Uruguay-runden med multilaterale forhandlinger
om regelverk knyttet til handel resulterte i opprettelsen av Verdens
Handelsorganisasjon (World Trade Organisation - WTO) 1. januar
1995. Samtidig ble det etablert egne avtaler om bl.a. landbruk (Landbruksavtalen). Landbruksavtalen
legger viktige rammebetingelser for den nasjonale landbrukspolitikken
gjennom forpliktelser og rettigheter på tre områder:
markedsadgang, internstøtte og eksportsubsidier. Inntil
en ny landbruksavtale er ferdigforhandlet, vil Norge være
bundet av forpliktelsene i dagens landbruksavtale.
WTO Landbruksavtalen definerer tre typer internstøtte
- gul, blå og grønn støtte. Det er knyttet
reduksjonsforpliktelser til bruken av gul støtte. Blå og
grønn støtte er unntatt reduksjonsforpliktelser
i eksisterende avtale, men man er enige om at i en eventuelt ny
avtale, skal også blå støtte reduseres.
Gul støtte er verdien av differansen
mellom norske målpriser og faste referansepriser, i tillegg
til prisstøtte over budsjett fratrukket særavgifter.
Norges maksimale gule støtte har siden 2000 vært
11,4 mrd. kroner. Ved siste notifikasjon i 2001 var det notifiserte
nivået i gul boks 10,7 mrd. Kroner. Blå støtte
er støtteordninger under produksjonsbegrensende programmer
basert på faste arealer eller avlinger, eller på et
fast antall dyr. I 2001 var notifisert blå støtte
på 7,3 mrd. kroner. Grønn støtte er støtte
som har liten eller ingen innvirkning på produksjon og
handel. Grønn støtte er unntatt fra reduksjonsforpliktelsene.
I 2001 var notifisert grønn støtte på 4,3
mrd. kroner.
De pågående landbruksforhandlingene
er en del av den brede forhandlingsrunden som ble vedtatt på WTOs
ministerkonferanse i Doha i 2001.
1. august 2004 ble det vedtatt et rammeverk
som la føringer for de videre forhandlingene for bl.a.
landbruksvarer. For markedsadgang for landbruksvarer forutsetter
rammeverket at de høyeste bundne tollsatsene skal reduseres
mest gjennom en lagdelt formel. For definerte sensitive produkter
kan det gis lavere tollreduksjoner, men samtidig skal det etableres
importkvoter for slike produkter. Rammeverket sier at det skal vurderes
hvilken rolle et toll-tak skal spille. Prinsippet om vesentlig forbedring
av markedsadgangen skal gjelde for alle produkter, inkludert de
sensitive. Det skal forhandles videre om opprettholdelse av den
spesielle sikkerhetsmekanismen for jordbruksprodukter. For internstøtte
legger rammeverket opp til en reduksjon i summen av all handelsvridende
støtte. Rammeverket innebærer også enighet
om å avskaffe alle former for eksportsubsidier på landbruksvarer.
Rammeverket fra 2004 forutsetter også at
spesiell og differensiert behandling av u-land skal være
en integrert del av et nytt regelverk. Videre skal ikke-handelsmessige
hensyn tas hensyn til.
Det foregår nå bilaterale
drøftinger mellom enkeltland og grupper av land i WTO.
Intensjonen er at drøftingene mellom medlemslandene i ulike
fora skal gi et grunnlag for at en kan avslutte forhandlingene i
løpet av 2007.
Toll- og kvotefri adgang til det norske markedet
for alle produkter fra land som står på FNs offisielle
MUL-liste ble iverksatt fra 1. juli 2002 med hjemmel i
Norges generelle tollpreferanseordning (GSP) for import fra utviklingsland.
En interdepartemental arbeidsgruppe har nå gjennomgått
GSP-systemet med tanke på endringer i tollpreferansene
for GSP-landene. Rapporten vil bli sendt på bred høring.
Regjeringen vil ta stilling til forslaget om endringer når
høringsuttalelsene foreligger.
Landbrukspolitikken er ikke en del av EØS-avtalen, men
utviklingen av EUs landbrukspolitikk har likevel betydning for norsk
landbruk og næringsmiddelindustri. Prisutviklingen på landbruksproduktene
i EU påvirker omfanget av grensehandelen og konkurransekraften
til i første rekke RÅK-industrien. Utformingen
av EUs landbrukspolitikk har også betydning for graden av
sammenfall i interesser mellom EU og Norge i multilaterale forhandlinger
som i WTO. Den foreløpig siste reformen av EUs landbrukspolitikk
ble innført fra 2005-2006. Det ble da introdusert en ny
produksjonsuavhengig støtte pr. bruk. Reformen
innebærer at en større del av overføringene
til landbruket i EU faller innenfor kategorien grønn støtte
i WTO.
Medlemslandene i EU er blitt enige om nye mål
for energi- og klimapolitikken. Dette innebærer bl.a. at
EU skal ha 20 pst. av sin energiforsyning fra fornybare energikilder
innen 2020, og at andelen biodrivstoff skal utgjøre 10
pst. i løpet av samme tidsrom. Landbruket spiller en sentral
rolle som produsent og leverandør av biomasse til energiformål
i EU. Allerede i dag påvirker etterspørselen etter
biomasse til energi prisen på landbruksvarer innen EU.
De mer ambisiøse målene som nå er vedtatt,
vil ha konsekvenser for markeds- og prisutvikling for viktige landbruksprodukter
og for inntektsmulighetene i landbruket i EU i årene framover.
I henhold til EØS-avtalens artikkel
19 skal EU og Norge søke å fremme handelen med
landbruksvarer. I desember 2002 kom Norge og Europakommisjonen til enighet
om en avtale om utvidet handel, som bl.a. innebærer økte
gjensidige tollfrie importkvoter for ost. Stortinget ga sitt samtykke
til avtalen gjennom St.prp. nr. 71 (2002-2003). Avtalen ble implementert
fra 1. juli 2003. I henhold til avtalens paragraf 11 skal
partene møtes til nye forhandlinger to år etter
at den trådte i kraft. Første møte ble
holdt i mai 2006, og nye møter vil bli avholdt i 2007.
Fra norsk side er det lagt til grunn at man må få en
avklaring i WTO-forhandlingene før man kan avslutte nye
forhandlinger med EU.
Komiteen viser til at landbrukspolitikken
vert påverka av forhandlingane om ei ny landbruksavtale
i WTO som no held på. Dette legg rammene for utforminga
av mål og verkemiddel for jordbruksavtala, og nasjonale
støtteordninger må leggjast om.
Komiteen legg vekt på at
det vert utforma verkemiddel som ivaretek både landbrukspolitiske
målsetjingar og internasjonale forpliktelser.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Høgre
og Venstre, har merka seg at partane har lagt til grunn at ramma,
og fordelinga av ho, er innafor Norge sine plikter i gjeldande WTO-avtale.
Eit anna fleirtal, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
strekar under at alle land må sikrast moglegheit til å føra
ein nasjonal jordbrukspolitikk, bl.a. gjennom tollvern. Regjeringa
sitt arbeid for å sikre Noreg eit fortsatt handlingsrom
for en nasjonal landbrukspolitikk innafor ramma av WTO må førast
vidare, samstundes som eksisterande nasjonale handlingsrom vert
utnytta.
Medlemene i komiteen frå Framstegspartiet,
Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre syner til
at eit breitt fleirtal i Stortinget nyleg har gjeve si støtte
til at fleire låginntektsland må få tollfri
adgang for sine landbruksvarer til den norske marknaden, jf. Innst.
S. nr. 209 (2006-2007).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre understreker at det er åpenbart
at en kommende WTO-avtale vil kreve en omstilling av den norske
landbrukspolitikken. Allikevel ønsker disse medlemmer en
WTO-avtale velkommen, og mener at fordelene for Norge vil være betydelig
større enn ulempene dersom forhandlingene om en ny WTO-avtale
skulle føre fram. Dessuten har Norge etter disse
medlemmers syn en moralsk forpliktelse til å bidra
til utjevning mellom fattige og rike land. Skal vi få til
det, må vi etter disse medlemmers syn ta
globaliseringens utfordringer og muligheter på alvor og
forsvare frihandelens fortrinn som virkemiddel for å utrydde
fattigdom og ikke minst føre mennesker nærmere
hverandre. Nettopp derfor er det etter disse medlemmers mening
så viktig å få på plass en ny
WTO-avtale som et et politisk rammeverk for en global handel mellom
flest mulig og på best mulig vilkår for de fattige
og ufrie. For disse medlemmer blir det et paradoks
at deler av Regjeringen jubler hver gang man går fra et
forhandlingsmøte i WTO med uforrettet sak.
Disse medlemmer viser videre
til at Norge gir fri markedsadgang til de 50 minst utviklede landene (MUL),
men hele 4/5 av verdens fattige bor utenfor disse landene.
En rekke afrikanske land oppnår ikke fri markedsadgang
til Norge fordi de ikke tilfredsstiller de rigide MUL-kravene. Hvis
tollpreferanser virkelig skal monne i kampen mot fattigdom, må også andre
fattige land inkluderes i ordningen. Disse medlemmer viser
i den forbindelse til sine forslag i Innst. S. nr. 230 (2006-2007)
Revidert nasjonalbudsjett hvor Venstre bl.a. foreslår å fjerne
all toll for samtlige lavinntektsland definert gjennom Verdensbankens
såkalte "DAC-liste", noe som har som konsekvens at det
innvilges full tollfrihet og kvotefri markedsadgang for varer fra Elfenbenskysten,
Ghana, Kenya, Kamerun, Republikken Kongo, Zimbabwe, Nicaragua, Moldova,
Kirgisistan, Tadsjikistan, Usbekistan, Mongolia, Nord-Korea, Papua-Ny-Guinea,
India, Pakistan, Vietnam og Nigeria.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er opptatt av at Norge sikrer et best
mulig utgangspunkt for videre jordbruksdrift i Norge ved inngåelse
av internasjonale handelsavtaler som for eksempel WTO. Disse
medlemmer konstaterer at Norges forpliktelser som WTO-medlem
om å redusere driftsstøtten (GUL og BLÅ)
gjør at overføringene og virkemidlene i jordbruksavtalen
i sterkere og sterkere grad blir rene distrikts- og bygdepolitiske tiltak.
Videre viser disse medlemmer til at EUs jordbruksstøttesystemer
i økende grad blir produksjonsuavhengig, og går
over til å bli en støtte per bruk. Disse
medlemmer ønsker velkommen en WTO-avtale og mener
at fordelene ved en slik handelsavtale er større enn ulempene
ved å ikke få til en avtale. Disse medlemmer viser
til at utfordringene for jordbruket gjennom økt handel
bør møtes med tiltak som øker konkurranseevnen
og lønnsomheten i jordbruket.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det sannsynligvis vil bli et redusert importvern i kjølvannet
av den internasjonale utviklingen gjennom WTO-forhandlingene. Utviklingen
bærer bud om en gradvis økt konkurranse for norske
landbruksprodukter. Til tross for et høyt tollvern har
ikke norske myndigheter lagt noen plan for hvordan det norske
landbruket skal møte en slik utvikling. Dette er svært
kritisk. Resultatet kan bli at det norske landbruket får
seg en "blåmandag" når resultatet fra WTO-forhandlingene
blir kjent. Disse medlemmer mener utviklingen av
en robust produksjon basert på markedsøkonomiske
kriterier må ha topp-prioritet og må utvikles
før importvernet faller. Disse medlemmer vil
vise til at den norske næringsmiddelindustrien er under
press fra utlandet og at det er viktig at den norske landbrukspolitikken
sikrer at industrien får råvarer til en konkurransedyktig
pris. For å oppnå dette er det nødvendig
med en strukturrasjonalisering av landbruket slik at enhetskostnadene
går ned. Industrien er konkurransedyktig i forhold til
utenlandske aktører på foredling og industriell
produksjon, men råvarekostnadene er for høye i
forhold til våre naboland og kan ved økt import
true viktige arbeidsplasser og verdiskaping i industrien. Næringsmiddelindustrien
står for om lag 20 pst. av sysselsettingen og verdiskapingen
i industrien. Et fellestrekk er at produksjonen gjennomgående
er relativt arbeidsintensiv, til tross for at bedriftene har tatt
i bruk svært moderne teknologi. Norge må derfor
benytte den tiden som ennå er igjen til å tilpasse primærproduksjonsleddet
til den nye hverdagen som alle ser vil komme i forholdsvis nær
fremtid. Disse medlemmer er derfor av den oppfatning
at Regjeringen må ha en aktiv holdning til dette og ikke
som i dag forholde seg helt passivt til den utvikling som gradvis skjer.
Resultatet av en slik politikk vil gjøre stor skade i næringsmiddelindustrien. Disse
medlemmer viser til at flertallet i det regjeringsoppnevnte
Industriutvalget - NOU 2005:4 uttalte følgende om næringsmiddelindustriens
rammevilkår:
"Utvalgets flertall mener det må utvikles
et mer effektivt jordbruk som kan levere råvarer til industrien på mer
konkurransedyktige vilkår. Utfallet av WTO forhandlingene
er usikkert. Det er ikke å forutsi konsekvensene, fordi
forslagene ennå ikke er tallfestet. Retningen er likevel
klar, og vi må forvente at en endelig avtale vil få reell
og betydelig effekt på norsk jordbruk og tilhørende
næringsmiddelproduksjon. Utvalgets flertall mener at myndighetene
også av hensyn til næringsmiddelindustrien, allerede
nå bør begynne tilpasningen av jordbrukspolitikken
til endrede internasjonale rammebetingelser. Jordbrukspolitikken
bør i større grad fremme mer effektiv produksjon
som kan levere råvarer til industrien på mer konkurransedyktige vilkår.
En helhetlig verdikjedetenkning bør ligge til grunn for
reguleringer og tiltak. Dette er en forutsetning for at industriselskapene
skal kunne ha grunnlag for å legge sine investeringer til
Norge."
Disse medlemmer er av den oppfatning
at en så klar uttalelse fra et regjeringsoppnevnt utvalg
som hadde i oppdrag å utrede tiltak til å beholde
norsk industris konkurransedyktighet, må følges
opp i konkret politikk, og at Regjeringen her har mulighet til å føre
en aktiv næringspolitikk rettet direkte mot næringsmiddelindustrien.
Disse medlemmer mener at den
internasjonale situasjonen med økt konkurranse og et svakere
tollvern tilsier at norsk landbruk må legges om og at vi
må begynne med tiltak før det er for sent. Vi
vil i enkelte produksjoner får et volumproduserende landbruk, mens
mindre bruk vil konsentrere seg om å produsere kvalitetsprodukter
som kan ta ut en høyere pris på markedet. Mange
nisjeprodusenter har kommet langt og produserer svært gode
varer av en høy kvalitet, men fortsatt kan mye gjøres,
bl.a. ved å profesjonalisere markedsarbeid og produktutvikling.
Dette blir avgjørende for at deler av norsk landbruk skal
kunne overleve, for eksempel i Sogn og Fjordane. Det er viktig at offentlige
verdiskapingsprogrammer og en økt del av midlene over jordbruksoppgjøret
går til å utvikle dette.
På denne bakgrunn fremmer komiteens
medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å intensivere
arbeidet med utvikling av nisje- og spesialprodukter i landbruket."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
bekymret for at den norske landbrukspolitikken bidrar til en økt
grensehandel ved at handel som kunne ha bidratt til verdiskaping
og sysselsetting i Norge, havner i våre naboland. Tall
viser at grensehandelen nå er på om lag 10 mrd.
kroner pr. år. Disse medlemmer er av den
oppfatning at Regjeringen må ha en aktiv holdning til dette
og bør gjøre endringer i landbrukspolitikken som
bidrar til at nordmenn finner det formålstjenlig å handle
i Norge. Det er beklagelig at Regjeringen ikke har noen aktiv politikk
på dette området. Det vises i denne sammenheng
til svar fra finansministeren til stortingsrepresentant Hans Frode Kielland
Asmyhr på skriftlig spørsmål nr. 939
(2005-2006).