Sammenliknet med andre land er det en jevn inntektsfordeling
i Norge, og inntektsforskjeller går i mindre grad i arv. Sammen
med skatte- og avgiftssystemet har de ulike stønadsordningene en
betydelig inntektsomfordelende effekt. Også de omfattende fellesfinansierte
velferdsordningene innen barnehage, utdanning, helse og omsorg bidrar
til å jevne ut forbruksmulighetene mellom ulike grupper i befolkningen.
Som i flere andre land har det i de siste årene likevel
vært en tendens til at inntektsveksten har vært sterkest blant grupper
med særlig høye inntekter. I Norge kan dette først og fremst forklares
med at de registrerte kapitalinntektene til dem med de høyeste inntektene
har økt. Dette må blant annet ses i sammenheng med at endringer
i skattesystemet har bidratt til å synliggjøre en større del av
kapitalinntektene. Lønnsforskjellene har også økt noe. Det synes derfor
å være en svak tendens til økte forskjeller siden slutten av 1980-tallet.
Dersom denne utviklingen får fortsette over tid, kan det bli vanskelig
å opprettholde den velferdsmodellen som Norge baserer sin økonomiske
utvikling på.
De grupper som har særlig høye inntekter, bor
i stor grad i sentrale strøk rundt Oslo, og de største inntektsulikhetene
finner man dermed i denne regionen. I øvrige deler av landet er
inntektsfordelingen betydelig jevnere.
Det er en klar sammenheng mellom manglende eller
svak tilknytning til arbeidsmarkedet og vedvarende lav inntekt.
Blant husholdninger der minst ett medlem har yrkesinntekt, forekommer lav
inntekt over flere år svært sjelden. Det viktigste virkemidlet for
å begrense andelen i befolkningen med lav inntekt er derfor å sørge
for høy sysselsetting og lav arbeidsledighet.
Folks velferd påvirkes ikke bare av inntekt,
men også av helse, tilknytning til arbeidslivet, utdanning, bomiljø,
familie og sosiale relasjoner, kultur, trygghet, demokratiske rettigheter
og tilgang på offentlige tjenester. Andelen med vedvarende lav inntekt
reduseres kraftig dersom man inkluderer forbruket av offentlige
helse- og utdanningstjenester i inntektsbegrepet.
Analysene i stortingsmeldingen gir ikke grunnlag
for å anta at forholdet mellom lønns- og kapitalinntekter vil endre
seg vesentlig i tiårene framover. Den økende andelen eldre i befolkningen
kan imidlertid bidra til å gjøre inntektsfordelingen mer jevn, ettersom
pensjonister gjennomgående har nokså stabile inntekter og i stor
grad befinner seg i midten av inntektsfordelingen. Antallet innvandrere
og hvor godt de og deres etterkommere blir integrert i arbeidsmarkedet,
er også av stor betydning for den samlede inntektsfordelingen. Endelig
er både graden av likhet i inntektsfordelingen og andelen med vedvarende
lav inntekt avhengig av hvor godt vi klarer å sikre lav arbeidsledighet,
høy sysselsetting og god omstillingsevne framover.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, vil understreke at
relativt små inntektsforskjellar er eit vesentleg element i den
nordiske velferdsmodellen. Det har vist seg at det ikkje er noka
motsetning mellom ei jamn inntektsfordeling og god økonomisk vekst,
snarare tvert imot. Fleirtalet er einig i at det
viktigaste tiltaket for at færrast mogleg i befolkinga skal ha låg
inntekt, er å syte for høg sysselsetjing og låg arbeidsløyse. Fleirtalet vil vidare
gi uttrykk for at tiltak for å få ned barnefattigdommen må prioriterast
høgt.
Eit anna fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre, vil uttrykkje bekymring
for dei store forskjellane i forventa levealder mellom ulike område
innanfor Oslo by. Denne forskjellen skuldast ei rekkje forhold, og
det er ei stor politisk utfordring å medverke til auka levealder
i dei gruppene som kjem dårlegast ut.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under avsnitt 1.2.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at utfordringen i norsk økonomi helt inntil nylig har vært mangel
på arbeidskraft. Det er noen kortsiktige utfordringer med kraftig
økende ledighet i 2009 og 2010 som må håndteres. Perspektivmeldingen
har hovedfokus på de langsiktige utfordringene. Eldrebølgen innebærer
på sikt en dobling av antallet pensjonister og en langt større finansiell
utfordring etter 2020 enn i dag. I den sammenheng er både tiltak
for inkludering i arbeidslivet og gjennomføring av pensjonsreformen
viktige prioriteringer. Norge sliter med et omfattende "utenforskap"
i norsk arbeidsliv, med over 700 000 mennesker i arbeidsfør alder
som står utenfor arbeidslivet. Mange av dem er bare midlertidig
ute av arbeidsmarkedet. Men det er urovekkende at en økende andel
ser ut til å være stengt ute på varig basis.
Disse medlemmer viser til at
Høyre i sitt alternative budsjett for 2009 fremmet en rekke tiltak
for å skape et bedre, tryggere og mer inkluderende arbeidsliv. Noe
av det viktigste Høyre gjør er å føre en skatte- og næringspolitikk
som bidrar til å trygge arbeidsplassene og legge til rette for å
skape nye.
Disse medlemmer mener det er
viktig at bedriftene har tilgang på kvalifisert og kompetent arbeidskraft.
Det gjelder også for offentlig sektor. Derfor satser Høyre på kvalifiseringstiltak, rekruttering,
basiskompetanse i arbeidslivet og seniortiltak. "Program for basiskompetanse
i arbeidslivet" er et viktig tiltak for å sikre at voksne med manglende
ferdigheter innen lesing, skriving, regning og bruk av IKT kan få
hjelp. Modernisering av offentlig sektor er et viktig tiltak for
å bruke ressursene mer effektivt, og frigjøre arbeidskraft til bl.a.
bedre tjenester innen helse- og omsorgssektoren. Eldrebølgen gjør
at behovet vil øke dramatisk i årene fremover. Det er viktig å overføre
innovasjoner i privat sektor til tjenesteproduksjon i det offentlige
for å sikre god, samfunnsøkonomisk bruk av ressursene.
Disse medlemmer viser til de
32 ulike tiltakene som Høyre fremmet i sitt alternative statsbudsjett
for 2009 med mål om å skape et tryggere og mer inkluderende arbeidsmarked. Det
er viktig for Høyre at det alltid skal lønne seg å velge jobb fremfor
passivitet. Samtidig må vi unngå at store grupper mennesker låses
inne i offentlige trygdeordninger med liten mulighet til å bidra
aktivt i samfunnet. Det er samspillet mellom inkluderings- og arbeidsmarkedstiltakene og
de positive effektene av Høyres skatte- og næringspolitikk som vil
sikre trygge jobber for flest mulig.