at
enkeltvedtak etter nytt kapittel 5A kan påklages til fylkesmannen,
som kan prøve alle sider ved vedtaket, men bare overprøve
kommunenes frie skjønn, der skjønnet er åpenbart
urimelig. Regjeringen viser imidlertid til St.prp. nr. 46 (2004-2005)
Ny arbeids- og velferdsforvaltning. Der reises spørsmålet
om en eventuell utredning av et framtidig klage- og ankesystem, felles
for hele den nye arbeids- og velferdsforvaltningen. Regjeringen
viser videre til Ot.prp. nr. 47 (2005-2006) Om lov om arbeids- og
velferdsforvaltningen, der det fastslås at en eventuell
utredning først vil bli foretatt etter at Regjeringen har
tatt stilling til forslaget om en samordning av den kommunale sosial-
og helselovgivningen (jf. NOU 2004:18 Helhet og plan i sosial- og
helsetjenestene (Bernt-utvalget)). Komiteen avventer
Regjeringens endelige forslag til nytt kapittel 5A, som skal legges
fram for Stortinget våren 2007.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
viser til at innholdet i det nye kvalifiseringsprogrammet med tilhørende
kvalifiseringsstønad ligner mer på den nye midlertidige inntektssikringen
i folketrygdloven enn de tradisjonelle ytelsene etter lov om sosiale
tjenester.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmet fra Venstre, har merket seg at meldingen
påpeker at hensynet til den enkeltes rettigheter vil bli
ivaretatt gjennom saksbehandlingsprosedyrer, klageordninger mv.,
og vil fremheve viktigheten av dette.
I det påfølgende oppfølgingsarbeidet
må det gis lovmessige rammer for og utvikles gode faglige
metoder og redskaper for skjønnsutøvelsen i arbeids-
og velferdsforvaltningen, så vel som oppfølging
av resultatene av denne skjønnsutøvelsen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil særlig
påpeke at mye taler for å utvide dagens klageordning. Disse
medlemmer ber Regjeringen vurdere dette og melde tilbake
til Stortinget på egnet måte.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere å utvide
dagens klageordning for brukerne av NAV, og melde tilbake til Stortinget
på egnet måte."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre støtter Regjeringens utgangspunkt
om at Norge er mulighetenes samfunn som har en trygg økonomi
og en høy materiell velferd. Arbeidsløsheten er
for tiden lav, Norge har et høyt utdanningsnivå,
og relativt små forskjeller mellom folk. Slike forhold
skulle etter disse medlemmers mening være et
godt grunnlag for høy aktivitet og muligheter for de aller
fleste til å ha en god og verdig hverdag. Allikevel er
det et faktum at mer enn 700 000 personer i yrkesaktiv
alder, i et lite land som Norge, er avhengige av offentlige ytelser
til livsopphold og at pensjonister, som bare har minstepensjon å leve
av, ofte ikke nyter godt av de muligheter og den høye materielle
velferden flertallet i samfunnet kan glede seg over.
Disse medlemmer er stort sett
enige i Regjeringens vurderinger når det gjelder arbeidslinja
og at det er vesentlig for den enkelte og for samfunnet at alle som
har arbeidsevne, stor eller liten, deltar i arbeidslivet
og bidrar til å ta vare på seg og sine og til
samfunnet som helhet. Disse medlemmer vil imidlertid benytte
andre virkemidler enn de Regjeringen går inn for i St.meld.
nr. 9 (2006-2007) i flere sammenhenger for å fremme ansvar
hos den enkelte, redusere byråkrati og offentlige utgifter
og sørge for at midlene kanaliseres til tiltak og tjenester
som er effektive og målrettet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
opptatt av å sørge for at de som har et reelt behov
på grunn av sykdom, skade eller lyte, eller som av andre
grunner er ute av stand til å ta vare på seg selv, skal
motta de ytelser og tjenester de har behov for og i størst
mulig grad bli i stand til å klare seg selv og leve en
verdig tilværelse, også økonomisk. Disse
medlemmer mener også at de som ikke har andre inntekter
enn folketrygdens minstepensjon, har problemer med å ha
en verdig livssituasjon i Norge i dag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspatiet
og Høyre er fornøyd med opprettelsen av den
nye arbeids- og velferdsetaten NAV som skal gi brukerne bedre tilgjengelighet,
færre personer å forholde seg til i velferdssystemet
og bedre informasjon om rettigheter og plikter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at mulighetene til å vurdere brukernes behov og tilrettelegge
for effektive tiltak som kan bidra til rehabilitering/habilitering
raskest mulig vil være betydelig bedre når brukerens
situasjon kan vurderes under ett og sees i sammenheng. Derfor mener disse medlemmer at
også de kommunale sosialkontorene burde vært innlemmet
som en integrert del av NAV-kontorene, ikke bare i samlokalisering.
Disse medlemmer er
bekymret for at den nødvendige smidigheten mellom den statlige
og den kommunale delen av velferdskontoret kan bli vanskelig å gjennomføre
i praksis så lenge ansvaret hviler på to forskjellige
nivåer og forskjellige budsjetter.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Venstre, vil bemerke
at NAV-reformen er mer enn samlokalisering av statlige og kommunale
tjenester. Arbeids- og velferdsforvaltningen omfatter alle de oppgavene
som tidligere ble ivaretatt av Aetat og trygdeetaten og minimum
den økonomiske sosialhjelpen, som er kommunenes ansvar
etter sosialtjenesteloven. Kontoret skal med andre ord ivareta oppgaver
for Arbeids- og velferdsetaten og kommunenes oppgaver etter sosialtjenesteloven
kapittel 5. Der kommunen - etter avtale med Arbeids- og velferdsetaten
- har lagt andre oppgaver til kontoret, er også disse del
av arbeids- og velferdsforvaltningen lokalt. I tillegg kan kontoret
ha ytterligere kommunale tjenester i samme bygg (samlokalisering)
uten at disse inngår i arbeids- og velferdsforvaltningen.
Arbeids- og velferdsforvaltningen skal samles i felles lokale kontorer (NAV-kontorer)
slik at den enkelte bruker har ett sted å forholde seg
til. Førstelinjekontoret skal baseres på et forpliktende
samarbeid mellom stat og kommune nedfelt i lokale samarbeidsavtaler.
Samarbeidsavtaler og etablering av felles lokale kontorer har en
lovmessig forankring i lov om arbeids- og velferdsforvaltningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
vise til sine generelle merknader i Innst. S. nr. 180 (1995-1996)
til St.meld. nr. 35 (1995-1996) Velferdsmeldingen der Fremskrittspartiets
medlem hadde følgende merknad:
"Statens ansvar i velferdssamfunnet må etter
dette medlems mening være å sikre alle tilstrekkelig
helsetilbud, omsorg for eldre og funksjonshemmede, en rimelig alderspensjon,
samt sørge for tilstrekkelig utkomme for dem som pga. sykdom
eller funksjonshemming ikke er i stand til å forsørge
seg selv ved eget arbeid."
Og videre:
"Dette medlem mener at den foreliggende velferdsmelding
i for liten grad legger opp til at enkeltmennesket må ta
større ansvar for sin livssituasjon og sin velferd. Dette
medlem mener også at enkeltmennesket i større
grad må ta konsekvensene av egne valg."
Disse medlemmer er fortsatt av
en slik oppfatning og mener at dersom samfunnet skal ha muligheter til å gi
gode, riktige og tilstrekkelige ytelser og tjenester til dem som
har behov for det, må alle som har mulighet og evne til å være
yrkesaktiv og bruke sin arbeidsevne, stor eller liten, ha en selvfølgelig
plikt til det.
Disse medlemmer støtter
samlingen av medisinsk rehabilitering, yrkesrettet attføring
og midlertidig uførestønad til en samlet ytelse
som skal kunne ytes mer i samsvar med brukerens behov enn med spesielle rettigheter,
men vil ikke gå inn for velferdskontrakter og kvalifiseringsstønad
slik det er lagt opp til i meldingen. Disse medlemmer kommer
tilbake til de enkelte elementer i St.meld. nr. 9 (2006-2007) under
de respektive kapitler og punkter i innstillingen.
Komiteen vil understreke
at implementering av NAV-reformen i tråd med Stortingets
vedtak og forutsetninger, er nødvendig for at forslagene
i St.meld. nr. 9 (2006-2007) skal kunne gjennomføres. Tilbudet
i etaten skal være helhetlig. Det er for eksempel langt
fra tilstrekkelig kun å tilby en felles inngangsdør
til et kontor som fortsatt tilbyr en tredelt tjeneste. Fokuset i NAV-kontoret
skal rettes mot den enkelte brukers ressurser og behov. Dette vil
gi brukerne bedre forutsetninger for å komme i arbeid og
meningsfylt aktivitet, men for å lykkes er det nødvendig
med kompetansehevende og kulturbyggende tiltak i arbeids-
og velferdsforvaltningen. Komiteen vil fremheve de ansatte
ved NAV-kontoret som en svært viktig ressurs, og påpeke
viktigheten av at den enkelte ansatt føler seg inkludert
i det omfattende reformarbeidet. Et viktig suksesskriterium for
reformen er engasjerte og motiverte medarbeidere. I den sammenheng
er det ikke minst viktig at reformarbeidet skjer i henhold til fastlagte
tempoplaner.
Komiteen viser til at meldingen
legger opp til økt bruk av skjønnsutøvelse
i arbeids- og velferdsforvaltningen. Etter komiteens mening
er det hensiktsmessig å gi NAV-kontoret mer smidige rammer
for valg av tilbud og tiltak. Dette vil gjøre arbeidet
mer individrettet og resultatorientert. Samtidig er en slik endret arbeidsmåte
utfordrende i et rettssikkerhets- og likebehandlingsperspektiv.
Den enkelte bruker vil kunne komme i en vanskelig situasjon dersom
for eksempel samhandlingen med saksbehandleren er dårlig.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Regjeringen har varslet en gjennomgang av legenes rolle
som en del av oppfølgingen av Uførepensjonsutvalget. Flertallet viser
videre til behandlingen av Dokument nr. 8:106 (2005-2006), til at
kravet om aktivitet er sentralt i avtalen om inkluderende arbeidsliv
(IA-avtalen) og at dette er presisert ytterligere gjennom endringene
i sykmeldingsreglene som trådte i kraft 1. mars
2007.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til
at meldingen beskriver legenes sentrale rolle når stønader
utløses, men inneholder ikke forslag for ytterligere å ansvarliggjøre
legene i deres arbeid.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener at Regjeringen er
defensiv hva gjelder legenes arbeid og viser til sine merknader
om dette i Budsjett-innst. S. nr. 15 (2006-2007).
Komiteen vil fremheve
at forslagene i meldingen, samt den vedtatte NAV-reformen, innebærer
vesentlige omveltninger på det velferdspolitiske området.
Det er viktig med fortløpende evalueringer for å sikre
at vedtatte tiltak virker i tråd med intensjonene, og for å avdekke
mulige uønskede effekter. Komiteen forutsetter
grundige tilbakemeldinger i fremtidige budsjettdokumenter som viser
utviklingen i arbeids- og velferdsforvaltningen, samt i hvilken
grad de nye arbeidsredskapene som nå vedtas gir ønsket
effekt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser for øvrig til sine
utdypende merknader senere i innstillingen om blant annet velferdskontrakt,
kvalifiseringsprogram, arbeidsevnevurdering, ny stønad
for tidsbegrenset inntektssikring i folketrygden, samt forslag om
tidsubestemt lønnstilskudd.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre er i all hovedsak positiv
til meldingens hovedinnhold. Disse medlemmer understreker
at hver enkelt borgers mulighet til å skape og leve det
gode liv for seg og sine er målet for samfunnsutviklingen.
Mennesker er ulike og trenger ulike løsninger. Velferdstilbudene
må alltid bygge på respekt for det enkelte menneskets
integritet, og i størst mulig grad tilpasses den enkeltes ønsker
og behov. For disse medlemmer handler velferdspolitikk
om en sterk offentlig velferdsstat som gir like muligheter, og tør å prioritere
dem som trenger det mest. Disse medlemmer har merket
seg at Regjeringen viderefører arbeidet med NAV-reformen,
som ble vedtatt og igangsatt under Samarbeidsregjeringen, der Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre var med. En vellykket reform vil
være en viktig forutsetning for en bedre og mer målrettet
velferdspolitikk, særlig overfor dem som trenger det mest. Disse
medlemmer har merket seg at Arbeiderpartiets motstand mot
"skreddersøm" er forlatt, og at Regjeringen i meldingen åpner for
mer fleksible ordninger og individuelle tilpasninger.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at universelle ordninger med muligheter for gode, individuelle
tilpasninger er hovedformålet med den nye reformen.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstrepart, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser til det selvfølgelige i
at alle er likeverdige borgere, men at målet om likhet
i resultat noen ganger nødvendiggjør bruk av positiv
forskjellsbehandling, for å motvirke faktisk diskriminering
i arbeidslivet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre støtter ikke forslaget om
kvotering av innvandrere og funksjonshemmede, da dette er likeverdige
borgere. Det er svært viktig at begge grupper lettere kommer
inn på arbeidsmarkedet, men disse medlemmer ønsker å ta
i bruk andre virkemidler enn kvotering for å få dette
til.
Komiteens medlem fra Venstre er
positiv til ordningen med tidsubestemt lønnstilskudd, både
for å sikre de som er i ferd med å falle ut av
arbeidsmarkedet på grunn av sykdom eller andre årsaker,
og for å gi mer fleksible muligheter til de som er ute
av arbeidsmarkedet.
Dette medlem viser til at Venstre
har som mål å innføre en borgerlønn,
en garantert minsteinntekt for alle som av ulike årsaker
ikke kommer inn i det ordinære arbeidslivet og dermed ikke
kan forsørge seg selv. Samtidig skal ikke en ordning med
borgerlønn føre til passivisering og hindre aktiv
jobbsøking for mottakerne. Tilknyttet borgerlønn
skal det være en personlig handlingsplan som bør
være vidt definert. Den enkelte bruker skal selv være
med å sette et mål for sin aktivitet, som ikke
må være ensbetydende med lønnsarbeid, men
kan romme en type aktivitet som gir den enkelte mulighet til å hjelpe
seg selv til en bedre eller mer stabil tilværelse.
Dette medlem mener Venstres løsning
med borgerlønn vil bidra til å hindre at folk
føler seg som klienter, motvirke passivitet, samt gjøre
det enklere for den enkelte å vite hva man har krav på av
minimalytelser fra det offentlige. Borgerlønnen skal ligge
på 2,5 G og regnes som skattbar inntekt. Borgerlønn
skaper mer verdighet og rettferdighet i sosialpolitikken fordi det åpner
for mer individorienterte løsninger som er Venstres visjon.
Ulike mennesker med ulike problemer krever nye og individuelle løsninger.
Dette medlem fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen iverksette
en prøveordning i regi av den nye Arbeids- og velferdsetaten
som gir langtidsmottakere av sosialhjelp rett til en borgerlønn
på 2,5 G. I første omgang bør
prøveprosjektet utføres i 10 ulike kommuner innenfor
en ramme på 60 mill. kroner i året."
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Venstre, viser
til forslagene i meldingen om ny midlertidig inntektssikring i folketrygden
og nytt kvalifiseringsprogram med stønad til langtidsmottakere
av sosialhjelp med små eller ingen rettigheter i folketrygden.
Etter flertallets mening vil disse ordningene, kombinert
med tiltak tilpasset den enkeltes egne ressurser, bygd på prinsippet
om velferdskontrakt, med gjensidige rettigheter og plikter i forholdet
mellom bruker og forvaltning, være et bedre virkemiddel
i arbeidet med å bekjempe fattigdom enn en borgerlønn
uten slik tydeliggjøring av plikter og rettigheter. Målet
med den nye reformen er å sikre at flere kan bygge seg
en framtid utenfor fattigdom, basert på inntekt av eget
arbeid. Tiltakene i den tilhørende individuelle planen
skal tilpasses den enkeltes utgangspunkt. Det vil omfatte tiltak
og tjenester fra flere sektorer, også tiltak fra behandlingsapparatet
for rus-misbrukere. Flertallet understreker også at
det fortsatt skal være slik at universelle ordninger skal
sikre inntekt for dem som av ulike grunner ikke har mulighet til å forsørge
seg ved inntekt av eget arbeid.
Under dette punktet blir det i meldingen redegjort nærmere
for blant annet:
– Samfunnsøkonomiske
utviklingstrekk og langsiktige utfordringer, herunder nærmere
om betydningen av arbeidstilbudet for bærekraften i offentlige finanser.
– Utviklingstrekk i arbeidsmarkedet,
herunder mange deltar i arbeidslivet, arbeidstiden er redusert samt
høykonjunktur.
– Store bevegelser i arbeidsmarkedet.
– Arbeid og fordeling.
– Samfunnsmessige utviklingstrekk,
herunder om globalisering og økt omstilling samt teknologisk utvikling
og ny arbeidsorganisering.
– Kunnskap og kompetanse i arbeidslivet,
herunder om økt utdanningsnivå i befolkningen,
utdanning og yrkesdeltakelse, ungdom med risiko for å falle ut
av arbeidsmarkedet, kompetansekrav i arbeidslivet og opplæring
i arbeidslivet.
– Arbeidsliv og familieliv, herunder
om nye familie- og samlivsformer.
– Nærmere om innvandring
og arbeidsinnvandring, herunder om arbeidsmarkedssituasjonen for
førstegenerasjonsinnvandrere og for etterkommere.
I sin oppsummering uttaler Regjeringen blant
annet at arbeidskraften er vår viktigste ressurs, og en
god utnyttelse av arbeidskraften er den beste garantien for at velferdssamfunnet
kan videreutvikles og forbedres.
Ytre rammevilkår som globalisering
med økt konkurranse og teknologisk utvikling bidrar til
endrede rammevilkår for bedrifter og arbeidsplasser. Dette
gir forskyvninger i næringsstruktur, arbeidsorganisering og
virksomhetenes kunnskapsbehov. Økt omstillingstakt på arbeidsplassene
medfører økende grad av jobbskifter. De aller
fleste som melder seg arbeidsledige er i ny jobb kort tid etterpå.
Enkelte har imidlertid problemer med å komme i ny jobb
etter en ufrivillig avgang. Økt omstilling i arbeidslivet
er ofte belastende for den enkelte. Dette kan føre til
langtidsfravær og varig utstøting til ulike trygdeytelser.
Økende sysselsetting og deltakelse
i arbeidslivet har gått sammen med økende sykefravær
og en økende andel av personer i yrkesaktiv alder på trygd.
Endringer i befolkningsstrukturen med stadig flere eldre og personer
med opparbeidede rettigheter kan forklare deler av økningen
av antall personer på trygdeytelser, men også en
rekke strukturelle forhold kan bidra til å forklare disse
utviklingstrekkene. Potensialet for økt yrkesdeltakelse
ligger særlig hos eldre, innvandrere og uføretrygdede.
Utdanningsnivået i befolkningen har økt,
men behovet for kontinuerlig etter- og videreutdanning vokser i takt
med endringen i arbeidslivet. For enkelte vil manglende
eller utdatert kompetanse i forhold til hva som etterspørres
i arbeidsmarkedet bidra til at de har problemer med å få eller
beholde en tilknytning til arbeidslivet. Disse er viktige
målgrupper for den nye arbeids- og velferdsforvaltningen.
Arbeidstilbudet har stor betydning for offentlige
inntekter, og for det offentlige velferdstilbudet. En høy yrkesdeltakelse
innebærer at en stor del av befolkningen i yrkesaktiv alder
har inntekt av eget arbeid og opptjener trygderettigheter. Personer
som faller ut av arbeidslivet på grunn av sykdom eller
andre grunner har derfor fortsatt økonomisk trygghet og
slipper å leve på privat forsørgelse.
Aldringen av befolkningen betyr at det i fremtiden vil
bli et økende behov for å yte tjenester og omsorg
for den delen av befolkningen som ikke deltar i arbeidslivet.
Det kan gi knapphet på arbeidskraft i årene fremover.
En politikk som bidrar til at marginale og utsatte personer kommer
i jobb vil bidra til å fremme samfunnsmessige velferdsmål
og tilfredsstille mange personers ønsker og ambisjoner
om delta i ordinær sysselsetting.
Yrkesdeltakelsen blant personer med innvandrerbakgrunn
er lavere enn i befolkningen ellers. Innvandrerne utgjør
en underutnyttet ressurs i arbeidsmarkedet. God integrering av innvandrerbefolkningen
i arbeidsmarkedet er viktig både for den enkelte og for
samfunnet.
Om lag 700 000 personer i yrkesaktiv
alder er til enhver tid borte fra arbeidslivet og mottar livsoppholdsytelser
fra det offentlige på grunn av problemer knyttet til sykdom,
arbeidsledighet eller sosiale forhold.
Det blir i meldingen redegjort nærmere
for blant annet:
– Arbeidsledighet
- utvikling i antall mottakere av dagpenger.
– Mottakere av økonomisk
sosialhjelp, herunder langtidsmottakere av sosialhjelp samt ungdom, arbeidsløshet
og marginalisering.
– Mottakere av helserelaterte
stønader, herunder sykefravær, rehabiliteringspenger
og attføringspenger, samt uføreytelser. Sistnevnte
redegjør for varighet på andre helserelaterte
stønader før innvilgelse av en uføreytelse
og overganger fra helserelaterte ytelser.
– Lange og sammensatte stønadsforløp,
herunder analyser av forløp som starter med arbeidsledighet, helseproblemer
eller et sosialt problem, sykepenger, arbeidsledighet, sosialhjelp.
I tillegg kommer attføring og overgang til arbeid.
– Generelle trekk ved de helserelaterte
ordningene, herunder sykefravær og uførepensjonering
fordelt på alder, vekst i andel yngre mennesker på helserelaterte
ytelser, kjønnsforskjeller i sykefravær og uførepensjonering,
diagnoser og sykefravær/uførepensjonering
(muskel- og skjelettlidelser, psykiske lidelser samt sykefravær
og rusmiddelproblematikk), sykefravær og uførepensjonering
- næringsvise variasjoner og geografiske variasjoner (innvandrere
og uførepensjonering) samt sosial ulikhet og helse.
– Hvilke forhold kan forklare
utviklingen i sykefravær og uførepensjonering,
herunder alderssammensetningen, helseforhold/helsetilstand,
betydningen av arbeidsmiljø og arbeidsvilkår,
ned-bemanning, omstillinger og sykefravær/uførepensjonering,
arbeidsledighet og sykefravær/uførepensjonering,
regelendringer mv. og uføretilgang samt normer og holdninger
til trygd og arbeid.
– Familieytelser, herunder ytelser
til enslige forsørgere og mottakere av fødsels-
og adopsjonspenger (foreldrepenger).
– Forekomst av og utvikling i
lavinntekt.
I sin oppsummering uttaler Regjeringen blant
annet at et betydelig antall personer i yrkesaktiv alder til enhver
tid er borte fra arbeidslivet og mottar livsoppholdsytelser fra
det offentlige på grunn av sykdom, arbeidsledighet eller
sosiale forhold. Det meste av veksten har skjedd i form
av økt sykefravær og uførepensjonering.
Særlig alvorlig er det store omfanget av uførepensjonering,
ikke minst i yngre aldersgrupper, fordi det stiller personer varig
utenfor arbeidslivet.
Arbeidsledigheten har gått ned den
senere tiden, og de aller fleste som blir ledige kommer relativt
raskt tilbake i arbeid. Samtidig har andelen langtidsledige med en
sammenhengende ledighetsperiode på over et halvt år
gått litt opp. Undersøkelser viser at personer
med svært langvarig ledighet oftere har helsemessige og/eller
sosiale problemer.
I de senere årene har antall sosialhjelpsmottakere
ligget stabilt. Om lag halvparten var i 2005 langtidsmottakere med
en sammenhengende stønadsperiode på over 1/2 år.
I underkant av halvparten av langtidsmottakerne hadde sosialhjelp
som hovedinntekt. Arbeidslivstilknytningen for denne gruppen er
lav. Mange langtidsmottakere av sosialhjelp har relativt omfattende
helseproblemer, særlig psykiske plager. Personer som mottar
sosialhjelp i ung alder har større problemer på arbeidsmarkedet
senere i livet enn andre grupper.
Antallet som mottar ulike helserelaterte ytelser
har økt betydelig over lengre tid. Sykefraværet
ser nå ut til å øke igjen. Også varigheten
av fraværene ser ut til å øke. Den relative
veksten i helserelaterte ytelser har vært særlig
høy i de yngste aldersgruppene, men gjør seg gjeldende
i alle aldersgrupper, bortsett fra de eldste yrkesaktive, som i økende
grad går over på AFP.
Mange av de som uførepensjoneres har
en lang stønadshistorie bak seg. Det er en sterk sammenheng
mellom lengden på den passive stønadsperioden
og varig arbeidslivstilknytning. Det er et betydelig problem at mange
mottar midlertidige sykdomsrelaterte stønader eller økonomisk
sosialhjelp i lang tid før aktive arbeidsrettede tiltak
settes inn. En del har svært sammensatte stønadsforløp,
ofte med tilbakefall og flere stønadsperioder på samme
ytelse. Oppfølging og attføring synes i mange
tilfeller å bli satt i verk for sent i prosessen og er
for lite koordinert.
De som starter et stønadsforløp
som følge av et sosialt problem (økonomisk sosialhjelp)
synes å ha større problemer med å komme
i arbeid sammenlignet med de som kommer inn i stønadssystemet
på grunn av arbeidsledighet (dagpenger) eller et helseproblem (sykepenger).
De som starter et stønadsforløp med sosialhjelp
er gjennomgående yngre og har mindre yrkeserfaring enn
de som i utgangspunktet har et ledighets- eller et helseproblem
Det er betydelig grad av usikkerhet knyttet
til videre forløp etter iverksetting av attføring.
Mange går tilbake til nye utredninger eller nye runder
med midlertidige stønader. I tillegg til sen iverksetting
av tiltak er dette en viktig forklaring på langvarige stønadsforløp.
Forbruket av livsoppholdsytelser varierer etter
individuelle kjennetegn og sosial status mv. Kvinner har høyere
sykefravær enn menn, også ved kontroll for svangerskapsrelatert
sykdom. Det er klare kjønnsforskjeller i bruk av attføringstiltak.
Langtids sosialhjelpsmottakere skiller seg fra
befolkningen for øvrig ved at yngre aldersgrupper og ikke-vestlige
innvandrere er overrepresentert, de har et lavere utdanningsnivå,
og det er en overvekt av menn.
Sannsynligheten for å bli uførepensjonert
er større for kvinner enn for menn, den øker med
stigende alder og er høyere blant innvandrere fra Nord-Afrika
og Midt-Østen enn blant andre innvandrergrupper og etniske
nordmenn. Sannsynligheten for uførepensjonering er også høyere
blant de med lav utdanning, og er spesielt høy i enkelte
tjenesteytende yrker.
Muskel- og skjelettlidelser og psykiske lidelser
er de hyppigst forekommende diagnosegruppene innenfor de helserelaterte
ordningene. Psykiske problemer sammen med problemer knyttet til
rusmiddelmisbruk ligger ofte til grunn for behovet for økonomisk
sosialhjelp. Det har vært en markant vekst i andelen sykefraværstilfeller
med en psykisk diagnose de senere årene. Det er grunn til å tro
at rusmiddelmisbruk er en årsak til sykefravær
og uførhet som i mange tilfeller skjules bak mer sosialt
akseptable diagnoser.
Det finnes ingen entydig forklaring på den
betydelige veksten i helserelaterte ytelser. Men også kontrollert for
alder har uførhet og sykefravær økt betraktelig. Økningen
har kommet på tross av at det ikke er tegn som tyder på noen
klar svekkelse i befolkningens helsetilstand.
Regelendringer, skjerpede krav både
til leger, arbeidsgiverne og den enkelte stønadsmottaker,
mer bruk av aktive tiltak og attføring mv. har påvirket
forbruket av livsoppholdsytelser i ulik grad. Samtidig kan en se
en tendens til forflytning av problemer fra ett område
til et annet dersom det ikke skjer en koordinert og samtidig innsats
på flere områder.
Forholdet mellom helse og trygdeforbruk er også avhengig
av hva som skjer i arbeidslivet. Det er grunn til å anta
at økt omstillingstakt i økonomi og arbeidsliv har
medført helsemessige og andre belastninger for flere arbeidstakere
og trolig har bidratt til økt uførepensjonering.
Arbeidsmiljøfaktorer, både fysiske og psykososiale
faktorer, synes i hovedtrekk å ha endret seg relativt lite.
Også endringer i familiemønstre med økning
i antall samlivsbrudd kan ha hatt en viss betydning for vekst i
sykefravær og uførepensjonering.
Veksten i antallet personer med livsoppholdsytelser kan
dermed reflektere grunnleggende verdi- og holdningsmessige endringer
i samfunnet og synes å ha sammenheng med utviklingstrekk
både i arbeidsliv, i familiemønstre, i organisering
og innretning av det samlete velferdstilbudet. Det kan tyde på at
det samlede velferdstilbudet ikke er godt nok innrettet i forhold
til behovet for bistand blant enkelte grupper, og at det ikke i
tilstrekkelig grad ivaretar og fremmer målet om arbeid.
Når det gjelder innvandrerbefolkningen
i Norge, så utgjorde den ved inngangen til 2006 ca. 387 000
personer, dvs. 8,3 pst. av befolkningen. Det er relativt mange unge
voksne sammenlignet med resten av befolkningen. En stor del av innvandringen
til Norge består av flyktninger, 117 000 dvs.
2,5 pst. av den totale folkemengden. Mange innvandrere har kort
botid i landet. Ca. 100 000 personer har innvandret mellom
2001 og 2005.
Det redegjøres i meldingen nærmere
for blant annet:
– Status
i dag når det gjelder: sysselsetting, arbeidsledighet,
personer utenfor arbeidsstyrken, innvandrebefolkningen og økonomisk
utsatthet.
– Eksisterende ordninger og tiltak
blir redegjort for, herunder introduksjonsordningen for nyankomne, opplæring
i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere, forsøket
Ny sjanse, arbeids- og velferdsetatens tiltak, grunnskoleopplæring
for voksne samt innvandrere og attføring, samt diskrimineringsloven.
– Utfordringer, herunder lav utdanning
og svake grunnleggende ferdigheter, godkjenning av utenlandsk høyere
utdanning, yrkesprøving for de med kompetanse på videregående
skoles nivå, rekruttering og diskriminering i arbeidslivet,
etablering av egne arbeidsplasser, økt likestilling: Flere
innvandrerkvinner i arbeid samt å unngå at dårlige
levekår videreføres til neste generasjon.
Personer med nedsatt funksjonsevne er en viktig
ressurs for arbeidsmarkedet. De har kompetanse og ressurser som
det er viktig å få nyttiggjort og tatt i bruk
i arbeidslivet. Samtidig er det store individuelle forskjeller i
den enkeltes kompetanse, ressurser og konkrete livssituasjon. Langt
fra alle har redusert funksjonsnivå og bistandsbehov i
forhold til arbeidslivet.
I meldingen redegjøres det nærmere
for blant annet:
– Situasjonen
på arbeidsmarkedet for personer med nedsatt funksjonsevne,
de som ønsker arbeid samt utdanningsnivå.
– Nærmere om iverksatte
strategier og ordninger, herunder en aktiv arbeidsmarkedspolitikk,
tilgjengelighet og likestilling, lovgivning om vern mot diskriminering,
Syse-utvalget, tilrettelegging i arbeidslivet, opptrappingsplanen
for psykisk helse, tiltaksplan for å rekruttere personer
med nedsatt funksjonsevne til staten samt strategiplan for familier
med barn med nedsatt funksjonsevne.
– Utfordringer.
– Spekteret av virkemidler.
I sin oppsummering uttaler Regjeringen blant
annet at Norge står foran en betydelig omlegging av arbeids- og
velferdspolitikken med implementeringen av arbeids- og velferdsforvaltningen.
Det er behov for å vurdere å forsterke eksisterende
virkemidler og ta i bruk nye virkemidler og strategier på enkelte
områder for å støtte opp om reformens
mål om å få flere i arbeid. Det legges
til grunn at det hovedsakelig skal være en felles arbeidsmarkedspolitikk
og felles virkemiddelmeny som skal kunne tas i bruk for alle gjennom
mest mulig universelle løsninger. Det er behov for et bredt spekter
av arbeidsrettede tiltak og tjenester. Hvilke virkemidler som skal
nyttes overfor den enkelte må ta utgangspunkt i individuelle
behov. De omfattende endringer i virkemidlene som foreslås
kommer også innvandrerbefolkningen og personer med nedsatt
funksjonsevne til gode. Det knytter seg imidlertid særskilte utfordringer
til innvandrerbefolkningen og personer med nedsatt funksjonsevne
som på hvert av områdene krever særskilte
tiltak for å støtte opp om reformens formål
om å få flere i arbeid.
Det er svært viktig å øke
yrkesdeltakelsen blant ikke-vestlige innvandrere. Lav kompetanse
og svake grunnleggende ferdigheter i forhold til arbeidsmarkedets krav
er en viktig utfordring, og tilsier at mange vil kunne ha behov
for tilpasset opplæring og særskilt bistand for å komme
over i varige arbeidsforhold. Forskjellige former for diskriminering
på arbeidsmarkedet hindrer en god bruk av innvandrerbefolkningens
ressurser og tilsier større fokus på en bevisst
og aktiv rekrutteringspolitikk blant alle arbeidsgivere. Godkjenningsordninger
for utenlandsk utdanning er et viktig element for arbeidslivets
bruk av innvandrernes kompetanse. Økt deltakelse i arbeidslivet
blant kvinner er viktig både for å bidra til økt
likestilling og for å bekjempe dårlige levekår
blant ikke-vestlige innvandrere.
Sysselsettingen blant personer med nedsatt funksjonsevne
er betydelig lavere enn i befolkningen sett under ett. Hittil har
man i stor grad vektlagt utdanningsrelaterte virkemidler, mens virkemidler
rettet mot arbeidsgiver for å lette inngangen til arbeidslivet
har vært brukt i noe mindre grad. Å sikre unge
med nedsatt funksjonsevne innpass i arbeidslivet bidrar til å hindre at
enkelte unødig ender opp på uføreytelser.
En styrket rekruttering av personer med nedsatt funksjonsevne bidrar
også til å sikre økt tilgang på arbeidskraft
i årene som kommer.
Meldingen omtaler her prinsipper for og hovedtrekk ved
organiseringen av den nye arbeids- og velferdsforvaltningen. Den
beskriver roller, oppgaver og utfordringer knyttet til samarbeid
med myndigheter på andre samfunnssektorer som i særlig
grad berører arbeids- og velferdsforvaltningens oppgaveløsning
og måloppnåelse. Det gjelder samarbeid med arbeidsmiljømyndighetene,
helsetjenesten - både den kommunale helsetjenesten og spesialisthelsetjenesten
med særlig vekt på legens rolle som premissleverandør
ved tildeling av trygdeytelser - samt utdanningsmyndighetene og
kriminalomsorgen.
I sin oppsummering uttaler Regjeringen blant
annet at etablering av en ny arbeids- og velferdsforvaltning er et
av hovedgrepene i arbeidet med å utvikle en helhetlig arbeids-
og velferdspolitikk. En reorganisering av arbeids- og velferdsforvaltningen
er samtidig en viktig forutsetning for å oppnå en
bedre og mer effektiv virkemiddelbruk i tråd med de endringer
og forslag som fremmes i meldingen.
Målet om å få flere
i arbeid og færre på passive stønader
kan imidlertid ikke nås uten et løpende samvirke mellom
arbeids- og velferdsforvaltningen og det arbeidet som utføres
av arbeidsgivere og arbeidstakere, partene i arbeidslivet og andre
myndigheter.
Arbeidstilsynet og Arbeids- og velferdsetaten
har funksjoner og oppgaver knyttet til å hindre at personer som
er i arbeid blir syke og støtes ut av arbeidslivet. Begge
etater forvalter lovregler på området, men har ulike
hovedvirkemidler. For å sikre en mest mulig samordnet innsats
for å forebygge sykefravær og utstøting har
departementet etablert et prosjekt for å tydeliggjøre ansvarsforholdene
mellom etatene og mellom etatene og virksomhetene.
Helse- og sosialtjenesten skal samarbeide med arbeids-
og velferdsforvaltningen, blant annet i behandlings- og rehabiliteringsprosesser
hvor brukeren har arbeid som mål. Styrket kvalitet, kompetanse
og kapasitet i helsetjenestens rehabiliteringsarbeid kan bidra til
at flere blir i stand til å mestre deltakelse i arbeidslivet.
Legen har en nøkkelrolle som premissleverandør
for Arbeids- og velferdsetatens vedtak om tildeling av trygdeytelser
til enkeltpersoner. Sikring av god medisinsk dokumentasjon og gode
faglige vurderinger som grunnlag for de vedtak som fattes er viktig.
Gjennom Opptrappingsplanen for psykisk helse og Helse- og omsorgsdepartementets
forslag i 2007-budsjettet til en strategiplan for arbeid og psykisk
helse, vil mennesker med psykiske lidelser få bedre muligheter
til å utnytte egen arbeidsevne.
Utdanning har stor betydning for enkeltpersoners yrkesaktivitet
og inntekt, og sannsynligheten for å være sysselsatt øker
sterkt med økende utdanningsnivå. Det er en betydelig
andel som mangler viktig kompetanse eller som ikke makter å gjennomføre
en ordinær videregående opplæring. Samspillet
mellom utdannings- og arbeidsmarkedsmyndighetene kan være
av vesentlig betydning når det gjelder å gjennomføre
tiltak mot utsatte grupper. Å nå målgruppene
i risikosonene for langvarige ledighetsperioder og varig utstøting,
kan gi betydelige gevinst for både den enkelte og for samfunnet
generelt.
Et tett samarbeid mellom arbeids- og velferdsforvaltningen,
den enkelte kommune og Kriminalomsorgen, er viktig for at domfelte
og varetektsinnsatte skal sikres tilgang og rettigheter til det
samlede tjenestespekter og derved styrke sin tilknytning til arbeidsmarkedet.
Under dette punktet gjennomgås hovedtrekk
ved dagens arbeidsrettede tjenester og tiltak for å hjelpe personer
som har behov for bistand for å komme inn i eller fortsatt
kunne delta i arbeidslivet. De viktigste tjenestene og tiltakene
som Arbeids- og velferdsetaten og sosialtjenesten i kommunene har
ansvaret for beskrives. Tiltakene er tallrike og varierte, og drives
ofte i samarbeid mellom de nevnte etatene, utdanningsetatene, helsetjenestene,
arbeidsgivere med flere. NAV-reformen vil gi organisatoriske rammer
for mer effektive arbeidsmåter, og bedre koordinering av
tjenester og tiltak tilpasset behovene til den enkelte.
Regjeringen viser i sin oppsummering til at
muligheten for ulike typer tiltak og tjenester i praksis har vært knyttet
til rettigheter til bestemte ytelser. Dette har i enkelte tilfeller
begrenset tilgangen på hensiktsmessige tiltak. Dessuten
har det ført til at hvilken type livsoppholdsytelse en
har og lengden på den, i stor grad har vært styrende
på servicen til brukerne. Det finnes allerede i dag samarbeidsrutiner
for å komme rundt noen av disse begrensningene, og samarbeidet
mellom etatene har vært omfattende.
En ytelse fra folketrygden åpner muligheter
for andre tiltak enn det økonomisk sosialhjelp gjør,
der sosialhjelpsmottakeren er avhengig av at akkurat den kommunen
har relevante tiltak å tilby. Men også mellom
de ulike områdene i folketrygdloven finner en slike forskjeller.
Rehabiliteringspenger forutsetter andre tiltak enn det for eksempel
attføring og sykepenger gjør, selv om utfordringene
som brukerne har, kan være nokså like. Men kanskje
viktigere er den styrende funksjonen de enkelte ytelsene har på arbeidet
i etatene. Ønsket om tidligere intervensjon og regelmessig
oppfølging kan ha vært hemmet av krav til å være
kvalifisert for ulike ytelser.
Dette punktet i meldingen har også sammenfattet evalueringer
og erfaringer med tiltaksnivået, utformingen av tiltak
og tjenester og tilpasning av dem. Evalueringer har en sentral plass
i utviklingen av gode tiltak og tjenester og i utvikling av kunnskap
om hvordan tiltak best kan tilpasses individuelle behov og forutsetninger.
Folketrygdens formål er å gi økonomisk
trygghet ved å sikre inntekt og kompensere for særlige
utgifter ved arbeidsløshet, svangerskap, fødsel
og adopsjon, aleneomsorg for barn, sykdom og skade, uførhet,
alderdom og dødsfall. Folketrygden er i utgangspunktet
en sosialforsikring ved at retten til ytelsene er knyttet til tidligere
inntekt og opptjente pensjonspoeng, men det gis også ytelser
til personer som ikke har vært i arbeid. Folketrygdens
forvaltere skal ikke være passive utbetalere av ytelser,
men bidra til at den enkelte i størst mulig grad skal kunne
klare seg selv i arbeids- og dagliglivet. For flere av ytelsene
har det derfor vært viktig at ytelsen utformes slik at
den sikrer at den enkelte stønadsmottaker stimuleres til å søke
arbeid. Det er blitt lagt større vekt på arbeidsrettet
aktivitet, samtidig som det har vært et sterkere fokus
på overgang fra passive til aktive trygdeytelser.
I meldingen blir det redegjort nærmere
for:
– Helserelaterte
ytelser, herunder sykepenger, rehabiliteringspenger, ytelser under
yrkesrettet attføring, tidsbegrenset uførestønad
samt uførepensjon.
– Arbeidsrelaterte ytelser, herunder
dagpenger under arbeidsløshet, stønad til livsopphold
mv. til tiltaksdeltaker (individstønad), stønad
til helt ledige som har avsluttet lang dagpengeperiode (ventestønad), ventelønn
samt vartpenger.
– Andre midlertidige ytelser,
herunder stønad til enslig mor eller far (overgangsstønad),
ytelser til gjenlevende ektefelle, ytelser til tidligere familiepleier, introduksjonsstønad
samt økonomisk sosialhjelp.
– Aktivitetskrav.
– Forholdet til tjenestepensjon.
– Behovsprøvde stønader,
herunder bostøtte og behovsprøvd forsørgingstillegg.
– Nærmere om skatteregler
for de ulike ytelsene, herunder skattebegrensningsregelen,
særfradrag for uførhet samt særskilte
regler for enslige forsørgere.
– Viktige endringer som er gjennomført
i inntektssikringsordningene, herunder endringer i inngangsvilkårene
i de helserelaterte ytelsene, endringer i varigheten, styrkede aktivitetskrav
i ytelsene og arbeidsretting av ytelsene.
I sin oppsummering viser Regjeringen til blant
annet at det i dag finnes en rekke ytelser som dekker midlertidig
tap i inntekt som skyldes helseproblemer, arbeidsløshet
eller omsorg for små barn. Hovedformålet om å sikre
midlertidig inntektsbortfall løses i hovedsak på en god
måte innenfor de ulike ordningene.
De mange inntektssikringsordningene er både
komplekse og ressurskrevende å administrere og de inneholder
i tillegg en del utilsiktede stønadsfeller. Det er nødvendig å se
nærmere på inntektssikringsordningene for å legge
til rette for økt overgang til arbeid, en mer effektiv
forvaltning, og for å kunne bruke mer av de administrative
ressursene på bedre oppfølging av den enkelte
mottaker.
I dag finnes det en rekke ytelser som i mange
tilfeller vil avløse hverandre i tid. Selv om en del av
ulikhetene i livsoppholdsytelsene er velbegrunnet, er andre mer utilsiktet.
Ulikheter har oppstått ved at det er gjort endringer i
enkeltytelser uten at det samtidig er tatt stilling til om tilsvarende
endringer burde gjøres i de andre ytelsene. Andre har oppstått
som følge av at ytelsene har vært administrert
av ulike etater som har hatt ulike administrative rutiner.
Mange ulike strategier og tiltak har vært
prøvd for å begrense tilstrømningen til
uførepensjon uten å ha gitt ønskede og
varige resultater. Det er gjort en rekke endringer for å arbeidsrette
folketrygdens midlertidige livsoppholdsytelser. Dette har likevel
ikke gjort noe med de mer grunnleggende utfordringene i dagens regelverk.
Regelverket er fortsatt splittet i mange ytelser som hver tar fatt
i en begrenset del av de problemene stønadsmottakerne har
med å komme i eller tilbake til arbeid. Dagens helserelaterte
ytelser fokuserer sterkt på brukerens begrensninger, og
ikke på mulighetene.
Med få unntak, er ikke regelverket
for ytelsene til hinder for at det settes i gang nødvendig
oppfølging og tiltak uavhengig av hvilken ytelse personen
mottar. Dagens oppdeling av inntektssikringssystemet i mange ulike
ytelser som hver for seg har en klar tidsbegrensning, har imidlertid
ført til at oppfølging og tiltak i praksis har
blitt nært koblet mot livsoppholdsytelsen, fremfor mot
stønadsmottakers behov. Dette er blitt forsterket ved at
ulike etater har hatt ansvaret for de ulike ytelsene. Alt dette
bidrar til å forsinke arbeidet med å få stønadsmottaker
i stand til å forsørge seg selv ved arbeid, eller
klare seg best mulig i dagliglivet, og vil kunne føre til
at stønadsforløpene blir så lange at
dette i seg selv vil kunne bidra til å redusere stønadsmottakers
muligheter for å komme seg tilbake i arbeid.
I forbindelse med overganger mellom ulike trygdeytelser
vil det også kunne oppstå unødige passive
perioder ved at oppmerksomheten blir dreid mot vedtaksadministrasjon
og bort fra aktivitet og oppfølging. Mens søknaden
behandles, pågår det normalt lite oppfølging
og aktivitet. Satsingen på tidlig inngripen i sykdomsløp
og parallell bistand til behandling og arbeidsrettede aktiviteter,
innebærer at man oftere vil kunne få perioder
med sykdom under attføringsløpet. Dagens regelverk
gjør det i slike tilfeller nødvendig å stanse attføringsløpet,
vurdere om det skal innvilges rehabiliteringspenger eller andre
livsoppholdsytelser, for så å behandle nytt krav
om attføring på et litt senere tidspunkt. Når
det er konkret utsikt til at man vil kunne gjenoppta attføring,
fremstår dagens regelverk som klart uhensiktsmessig. Det
svekker stønadsmottakers fokus og motivasjon, er samfunnsøkonomisk
ulønnsomt og administrativt ressurskrevende.
Agderforskning påpeker at forvaltningen
bør se på enkeltindividet mer helhetlig, og ikke
i forhold til ulike inntektssikringsordninger i folketrygdloven.
De mener at medisinsk rehabilitering og yrkesrettet attføring
bør ses mer i sammenheng. Ifølge Agderforskning
kommer det et mentalt skille for brukeren ved overgangen til tidsbegrenset
uførestønad. Det å gjennomgå medisinsk rehabilitering
eller yrkesrettet attføring signaliserer fortsatt et håp
om å komme tilbake til arbeidslivet, mens innvilging av
uføreytelse tolkes som at det ikke lenger er håp
om å komme tilbake til arbeidslivet. Agderforskning finner
at stønadsmottakerne i høy grad likestiller tidsbegrenset
uførestønad med en varig uførepensjon.
Dersom målet med tidsbegrenset uførestønad
er å få flest mulig tilbake i arbeid, men riktignok gi
dem mer tid til å nå dette målet, anbefales
det at tidsbegrenset uførestønad i større
grad må skille seg ut fra varig uførepensjon,
både i navn og i saksbehandling.
Dagens helserelaterte ytelser har absolutte
og relativt strenge medisinske inngangsvilkår. Stønadsmottakere som
beveger seg mellom de ulike helserelaterte folketrygdytelser må dermed
gjentatte ganger dokumentere sine helseproblemer, og begrunne at
det er disse som er årsaken til den reduserte inntekts-
eller arbeidsevnen. Søkelyset rettes da mot stønadsmottakers
begrensninger og det som ikke fungerer, fremfor at fokus rettes mot
den enkeltes ressurser, potensial, og hva som skal til for å kunne
komme i arbeid.
OECD har påpekt at fastlegene spiller
en mer sentral rolle ved tildeling av uførepensjon enn
hva som er tilfellet i de fleste andre land. Det er grunn til å tro
at dette også kan gjelde mer generelt, i og med at medisinskfaglige
vurderinger også er sentrale inngangsvilkår for å kunne
få innvilget sykepenger, rehabiliteringspenger og attføringspenger.
De absolutte medisinske inngangsvilkårene
for de helserelaterte folketrygdytelsene, innebærer at
en del personer som har en betydelig redusert arbeidsevne ikke vil
fylle vilkårene for rett til ytelse og dermed ikke ha rett
til yrkesrettet attføring. Dersom disse personene har behov
for bistand for å komme tilbake til eller inn i arbeidslivet,
vil de imidlertid kunne få tilbud om ulike tiltak av Arbeids-
og velferdsetaten. Mens de deltar på tiltak, vil de motta
stønad til livsopphold til tiltaksdeltaker (individstønad).
Dette innebærer at Arbeids- og velferdsetaten i dag administrerer
to parallelle systemer for yrkeshemmede arbeidssøkere.
I tillegg til helse og arbeidsledighet, kan
blant annet økonomiske insentiver i det samlede skatte-,
pensjons- og overføringssystemet være ett av flere
elementer som påvirker den enkeltes motivasjon til å stå i
arbeid.
Det blir i meldingen vist hvordan ulike forhold
kan påvirke strømmene inn og ut av ulike trygdeytelser. Det
ses på hvordan økonomiske insentiver i enkelte
av de midlertidige inntektssikringsordningene isolert sett kan fremstå.
Beregningene viser hva den enkelte maksimalt kan motta av ytelser,
og tar ikke hensyn til at mottak av en ytelse kan medføre
at rettighetene til en annen ytelse faller bort.
Det er stor usikkerhet knyttet til i hvor stor
grad økonomiske insentiver påvirker de faktiske
strømmene inn og ut av ulike ordninger. Økonomiske
insentiver har trolig størst effekt i de tilfellene hvor
en kombinasjon av ulike ytelser innbærer at stønadsmottakere
tjener svært lite eller til og med taper på å arbeide,
det vil si såkalte stønadsfeller. I tillegg kan
det som oppfattes som økonomiske tilpasninger, bidra til å redusere
legitimiteten til ytelsessystemet samlet sett. I en del andre land
har fokuset blitt rettet mot avkortingsreglene for ytelsene i forhold
til arbeidsinntekt. Det skal lønne seg å arbeide
og på den måten motvirke at personer av økonomiske
grunner blir svært lenge eller varig utenfor arbeidslivet.
I meldingen redegjøres det nærmere
for følgende:
– Arbeidsgivernes
insentiver, herunder forholdet mellom arbeidsgiveres kostnader og
de samfunnsøkonomiske kostnadene, ulike veier fra arbeid
til trygd, samt fra trygd til arbeid.
– Insentiver for den enkelte,
herunder nærmere om økonomiske insentiver i inntektssikringssystemet, insentivstrukturens
virkning på den enkeltes atferd, veier fra arbeid til trygd,
betydningen av tjenestepensjonsordninger, fordeling av populasjonen
på de ulike typeeksemplene blir grafisk fremstilt, virkningen
av bostøtte, attføringsstønader, samt insentivene
til å øke arbeidsinnsatsen.
Regjeringen uttaler i sin oppsummering blant
annet at ytelsene skal sikre inntekt og kompensere for merutgifter
når arbeidsinntekten faller bort. Samtidig er det viktig
at ordningene ikke utformes slik at de reduserer arbeidstakeres
og trygdemottakeres motivasjon til å søke seg
mot arbeid framfor trygd. Ytelsen skal balansere disse to hensynene.
Hensynet til "riktige" økonomiske insentiver tilsier at
de ulike ytelsene i kombinasjon med skattesystemet, bør
utformes slik at det alltid lønner seg for den enkelte å være
i inntektsgivende arbeid framfor å motta ulike former for
offentlige velferdsytelser.
Når en vurderer hvordan ytelsene påvirker
insentivene til å arbeide, er det ikke bare hovedytelsen
fra folketrygden som har betydning. Ulike tilleggsytelser, friinntektsordninger,
skattefordeler, tjenestepensjonsytelser og uføreforsikringer
påvirker også hvor stor økonomisk betydning
det har for den enkelte å gå fra arbeid til trygd. Gjennomgangen
har vist at når en tar hensyn til samspillet mellom livsoppholdsytelser,
tilleggsytelser og skattesystem på kort sikt, kan den økonomiske
gevinsten av å arbeide framfor å motta trygd isolert
sett være liten, spesielt for personer med lav og middels
inntekt. Dette vil kunne gi opphav til såkalte stønadsfeller,
det vil si at uheldige økonomiske insentiver på kort
sikt bidrar til at personer forblir på et relativt lavt
inntektsnivå også på lengre sikt, selv
om de har potensial til å øke inntekten over tid
gjennom deltakelse i arbeidsmarkedet. Det er også viktig å ta
hensyn til hvor lenge den enkelte kan motta ytelsen. De økonomiske
insentivene vil spille en mindre rolle i korte, avgrensede stønadsløp.
Det er viktig å understreke at økonomiske
insentiver i det samlede skatte-, pensjons- og overføringssystemet bare
er ett av flere elementer som påvirker mulighetene og motivasjonen
til å stå i arbeid. Helsesituasjon, personlig økonomi,
preferanser i forhold til fritid, familiære forhold, yrkes-
og utdanningsløp og forhold på arbeidsplassen
er noen av de andre forholdene som er med på å påvirke
den enkeltes valg.
Arbeidsgivernes behov for arbeidskraft og villighet til å beholde
eller ansette personer som mottar trygd er viktig. Deres mulighet
til å støte ut enkelte arbeidstakere og dermed
velte kostnader over på staten, arbeids- og velferdsmyndighetenes
evne til å gi relevante tilbud og stille krav til deltakelse,
samt legens/helsevesenets utøvelse av rollene
som behandler og portvakt til trygdesystemet, er videre viktige
forhold som påvirker den enkeltes muligheter.
Under dette punktet blir det i meldingen redegjort nærmere
for blant annet:
– Sysselsetting,
arbeidsledighet og yrkespassivitet.
– Årsaker til yrkespassivitet.
– Arbeidsmarkedspolitikk.
– Systemer for midlertidig inntektssikring,
herunder sykepenger og medisinsk rehabilitering og yrkes- og arbeidslivsrettet
rehabilitering.
– Sosiale overføringer
i et fordelingsperspektiv.
– Ordninger og reformer i enkeltland,
herunder sysselsettingsstrategier i EU og OECD-området,
Sverige: Sykepengeordningen og aktiv arbeidsmarkedspolitikk (reformer
i sykepengeordningen og uføreordningen samt aktivitetsgarantien),
Danmark: Det rommelige arbeidsmarked (uføre), Nederland:
Reformer i stønadssystemet (organiseringen av arbeids-
og sosialområdet samt stønadssystemet), Storbritannia:
Arbeids- og aktivitetsplikt, Tyskland: Hartz-reformen samt Finland: Nasjonale
program for et inkluderende arbeidsmarked.
I sin oppsummering viser Regjeringen blant annet
til at utformingen av arbeids- og velferdstjeneste i Norge følger
de samme utviklingstrekk som våre naboland ved at arbeids-
og velferdstjenestene forenkles og samordnes. I den "nordiske modellen"
som kjennetegner Norge og Sverige, står det statlige ansvar
fortsatt sterkt. I den "kontinentale" og "anglo-saksiske" modellen
står kommunene i større grad ansvarlig for gjennomføringen
av tiltakene, ofte med bruk av private tjenesteleveranser.
Formålet med disse reformene har vært
et ønske om å rette mer av innsatsen overfor stønadsmottakerne
i retning av aktivitet og jobb. Enkelte land har også endret
noen av stønadsordningene i forbindelse med de organisatoriske
reformene. Finland, Storbritannia og Tyskland har redusert skillet
mellom personer med og uten opparbeidede rettigheter gjennom en
egen stønad med tilknyttede aktivitetskrav for personer
uten rettigheter til dagpenger. Aktivitetsgarantien i Sverige inneholder
også tilsvarende ytelser med aktiviseringskrav overfor
utsatte grupper i arbeidsmarkedet. Da reformene og endringer tilknyttet
stønadsordningene er av ganske ny dato, er det få evalueringer
som kan vise til effekter av tiltakene.
Det er en klar dreining mot vektlegging av aktive
tiltak og større bruk av arbeidsevnevurdering og balanseringen
mellom rettigheter og plikter for den enkelte stønadsmottaker
er kommet sterkere i fokus i flere land. Utgangssituasjonen for
de arbeids- og velferdspolitiske reformene varierer mellom de ulike
land. Norge var relativt tidlig ute med en aktiv politikk overfor
yrkeshemmede, og internasjonalt er det i tilelgg en utvikling mot økt
innsats på aktive tiltak også for andre grupper
enn arbeidsledige.
Komiteen viser til Regjeringens
analyse av utviklingstrekkene i samfunnsøkonomi,
arbeidsmarked og arbeidsliv. Der vises det til at økende
sysselsetting og deltakelse i arbeidslivet har gått sammen
med økende sykefravær og en økende andel
av personer i yrkesaktiv alder på trygd. Potensialet for økt
yrkesdeltakelse framover ligger særlig hos eldre, innvandrere,
uføretrygdede og deltidsarbeidende.
Komiteen viser til reforhandlet
avtale om inkluderende arbeidsliv, der partenes ambisjon om redusert sykefravær
og økt inkludering i arbeidslivet skal realiseres parallelt. Komiteen vil
likevel påpeke at når man etter hvert lykkes med å inkludere
stadig flere i arbeidslivet, helt eller delvis, så kan
det også tenkes å kunne slå ut i en viss økning
av sykefraværet. Komiteen viser til at man
med dagens statistikk over sykefravær vil ha problemer
med å synliggjøre slike effekter. Komiteen ber
Regjeringen vurdere mulige forbedringer i statistikkgrunnlaget i
tilknytning til den varslede økningen i forskningsinnsatsen
på årsaker til sykefravær, slik at resultater
av reformene lar seg dokumentere på en god måte.
Regjeringen viser til utviklingen i de ulike
stønadsordningene, der ledigheten går ned, antall
sosialhjelpsmottakere holder seg stabilt, mens antallet som mottar ulike
helserelaterte ytelser øker betydelig, herunder sykepenger
og uførepensjonering. Komiteen deler Regjeringens
bekymring for denne veksten, spesielt at den relativt sett øker
mest i de yngste aldersgruppene. Lange perioder med passiv stønad øker
sjansen for varig utstøting. Komiteen understreker
derfor behovet for at NAV-kontorene prioriterer innsatsen for disse gruppene.
Systemer for måling og rapportering av resultater og måloppnåelse
i den nye arbeids- og velferdsetaten må legges opp på en
slik måte at slik innsats synliggjøres på en
positiv måte. Komiteen støtter samtidig
Regjeringens understreking av behovet for tidlig inngripen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspatiet, støtter
Regjeringens syn på at det hovedsakelig skal være
en felles og universell arbeidsmarkedspolitikk med tilhørende
virkemidler, men støtter at det iverksettes særlige
tiltak for grupper som har særskilt behov for kvalifisering
for å få arbeid, eller som utsettes for diskriminering
i arbeidslivet, herunder innvandrere og funksjonshemmede. Dette
er grupper som med en kombinasjon av aktive virkemidler og holdningsendringer
vil bli en viktig og nødvendig del av arbeidsstyrken framover.
Komiteen viser til
NAV-reformens hovedmål - flere i arbeid, aktivitet og færre
på stønad, enklere for brukerne og tilpasset deres
behov, en helhetlig og effektiv arbeids- og velferdsforvaltning. Komiteen viser
til at omfattende beløp brukes over statsbudsjettet til
stønader hvert år og understreker betydningen
av at mest mulig av midlene brukes til tiltak som har arbeid som
mål, minst mulig til passive stønader og administrasjon. Komiteen understreker
samtidig viktigheten av at gode styrings- og rapporteringsrutiner
utvikles, slik at en kan måle i hvilken grad aktive tiltak
faktisk gir resultater i form av flere i arbeid. Komiteen ber
i den forbindelse Regjeringen gjennomgå hensiktsmessigheten
i måten Stortinget i dag bevilger ressurser til arbeidsmarkedstiltak
på. Spørsmålet er om vedtak om et på forhånd
fastsatt antall tiltaksplasser gjennom året, gir for lite
fleksibilitet i tiltakene. Spesielt gjelder dette for brukere med
sammensatte behov som trenger et lengre attføringsløp
for at resultatet skal bli etter hensikten. Komiteen mener
det er viktig å få en oversikt over hvor mange
som etter formidling og attføring, kommer i arbeid, og
også beholder arbeid, i for eksempel ett, to, tre år
etter formidling. Komiteen understreker betydningen
av at en fortsetter å prioritere brukere med behov for
varig tilrettelagt arbeid (VTA) og arbeid med bistand (AB). Dette
vil ofte være brukere med behov for ekstra tilrettelegging
og fleksibilitet, både når det gjelder tiltakenes
innhold og varighet. Komiteen viser til Regjeringens
understrekning av behovet for ny kompetanse, nye samarbeidsformer
og styringsprinsipper og nye arbeidsmetoder og understreker at avlæring
og ny læring når det gjelder arbeidsmetoder er
en nøkkelfaktor for at reformen skal bli en suksess. Arbeidsmetodene
må utvikles slik at de utgjør et fleksibelt arbeidsverktøy
i den nye etaten.
Komiteen viser til svar fra Arbeids-
og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen på spørsmål
nr. 556, hvor det siteres fra tildelingsbrevet til Arbeids- og velferdsetaten:
"Arbeids- og velferdsforvaltningen skal sette brukernes
behov i sentrum. Det handler bl.a. om service, respekt, informasjon,
tilgjengelighet, kompetanse og et godt tilpasset tjenestetilbud.
Gjennom opplæring av ansatte skal det legges vekt på å sikre
likeverdige offentlige tjenester (LOFT) i NAV-kontoret som tar hensyn
til brukernes bakgrunn. Dette perspektivet skal være forankret
i etatens ledelse."
Komiteen viser til det pågående
arbeidet med intern organisering av den nye Arbeids- og velferdsetaten,
og ber om at behovet for beslutningsmyndighet i førstelinjen
og behovet for god kompetanse i møtet med brukeren gis
høyeste prioritet. Etter komiteens mening
er dette avgjørende for en vellykket reform. Komiteen viser
til den brede politiske enigheten om hva som er formålet
med NAV-reformen, en førstelinje som er god på individuell
veiledning og oppfølging. Komiteen understreker
at det å samle visse forvaltningsoppgaver i spesialenheter,
skal bygge opp under målene med NAV-reformen, ved å frigjøre
administrative ressurser til oppfølging av brukerne i førstelinjen. Gjennom
en god samhandling mellom spesialenhet og NAV-kontor, skal NAV-kontoret
fremstå med nødvendig nøkkelkompetanse
for å realisere intensjonen i reformen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti legger til grunn at opprettelsen
av spesialenheter innenfor NAV, som Regjeringen har varslet, har
som formål å styrke førstelinjetjenesten
ved de lokale NAV-kontorene gjennom mer effektiv drift og bedre
service til brukerne. Disse medlemmer legger videre
til grunn at Regjeringen følger etableringen av disse spesialenhetene
nøye, og kommer tilbake til Stortinget dersom det skulle
vise seg at disse etableringene fører til en dårligere
service for brukerne.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre frykter imidlertid en sentralisering i Arbeids-
og velferdsetaten som innebærer at særlig små kommuner
ikke vil ha igjen den nøkkelkompetanse som en mer skjønnsbasert
reform vil kreve. Disse medlemmer er bekymret for
at den kompetanse som kreves for gjennomføring av velferdsreformen
ikke vil komme brukerne til gode, fordi førstelinjetjenesten
blir tappet for ressurser ved en sentralisering. Hvis dette skjer,
blir poenget med en dør inn i NAV-systemet borte. Det blir
en dør inn og deretter en ny rekke av dører hvor
brukerne blir stående i kø. Flere urovekkende
tilbakemeldinger fra ansatte ved NAV-kontorer og fra små kommuner
melder om at hele staben ikke blir med når NAV-kontorene
blir opprettet, staben fra de ulike enhetene blir redusert og resten
blir plassert i spesialenheter utenfor kommunene. Hele intensjonen
med NAV-reformen fra Stortingets side var at førstelinjetjenesten
skulle ta beslutninger sammen med brukeren.
Komiteen er positiv
til at Regjeringen har etablert et prosjekt som skal tydeliggjøre
forholdet mellom ulike etater som arbeider mot samme målgrupper,
spesielt når det gjelder forebygging av sykefravær
og utstøting. Komiteen viser til betydningen
av at den nye arbeids- og velferdsetaten bygger nettverk med andre
instanser både i offentlig, privat og frivillig sektor.
Regjeringen viser særlig til samarbeidet med helse- og
sosialtjenesten, primærhelsetjenesten og utdanningssystemet. Komiteen slutter
seg til dette, men vil også vise til betydningen av nettverk
med arbeidsgivere i privat og offentlig sektor. Komiteen forutsetter
videre at kontakt med utdanningssystemet også omfatter
voksenopplæringen. Regjeringen peker også på viktigheten
av samarbeidet mellom Arbeids- og velferdsetaten og kommunesektoren,
spesielt når det gjelder grupper som står i fare
for langvarige ledighetsperioder og utstøting. Spesielt
nevnes grupper med mangelfull utdanning og innsatte som skal tilbake
til arbeidslivet etter soning, med behov for sammensatte tiltak
og tjenester. Komiteen slutter seg til betydningen
av ekstra oppmerksomhet og tilpasning i tjenestene overfor spesielt
utsatte grupper og viser til behovet for fleksibilitet i tjenestetilbudet,
både når det gjelder sammensetning og varighet. Komiteen viser
til de tidsmessige begrensningene som er foreslått for
mottak av ny midlertidig inntektssikring og nytt kvalifiseringsprogram,
og støtter at det må innføres visse begrensninger
i varigheten av programmene og settes mål for gjennomføring
av en individuell plan. Komiteen viser imidlertid
til at det i noen tilfeller, etter en individuell vurdering, kan
være riktig å forlenge perioden med aktive tiltak,
særlig for personer med sammensatte behov, for eksempel
der behandling for rusmisbruk og psykiske problemer er en del av
den individuelle planen. Det samme gjelder der utdanning anses som
et sentralt ledd i overføring til arbeid, enten det gjelder personer
uten fullført grunnutdanning eller videregående
skole, eller personer som er aktuelle for høyere utdanning.
Komiteen viser til Regjeringens
redegjørelse for de viktigste tjenestene og tiltakene som
Arbeids- og velferdsetaten og sosialtjenesten i kommunene disponerer
over. Komiteen viser til at det er helt vesentlig å få til
en bedre koordinering i bruken av ulike tiltak og tjenester når
individuelle planer skal skreddersys rundt den enkelte bruker. Komiteen merker
seg at Regjeringen vektlegger nye arbeidsmetoder i førstelinjetjenesten
og understreker at myndighet til å ta beslutninger sammen
med brukeren er en nødvendig forutsetning for at nye og
målrettede arbeidsmetoder kan utvikles og tas i bruk. Komiteen mener
at forslagene om å fjerne de tette koblingene mellom bestemte ytelser
og ulike typer av tiltak og tjenester er en av de viktigste nyskapningene
i den nye reformen. Her ligger nøkkelen til fleksibilitet
i det nye systemet. Brukeren får tilgang til de tjenestene
som passer best til egne behov, uavhengig av hvilken ytelse vedkommende
er på. Dette representerer, etter komiteens mening,
et viktig skritt i retning av et mer fleksibelt tiltaks- og stønadssystem,
mindre byråkrati og sterkere brukerfokus i en forvaltning
som tradisjonelt har vært svært regelstyrt i sine
beslutninger og arbeidsmetoder. Det åpner for en sterkere
vektlegging av skjønnsbaserte beslutninger i samråd
med brukeren selv. Komiteen viser til hvordan det
gjeldende regleverket kan ha virket hemmende for godt sosialfaglig
arbeid, gode beslutninger og god resultatoppnåelse.
Komiteen viser til evalueringer
av tidligere forsøk og understreker betydningen av at arbeid
som har gitt gode resultater, får fortsette. Komiteen vil
spesielt peke på erfaringene som viser at for sterkt arbeidsfokus i
en tidlig fase for brukere med sammensatte behov, gir svak måloppnåelse
på sikt. Komiteen vil peke på behovet
for en gjennomgang av begrepet arbeid, slik det brukes i forhold
til arbeidslinja, spesielt når målet er realisering
av restarbeidsevne hos disse brukerne. Komiteen viser
til at enkelte tiltaksarrangører i høringene i
Stortinget påpekte at St.meld. nr. 9 (2006-2007) legger
for stor vekt på den tradisjonelle definisjonen av arbeid
som et forhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Komiteen viser
til at det i det nye systemet ikke er noe som hindrer utradisjonelle
måter å realisere restarbeidsevne på. Komiteen viser
også til at det finnes gode eksempler på at flere
arbeidstakere kan dele en stilling eller et oppdrag. For eksempel organiserer
flere arbeidsmarkedsbedrifter med ansvar for tiltakene varig tilrettelagt
arbeid (VTA) og arbeid med bistand (AB) såkalte utestyrker,
som påtar seg oppdrag i det ordinære arbeidsmarkedet
både i offentlig og privat sektor. Komiteen viser
til at lignende tiltak også har vært organisert
av dagsentre i offentlig eller privat regi, for eksempel psykiatrisk
dagsenter i Holmestrand, Fontenehusene og Kirkens Bymisjon.
Komiteen viser også til
erfaringene med at tidlig intervenering i syke- og rehabiliteringsfasen
er mer effektivt i forhold til å hindre framtidig utstøting,
enn forsøk på å tilbakeføre
dem som allerede er blitt uførepensjonister. Komiteen er
enig i en slik prioritering av innsatsen på individnivå,
men understreker at dette ikke må føre til at
etaten prioriterer grupper med enklere behov framfor brukergrupper
med sammensatte behov.
Komiteen viser til Regjeringens
gjennomgang av dagens ulike typer av ytelser ved midlertidig tap
av inntekt (sykepenger, attføringspenger, rehabiliteringspenger
og tidsbegrenset uførepensjon) og støtter vurderingen
av at det er behov for en gjennomgang av et stønadssystem
som etter hvert bærer preg av mange og ukoordinerte regelendringer,
administrert av ulike etater og med innebygde stønadsfeller
og til dels uforklarlige forskjeller i ytelsesnivå som
resultat. Komiteen har merket seg at manglende koordinering
mellom etatene vurderes som hovedårsaken til at brukere
er blitt gående uten oppfølging, ofte fra den
ene stønaden til den andre. Komiteen har
også merket seg at de helserelaterte ytelsenes strenge
medisinske inngangsvilkår oppfattes å være
en viktig hindring når det gjelder å se den enkeltes
muligheter, fordi oppmerksomheten hele tiden rettes mot de begrensningene
som kvalifiserer til stønaden. Komiteen viser
til at dette gir en arbeidsmetodikk som er helt motsatt av den som
legges til grunn i den nye reformen av stønadssystemet,
og som har som hovedmål å utløse brukernes
restarbeidsevne. Komiteen har også merket
seg at de mange ulike ordningene har gjort det uklart og ressurskrevende å bestemme
hvilke personer som hører hjemme på hvilken ytelse. Komiteen legger
til grunn at den nye, sammenslåtte midlertidige inntektssikringen
i folketrygden vil bidra til nødvendig forenkling.
Komiteen viser til gjennomgangen
av reformer i andre land og har merket seg at tendensen gjennomgående
er forenkling og samordning av arbeids- og velferdstjenestene, som
i Norge. Landene skiller seg fra hverandre i valget mellom statlig
eller kommunal tjenesteyting. Aktivitetsplikt som motytelse for økte
stønader er også et gjennomgående trekk
ved ordningene i flere land.
Under dette punktet blir det i meldingen redegjort nærmere
for blant annet:
– Bakgrunn,
strategier og samlede grep, herunder Regjeringens hovedgrep.
– Mål og prinsipper for
det offentlige stønadssystemet, herunder hovedmål
og hovedhensyn, dilemmaer ved avveiing av ulike hensyn, samt forenkling
og bedre arbeidsretting av behovsprøvde ytelser.
– Arbeidsplassen er den viktigste
arena for inkludering, herunder myndighetenes oppgaver og virkemidler,
samt hva kan virksomheter, arbeidsgivere og ansatte gjøre
bedre?
– Om tildeling og oppfølging
av helserelaterte ytelser i folketrygden, herunder medisinsk diagnose
og legens rolle og oppgaver i folketrygden, samt arbeidsevnevurdering,
samordning av helsetjenester og arbeidsrettede tiltak (habilitering
og rehabilitering, tverrfaglige utredningstilbud ved sammensatte
lidelser, individuell plan som koordi-neringsverktøy, felles
kompetanseutvikling, felles begrepsapparat ved funksjons- og arbeidsevnevurderinger,
tilgang på avklaringskompetanse, funksjonsvurderinger og
opptrening, samarbeid om forsknings- og utviklingsarbeid, nasjonal
strategi for habilitering og rehabilitering i helse- og sosialtjenesten,
samt nasjonal strategi for arbeid og psykisk helse).
– Om velferdskontrakt, herunder
velferdskontrakt som begrep, om forholdet mellom forvaltning og bruker
- individuell plan, egeninnsats med sikte på å komme
i arbeid, krav til egeninnsats, om aktivitetsfremmende sanksjoner,
om rettssikkerhet.
– Handlingsplaner mot fattigdom,
og for integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen.
Regjeringens hovedmål med meldingen
er å legge fram forslag til strategier og tiltak for å styrke
inkluderingen i arbeidslivet av personer i yrkesaktiv alder som har
problemer med å få innpass i arbeidslivet eller
er i ferd med å falle ut av det. Meldingen omhandler først og
fremst den nye arbeids- og velferdsforvaltningens virkemidler, men
også relevante virkemidler i utdannings- og helsesektoren.
Forslagene utgjør sammen med endringen i organiseringen
av arbeids- og velferdsforvaltningen en omfattende reform av politikken på arbeids-
og velferdsområdet. Gjennom de endringer i enkelttiltak
og enkeltordninger som foreslås, snus tilnærmingen
til den enkelte bruker fra vedkommendes begrensninger til vedkommendes
muligheter.
Målet om å få flere
i utkanten av arbeidsmarkedet over i inntektsgivende arbeid skal
likevel ikke forfølges så langt at det går
på bekostning av gode arbeidsmiljøer, en solidarisk
inntektspolitikk og økonomisk trygghet, respekt og verdige
liv for mennesker som ikke kan delta i arbeidslivet.
Velferdskontrakter brukes som et gjennomgående begrep.
Man snakker ikke om en kontrakt i juridisk forstand, men om en samfunnskontrakt
som en gjensidig forpliktelse mellom forvaltning og bruker. Denne
forpliktelsen baseres på en balanse mellom rettigheter
og plikter. Rettigheter vil medføre økonomisk
sikkerhet, forutsigbarhet og individuelt tilpasset oppfølging.
Plikter betyr deltakelse i tiltak som både kan fremme overgangen
til aktivitet, arbeid og ansvar for egen livssituasjon.
Dette vil også bidra til økt verdighet og selvrespekt.
Den enkelte skal i sitt møte med arbeids-
og velferdsforvaltningen oppleve reell brukermedvirkning og god individuell
oppfølging. Rettssikkerhet og likebehandling må tillegges
stor vekt. Utvikling av kompetanse i forvaltningen, samarbeidet
mellom ulike deler av forvaltningen og hensyn til at den enkeltes
rettigheter blir ivaretatt gjennom saksbehandlingsprosedyrer, klageordninger
mv., blir av stor betydning i det videre arbeidet.
Hovedformålet med folketrygdens ytelser
er for det første å gi alle innbyggere økonomisk
trygghet ved arbeidsledighet, svangerskap og fødsel, aleneomsorg for
barn, sykdom og skade, uførhet, alderdom og dødsfall.
Formålet er for det andre en sosial trygghet i form av å bidra
til utjamning av inntekt og levekår over den enkeltes livsløp
og mellom grupper av personer. For det tredje skal folketrygden
bidra med hjelp til selvhjelp med sikte på at den enkelte
skal kunne forsørge seg selv og klare seg best mulig til
daglig (folketrygdloven § 1-1). Utfordringen ved
utformingen av systemene er å sikre en god avveining av
disse hensynene samtidig som systemene skal være enkle
og forutsigbare og finansielt bærekraftige.
Det legges ikke opp til å foreslå endringer
i de medisinske vilkårene for rett til sykepenger, rehabiliterings- og
attføringspenger og uføreytelser i folketrygden. Gjennom å slå sammen
folketrygdens attførings- og rehabiliteringspenger og tidsbegrenset
uførestønad, innføres en enklere, mer
arbeidsrettet og forutsigbar midlertidig inntektssikring. Tiltak
og tjenester i hele Arbeids- og velferdsetatens ansvarsområde
skal kunne brukes mer fleksibelt og tilpasses den enkeltes behov. For
personer som ikke har en tilstrekkelig inntektssikring og oppfølging
gjennom folketrygdens ordninger, primært langtidsmottakere
av økonomisk sosialhjelp, foreslås det etablert
et tilbud om et nytt kommunalt kvalifiseringsprogram med tilhørende
stønad.
Arbeids- og inkluderingsdepartementet vil sammen med
Helse- og omsorgsdepartementet legge opp til bedre koordinering
og oppfølging av arbeidsrettet og helsemessig rehabilitering.
Arbeids- og velferdsetaten vil bli bedt om å legge
en bred og systematisk arbeidsevnevurdering til grunn for avklaring
av tiltak og oppfølging av den enkelte stønadsmottaker.
Den økonomiske motivasjonsstrukturen
i det samlede stønads- og skattesystemet kan skape stønadsfeller som
gjør det mer lønnsomt på kort sikt å motta
stønad enn å arbeide. Dette må avveies
mot hensynet til sosial fordeling. Regjeringen vil forenkle dagens
regler for avkorting av stønader mot samtidig arbeid, behovsprøvde
tillegg og supplerende ytelser til folketrygden. Målet
er at de kan ivareta ønskede fordelingshensyn samtidig
som de økonomiske insentivene til lønnet arbeid
blir bedre.
Arbeidsplassen og arbeidslivet er den viktigste
arena for inkludering. Regjeringens strategi er basert på tiltak for å fremme
inkludering og begrense utstøting fra arbeidslivet. Regjeringen
prioriterer samarbeidet med partene i arbeidslivet om et mer inkluderende
arbeidsliv.
En ny arbeidsmiljølov hvor arbeidsgivers
ansvar for å forebygge utstøting og legge til
rette for inkludering er mer tydeliggjort. Samtidig er det en utfordring å finne
balansen mellom virksomhetenes ansvar, og når arbeids-
og velferdsforvaltningen skal overta arbeidet med tilrettelegging
og oppfølging. Det vil bli lagt vekt på å øke
kunnskapen om hvordan regelverket fungerer og sørge for
at arbeids- og velferdsforvaltningens rolle blir klargjort/definert.
Et utvalg som skal utrede en samlet diskrimineringslovgivning
vil bli oppnevnt.
I tilknytning til forslaget til statsbudsjett
for 2007 ble det lagt fram handlingsplaner mot fattigdom, og for integrering
og inkludering av innvandrerbefolkningen. Mange av tiltakene i disse
planene bygger opp under målene i denne meldingen.
Komiteen viser til merknader
under pkt. 1.2 om betydningen av mer arbeidsrettede tiltak og tjenester, mer
fleksibel og samordnet bruk av virkemidler, én sammenslått
og forenklet tidsbegrenset inntektssikring i folketrygden og et
nytt kvalifiseringsprogram for sosialhjelpsmottakere, som virkemidler
for å senke tersklene inn i arbeidslivet og heve tersklene
ut. Sammen med den administrative delen av reformen, med omorganisering
til én arbeids- og velferdsetat, er dette de viktigste
virkemidlene i den store sosialpolitiske reformen som skal sikre
velferd for den enkelte og verdiskaping for samfunnet, gjennom å få flere
i arbeid og færre på stønad.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet og Venstre, viser videre til at begrepet
"velferdskontrakt" brukes for å synliggjøre en gjensidig
forpliktelse mellom forvaltning og bruker i den nye måten å arbeide
målrettet på. På den måten bidrar
dette til å styrke den enkeltes posisjon i forhold til
forvaltningen, sammenlignet med dagens praksis. Konkret vil dette
dreie seg om en individuell plan, et kvalifiseringsprogram og annet.
Flertallet understreker at begrepet
"velferdskontrakt" ikke skal forstås i kontraktsrettslig,
juridisk forstand. Begrepet er ment som en måte å betegne
de gjensidige forventninger og forpliktelser den enkelte bruker og
det offentlige kan stille i forhold til hverandre. På den
ene side forventes det aktiv oppfølging og bistand fra
hjelpeapparatet. Brukeren skal få tjenester av god kvalitet.
På den annen side skal brukeren delta aktivt i utforming
og oppfølging av egen individuell plan med tanke på overgang
til ordinært arbeid. Passiv utbetaling av midlertidige
stønader skal være unntaket, ikke regelen.
Regjeringen vil gjennom prinsippet om velferdskontrakt
understreke sammenhengen mellom rett og plikt. Brukere skal ha rett
til inntektssikring, tiltak og tjenester, råd og bistand.
Brukerne pålegges samtidig å gjøre det
de kan for å komme i arbeid og gjennomføre planlagte
og vedtatte tiltak, behandlings- og kvalifiseringsopplegg. Manglende
overholdelse av plikter må kunne få konsekvenser.
Brukeren skal på sin side ha klagerett hvis ikke hjelpeapparatet
oppfyller sine vedtak.
Flertallet viser til at brukerne
med andre ord ikke vil få en sterkere juridisk rett til
innholdet i en individuell plan enn det som følger av regelverket
for øvrig. Blant annet gjennom forslaget om et nytt kvalifiseringsprogram,
legges det imidlertid opp til at slike planer vil få en økt
betydning og omfatte flere brukere.
Komiteen viser til
at en individuell plan vil inneholde arbeidsrettede tiltak, sosiale
tiltak og helsetjenester mv. De enkelte tiltakene eller tjenestene
må forankres i enkeltvedtak der dette følger
av sær-lovgivning. (For helsetjenester fattes det for eksempel ikke
enkeltvedtak.) Klagerett vil da også være regulert i
særlovgivningen. Både sosial- og helselovgivningen gir
den enkelte rett til å klage på tjenester som
ikke holder faglige mål eller er faglig uforsvarlige.
For personer som har fått en individuell
plan, vil det følgelig være en kombinasjon av
plan og enkeltvedtak. Sosial- og helsetjenestenes forskrift om individuell
plan angir hva planen skal inneholde (plassering av koordineringsansvar
og ansvar for oppfølging av deltjenestene osv.). Det skal
videre gis en forskrift om innholdet i en individuell plan etter
arbeids- og velferdsforvaltningsloven, jf. lovens § 15
siste ledd. Komiteen viser til behovet for å legge
ansvaret for koordinering og oppfølging av individuell
plan til ett sted, og ber om at dette vurderes lagt til NAV-kontoret.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre legger til
grunn at begrepet "velferdskontrakt" ikke er å anse som
en kontrakt i juridisk forstand, men som et arbeidsverktøy
for samhandling mellom bruker og saksbehandler som institusjonaliserer
reell brukermedvirkning. Disse medlemmer viser til
at arbeids- og inkluderingsministeren i svarbrev til komiteen av
23. januar 2007 forsikrer om at velferdskontrakten ikke
kommer til erstatning for dagens enkeltvedtak med tilhørende
klagemulighet, og ber om at dette klargjøres ytterligere
i lovbestemmelser og veiledninger som skal utarbeides etter behandlingen
av St.meld. nr. 9 (2006-2007).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
i likhet med flere av høringsinstansene skeptisk til bruken
av begrepet "velferdskontrakt". Tanken bak ideen skal være
en bindende og forpliktende avtale mellom to likverdige parter.
Det er vanskelig for disse medlemmer å se
at konsekvensene for NAV ved å ikke følge opp
sin del av kontrakten vil få nevneverdige følger.
Meldingen gir i hvert fall ikke noe svar på dette. For
motparten derimot vil det kunne få alvorlig økonomiske
konsekvenser.
Disse medlemmer viser til at
individuell plan etter hvert er tatt i bruk i mange sammenhenger,
innenfor både helse- og sosialsektorene. Disse medlemmer mener
slike planer kan være nyttige som redskaper for å klargjøre
behov, gi henvisning til hjemmels-grunnlag, underbygge anbefalt
behandling/tiltak og beskrive fremgangsmåter,
anbefalinger og tiltak samt konsekvenser, adferd og forpliktelser
for brukeren. Ved bruk av individuelle planer anser disse
medlemmer at det er unødvendig å introdusere
et nytt begrep, som velferdskontrakter. I St.meld. nr. 9 (2006-2007) står
det:
"Velferdskontrakter brukes som gjennomgående
og systematisk prinsipp for å konkretisere gjensidige forventninger,
krav og forpliktelser mellom forvaltning og bruker."
Disse medlemmer regner med at
alle disse forhold kan ivaretas gjennom bruken av individuell plan.
Ved å introdusere begrepet "velferdskontrakt"
mener disse medlemmer, i likhet med enkelte av høringsinstansene,
at det skapes et inntrykk av juridiske forpliktelser som ikke nødvendigvis
vil oppleves som like forpliktende for begge parter. Disse
medlemmer er enige i at de forpliktelser som ligger i å følge
opp behandling/tiltak i individuell plan skal sikre at
brukeren ikke passivt blir gående på stønad,
men deltar aktivt for å bli i stand til å gå over
til aktivitet og arbeidsliv så snart som mulig. Planen
skal imidlertid også, slik disse medlemmer ser
det, forplikte forvaltningen til å gjennomføre
og følge opp sin del av "avtalen" mellom "partene". Disse
medlemmer tror ikke at bruken av begrepet "velferdskontrakt"
vil gi brukeren større sikkerhet for gjennomføring
og oppfølging av behandling/tiltak men kunne gi
en falsk trygghet for juridisk rett til slike tiltak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke at deltakelse
i arbeidslivet er det viktigste tiltaket for at den enkelte borger
på egen hånd kan sikre seg og sin familie mot
fattigdom og sosial ekskludering. Disse medlemmer er
således positive til at meldingen inneholder ordninger
som er arbeidsinitierende. Imidlertid er det en viss bekymring for
at kvalifiseringsprogrammet med velferdskontrakter kan være
med på å skape et A- og B-lag. Disse medlemmer er
bekymret over en sortering av mennesker i den mest vanskeligstilte
gruppen i vårt samfunn. En stor andel sosialklienter har
sammensatte lidelser knyttet til rus og psykiatri. Disse må få den
nødvendige hjelp til å mestre sine liv. Det må på plass
en ny grunnholdning i sosialpolitikken basert på et positivt
menneskesyn, der det tas i bruk positive virkemidler som inkluderer,
motiverer og ansvarliggjør brukeren til å ta i
bruk egne evner og krefter for virkeliggjøring av egne mål
og muligheter. Disse medlemmer mener at bruk av individuell
plan vil være et bedre begrep for å unngå det
litt misvisende begrepet "velferdskontrakt", dette også for å unngå juridiske
implikasjoner. Økt bruk av skjønn og fleksible
og individuelle løsninger er positivt. Ulempen er at det
også gir hver enkelt saksbehandler stor makt, og det vil
være avgjørende for rettssikkerheten til den enkelte
bruker at klageadgangen er tilstrekkelig sikret. Dette ble også påpekt
av flere av høringsinstansene.
Komiteens medlem fra Høyre viser
til sine merknader under pkt. 1.2, hvor det vises til at de forventninger
til brukerne som ligger inne i velferdskontraktene er en videreføring
av en allerede innført lovadgang til å stille
betingelser ved tilkjenning av sosialstøtte.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det foreslås
innført et nytt kvalifiseringsprogram med tilhørende
stønad for personer uten rettigheter i folketrygden. Flertallet støtter
forslaget.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
viser til at dette forslaget representerer en større rettferdighet
i fordelingen av offentlige midler og tiltak mellom grupper som
hittil har stått utenfor folketrygdens minstesikring og
de som allerede har slike rettigheter. De universelle velferdsordningene
utvides dermed til å omfatte flere enn i dag. Dette
flertallet ser positivt på dette og støtter Regjeringens
forslag om at den nye kvalifiseringsstønaden administreres
som en del av kommunenes ansvarsområde.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil understreke at det å innføre velferdskontrakter
ikke kan begrunnes som et virkemiddel for å skape større
rettferdighet i fordelingen av offentlige midler. Disse medlemmer oppfatter
at dette er i strid med Regjeringens egen begrunnelse ved innføring
av velferdskontrakter. Slik disse medlemmer har forstått
begrunnelsen for velferdskontrakter skal dette være et
sentralt virkemiddel for å bringe langtids sosialhjelpsmottakere
og andre mottakere av ytelser fra en stønadssituasjon tilbake
til arbeid og aktivitet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
bemerker at de som i dag er langtids sosialhjelpsmottakere og som
i det nye systemet avtaler kvalifiseringsprogram, er garantert en stønad
på 2 G. Dette er en rettighet de ikke har i dag.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at kvalifiseringsstønaden,
slik den er beskrevet i stortingsmeldingen, er en meget tidsbegrenset
ytelse som følger et konkret kvalifiseringsprogram. Videre
vises det til St.meld. nr. 9 (2006-2007) hvor det presiseres at
kvalifiseringsprogram kan innvilges for ett år av gangen
og samlet inntil to år. Disse medlemmer viser
videre til at en forutsetning for å kunne motta kvalifiseringsstønad
er at mottakeren følger opp og innfrir de forventninger
og forpliktelser denne har til aktivitet i henhold til velferdskontrakten.
Komiteens medlem fra Venstre viser
til sin generelle merknad og forslag om borgerlønn, som ønskes
innført til alle langtidsmottakere av sosialhjelp og med
en ramme på 2,5 G.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet oppfatter
bekjempelse av fattigdom som en viktig oppgave. Like muligheter,
rettigheter og plikter må ligge i bunn for en slik tenkning.
Ikke alle har opparbeidet seg tilstrekkelige rettigheter i folketrygden
og stiller av den grunn svært svakt. Økonomisk
sosialhjelp er denne gruppens sikkerhetsnett. Disse medlemmer stiller
seg undrende til at man på den ene siden vil slå sammen
tre eksisterende ordninger for å forenkle og avbyråkratisere
systemet, samtidig som man oppretter en ny ordning. Disse
medlemmer vil gå imot en opprettelse av enda en
ordning som i mange tilfeller vil oppleves som en sortering av mennesker.
Et bedre tilbud og en høyere ytelser for de som kan og
orker å forplikte seg, er ikke et system disse medlemmer kan støtte.
Dette bryter også med Regjeringens eget utsagn om at "et
for ensidig fokus på økonomiske insentiver, bryter
med viktige formål i stønadssystemet". Etter disse
medlemmers syn skal enhver som ikke har rettigheter i folketrygden
og som søker om sosialhjelp, gis den hjelp, støtte,
tilbud og tilrettelegging som er nødvendig for å på sikt
gjøre seg selvhjulpen. Disse medlemmer understreker
viktigheten av at individuell plan utarbeides for også denne
gruppen, innenfor de samme tilbudene uavhengig av type inntektssikring den
enkelte er på.
Disse medlemmer mener videre
at det er helt avgjørende at tiltaksaktørene utvikler
seg faglig for å øke treffsikkerheten med hensyn
til hvilke bistandsnivå den enkelte har. For å få dette
til vil det være svært viktig at NAV-kontorene
utvikler stor faglig kompetanse på å kunne være
gode bestillere av tjenester.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre mener at en av samfunnets viktigste utfordringer
er å redusere fattigdom og bedre levekårene for
dem som har minst i Norge. Arbeidet for å nå dette
målet må ikke gjennomføres på en
måte som bidrar til ytterligere utenforskap for mennesker
som allerede har det vanskelig. Disse medlemmer er urolig
for at innføring av et kvalifiseringsprogram med tilhørende
kvalifiseringsstønad, kan medføre et A- og B-lag
i gruppen av sosialhjelpsmottakere. Skillet vil kunne komme som
følge av at kvalifiseringsprogrammet kun er åpent
for dem som har potensiale til å komme i arbeid. I svarbrev
av 23. januar 2007 fra arbeids- og inkluderingsministeren
til komiteen forsikrer imidlertid statsråden om at personer
som på grunn av omfattende og sammensatte problemer ved
første vurdering ikke møter kriteriene for kvalifiseringsprogrammet,
vil kunne søke på ny. Disse medlemmer forutsetter
at denne retningslinjen legges til grunn for arbeidet i NAV-kontoret. Disse
medlemmer forutsetter også at personer som flere
ganger har fått avslag på søknad om å delta
i kvalifiseringsprogram, tilbys mer varige trygdeytelser som for
eksempel uføretrygd. Dette er viktig for den enkeltes verdighet.
Til tross for enkelte betenkeligheter med forslaget om å innføre
et kvalifiseringsprogram med tilhørende stønad,
vil disse medlemmer støtte forslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det
er positivt at det legges opp til en ekstraordinær innsats
for å gjøre arbeid mulig for langtidsmottakere
av sosialhjelp. Det er svært viktig at kvaliteten på programmene
blir god og at opplæringen innrettes etter den enkeltes
behov og forutsetninger. Prognosene hva gjelder måloppnåelse
for deltakerne på kvalifiseringsprogram er usikre. Disse
medlemmer vil i den forbindelse påpeke at programdeltakelse kan
være viktig for den enkeltes livskvalitet, for selvtillit
og for sosial kontakt. Slike positive faktorer må også medregnes
når tiltaket skal vurderes.
Disse medlemmer vil fremheve
at arbeidsrettede tiltak for langtidsmottakere av sosialhjelp krever langsiktig
og ressursinsentiv innsats.
Komiteen mener det
er særlig viktig at tiltakene i kvalifiseringsprogrammet
fanger opp behovene til dem som trenger mer langsiktig kvalifisering
for å komme inn på arbeidsmarkedet. Dette fordrer
klare kvalitetskrav til de enkelte tiltak, samt tilstrekkelige ressurser og
god kompetanse i Arbeids- og velferdsetaten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
understreker at det nye kvalifiseringsprogrammet med tilhørende
stønad innebærer at de universelle velferdsordningene
utvides til å omfatte nye grupper, som i dag står
uten eller med svært begrensede rettigheter i folketrygden.
Personer som i dag er henvist til en tilværelse som langtidsmottakere
av sosialhjelp uten rettigheter til arbeidsrettede tiltak, vil,
etter en arbeidsevnevurdering, kunne få tilgang til hele
tiltaksapparatet med en utvidet stønad på et nivå opp
til 2 G. Flertallet viser til at det allerede i statsbudsjettet
for 2007 er satt av 53 mill. kroner til oppstart av kvalifiseringsprogrammet
i de kommunene som har etablert NAV-kontor.
Flertallet viser til at kvalifiseringsprogrammet
er planlagt innfaset i takt med opprettelsen av nye NAV-kontorer.
Det innebærer at pilotkontorene starter å tilby program
allerede i 2007, mens ca. 150 nye kommuner vil tilby kvalifiseringsprogram
både i 2008 og 2009.
Komiteens medlem fra Høyre viser
til at de beskjedne ambisjonene som Regjeringen legger til grunn
med å avsette 53 mill. kroner til innfasing av kvalifiseringsprogrammet,
kun gjør at 420 personer vil komme inn under/i
ordningen i 2007, altså et gjennomsnitt på bare én
person pr. kommune i hele landet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til
at implementering av et kvalifiseringsprogram derfor ikke bør
skje uten at NAV har ressurser som innebærer at programmet
kan fylles med hensiktsmessig og formålstjenlig innhold. Disse medlemmer forutsetter
at Regjeringen følger dette opp i fremtidige budsjetter.
Komiteen viser til at Regjeringen
vil be Arbeids- og velferdsetaten om å legge en bred og
systematisk arbeidsevnevurdering til grunn for avklaring av tiltak og
oppfølging av den enkelte arbeidstaker. Komiteen understreker
betydningen av å utvikle arbeidsevnevurdering
som metodikk og at dette gis høy prioritet i en tidlig
fase i gjennomføring av reformen.
Komiteen viser til at slike metoder
har vært utviklet, blant annet i Danmark, med
godt resultat. Der brukes en såkalt ressursprofil, der
brukerens kompetanse vurderes i forhold til alle arbeidsmarkedsrelevante
forhold, også kompetanse tilegnet gjennom for eksempel fritidsinteresser
og sosiale nettverk. Komiteen mener slike erfaringer
fra andre nordiske land kan ha stor overføringsverdi til
norske forhold.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at Regjeringen
i det oppfølgende arbeidet vil utstyre arbeids- og velferdsforvaltningen
med nødvendig lovgrunnlag og med nødvendige arbeidsredskaper
for å takle de nye utfordringene i et mer skjønnsbasert
system. Flertallet viser til at det allerede er igangsatt
et utviklingsarbeid internt i Arbeids- og velferdsetaten
for å få dette til.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til
at mange av dagens velferdsordninger tar utgangspunkt i borgernes
helsemessige og/eller arbeidsmessige begrensninger. Det
er etter disse medlemmers oppfatning nødvendig å vende
fokuset mot hvilken arbeidsevne den enkelte har, og ikke utelukkende
være opptatt av begrensningene. Selv om meldingen implisitt
legger dette utgangspunkt til grunn for arbeidet i NAV-kontoret,
skisserer den i liten grad hvordan en slik arbeidsevnevurdering
skal skje. Det er etter disse medlemmers mening uheldig.
Disse medlemmer mener at det
må foretas en arbeidsevnevurdering på saksbehandlernivå av
hvilke muligheter den enkelte har til å fylle kravene som
stilles på arbeidsmarkedet. Denne vurderingen skal være utgangspunkt
for valg av tiltak og må derfor skje raskt. Vurderingen
må være individuell og ta utgangspunkt i hvilke
muligheter vedkommende har nå eller i fremtiden for å utføre
ulike konkret spesifiserte arbeidsoppgaver som vil kunne bidra til
hel eller delvis selvforsørgelse. Det bør kreves
at en slik vurdering er gjennomført før det eventuelt
besluttes å innvilge vedkommende en økonomisk
ytelse til erstatning for arbeidsinntekt. Disse medlemmer mener
at en lovfestet arbeidsevnevurdering vil være en garanti
for at NAV-kontoret tidlig iverksetter tiltak som kan forhindre
permanent utstøting fra arbeidslivet.
Disse medlemmer ber Regjeringen
snarest mulig komme tilbake til Stortinget med konkret forslag til
lovbestemmelse som implementerer en slik arbeidsevnevurdering i
arbeids- og velferdsforvaltningen. Det er dessuten viktig med konkrete
kompetansehevingsstrategier for ansatte ved NAV-kontoret som gjør arbeidsevnevurderingen
reell og kvalitetsmessig god.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen snarest
mulig komme tilbake til Stortinget med konkret forslag til lovbestemmelse
som implementerer en arbeidsevnevurdering av brukerne i arbeids-
og velferdsforvaltningen."
Komiteen mener at en viktig forutsetning
for å lykkes med målsettingen om "flere i arbeid
- færre på trygd" er at man i langt større
grad benytter seg av tidlig inngripen som metode.
Etter komiteens syn bør
det være en overordnet målsetting at antall dager
fra et sykefravær starter til attføringstiltak
kommer i gang skal ned fra dagens nivå på 922
dager. Komiteen understreker betydningen av at dette
følges opp.
Komiteen vektlegger betydningen
av å fjerne stønadsfeller i systemet, slik at
det skal lønne seg å arbeide framfor å heve
stønad.
Komiteen har merket seg at Regjeringen ønsker å gjøre
arbeidsplassen til en sentral arena i arbeidet for inkludering og
støtter intensjonen om et tett samarbeid med arbeidslivets
parter.
Komiteen viser til at Regjeringen
vil oppnevne et utvalg for å utrede en samlet lov mot diskriminering
og gir sin tilslutning til dette.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til Regjeringens vurderinger
av at Norge er et land med trygg økonomi og høy materiell
velferd, men med ca. 1/4 av befolkningen i yrkesaktiv alder
ute av arbeid. Dette er den viktigste årsaken til at Regjeringen
har valgt å fremme en egen stortingsmelding om arbeid,
velferd og inkludering som et ledd i den samlede fattigdomsbekjempelsen
i Norge og som et ledd i å sikre tilgang på nødvendig arbeidskraft.
Komiteen viser til
OECDs påvisning av at Norge til tross for høy
ressursbruk og gode tiltak, har relativt svake resultater å vise
til. Komiteen vil derfor understreke behovet for
en løpende resultatoppfølging i takt med gjennomføring
av reformen fram mot 2010.
Komiteen støtter Regjeringens
understrekning av arbeidsplassen som viktig arena for inkludering. Komiteen har
videre merket seg Regjeringens oppfølging av Syse-utvalgets
anbefaling om en egen lov mot diskriminering og for tilgjengelighet. Komiteen viser
til sine generelle kommentarer innledningsvis om at det ikke skal
oppleves stigmatiserende å motta stønad og støtter
Regjeringens understrekning av at fokus på arbeidslinja
ikke skal gå på bekostning av stønadsnivå som
sikrer mot fattigdom, krav til arbeidsmiljøet og forbedringer
i ytelsene til dem som ikke kan leve av egen inntekt. Komiteen understreker
at brukermedvirkning og respekt for personer med varige stønadsbehov
er en forutsetning for en vellykket reform.
Komiteen viser til folketrygdens
hovedmål om at innbyggerne skal ha økonomisk og
sosial trygghet og få hjelp til å kunne forsørge
seg selv og understreker at folketrygdens betydning som grunnlaget
for det norske velferdssamfunnet ligger fast.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
viser til at St.meld. nr. 9 (2006-2007) omhandler personer i yrkesaktiv
alder, som er eller står i fare for å bli utstøtt
eller utestengt fra arbeidslivet, men som ved hjelp av arbeidsrettede
tiltak fortsatt kan ventes å utnytte sin (rest)arbeidsevne. Flertallet henviser
for øvrig til behandlingen av St.meld. nr. 5 (2006-2007)
Opptjening og uttak av alderspensjon i folketrygden og til oppfølgingen
av innstillingen fra Uførepensjonsutvalget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Venstre konstaterer at Regjeringen i denne meldingen
ikke kommenterer det faktum at altfor mange eldre og uføre
i yrkesaktiv alder som lever på minstepensjon, har behov
for både bostøtte og økonomisk sosialhjelp.
Det ville etter disse medlemmers syn være ønskelig å øke
denne gruppens inntektsnivå. Meldingen varsler ingen slik økning
når den henviser til Uførepensjonsutvalgets arbeid.
Komiteen deler Regjeringens vurdering
av at stønadene må gi sikkerhet for en rimelig
inntekt i perioder med behov for behandling eller kvalifisering,
og at et for ensidig fokus på økonomiske insentiver,
bryter med viktige formål i stønadssystemet.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter Regjeringens
forslag om å samle dagens attføringspenger, rehabiliteringspenger og
tidsbegrensede uførepensjon i én ytelse, som er skattbar,
med et standardisert barnetillegg. Flertallet støtter
Regjeringens forslag om omlegging av avkortingsreglene for personer
som har inntekt av eget arbeid, slik at en unngår terskelvirkningene
som følge av at inntekten overstiger en fastsatt friinntekt.
I dag har uførepensjonister og mottakere av tidsbegrenset uførestønad
rett til en friinntekt på 1 G. Mottakere av rehabiliteringspenger
og attføringspenger har ingen tilsvarende friinntekt. Flertallet viser
til at framtidig avkorting mot arbeidsinntekt for den nye midlertidige inntektssikringen
i folketrygden skal baseres på arbeidede timer. Det overordnede
målet må være at ingen taper på å arbeide.
Flertallet viser til at det i
folketrygdsystemet i dag finnes en rekke regler for avkorting i
stønad mot egen inntekt, som varierer fra stønadstype
til stønadstype, og der terskelvirkningene kan være
store for stønadsmottakere med relativt lave tilleggsinntekter. Flertallet viser
til at Regjeringen gjennom tiltak i denne meldingen, tar sikte på å innføre
et helhetlig system for avkorting når det gjelder den nye
midlertidige inntektssikringen. Flertallet viser
videre til meldingens kapittel 12.2.2, der det redegjøres
for at stønadene til enslige forsørgere tidligere
er gjort langt mer arbeidsrettede. Gjennom dette, med oppfølgingen av
St.meld. nr. 5 (2006-2007) Opptjening og uttak av alderspensjon
i folketrygden, og oppfølgingen etter uføreutvalgets
innstilling, vil Regjeringen ha gjennomgått de fleste avkortingsreglene
på en måte som sikrer at arbeidsmotivasjonen ivaretas
gjennomgående i trygdesystemet.
Komiteen viser videre
til kapittel 15.6 i St.meld. nr. 9 (2006-2007), der Regjeringen
varsler evaluering av resultater, prosesser og virkninger av strategier
og tiltak som foreslås gjennomført i meldingen,
herunder kunnskap om hva som fremmer og hemmer gode prosesser for å oppnå hovedmålet
om bedre fotfeste i arbeidslivet. Komiteen viser
til at det også vil omfatte en evaluering av de nye avkortingsreglene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
Regjeringens forslag om å samle dagens attføringspenger,
rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførepensjon i én
ytelse. Nivået, tilleggsytelsene og avkorting mot arbeid
bør imidlertid etter disse medlemmers syn
behandles samtidig med den generelle gjennomgangen av uførepensjonen. Samtidig
er det viktig at hovedhensikten ved den tidsbegrensede uførepensjonen,
nemlig revurdering av arbeidsevne, nå ivaretas i den nye
uførepensjonen.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om nivå, tilleggsytelser og avkorting på den
nye tidsbegrensede ytelsen, samt sikring av revurdering av arbeidsevne, samtidig
med behandlingen av ny uførepensjon."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Regjeringen allerede har startet arbeidet med konkretiseringen
av forslagene i St.meld. nr. 9 (2006-2007). Planen er at det skal
sendes ut et høringsnotat sommeren 2007, og at det skal
fremmes en odelstingsproposisjon for Stortinget, med sikte på behandling
i Stortinget våren 2008. Det vil dermed bli god anledning
for både Regjeringen og Stortinget til å se disse
forslagene i sammenheng med forslagene fra Uførepensjonsutvalget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil peke
på at behovet for opprydding, forenkling og eventuelt sammenslåing
av ytelser, også er til stede når det gjelder
mer arbeidsrelaterte ytelser som dagpenger, ventestønad,
ventelønn og vartpenger. Disse medlemmer viser
til sine respektive partiers merknader i Budsjett-innst. S. nr.
15 (2006-2007) der disse medlemmer går imot en videreføring
av ordningen med ventelønn.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen i St.meld. nr. 9 (2006-2007) peker på at det
vil være hensiktsmessig å vurdere ventelønnsordningen
i forbindelse med den forestående gjennomgangen av tjenestemannsloven,
og at vartpengeordningen er nær knyttet til ventelønnsordningen
og derfor bør sees i sammenheng med denne. Disse
medlemmer mener det er på tide med en gjennomgang,
opprydding og modernisering når det gjelder også disse
ytelsene, og mener at dette kunne vært gjort i denne meldingen. Disse medlemmer vil
derfor fremme forslag om å be Regjeringen legge frem sak
om en gjennomgang av de nevnte ytelsene.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem sak med gjennomgang og forenkling, eventuelt avvikling, av
de arbeidsrelaterte ytelsene, ventestønad, ventelønn
og vartpenger."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til Frischsenterets rapport "Veien
til uføretrygd "(10/2006), hvor det dokumenteres
at en av fire mottakere av uføreytelser med mer enn to
barn, mottar mer i utbetalt ytelse enn hva de tjente under arbeid.
For å sikre arbeidsincentivene og at det alltid skal være
mer lønnsomt å jobbe enn å motta ytelser,
ber disse medlemmer Regjeringen sørge for
at nytt samlet ytelsesnivå, når tillegg er medregnet,
ikke overstiger hva den enkelte hadde i lønnsinntekt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, støtter Regjeringens syn på at
det skal lønne seg å arbeide og viser til at kutt
i stønadsnivået til personer med tidligere lave
inntekter, ikke er aktuell politikk. Flertallet viser
til drøftingene i meldingens kapittel 8, som konkluderer
med at økonomiske insentiver i det samlede skatte-, pensjons-
og overføringssystemet bare er ett av flere elementer som
påvirker mulighetene og motivasjonen til å stå i
arbeid. Vel så viktige elementer er helse, personlig økonomi
for øvrig, preferanser i forhold til fritid, familiære
forhold, yrkes- og utdanningsløp, forhold på arbeidsplassen,
arbeidsgivers muligheter til å velte kostnader over på staten, arbeids-
og velferdsmyndighetenes evne til å gi relevante tilbud
og stille vilkår, samt legenes og helsevesenets utøvelse
av rollen som behandler og portvakt til trygdesystemet. Flertallet viser
til at det ofte vil være et samspill av flere av disse
faktorene og mellom flere aktører, som forklarer prosessene
som leder personer fra arbeidslivet over til trygd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre deler Regjeringens syn på at
det alltid skal lønne seg å arbeide fremfor å gå på stønad eller
trygd.
Denne erkjennelse må få betydning
for utforming av skattepolitikken, pensjonssystemet og de ulike
velferdsordninger, herunder regler for avkorting.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen foreta
en kritisk gjennomgang av de ulike velferdsordninger, pensjonssystemet
(herunder regler for avkortning) og skattesystemet og fremme konkrete
forslag til endringer som gjør at det alltid skal lønne
seg å arbeide fremfor å gå på stønad
eller trygd."
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen i St.meld. nr. 9 (2006-2007) selv legger opp til en gjennomgang
av de samlede ytelsene og supplerende stønader, jf. side
215 i meldingen hvor det blant annet uttales:
"[…] På denne
bakgrunn vil regjeringen som del av oppfølgingen av denne
meldingen også vurdere om det kan være behov for
justeringer i slike supplerende ytelser, som kan støtte
opp om målsettingen om å gjøre det mer
lønnsomt å arbeide framfor å gå på trygd."
Dette kan ikke tolkes på annen måte
enn at det vurderes som uheldig i forhold til målsettingen
om å gjøre det mer lønnsomt å arbeide,
når samlet ytelse i tidsbegrenset inntektssikring og supplerende
ytelser i sum overgår det en person har hatt og vil komme
til å ha i lønnsinntekt ved ordinært
arbeid. Disse medlemmer registrerer at regjeringspartiene
i dette spørsmålet ikke støtter opp om
den grunnholdning stortingsmeldingen legger opp til, hvilket er
oppsiktsvekkende.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at barnetillegget
i dag er behovsprøvd for mottakere av tidsbegrenset uføretrygd.
I meldingen foreslår Regjeringen å innlemme denne
uførestønaden i en ny tidsbegrenset ytelse, samt å gjøre
barnetillegget for den nye stønaden standardisert. Dette
innebærer en redusert stønad for flere av dem
som i dag mottar tidsbegrenset uføretrygd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til
Stortingets muntlige spørretime 11. oktober 2006
hvor statsminister Jens Stoltenberg ved flere anledninger hevdet
at Fremskrittspartiet hadde stemt for "usosiale kutt"-forslag fremmet
av regjeringen Bondevik II. I svar på skriftlig spørsmål
nr. 55, datert 13. oktober 2006, fra representanten Dagfinn Høybråten
om hvilke "usosiale kutt" statsministeren her refererte til, ble
utelukkende standardisert barnetillegg for mottakere av tidsbegrenset
uføretrygd oppgitt. Disse medlemmer har
derfor med stor undring merket seg at Regjeringen i meldingen foreslår
et standardisert, og ikke et behovsprøvd, barnetillegg
for mottakere av ny stønad for tidsbegrenset inntektssikring
i folketrygden. Forslaget er altså så sent som
i oktober 2006 betegnet som "usosialt" av statsministeren.
Disse medlemmer vil for øvrig
bemerke at regjeringen Bondevik II, i sitt forslag til statsbudsjett for
2006, foreslo at barnetillegget for mottakere av tidsbegrenset uføretrygd
skulle gjøres behovsprøvd fra 1. juni
2006.
Disse medlemmer mener at den
reformerte stønaden for tidsbegrenset inntektssikring i
folketrygden bør gi opptjeningsrett for fødsels-
og adopsjonspenger, og ber Regjeringen fremme forslag i tråd
med dette.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag som innebærer at den reformerte stønaden
for tidsbegrenset inntektssikring i folketrygden gir opptjeningsrett
for fødsels- og adopsjonspenger."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at det i meldingen varsles at spørsmålet
om den nye inntektssikringen skal gi opptjeningsrett for fødsels-
og adopsjonspenger, vil bli vurdert i oppfølgingen av meldingen.
Flertallet viser videre til at
det var regjeringen Bondevik II og stortingsflertallet i forrige
periode, inklusive medlemmene fra Fremskrittspartiet, som mot stemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet
gjorde endringer i reglene for uførepensjon, som innebar
at mottakere av den nye tidsbegrensede uførepensjonen mistet
retten til behovsprøvd barnetillegg. Flertallet viser
videre til at mottakere av tidsbegrenset uførepensjon igjen
fikk rett til behovsprøvd barnetillegg i inneværende
periode, med virkning fra 1. juli 2006. Regjeringen Stoltenberg
II har således rettet opp det statsministeren ved flere
anledninger har betegnet som "usosiale kutt".
Flertallet viser til at mottakere
av tidsbegrenset uførestønad hittil har vært
uten tilgang til de aktive tiltakene for tilbakeføring
til arbeidslivet som gjelder for mottakere av rehabiliteringspenger
(medisinske tiltak) og attføringspenger (arbeidsrettede
tiltak). Når Regjeringen i St.meld. nr. 9 (2006-2007) foreslår
at mottakere av ny stønad for tidsbegrenset inntektssikring
i folketrygden skal motta standardisert barnetillegg, viser flertallet til
at dette må sees i sammenheng med den omleggingen som nå skjer
i stønadssystemet, med to typer av stønader, én
permanent uførepensjonering og én midlertidig
inntektssikring i folketrygden. Omleggingen medfører at
de som tidligere var på midlertidig uførepensjon
uten tilgang til arbeidsrettede tiltak, nå overføres
til den gruppen av stønadsmottakere som skal ha individuell
plan for tilbakeføring til arbeidslivet. I gjeldende system
er det naturlig å sammenligne mottakerne av midlertidig
uførepensjon med andre uførepensjonister. I det
nye systemet som foreslås i denne meldingen, er det mer
naturlig å sammenligne med dem som i dag er mottakere av
attførings- og rehabiliteringspenger. Flertallet støtter
Regjeringens forslag om at de som innvilges permanent stønad, bør
ha et høyere barnetillegg enn dem som er på midlertidige
stønader. Et vesentlig moment i denne vurderingen er den
grunnleggende forutsetningen i det nye systemet, om at brukerne
skal raskere gjennom systemet, enten til arbeid eller til varig
stønad.
Komiteen viser til det igangsatte
prosjektet for å avklare oppgaver og arbeidsdeling mellom
den nye Arbeids- og velferdsetaten og tilsynsmyndighetene, og har
merket seg at Regjeringen vil komme tilbake med forslag til forbedringer
når det gjelder etatenes samlede innsats for bedre arbeidsmiljø og
redusert sykefravær.
Komiteen viser til at det høsten
2006 ble inngått en avtale mellom myndighetene og partene
i arbeidslivet om videreføring av IA-avtalen
og endringer i sykelønnsordningen, som medfører
tettere oppfølging av sykmeldte, i tråd med intensjonene
i reformene som omhandles her.
Komiteen viser til sine merknader
om IA-avtalen og sykelønn i forbindelse med behandlingen
av St.prp. nr. 1 (2006-2007), jf. Budsjett-innst. S. nr. 15 (2006-2007).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til
at altfor mange med et fysisk handikap ikke kommer seg inn i arbeidsmarkedet.
Det vises også til at flere bedrifter, blant annet Telenor,
gjennom gode tiltak og tilpassing på arbeidsplassen, har
ansatt mange med et handikap. Disse medlemmer mener Regjeringen
her har hatt en for lite offensiv holdning, og at en med de rette
tiltak kunne oppnådd mer. Etter disse medlemmers syn
er det ofte enkle tiltak på arbeidsplassen som kan gi gode
resultater gjennom at flere med et handikap får seg arbeid.
Ofte er det manglende kunnskap om hva det offentlige kan
bidra med for å tilrettelegge arbeidsforholdene hos dem
som tilsetter nye medarbeidere, som er grunnen til at en ikke når
de mål en har satt seg for å få et mer
inkluderende arbeidsliv.
Disse medlemmer mener at en i
langt større grad bør informere næringslivet
om hvordan staten gjennom forskjellige tiltak kan legge til rette
på arbeidsplassen for at personer med et handikap skal kunne
delta med sine kunnskaper på en arbeidsplass. Disse
medlemmer mener at gjennom et samarbeid mellom staten og
de frivillige organisasjonene vil en på en langt mer effektiv
måte kunne formidle slik informasjon.
Disse medlemmer viser for øvrig
til merknader og forslag i Innst. S. nr.77 (2006-2007) hvor det
ble fremmet forslag om igangsettelse av en informasjonskampanje
om hvilke tiltak staten kunne dekke ved ansettelse av personer med
nedsatt funksjonsevne. Disse medlemmer mener at en
slik kampanje bør vare over tid, og at de frivillige organisasjonene
bør få et langt større ansvar for informasjon
til næringslivet.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen inngå et
nærmere samarbeid med de aktuelle frivillige organisasjonene,
hvor disse får et langt større ansvar for informasjonen
om hvilke tiltak staten dekker i forbindelse med ansettelse av personer
med nedsatt funksjonsevne overfor næringslivet."
Komiteen viser til at Regjeringen
vil følge opp spørsmål om fastlegenes
rolle og Arbeids- og velferdsetatens bruk av rådgivende
leger i forbindelse med oppfølging av Uførepensjonsutvalgets
innstilling. Komiteen ber om at det foretas en grundig
gjennomgang av hvordan fastlegene kan spille en sentral rolle som
samarbeidspartnere for de lokale NAV-kontorene og hvilken rolle
de rådgivende legene bør ha i den nye Arbeids-
og velferdsetaten. Komiteen viser i den forbindelse
til sine merknader om en tydeliggjøring av behandlende
leges rolle, slik det framgår av Innst. O. nr. 29 (2006-2007)
til Ot.prp. nr. 6 (2006-2007) Om lov om endring i arbeidsmiljøloven
og folketrygdloven (tilrettelegging for og oppfølging av
sykmeldte mv.), og til Stortingets behandling av Dokument nr. 8:106 (2005-2006)
om alternative modeller for vurdering av søkernes funksjonsevne
og medisinske forhold i uføresaker, jf. Innst. S. nr. 138
(2006-2007).
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til sine merknader om legenes viktige rolle når
stønader utløses i forbindelse med behandlingen
av St.prp. nr. 1 (2006-2007), jf. Budsjett-innst. S. nr. 15 (2006-2007).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til sine merknader under punkt 1.2 Komiteens innledende merknader.
Komiteen viser til sine merknader
om betydningen av koordinering av tiltak og tjenester på tvers
av sektorer for brukere med sammensatte behov. Komiteen understreker
at behovet for helsetjenester må inngå i individuell
plan og at samarbeid mellom Arbeids- og velferdsetaten og helsevesenet
må skje på en måte som forplikter det
offentlige til å levere rett tjeneste til rett tid, i henhold
til avtalt individuell plan. Komiteen har merket
seg at Regjeringen vil vurdere hvordan man på en bedre
måte kan inkludere tjenester fra ulike opptreningsinstitusjoner
som i dag faller utenfor de ulike etatenes ansvarsområde. Komiteen viser videre
til Regjeringens pågående arbeid med en strategi
for rehabilitering, som også vil omfatte tilbud til deler
av målgruppen i St.meld. nr. 9 (2006-2007).
Komiteen slutter seg til målene
i opptrappingsplanen for psykisk helse om styrket tilgjengelighet
til arbeid og arbeidsmarkedstiltak for personer med psykiske lidelser
og viser til nasjonal strategiplan for arbeid og psykisk helse,
som nå er under utarbeidelse i et samarbeid mellom Sosial-
og helsedirektoratet og Arbeids- og velferdsdirektoratet. Komiteen viser
til at flere undersøkelser tyder på at personer
med alvorlige psykiske lidelser er blant dem som har svakest tilbud
i kommunene og dårligst levekår. Uansett årsak
er dette et kraftig signal om at mange med psykisk sykdom ikke får
ta del i velferden. Komiteen viser til at opptrappingsplanen
for psykisk helse som startet opp i 1999, har pågått
under fire regjeringer, og nå er inne i sitt nest siste år. Komiteen viser
til at arbeid og psykisk helse er en av bærebjelkene i
opptrappingsplanen. Komiteen viser videre til at
erfaringer så langt viser at personer med psykiske lidelser
har stort behov for tett oppfølging og integrerende arbeidsrettede
tiltak for at de skal lykkes med å komme i jobb. Nesten
hver tredje person på uføretrygd har psykisk lidelse
som hoveddiagnose, og dette er den hurtigst voksende årsak til
uføretrygd. Komiteen viser i denne forbindelse
til sine merknader under punkt 2.9, om behovet for fleksibilitet
i tiltak og varighet for brukere med sammensatte behov. Komiteen mener
at dette er spesielt viktig når det gjelder personer med
psykiske lidelser.
Komiteen slutter seg for øvrig
til Regjeringens forslag og vil understreke viktigheten av at ansvaret
for koordinering av tjenester på tvers av sektorer blir
lagt entydig på ett sted, for å sikre nødvendig
progresjon i tråd med individuell plan.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader i Innst. S. nr. 180 (1995-1996) hvor Fremskrittspartiet
presenterte sitt velferdsalternativ med det ønsket å "samle
administrasjonen av alle velferdsordninger i en statlig etat med lokale
Velferdskontorer over hele landet." Videre: "utgiftene til de mange
ulike hjelpeordninger i dag kan belastes både staten, fylkeskommunen
og kommuner med det resultat at det blir en kamp mellom disse ulike forvaltningsledd
om å overføre kostnadene og ansvaret til et annet
nivå". Disse medlemmer mener at opprettelsen
av NAV og St.meld. nr. 9 (2006-2007) er et skritt i denne retningen,
samtidig som det er grunn til bekymring over at altfor mange av
tjenestene og en todeling av finansieringen vil svekke intensjonen
og muligheten til å lykkes med reformen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen foreslår
en mer fleksibel og bedre samordnet bruk av virkemidler, hvor den
enkelte skal få tiltak og oppfølging etter behov,
og støtter dette.
Disse medlemmer vil likevel peke
på at brukerne i det nye systemet vil bli delt i to grupper,
de som har behov og de som ikke har behov for bistand til å komme
i arbeid.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av at sorteringen av de to gruppene blir riktig, slik
at ingen mister muligheten til å komme i arbeid.
Disse medlemmer vil påpeke
at nye personer på uføretrygd også kan,
i det nye systemet, bedre arbeidsevnen etter som tiden går.
Det er derfor viktig at det også for denne gruppen gis
tilbud om reaktivisering.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, mener det er en styrke for reformen at
den også omfatter tjenester fra kommunene, og at kommunene får
en viktig rolle i oppfølgingen av det nye kvalifiseringsprogrammet
for langtids sosialhjelpsmottakere. En særdeles viktig
side ved de sammenslåtte NAV-kontorene vil nettopp være
tilknytningen til kommunen og de lokale folkevalgte. Lokale folkevalgte
er nærmere brukerne. Det vil avgjort være til
fordel for brukerne at de folkevalgte i deres egen kommune får
jevnlige rapporter om oppnådde resultater. Enkeltbrukere
vil dermed også være sikret en kortere vei til
sine ansvarlige folkevalgte ombud. Det blir etter flertallets oppfatning
muligheter for en bedre politisk styring og kontroll med reformen,
når ansvaret hviler på politikere på ulike
nivåer.
Komiteens medlem fra Venstre viser
til sin generelle merknad og forslag om borgerlønn, som ønskes
innført til alle langtidsmottakere av sosialhjelp og med
en ramme på 2,5 G.
Komiteen viser til den sentrale
funksjonen individuell plan skal ha for å sikre brukermedvirkning,
framdrift og koordinering av ulike tiltak og tjenester, ofte på tvers
av ulike sektorers myndighetsområder. Komiteen viser
til behovet for at individuell plan blir brukt som et aktivt og
dynamisk arbeidsverktøy, som justeres løpende. Komiteen viser
videre til at den individuelle planen skal være forpliktende
for begge parter, og at det derfor også må framgå hvor
koordineringsansvaret til enhver tid skal ligge og hvordan en skal
sikre at tjenesten faktisk ytes som en sammenhengende kjede av tiltak,
uten unødige opphold i framdrift. Komiteen viser
til at individuelle planer for mange brukere vil inneholde tjenester
fra flere offentlige etater og leverandører av tjenester,
og at det vil bli en utfordring å sikre jevn progresjon
i gjennomføringen av tiltakene. Dette vil i særlig
grad gjelde brukere med sammensatte behov. For å sikre
at det offentlige blir i stand til å oppfylle sin del av
brukerens individuelle plan, er det viktig at gjennomføringen
organiseres slik at ansvaret for å følge opp avtaler
om tiltak og tjenester på tvers av sektorer til rett tid
samles på én hånd. Komiteen viser
til kapittel 10.6.2 i stortingsmeldingen, som omhandler arbeids-
og velferdsforvaltningsloven § 15 og forskrift
til lovbestemmelsen, som legger opp til individuell plan som det
sentrale verktøyet for samhandling. Komiteen ber
om at det i forbindelse med forskriftsarbeidet, under henvisning
til målet om rask gjennomstrømming, vurderes å legge
dette samordningsansvaret til førstelinjen i NAV-kontorene.
Det innebærer at det allerede ved utarbeidelsen av den
individuelle planen må inngås bindende avtaler
med helseforetak, primærhelsetjeneste, utdanningsinstitusjoner, arbeidsmarkedsbedrifter,
rehabiliteringsinstitusjoner osv. om leveranse av de tjenestene
som er avtalt, slik at den individuelle planen blir realistisk og
kan gjennomføres på en effektiv måte,
både for bruker og forvaltning.
Komiteen viser til sine merknader
i forbindelse med statsbudsjettet for 2007, jf. Budsjett-innst.
S. nr. 15 (2006-2007).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at regjeringen Stoltenberg allerede i statsbudsjettet
for 2006 økte fattigdomssatsingen i forhold til regjeringen
Bondevik II sitt forslag med om lag 0,5 mrd. kroner og i statsbudsjettet
for 2007 fulgte opp regjeringserklæringens satsing på fattigdomsbekjempelse
ytterligere, med å sette av over 1 mrd. kroner til de to
handlingsplanene mot fattigdom og for integrering og inkludering
av innvandrerbefolkningen.
Komiteens medlem fra Høyre viser
til Høyres alternative statsbudsjett for 2007, hvor det
i Høyres satsing for å redusere fattigdom ble
lagt inn 125 mill. kroner mer enn i Regjeringens fattigdomssatsing. Dette
medlem viser til at profilen i denne satsingen er at den
beste veien ut av fattigdom er gjennom eget arbeid. I Høyres
alternative statsbudsjett ble det fremmet flere forslag til målrettede
tiltak for å hjelpe mennesker til å få en
ny sjanse i arbeidslivet, blant annet gjennom økt satsing
på tiltak som "Snu i døra", "Skreddersøm"
og "Grønn omsorg".
Dette medlem viser til Handlingsplan
mot fattigdom, hvor det største enkeltstående
tiltaket i fattigdomsbekjempelsen var en avgiftsreduksjon. Dette medlem stiller
seg positiv til å redusere avgifter i samfunnet, men påpeker
at å fjerne en avgift i seg selv ikke er fattigdomsbekjempende.
Det vises her til svar fra Finansdepartementet på budsjettspørsmål
nr. 294 fra Høyre, i forbindelse med behandling av statsbudsjett
for 2007, hvor det fastslås at det er vanskelig å si hvilken
effekt tiltaket vil ha og hvor mange mennesker dette vil berøre.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser videre til at den nest største bevilgningen
under Regjeringens Handlingsplan mot fattigdom er en generell økning
av de veiledende sosialhjelpssatsene. Denne bevilgningen er den
samme som i Kommunal- og regionaldepartementets budsjettforslag
omtales som frie midler til kommunene. Da dette ikke er en budsjettpost
som er øremerket, vil kostnaden knyttet til en heving av
sosialhjelpssatsene ligge på kommunesektoren. Disse
medlemmer konstaterer at Regjeringen når det gjelder
fattigdomssatsingen, bruker de samme budsjettpostene under ulike faner
til ulike formål, samtidig som realiteten i handlingsplanen
mot fattigdom innebærer en videresatsing på tiltak
igangsatt under regjeringen Bondevik II.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det
er et overordnet mål i kampen mot fattigdom at alle som
ufrivillig er utenfor arbeidslivet, skal få tilbud om arbeid.
De som ikke kan delta i arbeidslivet, skal sikres økonomisk
og sosial trygghet. Dette må etter disse medlemmers mening
kombineres med tiltak som direkte angriper årsakene til
fattigdom. Disse medlemmer viser til sine respektive partiers
alternative budsjett for 2007 hvor det ble prioritert å opprette
flere nye plasser innenfor spesielle arbeidsmarkedstiltak ut over
Regjeringens forslag. Det er etter disse medlemmers mening
særlig viktig å legge til rette for at de som
trenger mer langvarig kvalifisering og oppfølging, får
god hjelp til å komme seg inn på arbeidsmarkedet.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at Kristelig Folkeparti dessuten prioriterte
blant annet økte midler til rusomsorgen, til frivillige
organisasjoners arbeid mot spilleavhengighet, til ettervern for
straffedømte, til tiltak for å forebygge gjeldsproblemer
og til inntektsgraderte satser i barnehagene. Dette medlem vil
dessuten vise til Dokument nr. 8:95 (2005-2006) som ble fremmet
av Kristelig Folkeparti, og inneholder flere forslag til tiltak
for å bekjempe fattigdom og forebygge gjeldsproblemer.
Under dette punktet blir det i meldingen redegjort nærmere
for blant annet:
– Kjøp
av avklarings- og oppfølgingstjenester, herunder formidling,
oppfølging og arbeidsmotivering.
– Opplæringstiltak, herunder
praksisnær opplæring - videreutvikling av arbeidsmarkedsopplæringen, samarbeid
og samarbeidsavtaler mellom Arbeids- og velferdsetaten og fylkeskommunene,
tilbud til voksne som mangler grunnleggende ferdigheter, samt utdannings-
og yrkesveiledning og realkompetansevurdering.
– Forsøk med tidsubestemt
lønnstilskudd, herunder eksisterende lønnstilskuddsordninger,
gradert uførepensjon kontra bruk av lønnstilskudd,
bruk av lønnstilskudd i Sverige og Danmark, kostnadsoverveltning
og fortrengning, utprøving av tidsubestemt lønnstilskudd,
forsøkets målgruppe.
– Tiltak for personer med nedsatt
funksjonsevne, herunder kvoter og kvotering, unge med nedsatt funksjonsevne,
kompetanseutvikling og kunnskapsformidling, samt lovgivning om vern
mot diskriminering.
– Tiltak for innvandrerbefolkningen,
herunder forsøk med moderat kvotering av personer med innvandrerbakgrunn
til statsforvaltningen, aktiv rekruttering av personer med innvandrerbakgrunn til
statsforvaltningen og helseforetakene, fortsatt fokus på etablerervirksomhet
blant innvandrere, økning av integreringstilskuddet, arbeidsrettet innsats
overfor innvandrere, program for basiskompetanse i arbeidslivet,
videreføring av Ny sjanse, norskopplæring for
asylsøkere, tiltak for oppvekst, utdanning og språk,
samt andre tiltak (øke sysselsettingen blant kvinner fra
ikke-vestlige land og utrede en aktivitetsplikt i diskrimineringsloven).
– Varig tilrettelagt arbeid, herunder
kommunal medfinansiering, forsøk med differensiert statlig
driftsstøtte, målgruppe, samt bonuslønn.
– Forenkling av regelverket, herunder
tjenester og tiltak samt stønader.
Det foreslås at det tradisjonelle skillet
mellom ordinære og yrkeshemmede arbeidssøkere
ikke lenger blir benyttet når målgruppene for
nye tiltak og tjenester skal beskrives. Skillet vil gå mellom
arbeidssøkere eller arbeidstakere med behov for bistand
for å komme i arbeid og brukere som ikke trenger slik bistand.
Man vil komme tilbake til hvilke konsekvenser dette nye skillet
vil ha for lovverk og finansieringssystemer på tjenesteområdet.
Grenseflaten mellom brukere i ulike målgrupper
er ofte flytende. Det er uheldig at en del tjenester og tiltak i
dag tildeles ut fra tilhørighet til bestemte målgrupper og
på bakgrunn av hvilken inntektssikring brukerne har, snarere
enn individuelle behov. Det legges til rette for at tjenester og
tiltak i framtiden skal kunne fordeles ut fra den enkelte brukers
tjenestebehov. Denne omleggingen vil ikke forhindre at det skjer
en prioritering av hvem som har størst behov for arbeidsmarkedstiltak
ut fra situasjonen på arbeidsmarkedet.
Årsakene til at det oppstår
problemer med å få eller beholde arbeid, kan være
sammensatte. Ved tildeling av tjenester er det viktig at det fokuseres
på mulighetene til overgang til jobb. Forslaget til et
nytt avklaringstiltak gir mulighet for en bred vurdering av funksjons-
eller arbeidsevne. Dette gir et bedre grunnlag for å finne
fram til arbeidsrettede virkemidler som er tilpasset den enkeltes
bistandsbehov.
Selv om Arbeids- og velferdsetatens verktøykasse
er velutstyrt, er det behov for å prøve ut noen
nye former for virkemidler og behov for å gjøre
enkelte endringer i regelverket slik at tjenester som i dag er forbeholdt avgrensede
grupper av arbeidssøkere, kan gjøres tilgjengelige
for nye brukergrupper.
Etablering av en ny arbeids- og velferdsetat
gir økte muligheter for å se virkemidlene i sammenheng
slik at tilbudet kan tilpasses den enkelte brukers bistandsbehov.
Dagens virkemidler er først og fremst innrettet mot å påvirke
de individuelle forutsetningene for å komme inn på arbeidsmarkedet.
Det foreslås her virkemidler som skal skape åpninger
og rom innenfor ordinært arbeidsliv for personer med redusert
eller variabel arbeidsevne. Dette omfatter blant annet forslag om
et nytt oppfølgingstiltak og forslag om økt bruk
av lønnstilskudd, blant annet gjennom iverksetting av et
forsøk med tidsubestemt lønnstilskudd.
For å kunne skille mellom brukere med
og uten behov for bistand er det en forutsetning at det utføres
et godt avklaringsarbeid. Størstedelen av avklaringsarbeidet
vil foregå i Arbeids- og velferdsetaten. Det er behov for
både kompetanseheving og innarbeiding av nye arbeidsmåter.
Det bør samtidig settes i gang et langsiktig forsknings-
og utviklingsarbeid knyttet til bruk av avklaringstjenester og arbeidsevnevurderinger. God
tilgang på avklaringstjenester kan bidra til bruk av tjenester
og tiltak som fremmer rask overgang til arbeid.
Avklaring og arbeidsevnevurdering gjennom kjøp
av tjenester benyttes der eksterne leverandører og samarbeidspartnere
utfyller og supplerer etatens egne avklaringstjenester. Målgruppen
er arbeidssøkere med behov for avklaringsbistand utover
etatens ordinære tilbud.
Det foreslås å utvide adgangen
i regelverket til å anskaffe avklaringstjenester. Det innebærer
at det etableres et nytt avklaringstiltak innenfor Arbeids-
og velferdsetaten som gjøres tilgjengelig for nye brukergrupper
gjennom kjøp av slike tjenester hos eksterne leverandører.
Mange ledige har så svake grunnleggende
ferdigheter at de har problemer med å klare seg i ordinært arbeidsliv.
Mange med svak utdanningsbakgrunn er lite motivert for ordinær
utdanning, og kan i tillegg ha sosiale eller helsemessige problemer.
For Arbeids- og velferdsetaten blir det derfor
viktig å utvikle mer praksisnære opplæringsformer.
Regelverket for arbeidsmarkedsopplæring vil bli endret
for å styrke opplæringstilbudet til utsatte grupper
på arbeidsmarkedet.
Det er ønskelig at Arbeids- og velferdsetatens
vurdering av den enkeltes behov for opplæring inngår
som en del av kommunens eller fylkeskommunens totale beslutningsgrunnlag
når det tas stilling til den voksnes rett etter opplæringsloven,
og hvilket tilbud som skal gis.
Det er nødvendig å styrke
samarbeidet mellom arbeidsmarkedsmyndighetene og utdanningsmyndighetene.
Arbeids- og inkluderingsdepartementet har høsten 2006 tatt
et initiativ overfor Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon
(KS) for å få i stand en avtale om samarbeid med
fylkeskommunene.
I løpet av 2008 vil man evaluere hvor
godt samarbeidet om brukere med rett til opplæring fungerer.
Det vil bli vurdert om det er behov for endringer i opplæringsloven.
Mange forsøk har vist betydningen av å gjøre
et godt oppfølgingsarbeid ved formidling av utsatte grupper, blant
annet i kombinasjon med bruk av lønnstilskudd. Brukere
med lange stønadsperioder bak seg vil også kunne
ha behov for mer mestringsorienterte oppfølgingsopplegg,
eventuelt kombinert med andre arbeidsmarkedstiltak. Oppfølgingsarbeid
er tidkrevende og representerer en utfordring for forvaltningen.
For å sikre tilgang på oppfølgingstjenester
for nye brukergrupper, vil Arbeids- og velferdsetaten gis anledning
til kjøp av oppfølgingstjenester hos eksterne leverandører.
Det foreslås et nytt oppfølgingstiltak som kommer
i tillegg til det eksisterende oppfølgingstiltaket
Arbeid med bistand. Brukere som krever bistand utover den kompetanse
og kapasitet som finnes lokalt i etaten, skal få et godt
og likeverdig tilbud overalt i landet.
Det er iverksatt ulike reformer for å redusere
avgangen fra arbeidslivet. Det eksisterende virkemiddelapparatet
mangler et arbeidsrettet tiltakstilbud til personer med en varig
redusert arbeidsevne. Dagens lønnstilskuddsordninger kan
bare brukes i en begrenset periode og benyttes i liten grad overfor
personer med nedsatt arbeidsevne.
Det foreslås at det settes i gang forsøk
med sikte på å etablere en ordning med et varig
lønnstilskudd. Lønnstilskuddet skal gjøre
det lettere for arbeidsgiver å beholde eller ansette personer
med kroniske helseplager. Formålet med forsøket
er å bedre mulighetene for å delta i arbeidslivet
også etter at arbeidsevnen er varig og vesenlig redusert,
og hvor brukere i dag ikke ser annen utvei enn å søke
uførepensjon. Ordningen skal ikke gjøre innvilgelse
av uførepensjon vanskeligere, men forebygge lange passive
stønadskarrierer og sikre tilknytning til arbeidslivet
på ordinære lønns- og arbeidsvilkår.
For både samfunnet og den enkelte framstår det
som fornuftig ressursbruk å bruke mindre penger på passiv
inntektssikring og mer penger på å skape arbeidsplasser
for personer som ellers risikerer uførepensjonering.
Målgruppen for forsøket er
personer med varig og vesentlig reduksjon i arbeidsevnen og som
i dag vil kvalifisere for en varig uførepensjon.
Bruken av et tidsubestemt lønnstilskudd
skal ikke svekke arbeidsgivers ansvar etter arbeidsmiljøloven
og skal i minst mulig grad fortrenge ordinær arbeidskraft. Dette
forutsetter et nært samarbeid mellom Arbeids- og velferdsetaten,
arbeidsgivere og ansattes organisasjoner.
Ordningen er tidsubestemt ved at det ikke fastsettes noen
maksimal varighet for hvor lenge lønnstilskuddet kan benyttes.
For å unngå misbruk vil det være faste stoppunkt
hvor man vurderer tilskuddets størrelse og varighet. Tilskuddet
skal reduseres eller avvikles hvis den ansattes arbeidsevne bedres
eller andre tiltak framstår som mer hensiktsmessige.
Forsøk med tidsubestemt lønnstilskudd
er planlagt igangsatt fra 2007 i Finnmark, Nord-Trøndelag,
Aust-Agder, Vestfold og Akershus.
Bruk av kvoter og moderat kvotering, særlig
rettet mot unge med nedsatt funksjonsevne, ønskes utredet. Forutsetningene
for å gjennomføre forsøk med moderat
kvotering av personer med innvandrerbakgrunn vil også avklares.
Basert på utredningen vil det bli tatt stilling til om
det skal gjennomføres forsøk med moderat kvotering
av personer med innvandrerbakgrunn i statlig forvaltning. Eventuell
bruk av kvoter og moderat kvotering av personer med nedsatt funksjonsevne
vil samordnes med utredningen om kvotering av personer med innvandrerbakgrunn.
Det er behov for et bredt spekter av virkemidler
rettet mot personer med nedsatt funksjonsevne. Generelt bør arbeidsmarkeds-
og velferdspolitikken være utformet slik at den omfatter
alle gjennom mest mulig universelle løsninger. Bare der
personer med nedsatt funksjonsevne møter spesielle hindringer
og har spesielle behov, bør de generelle virkemidlene suppleres
med egne løsninger, strategier og virkemidler.
Det er tidligere tatt en rekke initiativ for å øke
sysselsettingen blant personer med nedsatt funksjonsevne uten at
sysselsettingsandelen har økt. Det er derfor behov for å forsterke
eksisterende virkemidler og vurdere nye virkemidler og strategier
på enkelte områder overfor denne gruppen. Det
foreslås omfattende endringer på tiltaks-, tjeneste-
og inntektssikringsområdet som også kommer personer
med nedsatt funksjonsevne til gode.
Unge med nedsatt funksjonsevne som ikke har arbeidserfaring,
møter ofte særlige utfordringer når de skal
inn på arbeidsmarkedet. Regjeringen vil satse på tiltak
som kan lette overgangen mellom skole og arbeidsliv for unge med
nedsatt funksjonsevne. Det igangsettes et forsøksprosjekt
med bruk av ulike virkemidler, herunder praksisplasser. Prosjektet
bør legges opp som et samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene
og arbeids- og velferdsforvaltningen, hvor hovedansvaret forankres
hos sistnevnte.
Fornyings- og administrasjonsdepartementet arbeider
med å lage et trainee-program spesielt for personer med
høyere utdanning med nedsatt funksjonsevne med tanke på framtidig
arbeid i offentlig forvaltning. Etter planen vil programmet bli
gjennomført i 2007.
God kompetanse i hjelpeapparatet er viktig for å sikre
at den enkelte får nødvendig og hensiktsmessig bistand.
Det vil derfor bli satset på kunnskaps- og kompetanseutvikling
i Arbeids- og velferdsetaten.
Diskriminerende holdninger og fordommer kan hindre
ansettelse av personer med nedsatt funksjonsevne. En viktig strategi
for å endre disse holdningene er å gi arbeidsgivere
mer informasjon om personer med nedsatt funksjonsevne, og orientere
om støtte, tiltak og hjelpemidler for å kompensere
for funksjonsnedsettelsen. I tillegg er det viktig at arbeidsgiver
og arbeidstaker får tett oppfølging, råd
og veiledning både i tiden før ansettelse, i ansettelsessituasjonen
og i tiden etterpå.
Det vil gjennom Arbeids- og velferdsetaten iverksettes
en egen satsing på systematisk kunnskapsformidling rettet
mot arbeidsgivere. Regjeringen foreslår videre opprettelse
og utdeling av en årlig pris til en virksomhet som har
gjort en særlig innsats for å ansette personer
med nedsatt funksjonsevne.
I NOU 2005:8 Likeverd og tilgjengelighet (Syse-utvalget),
ble det foreslått å innføre en lov om
forbud mot diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne
(diskriminerings- og tilgjengelighetsloven). En lovproposisjon vil
fremmes så raskt som mulig.
På sikt er det behov for en samlet
lov mot diskriminering for å tydeliggjøre at alle
former for diskriminering skal bekjempes. Det vil derfor bli oppnevnt
et nytt lovutvalg som skal utrede en samlet diskrimineringslov.
Et viktig mål er å gjøre
bedre bruk av den ressursen som innvandrerbefolkningen representerer,
som arbeidskraft, kompetanse og innenfor entreprenørskap og
innovasjon. Innvandrere i Norge er en sammensatt gruppe. Den lavere
yrkesdeltakelsen blant ikke-vestlige innvandrere er en viktig grunn
til at denne gruppen har vanskeligere levekår enn befolkningen
for øvrig. En hovedutfordring er å øke
yrkesdeltakelsen særlig blant ikke-vestlige innvandrere.
Regjeringen vil gjennom tildelingsbrevene pålegge alle
etater innenfor det statlige forvaltningsområdet og helseforetakene å utarbeide
konkrete planer med mål om å øke rekrutteringen
av personer med innvandrerbakgrunn. Det skal rapporteres på gjennomføring
og måloppnåelse i virksomhetenes årsrapporter.
Det skal også legges til rette for lederopplæring
i forhold til mangfoldsledelse i de aktuelle virksomhetene.
Regjeringen vil i 2007 støtte forsøksvirksomhet
med 2 mill. kroner for å vinne ytterligere kunnskap om
tilrettelegging av etablerervirksomhet for innvandrere.
Kommunene er hovedaktører for å oppnå målsettingen
om rask bosetting, og gjennomfører introduksjonsprogram
som kvalifiserer flyktningene for arbeidslivet. Integreringstilskuddet
er et viktig virkemiddel for å få til rask og
god bosetting. Regjeringen foreslår i budsjettet for 2007 å øke
integreringstilskuddet med 47 mill. kroner.
Regjeringen vil styrke arbeidsrettingen av introduksjonsprogrammet,
samt styrke innsatsen overfor innvandrere som trenger særskilt
bistand for å komme i jobb, men som ikke omfattes av introduksjonsprogrammet.
Innenfor et tiltaksnivå på om lag 11 800
tiltaksplasser i 2007 vil Regjeringen styrke innsatsen overfor innvandrere
ytterligere, og det er blant annet i den forbindelse lagt inn om
lag 165 mill. kroner til oppfølging av handlingsplanen
for integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen. Dette
gir 1 300 tiltaksplasser, samt personellressurser til oppfølging
av tiltaksdeltakerne.
Svake grunnleggende ferdigheter blant ikke-vestlige innvandrere
skaper et behov for mer kvalifisering enn det som er vanlig innenfor
ordinær arbeidsmarkedsopplæring. Regjeringen vil
styrke og utvide program for basiskompetanse i arbeidslivet med
10 mill. kroner i 2007.
Regjeringen vil videreføre kvalifiseringsprogrammet Ny
sjanse med 20 mill. kroner i 2007.
Regjeringen vil gjeninnføre norskopplæring
for asylsøkere og setter av 42,6 mill. kroner til tiltaket.
Opplæringen vil starte høsten 2007.
Regjeringens mål er at ungdom med innvandrerbakgrunn
skal få like gode muligheter på arbeidsmarkedet som
annen ungdom, og vil at arbeidet med inkludering av ungdom med innvandrerbakgrunn
skal starte tidligst mulig.
Regjeringen vil framskaffe mer kunnskap om hvordan
man skal bygge ned hindringer for innvandrerkvinners yrkesdeltakelse
med sikte på å iverksette tiltak. Regjeringen
vil satse på arbeidsmarkedstiltak som kan bedre innvandrerkvinners
deltakelse i arbeidslivet og i samfunnet for øvrig.
Varig tilrettelagt arbeid er et arbeidsmarkedstiltak som
skal gi tilbud om sysselsetting til personer som har små utsikter
til ordinært arbeid. Målgruppen er personer
som har eller i nær framtid ventes å få innvilget uførepensjon.
Regjeringen foreslår ingen endringer
i de organisatoriske rammene for tiltaket. For å sikre
en mer forutsigbar finansiering, tas det sikte på å sende
på høring et forslag om mindre endringer i regelverket
for den kommunale medfinansieringen av tiltaket.
Etter etableringen av NAV-kontorene er det behov for
harmonisering, forenkling og sammenslåing av ulike ordninger.
En større andel av personellressursene kan nå rettes
mot å yte brukerne god service og utvikle kontakt med arbeidsliv
og arbeidsgivere.
Det er et mål å få til
en forenkling av både lovverk og finansieringsordninger.
Komiteen støtter opphevelse
av det tradisjonelle skillet mellom ordinære og yrkeshemmede
arbeidstakere og ser dette som et ledd i arbeidet for at alle brukere
får tiltak etter behov, ikke etter hvilke stønader man
er på eller hvilken målgruppe man er i. Komiteen viser
i den forbindelse til svarbrev fra statsråd Bjarne Håkon
Hanssen, datert 23. januar 2007. Det framgår av
brevet at utsatte grupper på arbeidsmarkedet med helsemessige
eller sosiale problemer fortsatt vil bli prioritert ved tildeling
av tiltak og tjenester.
Komiteen viser til sine merknader
under punkt 2.9 om behovet for gode styringsindikatorer, som synliggjør
resultatene for grupper med sammensatte behov og kvalitet i tiltakene
for brukergrupper, også for dem som ikke kan ventes å komme
i ordinært arbeid eller som vil ha behov for bistand for å kunne
fungere i arbeidslivet.
Komiteen viser til sine merknader
ovenfor om betydningen av et godt avklaringsarbeid som metode for
den enkelte. For å styrke avklaringsarbeidet i etaten er
det behov for både kompetansehevingstiltak og nye arbeidsmåter.
Komiteen støtter forslaget
om å utvikle mer praksisnære opplæringsformer
for brukere med svake grunnleggende ferdigheter, svak utdanningsbakgrunn og
uten fullført videregående opplæring. Komiteen viser
til behovet for god koordinering på tvers av Arbeids- og
velferdsetaten og utdanningssektoren om felles brukere og samordning
av samlede forpliktelser i henhold til individuell plan og individuell
opplæringsplan i en felles individuell plan for brukerne.
Komiteen støtter opprettelse
av nytt oppfølgingstiltak for utsatte grupper og mulighetene
for kjøp av tjenester fra eksterne leverandører.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
understreker at dette ikke innebærer økt bruk
av anbud, men anbud tilrettelagt på en bedre måte. Flertallet viser
til regjeringserklæringen, der det heter at Regjeringen
ikke ønsker kommersialisering og privatisering av grunnleggende offentlige
velferdstjenester. Flertallet vil understreke betydningen
av at prosessene for kjøp av oppfølgings- og avklaringstjenester,
arbeidsmarkedstiltak og yrkesrettet rehabilitering organiseres på en
måte som sikrer kontinuitet, omstillingsevne og tjenester
av god kvalitet. Flertallet viser til at avklarings-
og oppfølgingstjenester er en del av kjerneaktiviteten
til arbeids- og velferdsforvaltningen og for dens brukere. Flertallet mener
det er viktig å unngå systemer som fører til
hyppige skifter av tjenesteleverandører, som kan bidra
til å redusere den kompetansen som i dag ligger i de etablerte
attføringsbedriftene.
Flertallet støtter forslaget
om forsøk med varig lønnstilskudd for personer
med varig nedsatt arbeidsevne.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, støtter også forslaget
om å utrede bruk av kvoter og moderat kvotering som virkemiddel
for å rekruttere unge personer med nedsatt funksjonsevne,
forslaget om bruk av moderat kvotering for personer med innvandrerbakgrunn,
samt andre særlige tiltak for personer med nedsatt funksjonsevne,
som foreslås i meldingen.
Komiteen viser imidlertid
til at de unge funksjonshemmedes egne organisasjoner gjennom høringene viste
til at mange i deres situasjon aldri kommer så langt som
til fullført utdanning. Risikoen for høyt fravær,
manglende studieprogresjon, store lån og problemer med
diskriminering på arbeidsmarkedet, gjør det ekstra
risikofylt for denne gruppen av ungdommer å pådra
seg stor gjeld. Det fører til at mange opplever seg innelåst
i en situasjon med uførepensjon. En ytterligere barriere
kan være regelverket, der det som hovedregel ikke gis støtte
til utdanning som attføringstiltak før etter fylte
26 år. På dette tidspunktet er jevnaldrende stort
sett ferdig med sin utdanning, i jobb og under etablering. Komiteen viser
til at det finnes muligheter for unge funksjonshemmede,
men at disse trolig er lite kjent og har en begrenset adgang.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser til kapittel 11 i stortingsmeldingen,
der Regjeringen varsler en gjennomgang av regelverket for å sikre
reell individuell tilpasning.
Flertallet viser videre til St.meld.
nr. 16 (2006-2007) … og ingen sto igjen og hang (Tidlig
innsats for livslang læring) kapittel 2.3.2 Tilgang til
og muligheter i høyere utdanning, der Regjeringen vektlegger
at ordningene for utdanningsstøtte gjennom Statens lånekasse
for utdanning skal bidra til like muligheter til utdanning, uavhengig
av geografi, alder, kjønn, funksjonsdyktighet mv.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har grundig
vurdert forslaget om tidsubestemt lønnstilskudd. Forslaget
kan medføre en viss fortrengning av ordinære arbeidssøkere/arbeidstakere,
og det er uheldig. Like fullt erkjenner disse medlemmer at
det kan være svært vanskelig å skaffe
tilstrekkelige jobbtreningsmuligheter for svake grupper uten samtidig å akseptere
at det medfører en viss fortrengning av ordinære
arbeidsplasser. I Norge har man stor mangel på arbeidskraft,
og i en slik situasjon må en viss fortrengningseffekt av
en ordning med permanent lønnstilskudd anses som et mindre
problem. Like fullt forutsetter disse medlemmer at
en ordning med permanent lønnstilskudd rammes inn av klare
regler som inneholder kriterier for å minimere fortrengningsproblemet.
Det er likevel nødvendig med en grundig evaluering av tiltaket.
Komiteen har merket
seg at evalueringen av ordningen med tidsubestemt lønnstilskudd
vil starte opp i 2007 og etter planen foreligge i 2008, jf. svarbrev
fra statsråden av 23. januar 2007.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre forutsetter
at Stortinget orienteres om resultatet av evalueringen snarest mulig
etter at den foreligger.
Disse medlemmer peker på at
det for å sikre god oppfølging av mennesker som
mottar tidsubestemt lønnstilskudd, vil være behov
for å gjennomføre en obligatorisk revurdering
av innvilget lønnstilskudd, for å avklare om funksjons-
og arbeidsevnesituasjonen er endret.
Komiteen viser til
at det legges opp til omfattende kompetanseutvikling i Arbeids-
og velferdsetaten i forbindelse med gjennomføringen av
NAV-reformen, også i forbindelse med å yte arbeidsrettet
bistand til personer med nedsatt funksjonsevne. Det legges videre opp
til en strategi for systematisk kunnskapsformidling overfor arbeidsgivere
om positive muligheter ved ansettelse av personer med nedsatt funksjonsevne, samt
opprettelse av en årlig pris til virksomheter som gjør
en spesiell innsats på området. Komiteen peker på at
dette, sammen med den varslede antidiskrimineringsloven, er sentrale
suksessfaktorer for økt inkludering av funksjonshemmede
i arbeidslivet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter
forslaget om å pålegge alle etater i stat og helseforetak å utarbeide
planer og avgi årlige rapporter om resultatet av rekrutteringstiltak
for innvandrere.
Komiteen viser til
at IA-avtalen har som et overordnet mål å øke
rekrutteringen til arbeidslivet av personer uten arbeidsforhold.
Dette er konkretisert i oppfølging av delmål nr.
2 i avtalen, hvor det er nasjonale mål både å redusere
andelen personer som går fra arbeid til passive trygdeytelser,
og å øke andelen med redusert funksjonsevne som
går fra en trygdeytelse og over i arbeid. Komiteen viser
til at oppnådde resultater i henhold til IA-avtalen skal
rapporteres halvårlig.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at støtte
til forsøk med etablerervirksomhet og ytterligere arbeidsretting
av introduksjonsprogrammet, samt økt antall tiltaksplasser
for innvandrere, skal bidra til økt yrkesdeltakelse, sammen
med planlagte kompetansehevingstiltak under handlingsplanen for
inkludering.
Flertallet er positive til gjeninnføring
av norskopplæring for asylsøkere, som ble opphevet,
i forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 1 (2002-2003) Kommunal-
og regionaldepartementet, bevilgninger på Statsbudsjettet
for 2003, jf. Budsjett-innst. S. nr. 5 (2002-2003), og ser det som
svært viktig at det iverksettes spesielle tiltak for innvandrerungdom
og tiltak for å øke sysselsettingen blant kvinner
fra ikke-vestlige land.
Komiteen viser til
at det ikke foreslås endringer i de organisatoriske rammene
for Varig tilrettelagt arbeid (VTA). Komiteen påpeker
at arbeidslinja også må omfatte dem som har små utsikter
til ordinært arbeid. For noen grupper kan det være
nødvendig å redefinere begrepet arbeid til å omfatte
andre organisatoriske rammer for aktiviteten enn den tradisjonelle definisjonen
av et arbeidsforhold, slik at mulighetene for å realisere
restarbeidsevne styrkes. Komiteen viser videre til
at de som i dag tilbys arbeid innen virksomheter med VTA, har uførepensjon
som viktigste kilde til livsopphold. Komiteen ser
det som en styrke dersom VTA-bedriftenes kompetanse kan brukes til å gi
et tilbud til flere, også personer som ikke primært
vurderes for VTA, men forutsetter at dette ikke fører til
at tilbudet til de opprinnelige målgruppene for VTA-bedriftenes
virksomhet nedprioriteres. Komiteen understreker
behovet for fleksibilitet og individuell tilpassing i tiltakene,
og viser i den forbindelse også til forslaget om det nye
tidsubestemte lønnstilskuddet som kan bli et viktig tiltak
for deler av de målgruppene det her er tale om.
Komiteen viser til at god kvalitet
i slike tjenester er et av de viktigste suksesskriteriene bak reformene, dersom
man skal nå målet om utvidet bruk av restarbeidsevne
hos enkeltpersoner.
Komiteens flertall medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til sine merknader om betydningen av måten slike
anbudsprosesser organiseres på, jf. punkt 3.2.2.
Komiteen ser positivt
på at det igangsettes forsknings- og utviklingsarbeid
på området. Komiteen viser til
at slike tjenester først og fremst skal rettes mot personer
med sammensatte bistandsbehov, som langtidsledige, funksjonshemmede,
ungdom, grupper av innvandrere og sosialhjelpsmottakere. Komiteen støtter
dette. Komiteen viser imidlertid til at behovet for
oppfølgingstjenester må avklares etter en individuell
vurdering, slik at også andre brukere utover de nevnte
målgruppene kan få slik oppfølging som
ledd i sin individuelle plan. Komiteen støtter
videre en samordning av dagens Arbeid med bistand, fadderordningen
og ordningen med funksjonsassistenter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til St.prp. nr. 1 (2006-2007) Helse- og omsorgsdepartementet,
kapittel 6, Nasjonal helseplan (2007-2010), der Regjeringen varsler
at den i tråd med Soria Moria-erklæringen har under
utarbeidelse en nasjonal strategi for styrking av helse- og sosialtjenestenes
habiliterings- og rehabiliteringstjenester, som skal sikre rehabilitering
og opptrening til alle som trenger det.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til
at for mennesker med kroniske lidelser som for eksempel revmatikere,
hjertesyke og lungesyke, vil behovet være sterkt knyttet
opp mot tilgangen til jevnlige rehabiliteringstilbud. Dette kan være
behandlingsreiser til utlandet, et opphold på opptreningsinstitusjoner,
muligheten til ulike typer fysisk trening, varmtvannstrening og
ikke minst fysioterapi.
Disse medlemmer er kjent med
LHLs (Landsforeningen for hjerte- og lungesyke) undersøkelse
og opplysninger fra Norsk Revmatikerforbund, som viser at gode rehabiliteringsopphold
fører til at den enkelte klarer seg i lange perioder i
arbeidslivet, for så igjen å ha stort behov for
en ny rehabiliteringsrunde i tillegg til det jevne fysiske vedlikeholdet.
Disse medlemmer mener det er
positivt at man fokuserer på arbeidsrettet rehabilitering
som et viktig virkemiddel for at folk skal kunne holde seg i arbeidslivet.
Disse medlemmer opplever imidlertid
at det avklarings- og arbeidstreningstilbudet som finnes i dag ikke
er tilstrekkelig, og mener det er viktig at det utvikles
et bedre tilbud på dette området, slik at den
enkelte kan få et best mulig tilpasset tilbud.
Disse medlemmer mener at arbeidsrettet
rehabilitering for mange brukere bør inngå som
et tiltak i en individuell plan.
Disse medlemmer viser til at
det i meldingen påpekes at det er uklare ansvarsforhold
mellom helsetjenesten og NAV når det gjelder arbeidsrettet
rehabilitering. Det er svært viktig at dette forhold blir
løst så raskt som mulig.
Disse medlemmer mener videre
at NAV-kontorene, som har ansvar for brukernes arbeidstilknytning, også bør
kunne henvise brukerne til tilbud som gir arbeidsrettet rehabilitering.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at det her må satses på både offentlige
og private tilbud, og at det ikke er noe mål i seg selv
at det er NAV som selv skal utvikle tjenestene.
Disse medlemmer vil videre påpeke
at kapasiteten ved rehabiliteringssentrene også bør
bygges ut. Dette bør skje i nært samarbeid med
nettverket av de sentrene som i dag driver arbeidsrettet rehabilitering.
Disse medlemmer har som mål
at flest mulig som er syke, skal komme raskt tilbake til arbeidslivet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
kjøp av helsetjenester er en effektiv måte å gjøre
dette på. I tillegg bør ansvaret for kjøp
av helsetjenester overføres fra de regionale helseforetakene
og til NAV-kontorene.
Disse medlemmer mener videre
at økt satsing på arbeidsrettet rehabilitering
vil være et viktig satsingsområde for å lykkes
med å få flere tilbake til arbeid. I tillegg bør
det opprettes en egen post i statsbudsjettet hvor man avsetter midler
til dette formålet og ansvaret for midlene legges under
NAV.
Disse medlemmer viser til at
det i stortingsmeldingen blant annet uttales at:
"… mange er avhengig av tiltak og tjenester
fra andre instanser enn arbeids- og velferdsforvaltningen, ikke minst
helsesektoren, utdanningssektoren og andre kommunale tjenester"
og
"En god individuell oppfølging av den enkelte
krever en samordnet innsats på tvers av tradisjonelle etatsgrenser."
Disse medlemmer vil påpeke
at ca. 50 pst. av sykmeldingene her i landet skyldes revmatisme
og muskel- og skjelettplager, og at mange av disse havner over på uføretrygd.
Disse medlemmer registrerer med
forundring Regjeringens tilbakeholdenhet med å utarbeide
en tiltaksplan for behandling, rehabilitering og opptrening av mennesker
med blant annet muskel- og skjelettlidelser.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse
med fremleggelsen av statsbudsjettet for 2008 utarbeide en helhetlig
tiltaksplan for behandling, rehabilitering og opptrening av mennesker."
"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse
med fremleggelsen av statsbudsjettet for 2008 opprette en egen post
til arbeidsrettet rehabilitering under Kap. 605 Arbeids- og velferdsetaten."
Regjeringen fremmer en rekke forslag til forenklinger
og utvidelse av opplæringstilbudet til utsatte grupper. Komiteen støtter
disse forslagene, som gjelder utvidet mulighet for praksisnær
opplæring på arbeidsplass som del av Arbeidsmarkedsopplæringens (AMOs)
ordinære tilbud, et samarbeid med fylkeskommunene om opplegg
for arbeidssøkere uten videregående opplæring,
vurdering av å gjøre program for basiskompetanse
til en permanent ordning og utdannings- og yrkesveiledning for personer
i utkanten av arbeidsmarkedet, som et samarbeid med Kunnskapsdepartementet. Komiteen vil
understreke behovet for kvalitet og varighet i alle tiltak.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at
forslaget stort sett fikk positiv omtale av dem som møtte
til høring i Stortinget, men at enkelte også advarte
mot mulighetene for misbruk. Flertallet viser til
at Regjeringen vil ta hensyn til slike forhold i den konkrete utformingen
av ordningen.
Et annet flertall, komiteens
medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet, legger vekt på at
en ordning med tidsubestemt lønnstilskudd kan gjøre
grupper som i dag er utestengt fra arbeidsmarkedet, til attraktiv
arbeidskraft, og imøteser erfaringene med de forsøkene
som nå igangsettes i fem fylker. Dette flertallet viser
til at det fra noen høringsinstanser ble uttrykt visse
motforestillinger til tiltaket. Dette flertallet viser
til at de kontrolltiltakene som Regjeringen iverksetter, skal hindre
utilsiktet bruk av ordningen.
Komiteen har merket
seg at Regjeringen ønsker å videreføre
ordningen med gradert pensjon, som retter seg mot en annen målgruppe
enn dem som mottar lønnstilskudd som alternativ til pensjonering. Komiteen har
også merket seg at bruken av lønnstilskudd er mer
omfattende i andre nordiske land og mener det er viktig å lære
av disse erfaringene, for å oppnå et best mulig
resultat.
Komiteen har merket seg de innvendinger
som kan reises mot ordningen i form av fortrenging og kostnadsovervelting,
men støtter Regjeringens vurdering av at slike effekter
kan motvirkes av en klar avgrensning av målgruppa til å gjelde
personer i og utenfor arbeidsmarkedet med varig og vesentlig nedsatt
funksjonsevne og/eller arbeidsevne, og der alternativet
til lønnstilskudd er uførepensjon, videreutvikling
av gode metoder for avklaring i Arbeids- og velferdsetaten og faste
stoppunkter hvor tilskuddets størrelse og varighet vurderes.
På denne måten kan personer med slik varig nedsatt
funksjonsevne bli en ressurs for arbeidsgivere i privat og offentlig
sektor.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
i likhet med flere av høringsinstansene skeptisk til tidsubestemt
lønnstilskudd, da dette kan få uheldige virkninger
for både samfunnet og den enkelte, noe som ikke var hensikten. Disse
medlemmer erkjenner allikevel at enkelte personer har en
skade eller sykdom som gjør at han eller hun i perioder
ikke greier å yte like mye som i andre perioder. Det vil
for denne gruppen være en styrke både for dem
og for arbeidsgiver at arbeidsgiver ikke lider økonomisk
tap ved å gi disse en mulighet på arbeidsmarkedet.
Under disse forutsetninger støtter disse medlemmer Regjeringens
forslag om tidsubestemt lønnstilskudd.
Komiteen har merket seg at Norge
er av de land som bruker mest ressurser på inkludering
av personer med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet, uten at det gir
mer enn middels resultater sammenlignet med andre land. Komiteen mener
derfor det er behov for å videreutvikle et godt system
for oppfølging og resultatkontroll.
I tillegg til de tiltakene for personer med
nedsatt funksjonsevne som det vises til i meldingen, utdanningsrelaterte
virkemidler og virkemidler rettet mot arbeidsgiver, vil komiteen i
tillegg understreke betydningen av et godt fungerende system for
formidling av hjelpemidler. At tilgang på nødvendige
hjelpemidler sikres til rett tid, er viktig for å støtte
opp om gjennomføringen av brukernes individuelle planer. Komiteen viser
til hjelpemiddelsentralenes betydning for bedret funksjonsevne og
dermed mulighetene for å komme i utdanning og arbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til
at man i dag har ca. 470 000 mennesker med funksjonshemning,
og at det i 2. kvartal 2005 bare var 44 pst. av befolkningen med
funksjonsnedsettelser som var sysselsatt. Andelen i befolkningen for øvrig
var 75 pst.
Disse medlemmer er kjent med
undersøkelser fra andre land som viser at et stort hinder
for å inkludere flere med nedsatt funksjonsevne inn i arbeidslivet, er
dårlig kunnskap og holdninger hos arbeidsgiver når det
gjelder å ha mennesker med funksjonsnedsettelser i arbeid.
Disse medlemmer konstaterer at
de rød-grønne partienes politikk for inkludering
av personer med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet så langt
har spilt fullstendig fallitt. Dette vises blant annet ved at staten ansatte
bare halvparten så mange funksjonshemmede i fjor (2006)
som året før (2005). I det siste året
med regjeringen Bondevik II var andelen av de nyansatte i staten
som var funksjonshemmet 2,4 pst., mens andelen sank til bare 1,2
pst. i det første året med regjeringen Stoltenberg
II.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
støtter Regjeringens forslag om å ta i bruk antidiskrimineringslovgivning
og forslag om å utrede kvoteordninger/moderat
kvotering som virkemidler som stiller krav til arbeidsgiverne. Flertallet viser til
at denne skal samordnes med utredningen for å avklare forutsetningene
for å gjennomføre forsøk med moderat
kvotering for personer med innvandrerbakgrunn. Flertallet har
merket seg at dette kommer i tillegg til ordninger som skal gjøre
personer med nedsatt funksjonsevne mer ettertraktet på arbeidsmarkedet.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti vil påpeke at Norge gjennom mange år
har forsøkt ulike virkemidler for å inkludere
flere funksjonshemmede og personer med minoritetsbakgrunn i arbeidslivet,
uten at man har lyktes i tilstrekkelig grad. Dette medlem erkjenner
at bruk av kvotering er et sterkt virkemiddel for å nå ønskede
mål. Etter dette medlems mening er tiden
likevel kommet for å utrede nærmere hvordan kvoter/kvotering
kan brukes for å oppnå reelt likeverd hva gjelder
tilgang til arbeid. Dette medlem er likevel noe bekymret
for at bestemmelser om kvotering kan medføre økt
diskriminering og rasisme, og ber Regjeringen særlig om å vurdere
dette i det videre arbeidet med saken.
Komiteen viser til at Regjeringen
foreslår ulike tiltak for å lette overgangen mellom
skole og arbeidsliv for denne gruppa og støtter innføring
av slike tiltak. Komiteen viser også til
høringsrunden, der funksjonshemmedes egne organisasjoner
viste til behovet for tiltak som kan sørge for at funksjonshemmede
ungdommer får like muligheter til utdanning som andre ungdommer. Komiteen viser
til sine merknader innledningsvis under dette punktet om behovet
for å stimulere til utdanning blant unge funksjonshemmede,
og mulighetene for å iverksette tiltak (økonomiske
og andre) som fører til størst mulig likhet i
resultat, sammenlignet med andre ungdommer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at meldingen er for svak når den konkret beskriver og foreslår
hva slags oppfølging unge med nedsatt funksjonsevne trenger
for å komme inn i arbeidslivet. Dette gjelder ikke minst
i overgangen mellom skole og arbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til
at ungdom med nedsatt funksjonsevne møter større
utfordringer og hindringer i sitt utdanningsløp enn annen
ungdom. Disse har ofte behov for ekstra hjelpemidler, har behov
for å bruke lengre tid på å fullføre
studiet og vil ofte ikke ha mulighet til å arbeide ved
siden av studiene. Disse medlemmer mener at ungdom
med nedsatt funksjonsevne bør gis tilskudd og stipend som
veier opp for den merkostnad deres nedsatte funksjonsevne eller
sykdom påfører dem.
Disse medlemmer vil påpeke
at dagens aldersgrense på 26 år som kun unntaksvis åpner
for å få skolegang som attføring, er
en uakseptabel hindring for dem som allerede har tatt videregående
opplæring eller studier, men som blir syke før
fylte 26 år.
Disse medlemmer mener at det
på grunnlag av en skjønnsmessig vurdering må kunne
gis tilbud om skolegang som attføring også før
en fyller 26 år.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av at man får til ordninger som forhindrer
at unge funksjonshemmede faller utenfor begge ordningene, slik at uføretrygd
ikke blir det eneste alternativet.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem forslag til økonomisk kompensasjon for økte
utgifter unge med nedsatt funksjonsevne eller alvorlig sykdom påføres ved
gjennomføring av studier, samt foreta nødvendige endringer
slik at man tetter hullene mellom ordinær studiefinansiering
og yrkesrettet attføring."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil vise
til et positivt tiltak som FFOU (Funksjonshemmedes Fellesorganisasjons
Ungdom) har utviklet. Dette er et nettsted (jobbressurs.no) hvor arbeidssøkende
unge funksjonshemmede får oversikt over ledige jobber,
samt formidling til arbeidsgivere som søker arbeidskraft.
Dette er et eksempel på at enkle grep kan bety en stor
forskjell.
Disse medlemmer mener det må satses
langt mer på alle typer av virkemidler som kan hjelpe unge mennesker
med nedsatt funksjonsevne å komme i jobb.
Komiteen viser til at de største
barrierene for funksjonshemmedes deltakelse i arbeidslivet ofte
er manglende kunnskaper om funksjonshemmedes arbeidsevne, fordommer
og mangel på kunnskap om allerede eksisterende tilretteleggingsordninger
både blant arbeidsgivere og hjelpeapparat. Komiteen er positiv
til at Regjeringen foreslår å iverksette systematisk
kunnskapsformidling til arbeidsgivere og kompetanseutvikling på området,
for ansatte i arbeids- og velferdsetaten.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
vil fremme en lovproposisjon om ny diskriminerings- og tilgjengelighetslov
så raskt som mulig. Det blir også opprettet et
lovutvalg som skal utrede en samlet diskrimineringslov for de diskrimineringsgrunnlagene
som i dag har et vern i lovgivningen. Utvalget skal i tillegg vurdere
om eventuelle nye diskrimineringsgrunnlag bør omfattes
av en samlet lov.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til Syse-utvalget som ble nedsatt i 2002. Lovarbeidet som
pågår nå, er en direkte oppfølging
av Syse-utvalgets rapport, NOU 2005:8 Likeverd og tilgjengelighet
(Rettslig vern mot diskriminering på grunnlag av nedsatt
funksjonsevne. Bedret tilgjengelighet for alle) og Soria Moria-plattformen
som varsler innføring av en antidiskrimineringslov for
funksjonshemmede og handlingsplan for tilgjengelighet.
Komiteens medlem fra Høyre viser
til at arbeidet med ny diskrimineringslov har sitt utgangspunkt
i Innst. S. nr. 54 (2006-2007), etter et representantforslag fra
Høyre. Dette medlem er tilfreds med at Regjeringen
nå velger å sette fokus på dette viktige
initiativet.
Komiteen støtter Regjeringens
mål om at den ressursen innvandrerbefolkningen sitter med,
må utnyttes langt bedre enn i dag. Dette er viktig av hensyn
til samfunnets behov for arbeidskraft, men det viktigste argumentet
er at man ikke kan akseptere et samfunn der folk stenges ute fra
deltakelse i arbeids- og samfunnsliv på grunn av etnisk
opprinnelse.
Komiteen viser til at den samlede
arbeidskapasiteten i innvandrerbefolkningen i dag utnyttes for dårlig. Dette
er et problem både for dem som holdes utenfor arbeidslivet
og for samfunnet, som går glipp av nyttig og nødvendig
kompetanse. Komiteen presiserer at politikken må formes
slik at det skapes muligheter for at hvert enkelt menneske skal
få bidra med sine ressurser. Dette innebærer en
nulltoleranse overfor stengsler som forhindrer mennesker i å delta
i arbeidslivet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
viser til at Regjeringen fremmer en rekke forslag, som forsøk
med moderat kvotering, aktiv rekruttering til statsforvaltning og helseforetak,
fortsatt fokus på etablerervirksomhet blant innvandrere, økt
integreringstilskudd, styrking av arbeidsretting av introduksjonsprogrammet
for innvandrere, videreføring av program for basiskompetanse
i arbeidslivet, videreføring av kvalifiseringsprogrammet
Ny sjanse, gjeninnføring av norskopplæring for
asylsøkere, særskilte tiltak innen området oppvekst,
utdanning og språk (språkkartlegging av fireåringer
med etterfølgende oppfølging på helsestasjon,
gratis kjernetid i barnehage, økte ressurser til skoler
med mer enn 25 pst. minoritetsspråklige, nye læreplaner
i norsk og morsmål, rollemodeller og tiltak i bysamfunn),
kvalifiseringsprogram for kvinner med ikke-vestlig bakgrunn og aktivitetsplikt
i diskrimineringsloven. Flertallet støtter
disse tiltakene og understreker at det for tiltak som gjelder bedre
integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen er spesielt
viktig at det utarbeides individuelle planer som sikres god framdrift
i gjennomføringen. Når tiltak sorterer under ulike
sektorer, må koordineringsansvaret plasseres entydig på ett
sted, for å sikre nødvendig progresjon i tiltakene.
Flertallet har også merket
seg at Regjeringen i St.meld. nr. 16 (2006-2007) ser utdanning som
verktøy for sosial utjevning i sammenheng med spørsmålet
om inkludering av innvandrere på arbeidsmarkedet.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre registrerer at 22 av 28
tiltak Regjeringen i sin bebudede satsing på integrering
av innvandrerbefolkningen er en videreføring av tiltak
innført under regjeringen Bondevik II.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre forventer
at NAV gir alle de samme muligheter, tilbud og rettigheter til å komme
inn på arbeidsmarkedet, uavhengig av kjønn, alder,
funksjonsevne og etnisk opprinnelse.
Komiteen støtter Regjeringens
forslag om videreutviklingen av VTA, også utenfor de skjermede
virksomhetene, og med større vekt på overgang
til arbeid på ordinære vilkår der dette
er mulig.
Komiteen viser til at det parallelt
med innføringen av ny, midlertidig inntektssikring i folketrygden,
også skal foretas en vurdering av metodikk og innretning
på de ulike tiltakene, for å sikre god, individuell
tilpasning. Komiteen viser i den forbindelse til
at enkelte bedrifter som tilbyr varig tilrettelagt arbeid, i tillegg har
gitt tilbud som ledd i avklaring for enkeltpersoner. Det er viktig
at den samlede kompetansen i tiltaksapparatet også i framtiden
kan brukes til å yte gode tjenester, tilpasset den enkelte
brukers forutsetninger, for eksempel brukere med psykiske lidelser
og brukere med nedsatt funksjonsevne. Komiteen understreker imidlertid
at dette ikke må fortrenge de opprinnelige målgruppene,
blant annet personer med uførepensjon som hovedinntektskilde.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at flere VTA-bedrifter
gir et arbeidstilbud til funksjonshemmede også over 67 år.
Dette er verdifullt både for samfunnet og for den enkelte,
ved at de har meningsfull aktivitet i dagliglivet.
Når NAV på sin side ikke gir økonomisk
støtte på grunn av pensjonsalderen på 67 år, gjør
dette at disse VTA-bedriftene taper på å gi et
tilbud til dem over 67 år. Disse medlemmer mener
derfor at forholdene må legges til rette slik at VTA-bedriftene
ikke taper på å gi et tilbud til mennesker over
67 år som fremdeles har arbeidsevne og ønsker å bidra.
I forlengelsen av dette må avkortningsreglene i pensjonssystemet
endres slik at alle mennesker over 67 år som ønsker
det, skal gis anledning til å jobbe uten at de taper økonomisk
på det.
Disse medlemmer viser til at
dagens regler for bidrag til VTA-bedriftene stiller krav om at deltagerne skal
ha en minimums arbeidsevne. Dette kan bidra til en uheldig kategoriserings-
eller graderingstankegang som utelukker funksjonshemmede fra et
arbeidstilbud hvor de kan bidra med noe. Disse medlemmer ønsker
at behovet for assistanse skal tilpasses den enkeltes behov, og
ikke hvilken kategori en tilhører. Disse medlemmer ønsker å gi
en ny sjanse til aktivitet til alle, hvor det viktigste spørsmålet
er hva man kan bidra med, ikke hva man ikke kan.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter forslaget om
endringer som tydeliggjør kommunenes ansvar for medfinansiering
av VTA.
Flertallet viser til sine merknader
under punkt 2.9 om behovet for å kartlegge oppgaver i offentlig
og privat sektor, som ellers ikke vil bli utført, som grunnlag for
arbeidstreningstiltak og oppgaver som kan utføres av utestyrker
i arbeidsmarkedsbedriftene og vekstbedriftene. Flertallet viser
til at det å få fram slike oppgaver, også kan
vurderes å inngå som en del av kommunenes medansvar
innen varig tilrettelagt arbeid, der målet er tiltak med
et reelt, arbeidsrelatert innhold.
Flertallet tar til orientering
at forsøk med differensiert statlig driftsstøtte
etter Regjeringens vurdering ikke gir grunnlag for å innføre
en permanent ordning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke viktigheten av at VTA er et reelt tilbud til alle som
trenger dette og er i dag en svært viktig aktør
for mange. Av den grunn bør tilbudet sikres for dem som
har behov for dette, og det er viktig at tilbudet har høy
kvalitet. Disse medlemmer ønsker likebehandling
av tilbudet, uavhengig av geografi og kommunenes økonomi
og prioriteringer.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem forslag til 100 prosent statlig finansiering av Varig tilrettelagt
arbeid (VTA)."
Komiteen tar til orientering
at det ikke foreslås innført veiledende normer
for bonuslønn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
fått mange henvendelser angående bonuslønn.
Noen VTA-bedrifter betaler lite, noen mye og andre igjen ingenting.
Bonuslønn oppfattes som viktig for den enkelte, da de oppfatter
dette som et bevis for at de yter noe og at de er i arbeid. Noen
opplever å få ganske mye i bonuslønn,
men at den blir borte på grunn av avkortinger eller på grunn
av betalingsreglement i forbindelse med at de bor på institusjon.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede
modeller for bonuslønn sammen med sak om endringer av uførepensjon."
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at både
Arbeidssamvirkenes Landsforening (ASVL) og Attføringsbedriftene til
dels har, til dels arbeider med å utforme tariffavtaler for
disse virksomhetene. Bonuslønnen fastsettes i dag blant
annet på bakgrunn av økonomisk resultat i bedriftene. Å pålegge
bedriftene å utbetale bonuslønn ville gripe direkte
inn i den enkelte bedrifts økonomiske disposisjoner, og
sannsynligvis utløse krav om økt statlig driftsstøtte.
Regjeringen har ingen planer om å fremme forslag til statlige
inngrep i partenes rett til å inngå tariffavtale.
Komiteen støtter forslagene
til forenklinger og samordning av tiltak og stønadsordninger
som et vesentlig element i den nye reformen, både for å gi
et mer fleksibelt arbeidsredskap for ansatte i den nye NAV-etaten
og et best mulig individuelt tilpasset opplegg for den enkelte bruker
av tjenestene.
Under dette punktet blir det i meldingen redegjort nærmere
for blant annet:
– Harmonisering,
forenkling og sammenslåing, herunder hvilke ytelser og
hvorfor, folketrygdens midlertidige ytelser til arbeidssøkere,
enslige forsørgere og etterlatte, samt folketrygdens ytelser
til personer som har redusert inntektsevne på grunn av helseplager.
– Nærmere om forslaget
om en tidsbegrenset inntektssikring i folketrygden, herunder formål
og målgruppe, inntektsgrunnlag, krav til egenaktivitet med
sikte på å komme i eller tilbake til arbeid, prinsipper
for utmåling (kompensasjonsnivå, avkorting mot
arbeidsinntekt, skatt, generelt om supplerende stønader,
nærmere om barnetillegg, nærmere om bostøtte,
samt nærmere om forholdet til tjenestepensjoner), varighet
og kontroll- og oppfølgingspunkter, opptjeningsrett til
andre ytelser, harmonisering av de midlertidige livsoppholdsytelsene, obligatorisk
revurdering av innvilget uførepensjon, samt samordning
med offentlig tjenestepensjon.
Målet er å få flere
i arbeid og at dette skjer raskere enn i dag. Et mer helhetlig og
bedre arbeidsrettet inntektssikringssystem vil være et
viktig bidrag for å nå dette målet. Regjeringens
forslag må ses i sammenheng med forslagene om utvikling
av mer arbeidsrettede tiltak og tjenester, og forslaget om et nytt
kommunalt kvalifiseringsprogram med tilhørende stønad.
Det har de senere årene vært
en sterk vekst i personer som mottar helserelaterte ytelser. Andelen
av befolkningen som mottar slike ytelser er blant de aller høyeste
i OECD-landene. Det finnes ikke noen entydig forklaring på denne
veksten. Noe kan forklares ved endring i alderssammensetningen i
den yrkesaktive delen av befolkningen. Endring i familiemønstrene
og økt omstillingstakt i arbeidslivet kan være
andre forklaringsfaktorer.
Forslaget om å slå sammen
rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset
uførestønad gir et viktig signal om at målet
er å komme i arbeid, selv om det kan ta tid. Forslaget
legger til rette for målrettet oppfølging i hele
den perioden der personen mottar en midlertidig helserelatert ytelse.
Dagens regelverk består av mange ulike
ordninger for inntektssikring, som dels ivaretar ulike formål
og målgrupper og som kan avløse hverandre i tid.
Oppdelingen av ytelsene har vært fulgt av en tilsvarende avgrensing
av tilgangen på tiltak og tjenester. Det betyr at oppfølging
og tiltak ofte har blitt nært koblet mot livsoppholdsytelsen
framfor mot stønadsmottakerens behov. Systemet er ikke
tilpasset målet om å gjøre flest mulig
i stand til å forsørge seg selv ved arbeid. Mange mottar
midlertidige helserelaterte ytelser over lang tid uten at aktive
arbeidsrettede tiltak settes inn. OECD har pekt på manglende
resultater i det omfattende, og i internasjonal målestokk,
kostbare, norske rehabiliterings- og attføringssystemet.
Noe av forklaringen kan ligge i at det i praksis har vært
en lite hensiktsmessig kobling mellom ytelser og tiltak. Forslaget
om en ny midlertidig ytelse bidrar til at Arbeids- og velferdsetaten
får frigjort ressurser som i dag brukes på administrasjon.
Beregningene viser at samlet kompensasjonsnivå i forhold
til tidligere inntekt for en del personer kan bli høyt,
særlig når det tas hensyn til behovsprøvde
tillegg. Det er grunn til å tro at dette fører
til stønadsfeller, ved at enkelte mottakere av trygdeytelser
taper på å ta en jobb. Forslagene om at den nye
ytelsen skal skattlegges på samme måte som lønn,
ha et standardisert barnetillegg, at det ikke skal være
friinntekt, og at avkorting mot samtidig arbeid skal baseres på arbeidede
timer, bidrar til å gjøre det lønnsomt
for stønadsmottakerne å arbeide og å øke
arbeidsinnsatsen.
Etableringen av arbeids- og velferdsforvaltningen
gir grunnlag for å gjøre dyptgripende endringer
i forvaltningen av inntektssikringsordningene. Det er viktig at regelverket
utformes slik at etatens oppmerksomhet og ressurser i størst
mulig grad rettes mot oppfølgingsarbeidet. Regelverket
må i større grad enn i dag understøtte
at brukernes fokus rettes mot å komme i arbeid.
Forslaget gir et regelverk for inntektssikring
som er enklere å forholde seg til for både brukerne
og forvaltningen, og som gir mer entydige insentiver til å komme i
arbeid. Det ønskes ikke å gjøre endringer
i ansvarsdelingen mellom kommune og stat. Skillet mellom midlertidig
inntektssikring for personer med redusert arbeidsevne på grunn
av helseplager, og andre som har behov for midlertidig inntektssikring,
opprettholdes. Hovedskillet i den helserelaterte inntektssikringen
bør gå mellom ordninger for personer det ikke
er sannsynlig å få tilbake til arbeid, og personer
som har mulighet til å skaffe seg eller beholde arbeid.
De første har en varig ytelse gjennom uførepensjonen.
For de andre foreslås det at dagens rehabiliteringspenger,
attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad
slås sammen til en ny tidsbegrenset inntektssikring i folketrygdloven.
Komiteen viser til sine generelle
merknader ovenfor og støtter forslaget til en reformert
midlertidig inntektssikring i folketrygden, der formålet
er forenkling og vridning av ressursbruken fra regelverksbehandling til
aktive tiltak for brukerne og hjelpeapparatet. Komiteen understreker
betydningen av et oversiktlig system, med tydelige rettigheter og
plikter, tidlig avklaring av arbeids- og funksjonsevne, muligheter
på arbeidsmarkedet og klarlegging av hvilken bistand personen
trenger for å komme i arbeid. Komiteen viser til
at intensjonen med den nye ordningen er å ha fokus på den
enkeltes muligheter for arbeid og frigjøring av administrative
ressurser.
Komiteen viser til at den nye
ordningen skal omfatte dagens ordninger med rehabiliteringspenger, attføringspenger
og midlertidig uførepensjon, som i stor grad gjelder samme
målgrupper, med helseplager som inngangskriterium. Komiteen tar
til orientering av det ikke foreslås endringer i sykepengeregelverket. Komiteen viser
til svarbrev fra statsråd Bjarne Håkon Hanssen,
av 24. mars 2006, vedrørende Dokument nr. 8:20
(2005-2006) om reglene for pleiepenger i folketrygdloven. Det vises
her til at det er etablert en interdepartemental arbeidsgruppe,
som vurderer strategier og tiltak for å kombinere yrkesdeltakelse
med omsorg for pleie- og omsorgstrengende familiemedlemmer. Enkelte
høringsinstanser har også påpekt at den
eksisterende ordningen med omsorgslønn varierer mye fra
kommune til kommune. En tredje problemstilling er mangel på inntektssikring
for den pårørende, når pleiepasienten
faller bort. Komiteen ber om at mulighetene for å etablere
en overgangsordning med inntektssikring og kvalifisering vurderes,
for dem som mangler inntekt og kvalifikasjoner for å komme
i arbeid etter langvarig uformell omsorgsinnsats overfor pårørende. Komiteen viser
til tilsvarende merknad fra helse- og omsorgskomiteen i behandlingen
av St.meld. nr. 25 (2005-2006) Mestring, muligheter og mening. Framtidas
omsorgsutfordringer.
Komiteen viser også til
at Regjeringen skiller mellom midlertidige ytelser som er helsebegrunnet
og midlertidige ytelser som dekker andre årsaker til inntektsbortfall
og støtter at en opprettholder et slikt skille. Komiteen avventer
Regjeringens varslede gjennomgang av noen av disse ordningene i
forbindelse med andre endringer i pensjons- og stønadssystemet. Komiteen viser
også til at det vurderes mindre justeringer i overgangsstønaden
for enslige forsørgere og avventer Regjeringens tilbakemelding
på dette.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sine merknader
om barnetillegget i den nye midlertidige inntektssikringsordningen
i folketrygden ovenfor.
Komiteen har merket
seg at den nye midlertidige inntektssikringen i folketrygden er
tenkt å ha en varighet på 2 år. Komiteen støtter
intensjonen om å ha en tidsplan med flere stoppunkter underveis.
Dette gir begge parter klare holdepunkter å forholde seg
til, samtidig som korrigeringer kan gjøres underveis, dersom det
viser seg at feil tiltak er satt inn. Samtidig er det etter komiteens syn
helt nødvendig å ha en form for fleksibilitet
i varigheten på denne ytelsen. Alvorlig syke mennesker,
som for eksempel kreftsyke og psykisk syke, vil i mange tilfeller
ha behov for mer enn to års oppfølging, før
man er 100 pst. restituert og klar for arbeidslivet. Denne fleksibiliteten
er det viktig at NAV-kontorene får muligheter til å gi.
Komiteen støtter Regjeringens
ambisjon om å snu utviklingen fra kortvarige ytelser til
permanent uførepensjon over til en utvikling fra kortvarige
ytelser og tilbake til arbeidslivet.
Komiteen viser til sine tidligere
merknader der forslaget til en ny midlertidig inntektssikring støttes. Det
samme gjelder forslaget om en tydeligere kobling mellom ytelse og
krav til egenaktivitet for å komme i arbeid, slik det framgår
av det prinsipielle innholdet i velferdskontrakten.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Venstre, tar til
orientering at det ikke foreslås endringer i forhold til
dagens stønadsnivå, når det gjelder den
nye midlertidige inntektssikringen i folketrygden.
Komiteen har imidlertid
merket seg at Kommunal- og regionaldepartementet nå foretar
en gjennomgang av bostøtteordningene og viser til at dette
er ordninger med betydning for mange i målgruppene for denne
meldingen. Komiteen viser videre til at systemet
for offentlige tjenestepensjoner er til vurdering i forbindelse
med pensjonsreformen. Dette vil få betydning for oppfølgingen
av Uførepensjonsutvalget.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Venstre, viser
til Regjeringens forslag om å endre avkortingsreglene mot
arbeidsinntekt gjennomgående i det nye stønadssystemet
og gir sin tilslutning til dette, samt til at ytelsen beskattes
som arbeidsinntekt.
Flertallet tar til orientering
at Regjeringen vil gjennomgå systemet av supplerende ytelser
og avventer resultatet av denne gjennomgangen.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser også til forslaget om samordning av reglene for barnetillegg, der
det gjøres et skille mellom midlertidige og permanente
ytelser. Dette flertallet har ingen merknader til
dette.
Komiteen viser til
forslaget om kontroll og oppfølging og begrensninger i
stønadens varighet. Komiteen understreker
behovet for fleksible ordninger som tar rimelig hensyn til den enkelte
brukers behov.
Komiteen ser positivt på at
Regjeringen vurderer å likestille den nye ytelsen med lønnsinntekt
på alle måter, også på de områdene
som vil være til fordel for mottakerne. Komiteen tar
til orientering at det også skal foretas en gjennomgang
av andre midlertidige ytelser for å legge til rette for
felles saksbehandlings- og utbetalingsrutiner. Dette vil etter komiteens mening
bidra til ytterligere forenklinger i regelverket.
Komiteen viser til at uførepensjonsutvalget
får utvidet sitt mandat til også å omfatte
en vurdering av ev. obligatorisk revurdering av innvilget uførepensjon og
avventer forslag til oppfølging av utvalgets innstilling
på dette punktet. Komiteen viser også til
at reglene for samordning med offentlig tjenestepensjon skal gjennomgås.
Under dette punktet blir det i meldingen redegjort nærmere
for blant annet:
– Behov
for en styrket innsats for utsatte grupper.
– Tidligere utredning av forslag
til arbeidssøkerstønad.
– Eksempler fra andre land (Sverige,
Danmark og Storbritannia).
– Bruk av vilkår i tilknytning
til økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven.
– Forslag til kvalifiseringsprogram
og kvalifiseringsstønad, herunder formål og målgruppe,
inngangskriterier, ventetid, kartlegging og avklaring, tiltak i
kvalifiseringsprogrammet (bred, helhetlig og individuell tilnærming,
rehabilitering med arbeid som mål, kommunale sysselsettingstiltak, kvalifiserende
tiltak og oppfølging under etablering i arbeidslivet),
kvalifiseringsstønaden, avkorting mot arbeidsinntekt, varighet,
konsekvenser av brudd på vilkårene for stønaden,
nærmere om forholdet til økonomisk sosialhjelp,
samt lovforankring av kvalifiseringsprogrammet og stønad.
– Nærmere om forvaltningsansvar,
finansiering og forholdet mellom stat og kommune.
Det er behov for en forsterket innsats overfor
personer med svak tilknytning til arbeidsmarkedet. En spesiell utfordring
er knyttet til dem som har ingen eller svært begrensede
ytelser i folketrygden, og som står i fare for å komme
i en passiv situasjon preget av inntektsfattigdom kombinert med
andre levekårsproblemer av helsemessig og/eller
sosial karakter. Dette handler i stor grad om personer som i dag
er avhengige av økonomisk sosialhjelp som hovedinntektskilde
over lengre perioder.
Langtidsmottakere av sosialhjelp har i gjennomsnitt lav
utdanning og svak arbeidsmarkedstilknytning sammenlignet med befolkningen
for øvrig. Relativt sett oppgir de også å ha
svak helse. Det er uheldig at personer er avhengig av sosialhjelp
over lang tid, da sosialhjelpen har som formål og er innrettet
på å gi økonomisk trygghet i en vanskelig
midlertidig livssituasjon.
Selv om det gjøres mye for å aktivisere
mottakere av økonomisk sosialhjelp, er det ønskelig å gjøre
dette mer systematisk og forpliktende, både for stønadsmottakerne
og tjenesteapparatet. Omfanget av målrettede arbeidsmarkedstiltak
rettet blant annet mot denne gruppen, er trappet opp de siste årene.
Det er imidlertid behov for å trappe opp innsatsen ytterligere.
Sosialtjenesteloven som åpner for bruk
av vilkår knyttet til økonomisk sosialhjelp, brukes
i varierende grad. Spesielt synes arbeid for sosialhjelp å bli
benyttet i relativt liten grad på grunn av manglende tilgang
på relevante arbeidsoppgaver og manglende ressurser til oppfølging.
For å styrke innsatsen overfor de aktuelle
gruppene foreslås det at det etableres et tilbud om et
kvalifiseringsprogram med en standardisert inntektssikring (kvalifiseringsstønad).
Det arbeides videre med utforming av et regelverk for ordningen,
herunder konkretisering av inngangskriterier, innholdet i kvalifiseringsprogrammet
mv.
Formålet med et kvalifiseringsprogram
og en kvalifiseringsstønad er å bidra til at flere
i målgruppen kommer i arbeid. Tilbudet skal gis til personer
som vurderes å ha en mulighet for å komme i arbeid
gjennom tettere og mer forpliktende bistand og oppfølging,
også i tilfeller der veien fram kan være relativt
lang og usikker. Den gir stønadsmottakeren forutsigbarhet,
mulighet til å planlegge sin økonomi over tid,
og skiller seg fra økonomisk sosialhjelp ved at ytelsen
ikke er økonomisk behovsprøvd samt at den gir økonomisk
motivasjon for den enkelte til å prøve seg i arbeidslivet.
Kvalifiseringsprogrammet og kvalifiseringsstønaden vil
med de inngangskriteriene som foreslås, og med et krav
om at programmet i utgangspunktet skal være på full
tid, ikke være aktuelt for alle som i dag er avhengige
av økonomisk sosialhjelp over lengre tid.
Kvalifiseringsprogrammet skal være
arbeidsrettet og bestå av arbeidsmarkedstiltak, opplæring,
arbeidstrening, motivasjons- og mestringstrening mv., eventuelt i
kombinasjon med at det settes av tid til medisinsk behandling, opptrening
og egenaktivitet i form av jobbsøking mv. Tiltakene og
tjenestene som skal inngå i et slikt program, vil kunne
inkludere eksisterende tilbud i form av Arbeids- og velferdsetatens
tiltak for sosialt yrkeshemmede, andre målrettede arbeidsmarkedstiltak,
samt arbeidsrettede tiltak mv. i kommunene. Bedre avklaring og en
tettere kobling mellom rett og plikt for deltakeren vil kunne bidra
til mer effektiv bruk av eksisterende ressurser, men det er grunn
til å anta at det i tillegg vil være behov for
noe økte ressurser til tiltak og tjenester.
Et kvalifiseringsprogram med rett til kvalifiseringsstønad
vil fange opp og gi et tilbud til personer med et relativt omfattende
bistandsbehov før de kan komme i arbeid. Personer som på grunn
av omfattende og sammensatte problemer ikke møter kriteriene
for kvalifiseringsprogrammet ved første vurdering, vil
kunne vurderes på nytt etter en innledende periode med
tiltak i form av blant annet behandling, boligtiltak og opptrening.
Kvalifiseringsprogrammet skal gis en utforming
og et innhold som sikrer at ikke nye grupper utilsiktet kommer inn
under ordningen.
Den konkrete utformingen av ordningen vil blant annet
ta utgangspunkt i introduksjonsordningen for nyankomne innvandrere.
Kvalifiseringsprogrammet/kvalifiseringsstønaden
skal i likhet med introduksjonsordningen ha et sterkt fokus på aktivitetskrav.
Samtidig tilsier forskjeller mellom målgruppene at innholdet
i kravene ikke nødvendigvis skal være det samme
i de to ordningene. Kvalifiseringsprogrammet må i større grad
tilpasses individuelt til målgruppens ulike forutsetninger
og behov. Det som kan overføres, er de positive erfaringene
som er gjort med en fast normert stønad og beregningen
av denne, brukermedvirkning, trekk ved fravær og permisjon,
samt kravet til tett og individuell oppfølging.
Forslaget om et kvalifiseringsprogram ses i
sammenheng med øvrige forslag som fremmes i meldingen og de
pågående endringene i organiseringen av velferdsforvaltningen.
Alle med behov for inntektssikring og bistand for å komme
i arbeid vil i større grad enn tidligere bli vurdert i
forhold til det samlede tiltaksapparatet som i dag forvaltes av
Arbeids- og velferdsetaten og kommunene. Dette vil bidra til en
raskere og mer effektiv bistand og avklaring, slik at flere kommer
i arbeid og antallet langtidsmottakere av sosialhjelp reduseres. Forslaget
om tidsubegrenset lønnstilskudd innebærer også en
styrking av innsatsen overfor de gruppene som står relativt
svakt på arbeidsmarkedet.
Det foreslås at ansvaret for ordningen
blir kommunalt, og at forvaltningen legges til NAV-kontoret. Dette innebærer
i hovedsak en videreføring av kommunenes ansvar for inntektssikring
og tiltak for målgruppen. Svært mange i målgruppen
vil også være avhengige av annen kommunal oppfølging.
Det legges opp til en lovmessig regulering av kvalifiseringsprogrammet
i form av stønadsnivå, innhold, varighet, maksimal
ventetid mv. Kommunene får plikt til å tilby kvalifiseringsprogram
med en tilhørende kvalifiseringsstønad. Kommunene
vil på samme måte som i dag kunne tilby tjenester,
tiltak og økonomiske ytelser ut over kvalifiseringsprogrammet
ut fra en individuell vurdering av den enkeltes situasjon. Med de
foreslåtte ytelsene for deltakere i kvalifiseringsprogrammet
legges det imidlertid til grunn at det i de fleste tilfellene ikke vil
være behov for å supplere med økonomisk
sosialhjelp.
Det legges ikke opp til å lovfeste
en plikt til å delta i programmet. Kommunene kan imidlertid
ut fra gjeldende bestemmelser i sosialtjenesteloven kreve at den enkelte
skal utnytte alle muligheter til å forsørge seg selv,
ved arbeid, trygderettigheter osv. før det tildeles økonomisk
sosialhjelp. Dette vil også kunne inkludere søknad
om deltakelse i kvalifiseringsprogrammet.
Det legges opp til at det fremmes et lovforslag
våren 2007. Ordningen fases gradvis inn, jf. etableringen
av NAV-kontorene. Det tas sikte på at de første
kommunene skal kunne tilby programmet i løpet av 2007.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet og Venstre, viser til sine merknader
ovenfor. Forslaget om innføring av et kvalifiseringsprogram
med tilhørende ytelse på 2 G gir utvidete rettigheter
til en gruppe som i dag ikke har noen eller små rettigheter
i trygdesystemet. Flertallet er av den oppfatning
at dette bidrar til å forsterke arbeidslinja for en gruppe
som hittil har falt utenfor, med de fordeler dette medfører
for den enkelte og for samfunnet. Personer som hittil i stor grad
har vært henvist til en tilværelse som passive
stønadsmottakere, vil med den nye ordningen få muligheter
til å kvalifisere seg for arbeidsmarkedet gjennom aktive
tiltak og med en sikkerhet for inntekt på et høyere
nivå i en lengre periode.
Komiteen viser imidlertid
til at dette ofte er personer som i utgangspunktet står
svært langt fra arbeidsmarkedet, og understreker betydningen
av fleksible løsninger som tar hensyn til den enkeltes
behov for oppfølging. Komiteen viser blant
annet til evalueringen av "Forsøk med arbeidsretta tiltak
for langtidsmottakere av sosialhjelp", en fireårig nasjonal
satsing der i alt 16 kommuner har fått støtte
til å prøve ut nye arbeidsmåter for å hjelpe
flere over fra sosialhjelp til å være selvhjulpne
gjennom lønnsarbeid. Det understrekes her at "arbeidsrettede
tiltak for forsøkets målgruppe krever (..) langsiktig
og ressursintensiv innsats" (Høgskolen i Oslo, 2005). I
samme evalueringsrapport vises det til omfattende og til dels store
helseproblemer hos langtidsmottakerne av sosialhjelp, vesentlig
tyngre enn i normalbefolkningen. Fire av fem har enten dårlig fysisk
helse, dårlig psykisk helse, rusproblemer eller smerter.
Hver tredje langtidsmottaker har tre av disse fire helseproblemene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Venstre, viser til at erfaringer fra
andre land med tilsvarende stønader til dels har gitt positive
resultater for denne målgruppa. Flertallet ser
positivt på at det foreslås å innføre
frister for saksbehandling og iverksetting av kvalifiseringsprogram
for den enkelte bruker. Flertallet merker seg at
Regjeringen kommer tilbake med vurderinger av om ventetid bør
innføres før brukeren kan tre inn i programmet.
Flertallet viser videre til at
det legges opp til å bruke det samme metodiske og kvalitetsmessige
rammeverktøyet som for øvrige brukere av NAV-kontoret og
ser positivt på dette. Siden dette er av de tyngste målgruppene,
er det spesielt viktig med god kvalitet i avklarings- og oppfølgingstjenestene,
slik at resultatet for den enkelte og for samfunnet blir best mulig,
med flest mulig tilbakeført til arbeidslivet, helt eller
delvis. Flertallet ser positivt på den klare
arbeidsrettingen av tiltakene, kombinert med motivasjon og mestringstrening. Flertallet er
også positivt til at NAV-kontorene oppmuntres til å ta
i bruk ekstern kompetanse som finnes i det frivillige organisasjonslivet.
Flere organisasjoner har god kompetanse på bistand og oppfølging
av de gruppene dette gjelder. Flertallet viser også til
det positive i at det legges opp til oppfølging utover
selve kvalifiseringsprogrammet, i form av oppfølging i
og under etablering av et arbeidsforhold. Etter flertallets mening øker
dette sjansene for et godt resultat.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Venstre, viser
til at nivået på ytelsen settes lik nivået
på ytelsen under introduksjonsprogrammet, som er den ordningen
som ligner mest på det nye programmet. Flertallet er
positive til avkortingsregler som alltid gjør det lønnsomt å øke
arbeidsinnsatsen. Flertallet ser også positivt
på at deltakere i kvalifiseringsprogram som har gått
perioden ut uten at det er etablert et arbeidsforhold, får
muligheter til å bli vurdert i forhold til NAV-kontorets øvrige
virkemiddelapparat. Det sikrer en fleksibilitet i forhold
til brukere med sammensatte behov. Flertallet viser
til at dagens system med sosialhjelp som et siste sosialt sikkerhetsnett
for personer med behov for bistand i kortere eller lengre perioder,
beholdes uendret. Flertallet avventer Regjeringens
forslag til ny lovgivning som et ledd i oppfølgingen av
denne stortingsmeldingen. Flertallet deler Regjeringens
syn på forholdet mellom stat og kommune, hva gjelder forvaltningsansvar
og finansiering av det nye programmet og den nye stønaden. Flertallet viser
til at lovforslag om kvalifiseringsprogram og kvalifiseringsstønad
ble sendt på høring 16. februar 2007,
med høringsfrist 30. mars 2007. Regelverket for
ordningen foreslås foreløpig lagt inn som et nytt
kapittel i sosialtjenesteloven, og programmet vil bli tilbudt i
takt med etableringen av lokale NAV-kontor. Det er satt av 53 mill.
kroner i statsbudsjettet for 2007 til innfasingen av programmet i
kommuner som får NAV-kontor. Flertallet viser
til at det i tråd med forslagene i St.meld. nr. 9 (2006-2007),
legges opp til at kommunene får finansieringsansvaret for
kvalifiseringsstønaden og kommunale tjenestetilbud knyttet
til ordningen, mens utgifter til statlige tiltaksplasser og tjenestetilbud
finansieres av staten som i dag. Det legges videre opp til at kommunene
skal kompenseres for eventuelt økte utgifter knyttet til
reformen gjennom rammebevilgninger, og at kommunene ved KS trekkes
med i det løpende konsekvensutredningsarbeidet. Flertallet har
merket seg at Regjeringen legger opp til å fremme lovforslaget
for Stortinget, slik at ny lov kan vedtas i vårsesjonen
2007 og iverksettes allerede fra høsten 2007.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti slutter seg til intensjonene
i kvalifiseringsprogrammet og mener at personer som har arbeidsevne,
stor eller liten, men som av andre grunner mangler muligheter til å komme
inn i arbeidslivet og er avhengig av økonomisk sosialhjelp
til livsopphold, bør få hjelp til kvalifiseringstiltak.
En individuell plan bør etter disse medlemmers mening
også legges til grunn for de tiltak som iverksettes overfor
den enkelte.
Disse medlemmer anser det som
en plikt for brukeren å følge de opplegg og tilbud
som blir gitt, slik at alle tiltak som kan bidra til yrkesaktivitet,
egeninnsats og muligheter til å klare seg selv økonomisk
blir tatt i bruk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at dette kan skje innenfor dagens rammer for økonomisk
sosialhjelp dersom satsene blir normert, tilnærmet like
og på et nivå som det er mulig å leve
av.
Disse medlemmer vil imidlertid
ikke støtte innføring av en kvalifiseringsstønad
på 2 G, og mener at det er et rimelig krav at
sosialhjelpsmottakere skal gjøre den innsats som skal til
for å bli selvhjulpen også innenfor dagens rammer. Disse
medlemmer vil ikke bidra til å dele sosialhjelpsmottakere
i to grupper. Innsatsen overfor den enkelte sosialhjelpsmottaker
må ta utgangspunkt i den enkeltes behov og muligheter,
og det må kunne forventes at brukeren følger opp
de tiltak som iverksettes uten at dette skal knyttes til den økonomiske
hjelpens nivå.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er av den
oppfatning at samspillet mellom innsatte og NAV-kontorene må styrkes.
Mange som er inne til soning, for kortere eller lengre tid, har
ikke bolig og/eller arbeid å komme tilbake til
etter endt soning. Dato for ferdig soning er ikke i samsvar med den
dato man faktisk avslutter soningen. Tettere kontakt mellom innsatt
og NAV-kontor kan kun oppnås ved oppsøkende virksomhet
i fengselet. Når soningstiden går mot sin slutt,
bør en sette inn motivasjons- og mestringstrening og etter
hvert avklaringstjeneste. Dette vil kunne gi gode resultater for
den enkelte og for samfunnet. Det vil etter disse medlemmers syn være
viktig for den innsatte å vite at NAV-kontoret vet når
en faktisk har sonet ferdig og at NAV-kontoret står klar
med et tilbud den innsatte selv har vært med å utforme,
samme dag som soningen avsluttes. Etter disse medlemmers mening
vil dette sammen med tett oppfølging øke sjansen
for å lykkes.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre er noe urolig for at kvalifiseringsstønaden
til personer mellom 18 og 25 år som deltar i kvalifiseringsprogram,
er så vidt høy at den vil kunne virke demotiverende
for ungdom som vurderer å ta utdanning. Disse medlemmer ber Regjeringen
særlig vurdere dette aspektet når ordningen skal
evalueres, og at man eventuelt raskt foreslår endringer
som korrigerer for uønskede virkninger.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at det i Regjeringens forslag til kvalifiseringsstønad
allerede ligger inne en reduksjon i kvalifiseringsstønaden
til nevnte aldersgruppe, med en tredjedel av det generelle stønadsnivået
på 2 G.
Komiteens medlem fra Venstre viser
til sine tidligere merknader om borgerlønn og individuell plan.
Under dette punktet blir det i meldingen redegjort nærmere
for blant annet:
– Dagens
roller og strategi i arbeidsmiljøarbeidet, herunder Arbeidsmiljøloven
(Arbeidsgivers og arbeidstakers plikter), Arbeidstilsynet (Arbeidstilsynets
rolle og oppgaver samt nye strategi og organisasjon) og Petroleumstilsynet.
– Videreutvikling av arbeidsmiljø-
og tilretteleggingsarbeidet, herunder utfordringer, samhandlingsprosjektet
- mer effektiv og samordnet oppfølging av virksomhetenes
tilretteleggingsansvar, bransjeprosjektet - utprøving av
bransjetilpassede og bransjeforankrede tiltak, samt videreutvikling og
styrking av bedriftshelsetjenesten.
– Kunnskapsbehov og kunnskapsutvikling
på arbeidslivs- og arbeidsmiljøområdet,
herunder pågående arbeid med å forbedre
kunnskapsgrunnlaget på arbeidsmiljøområdet,
ny satsing på kunnskap om årsaker til sykefravær
og uførhet og utstøting, samt arbeidslivet som
rusbruksgenererende arena.
Arbeidsmiljø- og tilretteleggingsarbeid
handler om å gjøre praktiske grep som fjerner
negative og fremmer positive arbeidsmiljøfaktorer, og sørger
for at arbeidet så langt det er mulig tilpasses den enkeltes
helse og øvrige forutsetninger.
Ifølge arbeidsmiljøloven er
det arbeidsgiver som har hovedansvar for å drive et godt
arbeidsmiljø- og tilretteleggingsarbeid. I de senere år
har det vært foretatt en rekke endringer i loven med sikte
på å klargjøre og til dels utvide arbeidsgiveres
og arbeidstakeres plikter og oppgaver for å skape et forebyggende
og inkluderende arbeidsliv. Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet
har ansvaret for å føre tilsyn med virksomhetene
og veilede dem slik at de følger opp sitt ansvar etter
loven.
Store deler av norsk arbeidsliv har opparbeidet
en god standard på arbeidsmiljø og sikkerhet.
Det har vært et tydelig fokus på arbeidsplassen
som arena for å forebygge utstøting. Mange virksomheter
har også de siste årene gjort et godt arbeid med
sykefraværsoppfølging og tilrettelegging for arbeidstakere
med redusert arbeidsevne. Imidlertid gis det grunn til å stille
spørsmål ved om virksomhetene i tilstrekkelig
grad etterlever arbeidsmiljølovens vidtrekkende plikter
mht. forebygging og tilrettelegging, samt om myndighetenes oppfølging
av tilretteleggingsarbeidet i virksomhetene er god nok og tilstrekkelig
samordnet. Regjeringen vil se nærmere på dette.
Det er et klart behov for å videreutvikle virkemidler og
samarbeidsformer som ytterligere kan bidra til at arbeidsmiljølovgivningens
intensjoner omsettes til praktiske tiltak i virksomhetene. Departementet
vil på denne bakgrunn gjennomføre to prosjekter:
– Analysere
hvordan virksomhetene i praksis følger opp sine forpliktelser.
Kunnskap om hvordan Arbeidstilsynet, Petroleumstilsynet (for petroleumssektoren)
og Arbeids- og velferdsetaten, hver for seg og i samarbeid, kan
arbeide mer effektivt for å påvirke og hjelpe
virksomhetene til å iverksette nødvendige tiltak
for å motvirke at arbeidstakere med redusert arbeids-/funksjonsevne
forlater arbeidslivet.
– Prøve ut om en større
grad av bransjetilpasning og bransjeforankring av arbeidet med å identifisere arbeidsmiljøproblemer
og tilretteleggingstiltak kan bidra til å forbedre arbeidsmiljøet,
redusere sykefraværet og øke den reelle pensjoneringsalderen
i bransjer med store utstøtingsproblemer.
Bedriftshelsetjenesten har en viktig rolle som
faglig rådgiver for virksomhetenes forebyggende arbeidsmiljøarbeid
og tilretteleggingsoppgaver. Departementet har i samarbeid med berørte
myndigheter og parter igangsatt et prosjekt der bedriftshelsetjenestens
rolle, ansvar og samhandling i forhold til både primærhelsetjenesten
og Arbeids- og velferdsetaten, er et av vurderingstemaene. Det skal
i tillegg vurderes hvilke kriterier som skal legges til grunn for
om en virksomhet skal ha plikt til å etablere bedriftshelsetjeneste,
samt om det foreligger behov for eventuelle kvalitetskrav eller
en godkjenningsordning.
Det foreligger mye kunnskap om enkeltårsaker,
men kunnskapsgrunnlaget om disse årsakenes relative styrke
og hvordan de virker sammen, er fortsatt for svakt. Sykefraværsforskningen
vil gis et løft gjennom å sette i gang en ny satsing.
Formålet er å klarlegge viktige årsakssammenhenger
og sikre forskningsbasert kunnskap om effektive virkemidler for å forebygge sykefravær
og uførhet. Det er et mål for satsingen å legge
til rette for at undervisningen i relevante utdanninger kan bli
mer forskningsbasert. Den nye forskningssatsingen vil
startes opp i 2007 og gå over ti år. Det er satt
av 10 mill. kroner til oppstart av satsingen i statsbudsjettet for
2007.
Det er et nært forhold mellom arbeidsgivers
forpliktelser etter arbeidsmiljøloven og det regelverk
som gjelder for sykmelding og Arbeids- og velferdsetatens oppfølging.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
presiserer at det i Arbeidslivslovutvalgets innstilling (NOU 2004:5),
i regjeringen Bondevik II og regjeringen Stoltenberg har vært
bred enighet om at fast ansettelse skal være hovedregelen
i arbeidsmiljøloven. Videre har det vært enighet
om å videreføre den tidligere begrensningen på 6
måneder for varigheten av en prøvetidsperiode,
jf. arbeidsmiljøloven § 16-6 tredje ledd.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at den nye arbeidsmiljøloven, slik den ble vedtatt
i juni 2005 under regjeringen Bondevik II, åpnet for en
generell adgang til å ansette midlertidig for en periode
på 6 måneder, men som kunne forlenges slik at
den samlede ansettelsesperioden ble 12 måneder. Denne bestemmelsen
ble reversert av regjeringen Stoltenberg før loven trådte
i kraft.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser til at lov og rettspraksis ikke
gir grunnlag for påstand om at det ved nedskjæringer
alltid er den som har arbeidet kortest tid, som må gå.
Riktignok står ansiennitetsprinsippet sterkt ved utvelgelsen
i forbindelse med nedskjæringer. Det er imidlertid en rekke
andre momenter, som for eksempel forsørgerbyrde, som også skal
vektlegges i den vurderingen som må foretas.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at det norske arbeidsmarkedet
er bygd for "insidere". Arbeidsretten gir god beskyttelse for den
som har arbeid, men utgjør et hinder for den som står
utenfor. Arbeidsgivere kjenner tvil ved å skulle "ta sjansen"
på å ansette en person med innvandrerbakgrunn,
eller funksjonsnedsettelse. Om det ikke fungerer, står
arbeidsgiveren fast med vedkommende etter 6 måneder. Ved
nedskjæringer er det gjerne praksis at den som har arbeidet
kortest må gå, hvilket som oftest er nye nordmenn
eller ungdom. Her må i større grad holdningskampanjer
brukes. Den generelle politikken for å skape nye arbeidsplasser,
er den viktigste løsningen for at nye nordmenn skal komme
inn på arbeidsmarkedet. Gjennom en bedre politikk for gründere;
et nytt syn på etablerere og enklere regler for nye bedrifter,
kan mange nye arbeidsplasser oppstå. Regelverket og administrasjonen
rundt bedrifter er i dag for vanskelige, og for dårlig tilpasset
små virksomheters virkelighet. Det er et hinder for alle
bedrifter, men kanskje særlig for dem som ikke har norsk
som morsmål. Enkeltmannsforetak bør kunne levere
et forenklet foretaksskjema, som privatpersoner. Dessuten bør
enkle "startpakker" for etablerere være tilgjengelig, for å gjøre
det enklere for enkeltpersoner å starte for seg selv.
Komiteens medlem fra Venstre mener
det er viktig å satse på entreprenørordninger
for innvandrere. Dette kan for eksempel tas inn i introduksjonsprogrammet
og kombineres med mikrokredittordninger, det vil si små lån
til mennesker som ikke blir regnet som kredittverdige av vanlige
banker.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til tiltak under Handlingsplanen for integrering og inkludering
av innvandrerbefolkningen, om videreføring og styrking
av forsøk med etablererstøtte til innvandrere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre vil understreke at arbeidsrettsreglene
må reformeres slik at fleksibilitet og mottakelighet oppmuntres.
Det er en selvfølge at fast ansettelse skal være
hovedregelen i arbeidsmiljøloven. Dagens fiksering på en
eneste ansettelsesform - den faste - skyver automatisk ut mennesker
uten fast ansettelse i håpløst svake posisjoner.
Den som har arbeid og er med i fagforeningen, prioriteres. Systemet er
ikke til for dem på utsiden.
Disse medlemmer er opptatt av
at arbeidet med å modernisere arbeidsrettsreglene må fortsette.
Muligheten til å prøveansette noen må utvides
fra 6 til 12 måneder. Også bedriftenes muligheter
til å ansette midlertidig ved arbeidstopper må utvides
fra 6 til 12 måneder. Da øker sannsynligheten
for at bedriften våger å ansette folk som ikke
tidligere har vært etablert på arbeidsmarkedet.
Også fagbevegelsens vetomuligheter mot "kontraktører"
må bort. Denne regelen har lite med arbeidstakernes rettigheter å gjøre,
men er tvert imot en bestemmelse som hemmer konkurranse og entreprenørskap.
Nye foretak, ikke minst i tjenestesektoren der mange innvandrere
er ansatte og entreprenører, får ikke sjansen
til å komme seg inn i markedet.
Komiteen viser til
Regjeringens redegjørelse for to nye prosjekter med det
siktemål å videreutvikle virkemidler for en bedre
gjennomføring av arbeidsmiljølovens intensjoner. Komiteen støtter
intensjonene bak prosjektene. Det samme gjelder videreutvikling
av bedriftshelsetjenestens rolle, ny satsing på kunnskaper om årsaker
til sykefravær og uførhet, gjennom ny satsing
på forskning om sykefravær. Komiteen viser
til sine merknader om behovet for å kunne skille mellom ulike
grupper i sykelønnsordninger, herunder de gruppene som
tilbakeføres til yrkeslivet. Dette er grupper en kan forvente
har et høyere sykefravær enn gjennomsnittet. Komiteen mener
det er viktig at ikke gode resultater på ett område
av et inkluderende arbeidsmarked, tilsynelatende slår ut
i manglende resultater på et annet område. Komiteen viser
til sine merknader under punkt 2.9 om behovet for en bedre sykepengestatistikk. Komiteen viser
videre til at en raskere avklaring i det nye systemet av dem som
skal ha trygd, også kan tenkes å påvirke
sykepengeforbruket den motsatte veien.
Komiteen støtter Regjeringens
forslag til styrking av tilsynsmyndighetenes rolle i overvåking
og tiltak for ytterligere forbedringer i arbeidsmiljøet
generelt. Komiteen viser også til det positive
i de tiltakene som foreslås for videreutvikling av arbeidsmiljø-
og tilretteleggingsarbeidet, både samhandlingsprosjektet for
klarlegging av klientforløp fram mot uførepensjon og
utprøving av bransjespesifikke tiltak for et bedre arbeidsmiljø.
St.meld. nr. 9 (2006-2007) handler i stor grad om tilbakeføring
til arbeidslivet. Komiteen ser positivt på at
Regjeringen også iverksetter tiltak av forebyggende art,
både når det gjelder arbeidsmiljøet generelt
og rusforbyggende arbeid spesielt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, har merket seg at 40 pst. av alkoholforbruket
til norske arbeidstakere skjer i en eller annen tilknytning til
arbeidslivet. Dette innebærer etter flertallets oppfatning
at arbeidslivet som alkoholfri sone er under press. Forskning viser
at det økte alkoholforbruket i gråsonen mellom
arbeidsliv og fritid har direkte betydning for sykefravær,
arbeidstakernes effektivitet og arbeidets kvalitet.
Flertallet viser til at det ifølge
rapport av 2004 fra Rokkansenteret, "Utredning av de samfunnsmessige kostnadene
relatert til alkohol", er stor usikkerhet knyttet til kostnadsestimatene,
men at beregninger kan tyde på at redusert produktivitet
og kvalitet som følge av bruk av alkohol koster det norske
arbeidsliv 8,7 mrd. kroner per år, og at de totale samfunnsmessige
kostnadene kan utgjøre opp mot 18 mrd. kroner per år.
Av dette er ca. 70 pst. beregnet som kostnader for arbeidsplassen
og økonomien i Norge.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti ber Regjeringen i samarbeid med partene i arbeidslivet
iverksette en holdningskampanje for å gjenetablere
arbeidsplassen som en alkoholfri sone.
Dette medlem fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i samarbeid
med partene i arbeidslivet iverksette en holdningskampanje for å gjenetablere
arbeidsplassen som en alkoholfri sone."
Under dette punktet blir det i meldingen redegjort nærmere
for:
– Forventede
virkninger for enkeltmennesker og grupper.
– Virkninger for samfunnet, herunder
generelt om virkninger for velferd og samfunnsøkonomi,
hva om vi lykkes? Regneeksempler for mulige økonomiske
virkninger, virkninger av alternative utviklingsbaner
for antall uførepensjonister og kort om kvalifiseringsprogrammet.
– Virkninger for offentlig økonomi,
herunder styrke tiltaksapparatet og arbeidsmiljøtiltak,
ny tidsbegrenset inntektssikring i folketrygden, kvalifiseringsprogram
med tilhørende kvalifiseringsstønad.
– Virkninger for offentlig forvaltning.
– Kunnskapsbehov.
– Gjennomføring av reformen.
Det er vanskelig å anslå de
samlede virkningene av forslagene i meldingen. Det skyldes at det
foreslås endringer som omfatter en rekke virkemidler samtidig
og at konsekvensene i form av resultater og måloppnåelse først
vil kunne komme noe fram i tid. Arbeids- og inkluderingsdepartementet
vil prioritere resultatoppfølging og analyser av tiltakene
som foreslås i denne meldingen.
Hovedgrepene og tiltakene i meldingen er alle
rettet mot at flere mennesker i utkanten av arbeidsmarkedet skal
komme i arbeid, og få bedre fotfeste i arbeidslivet. Samlet
stønadstid, ventetid osv. vil kunne bli betydelig kortere.
Fem år lenger i arbeid kan bidra til å øke
livsinntekten for et individ med ca. 1/2 mill. kroner (regnet i
nåverdi). I tillegg kommer personlige og velferdsmessige
effekter av å være i arbeidsfellesskapet og forsørge seg
ved eget arbeid.
Stønadssystemet for dem som er midlertidig
ute av arbeid, vil bli enklere og mer forutsigbart. Inngangsvilkår
og kompensasjonsnivå vil ikke bli endret. Det vil være
enkelte virkninger knyttet til omlegging av barnetilleggene. Siden
disse endringene ikke forutsettes å omfatte dem som allerede
har vedtak om ytelse, vil ingen påvirkes direkte av disse
endringene.
Kvalifiseringsprogrammet med tilhørende
kvalifiseringsstønad gir nye muligheter til personer som
i dag ikke omfattes av klart definerte oppfølgingsregimer.
De foreløpige erfaringene fra innføringen av introduksjonsprogrammet
for innvandrere er positive. Målgruppen for kvalifiseringsprogrammet
er en helt annen, men det er grunn til å tro at også mange
fra denne gruppen kan inkluderes i arbeidslivet som følge
av programmet.
Det er vanskelig, eller umulig, å anslå hvor
mange flere som vil kunne komme i arbeid som følge av Regjeringens
forslag. Andelen i yrkesaktiv alder som er utenfor arbeidslivet
og mottar offentlig inntektssikring, er høyt i Norge i
forhold til andre land. Det kan si noe om potensialet.
Muligheten for å lykkes vil ikke bare
avhenge av oppfølgingen av den enkelte, men av utviklingen
i arbeidslivet generelt. I en situasjon med stor etterspørsel
etter arbeidskraft er mulighetene for å inkludere nye grupper
i arbeidslivet større enn i en situasjon med større
ledighet i økonomien.
På kort sikt anslås de samlede
"investeringsutgiftene" på usikkert grunnlag opp mot om
lag 1 300 mill. kroner per år som følge
av de tiltak som omtales i meldingen. Mesteparten knytter seg til
det varslede nye kvalifiseringsprogrammet og kvalifiseringsstønaden.
På lengre sikt forventes forslagene å gi
netto innsparinger i form av flere mennesker i arbeid og færre
på offentlige stønader. Virkningene på offentlig økonomi vil
i stor grad være en avspeiling av de samfunnsøkonomiske
virkningene.
De grep og tiltak som varsles i meldingen, ventes å bidra
til forenkling og mer effektiv ressursbruk i arbeids- og velferdsforvaltningen,
til det beste for brukere av ytelser fra etatene. Samtidig vil reformen
stille nye krav til utøvelsen av arbeidet lokalt. I meldingen pekes
det også på behovet for ny og bedre kunnskap på en
rekke områder. Det legges opp til en systematisk evaluering
av reformen. I tillegg vil behovet for bedre kompetanse i forvaltningen
og behovet for økt kunnskap følges opp.
Komiteen viser til sine generelle
merknader om at de nye reformene først og fremst representerer
en forbedring og utvidelse av velferdssamfunnet, gjennom forsterket
innsats for at flere skal få muligheten til å forsørge
seg selv gjennom inntekt av eget arbeid. Det er viktig for livskvaliteten
til den enkelte på mange levekårsområder. Komiteen viser
imidlertid også til de positive sidene for samfunnet som
helhet, ved at flere kommer i verdiskapende aktivitet og at samfunnet sikres
tilgang på nødvendig arbeidskraft. Komiteen viser
til at til tross for høye "investeringskostnader" på opp
mot 1 300 mill. kroner, forventes det at samfunnsregnskapet
etter hvert går i pluss, gjennom reduserte stønadsutbetalinger,
bedre levekår og helse, økt verdiskaping og en
mer effektiv forvaltning. Det henvises i den forbindelse til Regjeringens
egne tall, slik de er presentert i dette kapitlet.
Komiteen viser til
den foreslåtte tidsplanen for gjennomføring av
reformene, med sikte på iverksetting av kvalifiseringsprogram
i de første kommunene allerede fra 1. oktober
2007, iverksetting av endringer på tiltaks- og tjenesteområdet
fra 2008 og nødvendige endringer i folketrygden fra 1. januar
2009. Hele reformen vil være iverksatt fra det tidspunktet
alle NAV-kontorer er på plass, ved utgangen av 2009.
I forbindelse med komiteens behandling av meldingen ble det 16. og 17. januar 2007 avholdt høring. Følgende deltok på høringen:
-
– Fellesforbundet
-
– Fellesorganisasjonen (FO)
-
– Unio
-
– Akademikerne
-
– YS-forbundene Parat og AVYO
-
– Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS)
-
– Landsorganisasjonen i Norge (LO)
-
– Norsk Tjenestemannslag (NTL)
-
– Arbeidssamvirkenes Landsforening (ASVL)
-
– Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (KS)
-
– Bransjeforeningen Attføringsbedriftene i NHO
-
– Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)
-
– Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH)
-
– Forum for Fagskoler- Abelia
-
– Synshemmede Akademikeres forening
-
– Kreftforeningen
-
– Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU)
-
– Advokatforeningen
-
– Velferdsalliansen
-
– Funksjonshemmedes Fellesorganisasjons Ungdom (FFOU)
-
– Norsk Revmatikerforbund
-
– REHABILITATION NORGE (RI-Norge)
-
– Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL)
-
– Norsk Epilepsiforbund (NEF)
-
– Hørselshemmedes Landsforbund (HLF)
-
– Foreningen Fattignorge
-
– Legeforeningen
-
– Juss-Buss
-
– Norges Handikapforbund
Som ledd i komiteens behandling av meldingen stilte komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti, Åse Gunhild Woie Duesund, 8. januar og 16. februar 2007 en rekke spørsmål til arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen. Disse brevene samt svarbrevene fra statsråden av 23. januar og 23. februar 2007 følger vedlagt.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen vurdere å utvide
dagens klageordning for brukerne av NAV, og melde tilbake til Stortinget
på egnet måte.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen snarest mulig komme
tilbake til Stortinget med konkret forslag til lovbestemmelse som
implementerer en arbeidsevnevurdering av brukerne i arbeids- og
velferdsforvaltningen.
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen legge frem sak med
gjennomgang og forenkling, eventuelt avvikling, av de arbeidsrelaterte
ytelsene, ventestønad, ventelønn og vartpenger.
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag som
innebærer at den reformerte stønaden for tidsbegrenset
inntektssikring i folketrygden gir opptjeningsrett for fødsels-
og adopsjonspenger.
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen inngå et
nærmere samarbeid med de aktuelle frivillige organisasjonene
hvor disse får et langt større ansvar for informasjonen
om hvilke tiltak staten dekker i forbindelse med ansettelse av personer
med nedsatt funksjonsevne overfor næringslivet.
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag
til økonomisk kompensasjon for økte utgifter unge
med nedsatt funksjonsevne eller alvorlig sykdom påføres
ved gjennomføring av studie, samt foreta nødvendige
endringer slik at man tetter hullene mellom ordinær studiefinansiering
og yrkesrettet attføring.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 7
Stortinget ber Regjeringen foreta en kritisk
gjennomgang av de ulike velferdsordninger, pensjonssystemet (herunder
regler for avkortning) og skattesystemet og fremme konkrete forslag
til endringer som gjør at det alltid skal lønne
seg å arbeide fremfor å gå på stønad eller
trygd.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 8
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om
nivå, tilleggsytelser og avkorting på den nye
tidsbegrensete ytelsen, samt sikring av revurdering av arbeidsevne, samtidig
med behandlingen av ny uførepensjon.
Forslag 9
Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med
fremleggelsen av statsbudsjettet for 2008 utarbeide en helhetlig
tiltaksplan for behandling, rehabilitering og opptrening av mennesker.
Forslag 10
Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med
fremleggelsen av statsbudsjettet for 2008 opprette en egen post
til arbeidsrettet rehabilitering under Kap. 605 Arbeids- og velferdsetaten.
Forslag 11
Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag
til 100 prosent statlig finansiering av Varig tilrettelagt arbeid (VTA).
Forslag 12
Stortinget ber Regjeringen utrede modeller for bonuslønn
sammen med sak om endringer av uførepensjon.
Forslag fra Kristelig Folkeparti:
Forslag 13
Stortinget ber Regjeringen i samarbeid med partene
i arbeidslivet iverksette en holdningskampanje for å gjenetablere
arbeidsplassen som en alkoholfri sone.
Forslag fraVenstre:
Forslag 14
Stortinget ber Regjeringen iverksette en prøveordning
i regi av den nye Arbeids- og velferdsetaten som gir langtidsmottakere
av sosialhjelp rett til en borgerlønn på 2,5 G.
I første omgang bør prøveprosjektet utføres
i 10 ulike kommuner innenfor en ramme på 60 mill. kroner
i året.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
St.meld. nr. 9 (2006-2007) - om arbeid, velferd og inkludering - vedlegges protokollen.
Jeg viser til St.meld. nr. 9 (2006-2007) og
til behandlingen av denne i Stortingets Arbeids- og sosialkomité, og
tillater meg å stille følgende spørsmål:
1. Evalueringsrapporter
om tiltak for langtids sosialhjelpsmottakere viser at arbeidsrettede
tiltak for denne gruppen krever langsiktig og ressursintensiv innsats.
Dette til tross for at seleksjonen til disse tiltakene så langt
har vært sterk og til dels bare omfattet de med best sjanse
på arbeidsmarkedet. Det foreslåtte kvalifiseringsprogrammet
legger opp til å skulle omfatte en noe videre personkrets
og skal dessuten tilbys i større omfang enn dagens arbeidsmarkedstilbud
til langtidsmottakere av sosialhjelp. Dette fordrer betydelige ressurser
i de lokale NAV-kontorene. I hvilken grad mener Statsråden
at de lokale NAV-kontorene har kompetanse og ressurser til å gi
en slik individuell oppfølging som forutsettes med forslag
om innføring av kvalifieringsprogram?
2. Innføring av et kvalifiseringsprogram
med tilhørende stønad på 2G kan medføre
et A- og B-lag i gruppen av sosialhjelpsmottakere basert på om
den enkelte vurderes egnet til programdeltakelse eller ikke. Meldingen
inneholder ingen drøftelse av dette, og jeg ber om Statsrådens
vurdering av problemstillingen.
3. På side 244 i meldingen står
det at "Arbeids- og inkluderingsdepartementet vil sørge
for løpende resultatoppfølging og mer langsiktig
forskning for å følge opp og evaluere reformen."
Denne generelle formuleringen fremstår noe underlig når
ordningen med tidsubegrenset lønnstilskudd er presentert
som et "forsøk". Når og på hvilken måte
vil forsøket med tidsubegrenset lønnstilskudd
bli evaluert, og når kan Stortinget forvente å få seg
forelagt resultatet av evalueringen?
4. I meldingen foreslår Regjeringen å fjerne
skillet mellom ordinære og yrkeshemmede arbeidssøkere. Bakgrunnen
for dette er at tjenester og tiltak skal fordeles etter den enkeltes
behov, og ikke etter hvilken kategori den enkelte er plassert i.
Gitt at nevnte skille fjernes, ber jeg Statsråden redegjøre for
hvordan man vil sikre at de som i dag defineres som yrkeshemmede
gis fortsatt høy prioritet og god tjenestekvalitet i arbeids-
og velferdsetaten?
5. OECD mener at vi i Norge bør
skjerpe kontrollen med allmenlegenes sentrale rolle i vårt
trygdesystem. Hvorfor inneholder ikke meldingen forslag som følger
opp dette?
6. Barnetillegget er i dag behovsprøvd
for mottakere av tidsbegrenset uføretrygd. Denne uførestønaden skal
etter forslag i meldingen implementeres i en ny tidsbegrenset folketrygdytelse
og mottakerne av denne søknaden kan gis et standardisert
barnetillegg som i de fleste tilfeller vil utgjøre langt
mindre enn et behovsbasert tillegg. Mener Statsråden at dette
forslaget kan defineres som "sosialt"? Kan Statsråden gi
konkrete regneeksempler som viser hvordan dette vil slå ut
for enslige forsørgere med hhv. ett, to og tre barn?
7. Meldingen legger opp til økt
bruk av skjønn i arbeids- og velferdsforvaltningen. Dette
innebærer større makt til det lokale NAV-kontoret/saksbehandler
som i stor grad vil kunne påvirke den enkelte brukers hverdag.
I en slik situasjon er det avgjørende viktig for rettssikkerheten
at man sikrer reell brukermedvirkning og rett til å klage.
Klageadgang behandles imidlertid ikke i meldingen, og man problematiserer
heller ikke klagemuligheten i forhold til at enkeltvedtak nå kan
"kamufleres" i en velferdskontrakt. Gitt disse forhold ber jeg om
Statsrådens vurdering av hvorvidt brukernes rettssikkerhet
fullt ut vil være ivaretatt uten en viss oppmyking av klageadgangen
i arbeids- og velferdsforvatningen?
Det bes om at svar på denne henvendelsen
sendes direkte til Arbeids- og sosialkomiteen ved komitésekretær
Berit Skovly.
Jeg viser til brevet fra Arbeids- og sosialkomiteen ved Åse
Gunhild Woie Duesund av 8. januar 2007.
1. Det er riktig, som
det påpekes i brevet, at arbeidsrettede tiltak for langtids
sosialhjelpsmottakere krever langsiktig og ressursintensiv innsats.
Jeg mener at det er viktig å forsterke innsatsen for at flest
mulig av disse kan bli selvhjulpne og komme i arbeid. Innsatsen
er allerede trappet opp, blant annet gjennom økte bevilgninger
til målrettede arbeidsmarkedstiltak i Regjeringens handlingsplan mot
fattigdom.
Det gjøres mye godt arbeid for å aktivisere mottakere
av økonomisk sosialhjelp, både av kommunenes sosialtjeneste
og av Arbeids- og velferdsetaten. Kvalifiseringsprogrammet vil bygge
på dette arbeidet, men vil utgjøre en ekstra og
mer helhetlig satsing mot enkeltpersoner det hittil har vært
vanskelig å få inkludert i arbeidslivet fordi
de har hatt omfattende og sammensatte bistandsbehov. Tiltakene og
tjenestene som skal inngå i programmet vil kunne inkludere
eksisterende tilbud i form av Arbeids- og velferdsetatens tiltak
for sosialt yrkeshemmede, andre målrettede arbeidsmarkedstiltak, samt
arbeidsrettede tiltak mv. i kommunene.
Innføringen av programmet må ses i sammenheng med
de pågående endringene av arbeids- og velferdsforvaltningen.
Det statlige ansvaret som var delt på to etater - Aetat
og trygdeetaten - er nå samlet i én etat; Arbeids-
og velferdsetaten. Kommunene skal fortsatt ha en sentral rolle i
arbeids- og velferdspolitikken og beholder sitt ansvar for oppgaver
etter sosialtjenesteloven og får i tillegg ansvaret for
kvalifiseringsprogrammet. NAV-refomen innebærer at alle
med behov for inntektssikring og bistand for å komme i
arbeid i større grad enn tidligere vil bli vurdert i forhold
til det samlede tiltaksapparatet som i dag forvaltes av Arbeids-
og velferdsstaten og kommunene. Arbeids- og velferdsforvaltningen
skal ivareta brukernes samlede behov for bistand gjennom de felles
lokale kontorene.
Vurdering og oppfølging av deltakere i kvalifiseringsprogrammet
vil dermed kunne trekke på den samlede kompetanse i kommunene
og Arbeids- og velferdsforvaltningen. Det er imidlertid åpenbart
at det er behov for ny og oppdatert kompetanse i NAV-kontorene for å møte
disse utfordringene. Som en del av NAV-reformen, vil det derfor
investeres betydelig i kompetanseoppbygging. Dette skal skje i et
nært samarbeid mellom Arbeids- og velferdsetaten og Sosial-
og helsedirektoratet, og de to direktoratene har inngått
en samarbeidsavtale om NAV-reformen. I tillegg er ressurssituasjonen for
NAV-kontorene styrket gjennom at det er i statsbudsjettet er bevilget
53 mill. kroner til innfasing av kvalifiseringsprogrammet i kommuner med
NAV-kontor i 2007.
2. Et kvalifiseringsprogram med rett til
kvalifiseringsstønad vil fange opp og gi et tilbud til
personer med et relativt omfattende bistandsbehov før de kan
komme i arbeid. Det er imidlertid ikke alle som er i en situasjon
at de bør inngå i et program med arbeid som mål.
Personer som på grunn av omfattende og sammensatte problemer
ved første vurdering ikke møter kriteriene for
kvalifiseringsprogrammet, vil derimot kunne vurderes på nytt
etter en innledende periode med tiltak i form av behandling, boligtiltak,
opptrening mv.
Formålet med kvalifiseringsprogrammet er med andre ord å fange
opp en gruppe med et mer langvarig bistandsbehov før de
kan komme i arbeid, og den vil dermed avlaste økonomisk
sosialhjelp for formål denne ordningen i utgangspunktet
ikke er ment for. Den viktigste forskjellen mellom et kvalifiseringsprogram
og økonomisk sosialhjelp er ikke stønadsnivået,
men at det gis et tilbud med sikte på å komme
inn i eller tilbake til arbeid til dem som vil ha nytte av det.
Forslaget om å innføre et kvalifiseringsprogram
kommer med andre ord i tillegg til de ordningene som er der fra
før, og jeg mener derfor at det her ikke er riktig å beskrive dette
som et A- og et B-lag.
Vi er av den grunn samtidig opptatt av at de som ikke kan arbeide
også skal fanges opp av det sosiale sikkerhetsnettet, blant
annet gjennom folketrygdens ytelser og økonomisk sosialhjelp.
Regjeringen har også sammen med budsjettet lagt fram en
handlingsplan mot fattigdom, med en rekke tiltak der formålet
er å redusere fattigdom. Et av tiltakene i denne handlingsplanen
var en økning av sosialhjelpssatsene på 5 pst.
utover ordinær prisstigning.
3. Følgeevalueringen av ordningen
med tidsubegrenset lønnstilskudd vil starte opp i 2007
og etter planen foreligge på slutten av 2008. Stortinget
vil deretter bli orientert på egnet måte.
4. Opphevelse av skillet mellom ordinære
og yrkeshemmede arbeidssøkere innebærer ingen
endring i prioriteringen mellom arbeidssøkere. Begrepsinndelingen
avvikles dels fordi den ikke gir et operasjonelt og nyttig skille
i arbeidsmarkedspolitikken og dels fordi den kan oppfattes som stigmatiserende.
Det kan også være noe tilfeldig hvor arbeidssøkere
kategoriseres, for eksempel hvis man er sosialhjelpsmottaker. Regjeringens utgangspunkt
er at tjenestetilbudet fra Arbeids- og velferdsetaten skal tilpasses
den enkeltes bistandsbehov uavhengig av hva slags inntektssikring
man har eller hvilken målgruppe man tilhører.
Prioriteringen av utsatte grupper på arbeidsmarkedet med helsemessige
eller sosiale problemer vil fortsatt skje gjennom de årlige
budsjettprioriteringene og gjennom krav til etatens arbeid.
5. Allmennlegen har en sentral rolle ved
tildeling av trygdeytelser. Det gjelder hele forløpet fra
sykmelding til vedtak om uføreytelse. Behandlende lege eller
annen behandler er som ledd i oppfølgingen av Sykefraværsutvalget
fra l. mars 2007 ilagt plikt til å delta i dialogmøte
med arbeidsgiver og den sykmeldte for å diskutere tilrettelegging / oppfølging
dersom det er hensiktsmessig, jf. Ot. prp. nr. 6 (2006-2007).
OECD har pekt på allmennlegens dominerende rolle i forbindelse
med tildeling av uføreytelser som et problem. I mange andre
land vurderes søknad om uførepensjon av uavhengige
leger som ikke kjenner søkeren. Disse er enten ansatt i
trygdeadministrasjon eller tilknyttet på annen måte.
Trygdeetaten gjennomførte i 2005 et forsøk med å la uavhengige
leger vurdere uføresøknader. Målet var å finne
ut om de uavhengige legene (legespesialister som ikke kjente pasienten
og rådgivende leger ansatt i annet fylke) sikret en bedre
kvalitet på vurderingen. Forsøket har vært
evaluert av SINTEF-Helse som også har intervjuet legene
som deltok i forsøket. Evalueringen viser at det var stor
grad av overensstemmelse mellom trygdeetatens vurdering og de uavhengige
legenes vurdering. Det var imidlertid bred enighet blant legene
om at det burde vært gjort et bedre arbeid med å avklare
medisinske forhold tidligere i stønadsforløpet.
Prosjektet omtales i St. prp. nr. l (2006-2007) og St.meld. nr. 9
(2006-2007).
Etableringen av den nye Arbeids- og velferdsetaten vil etter min
mening gi et bedre grunnlag for å kunne foreta en tidlig
avklaring av den enkelte stønadsmottakers funksjons- og
arbeidsevne. Jeg vil i tillegg vurdere om det i større
grad skal benyttes uavhengige leger i vurderingen av søknad
om trygdeytelser og i tilfelle på hvilket tidspunkt i stønadsprosessen
det vil være mest hensiktsmessig å overlate vurderingen
til andre enn pasientens egen lege. I denne sammenheng vil også rådgivende
leges rolle bli vurdert.
Uførepensjonsutvalget har som mandat å vurdere tildelingsreglene
for uføreytelse. Med tildelingsregler menes både
vilkårene for å få ytelse og prosessen
fram til vedtak. Utvalget skal avgi sin innstilling i mars. Jeg
antar utvalget vil ha synspunkter på hvilke rolle behandlende
lege skal ha ved innvilgelse av uføreytelse. I brev til
Stortinget av 9. okt. 2006 har jeg gitt uttrykk for at
jeg vil avvente innstillingen fra Uførepensjonsutvalget
før jeg tar endelig stilling til dette spørsmålet.
6. Mottakere av tidsbegrenset uførestønad
hadde inntil l. juni 2006 rett til et standardisert barnetillegg
på 17 kroner per dag per barn. Regelendringen i 2006 ble
begrunnet med at mottakere av tidsbegrenset uførestønad
med barn ikke skulle komme vesentlig dårligere ut enn dersom
de hadde blitt innvilget uførepensjon.
Uførereformen (delingen i en tidsbegrenset og varig stønad)
i 2004 har ikke vært evaluert Dette har sammenheng med
at det har gått for kort tid siden ordningen med tidsbegrenset
uførestønad ble innført, og at det foreløpig
er et relativt lite antall stønader som er blitt revurdert.
Agderforsknings evaluering av innstrammingen i rehabiliterings-pengeordningen
i 2004 kan imidlertid tyde på at mange av dem som har fått
innvilget tidsbegrenset uførestønad etter å ha
gått lenge på rehabiliteringspenger har liten
tro på at de vil komme tilbake i arbeid, og at de fleste
sammenlikner seg med uførepensjonister.
Målet med å inkludere tidsbegrenset uførestønad
i den nye tidsbegrensede inntektssikringsordningen har vært å få et
sterkere fokus på tilrettelegging med sikte på at
stønadsmottakere skal komme tilbake i arbeid både
gjennom utformingen av stønadsordningen og mer målrettet
virkemiddelbruk. For personer som er uføre vil omleggingen
også kunne føre til at en raskere får
avklart hvorvidt de bør motta uførepensjon eller
ikke, eller om det er hensiktsmessig å fortsette på en
stønad der en har arbeid som mål.
Personer som ved en slik vurdering blir ansett å være
uføre, vil i det foreslåtte systemet motta behovsprøvd
barnetillegg tilsvarende det som i dag gis i uførepensjonsordningen
og i ordningen for tidsbegrenset uførestønad.
Personer som ved en slik vurdering blir ansett å være
i en situasjon der arbeid fortsatt er målet, vil få et
standardisert barnetillegg på linje med det som i dag gis
til personer som mottar attførings- og rehabiliteringspenger.
En viktig begrunnelse for at en ikke bør ha behovsprøvde
barnetillegg i en stønadsordning som har arbeid som mål,
er at det blir lite lønnsomt for personer med lave inntekter å komme
i arbeid. Det skyldes at de vil miste barnetillegget dersom de får arbeid,
Dette kan skape "stønadsfeller" og vil etter min oppfatning
gjøre det vanskeligere å oppnå en målsetting
om flere på arbeid og færre på stønad.
Høye forsørgingstillegg bør derfor etter
min mening forbeholdes personer som er på langvarige ytelser
der det på kort sikt ikke er realistisk med tilbakeføring
til arbeid. I stortingsmeldingen er det også presisert
at endringene i regelverket skal bli gjort gjeldende for nye tilfeller,
slik at det ikke vil ramme dem som i dag mottar tidsbegrenset uførestønad.
Det er ikke tatt stilling til nivået på barnetillegget
i den nye tidsbegrensede inntektssikringen. Eksemplene
nedenfor tar utgangspunkt i et barnetillegg på samme nivå som
dagens rehabiliteringspenger og attføringspenger, dvs.
27 kroner per dag per barn. En enslig stønadsmottaker med
hhv. ett, to og tre barn og en tidligere inntekt på 250 000
kroner vil få følgende ytelse før skatt.
Dagens regler for rehabiliteringspenger
og
attføringspenger:
Ett barn: | |
Ytelse til livsopphold | 165 000 kroner |
Barnetillegg for ett barn | 7 020 kroner |
Samlet ytelse | 172 020 kroner |
To barn: | |
Ytelse til livsopphold | 165 000 kroner |
Barnetillegg for to barn | 14 040 kroner |
Samlet ytelse | 179 040 kroner |
Tre barn: | |
Ytelse til livsopphold | 165 000 kroner |
Barnetillegg for tre barn | 21 060 kroner |
Samlet ytelse | 186 060 kroner |
Dagens regler for uførepensjon:
Ett barn: | |
Ytelse til livsopphold | 141 342 kroner |
Barnetillegg for ett barn | 25 156 kroner |
Samlet ytelse | 166 498 kroner |
| |
To barn: | |
Ytelse til livsopphold | 141 342 kroner |
Barnetillegg for to barn | 50 313 kroner |
Samlet ytelse | 191 656 kroner |
Tre barn: | |
Ytelse til livsopphold | 141 342 kroner |
Barnetillegg for to barn | 75 468 kroner |
Samlet ytelse | 216 810 kroner |
Det er i eksemplene
med uførepensjon lagt til grunn jevn inntekt og 40 poengår.
Med en relativt lav inntekt på 250 000 kroner
gis uavkortet behovsprøvd barnetillegg. Enslige med ett
barn på dette inntektsnivået vil altså isolert
sett få en økt ytelse med et standardisert tillegg,
mens ytelsen går ned for dem med to barn. Jeg understreker
igjen at endringen kun vil gjøres gjeldende for nye tilfeller.
Videre er det grunn til å legge vekt på at et
viktig formål med omleggingen er å styrke innsatsen rettet
mot at stønadsmottakerne skal komme tilbake i arbeid. Dersom
dette lykkes, vil det normalt medføre at de får
en høyere samlet inntekt enn de har mens de mottar stønad.
7. Hensynet til rettsikkerhet og likebehandling
for brukerne av arbeids- og velferdsforvaltningens tjenester er
viktig, og dette understrekes også i stortingsmeldingen.
Det påpekes derfor at hensyn til at de enkeltes rettigheter
blir ivaretatt gjennom saksbehandlingsprosedyrer, klageordninger
osv. blir av stor betydning i det videre arbeidet med oppfølgingen
av meldingen.
I stortingsmeldingen brukes begrepet velferdskontrakt først
og fremst som et uttrykk for et gjennomgående og systematisk
prinsipp for å konkretisere gjensidige forventninger, krav
og forpliktelser mellom forvaltning og bruker. Det er en betegnelse på en
pedagogisk framgangsmåte som i lovgivningen kommer til
uttrykk gjennom bestemmelser om brukermedvirkning. Velferdskontrakten,
slik denne beskrives i meldingen, vil med andre ord ikke komme til
erstatning for dagens enkeltvedtak med tilhørende klagemulighet.
Dette vil bli ytterligere klargjort i forslaget til lovbestemmelser
for kvalifiseringsprogrammet med rett til kvalifiseringsstønad
for utsatte grupper, som departementet om kort tid vil sende ut
på høring.
Arbeids- og sosialkomiteen behandler for tiden St.meld.
nr. 9 (2006-2007).
I meldingen foreslås en ny tidsbegrenset
folketrygdytelse til erstatning for rehabiliteringspenger, attføringspenger
og tidsbegrenset uføretrygd. I den forbindelse ønsker
jeg å vite hva det vil koste om denne stønaden
ga opptjeningsrett for fødsels- og adopsjonspenger.
Av hensyn til komiteens behandling av saken
ber jeg om et raskt svar. Jeg ber også om av svaret sendes direkte
til komitésekretær Berit Skovly.
Jeg viser til brevet fra Arbeids- og sosialkomiteen ved Åse
Gunhild Woie Duesund av 16. februar 2007.
Det går fram av St.meld. nr. 9 (2006-2007)
Arbeid, velferd og inkludering kap. 15 (s. 249) at en eventuell rett
til fødsels- og adopsjonspenger (fra 1. januar
2007 kalt foreldrepenger) vil øke nettoutgiftene med anslagsvis
50 mill. kr. Dette er basert på anslag fra Arbeids- og
velferdsdirektoratet om at bruttoutgiftene ved en slik opptjeningsrett
vil bli på mellom 80 mill. kroner og 120 mill. kroner årlig
og at dette vil føre til netto merutgifter etter ompostering
på statsbudsjettet på mellom 30 og 50 mill. kroner.
Oslo, i arbeids- og sosialkomiteen, den 12. mars 2007
Karin Andersen
leder |
Lise Christoffersen
ordfører |