Jeg viser til brev av 12.06.08 fra Næringskomiteen
v/leder Ola Borten Moe vedr. Konkurransetilsynets oppfølging av
melkesektoren.
I lov 5. mars 2004 nr. 12 konkurranseloven er det
i § 3 gitt bestemmelser vedr. generelle unntak fra loven. Når det
gjelder landbrukssektoren er det her fastsatt følgende:
"Kongen i statsråd skal
ved forskrift fastsette de unntak fra §§ 10 og 11 som er nødvendige
for å gjennomføre landbruks- og fiskeripolitikken."
I konkurranseloven regulerer § 10 samarbeid mellom
foretak og § 11 regulerer foretaks utnyttelse av dominerende stilling
i markedet. Unntakene er nødvendige for å kunne gjennomføre Stortingets
vedtak i landbrukspolitikken, som f.eks. muligheten til å gjennomføre
målpris- og markedsreguleringsbestemmelsene for landbruket.
Med hjemmel i loven ble det fastsatt forskrift 23. april
2004 nr. 651 om unntak for samarbeid mv. innen landbruk og fiske.
I § 2 i forskriften heter det:
"Konkurranseloven § 10
og § 11 kommer ikke til anvendelse på avtaler, beslutninger, samordnet opptreden
mellom, eller ensidige handlinger foretatt av, primærprodusenter
eller deres organisasjoner som er i samsvar med:
a) lov eller forskrift
som regulerer produksjon eller omsetning av landbruks- og fiskeriprodukter,
eller
b) avtale mellom staten
og næringsorganisasjoner som regulerer produksjon eller omsetning av
landbruks- og fiskeriprodukter.
Produksjon og omsetning
skal i denne sammenheng også omfatte forskning og utvikling, foredling,
distribusjon, markedsføring og andre tiltak for å bringe produktet
frem til markedet."
Forskriften gir unntak fra konkurranselovens
bestemmelser for reguleringer/tiltak innen landbrukssektoren, når
disse er fastsatt i lov, forskrift eller næringsavtale (som Jordbruksavtalen).
Unntaket fra konkurranseloven bygger på unntaket
i den foregående konkurranselov fra 1993. I den nye konkurranseloven
fra 2004 tydeliggjøres bl.a. hvilken kompetanse som tillegges hhv.
konkurranse- og landbruksmyndighet, jf. bestemmelsene i forskriften
av 23. april 2004.
Markedsordningen for melk omfatter bl.a. regler om
markedsregulators mottaks- og forsyningsplikt, regulering av Tine
Råvare og prisutjevningsordningen. Mottaksplikten innebærer at markedsregulator
(Tine BA) har mottaksplikt for melk fra landets melke-produsenter
og i en viss utstrekning også plikt til å motta melk og meieriprodukter
fra annen industri.
Forsyningsplikten innebærer at markedsregulator
må levere melk til annen industri. For produksjon av faste produkter
er forsyningsplikten uavkortet. For produksjon av konsummelk må
annen industri i noen utstrekning også ha leveranser fra egne melkeprodusenter.
Landbruksmyndighetene ved Statens landbruksforvaltning, kontrollerer
at Tine Råvare selger melk til en og samme pris til alle aktører,
både til andre aktører og Tines egen industri.
Fra 1.7.08 ble det gjort betydelige endringer
i prisutjevningsordningen for melk for å legge ytterligere til rette
for konkurranse i markedet for meierivarer. Endringene innebar bl.a.
at på områder av foredling av meierivarer der Tine er dominerende
aktør, får uavhengig industri fastsatt en lavere avgift eller et
høyere tilskudd enn Tine. Dette innebærer at Tine, som dominerende aktør,
er stilt overfor en strengere økonomisk akkord enn annen industri.
Dette er i seg selv både et unikt, sterkt og virksomt konkurransepolitisk
tiltak innenfor rammene av landbrukspolitikken. For en nærmere omtale
viser jeg for øvrig til St. prp. nr. 77 (2006–2007), kap. 9.
Det er med tilfredshet at jeg mener å kunne
konstatere at de omtalte endringene i høy grad har virket etter
hensikten. Etter en lang periode med omfattende strid om utformingen
av rammevilkårene for meierivareindustrien i Norge, ser det nå ut
som om rammevilkårene er slik at industrien kan konsentrere seg
om hovedoppgaven som er å produsere et mangfold av meierivarer på
en effektiv måte innenfor avklarte næringspolitiske rammer.
Ut over den regulering og de bestemmelser som ivaretas
av landbruksmyndighetene er det konkurransemyndighetene sitt ansvar
å foreslå og fastsette lover og regler, samt kontrollere at foredlingen
av meierivarer skjer i henhold til konkurranseregelverket, slik
de har for markedene for andre sektorer både innenfor landbruket
og ellers.