Jeg viser til brev fra Kontroll- og konstitusjonskomiteen
datert 18. november 2009, der komiteen ber om svar på spørsmål knyttet
til Riksrevisjonens Dokument 1 (2009–2010) for budsjettåret 2008.
Spørsmålene omhandler saksbehandlingstiden i Fylkesnemndene for
barnevern og sosiale saker, samt Bufetats kjøp av institusjonsplasser
fra private aktører.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen spør hvorfor det
ikke har blitt rettet opp i forholdene knyttet til at saksbehandlingstiden
i dag er lengre enn Stortingets forutsetninger og kravene i barnevernloven.
Det er svært uheldig når barn ikke får avklart sakene
sine raskt i fylkesnemndene, og kritikken fra Riksrevisjonen er
meget alvorlig. Jeg er ikke fornøyd med at vi i en så liten andel
av sakene når målet om fire ukers behandlingstid. Tidsaspektet i
disse sakene er helt avgjørende, og det ligger nedfelt i barnevernloven
at barna skal få nødvendig hjelp til rett tid.
Departementet har hele tiden fulgt utviklingen
i fylkesnemndene nøye og har satt i verk flere tiltak før Riksrevisjonens
revisjon av saksbehandlingstiden i 2008. Kritikken fra Riksrevisjonen i
tidligere budsjettår gjelder gjennomføringen av regnskapet og ble
avsluttet i Dokument 1 (2008 – 2009). Kritikken fra tidligere år
har liten sammenheng med Riksrevisjonens bemerkninger i forbindelse
med budsjettåret 2008.
Veksten i innkomne saker til behandling i fylkesnemndene
på om lag 10 prosent årlig har satt store krav til organisasjonen,
og det er gjort mye for å gi fylkesnemndene mulighet til å møte utfordringene.
Først og fremst har man økt antall årsverk i fylkesnemndene. Selv
om veksten i saksbehandlingskapasiteten har tilsvart saksveksten,
har det i perioden bygd seg opp restanser som det tar tid å arbeide
ned igjen. I 2009 har utviklingen stabilisert seg og saksinngangen
er lavere hittil i år sammenlignet med i fjor.
Ett tiltak for å sikre effektivitet og forenklet
behandling av sakene, var å innføre nye saksbehandlingsregler for
fylkesnemndene. Disse trådte i kraft 1.1.2007. Formålet med de nye
reglene var først og fremst å legge til rette for en enhetlig og hensiktsmessig
saksbehandling i tråd med de grunnregler for god saksbehandling
som gjelder for domstolene. Sakene i fylkesnemndene skal behandles
snarest og hvis mulig innen fire uker, og ved behandlingen av de
nye saksbehandlingsreglene støttet Stortinget departementets forslag
om ikke å innføre en absolutt tidsfrist. Barnevernloven har et ambisiøst
mål som det ikke er mulig å holde i alle saker, og ofte ligger årsakene
til forsinkelsen utenfor fylkesnemndenes kontroll.
Den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden som Riksrevisjonen
refererer til, er tiden fra mottak til første dag av forhandlingsmøte
i saker med forhandlingsmøte. Den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden
i fylkesnemndene er så langt i 2009 på 57 dager mot 66 dager i 2008,
og fylkesnemndene har lykkes i å redusere saksbehandlingstiden.
Det er fremdeles et stykke igjen til målet i barnevernloven, og
det er dessverre fremdeles store forskjeller i saksbehandlingstiden mellom
nemndene. Dette følges opp i departementet og i fylkesnemndene.
Et annet tiltak for å sikre en god organisering
og enhetlige rutiner i saksbehandlingen, er forslaget om å opprette
en sentral administrasjon for fylkesnemndene. Dette er foreslått
i Prop. 1 S (2009–2010). Hensikten med ny organisering er å etablere
en ny modell for administrativ styring av fylkesnemndene som sikrer
en god og sikker kontroll og styring av nemndene utenfor departementet.
Den nye modellen skal sikre god kvalitet i nemndenes virksomhet
ut mot brukerne, samt bidra til å ivareta departementets behov for nødvendig
kontroll og oversikt over nemndenes virksomhet. Det vil styrke nemndenes
stilling at de får en egen administrasjon som utelukkende har fokus
på etatens behov og utvikling, samt at administrasjonen vil få bedre
kunnskap om nemndenes særegenhet og oppgaver. Det vil også bidra
til å understreke og styrke nemndenes stilling som frittstående
forvaltningsorgan at skillet mellom departement og nemnd fremstår
klarere.
For å sikre lik behandling av sakene i fylkesnemnda
er det utarbeidet en kvalitetssikringsmanual. Denne manualen har
siden utarbeidelsen fungert som et sentralt verktøy for saksbehandlingen
i fylkesnemndene. Ny tvistelov og omfattende endringer i saksbehandlingsreglene
i barnevernloven og sosialtjenesteloven trådte i kraft 1. januar
2008 og gjorde det nødvendig med en ajourføring av Kvalitetssikringsmanualen.
En arbeidsgruppe ble november 2008 oppnevnt for å utarbeide forslag
til revidert manual. Gruppen har levert et forslag til høring i
fylkesnemndene og i departementet.
Videre har Region Oslo og Akershus gjennomført
et prosjekt i regi av et eksternt konsulentselskap for å bedre fylkesnemndenes effektivitet.
Noen av hovedfunnene fra prosjektet kan benyttes til å bedre effektiviteten
i alle landets nemnder.
Det ble innført et nytt saksbehandlingssystem
i fylkesnemndene i 2006. Statistikken som hentes fra saksbehandlingssystemet
har vist seg å være noe mangelfull og departementet har oppnevnt en
arbeidsgruppe med mål om å sikre bedre styringsinformasjon og god
datakvalitet. Gruppa skal levere sin rapport primo 2010.
Anskaffelse av helse- og sosialtjenester er
utfordrende fordi det skjer på et område med et komplekst nasjonalt
og internasjonalt regelverk, og samtidig er gjenstand for mye offentlig
oppmerksomhet og forventninger. Prosedyrene rundt anskaffelse av
barneverntjenester har derfor fått mye oppmerksomhet og man søker
stadig å forbedre og gjøre prosessene mer treffsikre, slik at vi
sikrer at Bufetat kan tilby sine klienter de riktige tjenestene.
Prosedyrene har derfor endret og utviklet seg i takt med at man
har skaffet seg praktisk erfaring på området.
Hensynet til barnets beste ligger som et grunnleggende
prinsipp ved valg av barneverntiltak til det enkelte barn. Bufetat
er pålagt å utnytte kapasiteten i eget tiltaksapparat så langt dette
er mulig. Dersom det ikke finnes et passende statlig tiltak kan
private tiltak benyttes. Ved kjøp av private barnevernplasser, har
stortingsflertallet sluttet seg til at ideelle aktører skal prioriteres
fremfor kommersielle. Dette skal medvirke til at de ressursene som
brukes på barnevern skal komme barna til gode, og ikke generere
store overskudd og utbytter hos kommersielle aktører.
Bufdir gjennomfører anskaffelsesprosessene ved kjøp
av institusjonsplasser fra private aktører. Høsten 2008 ble den
første sentraliserte anskaffelsen gjennomført der de ideelle organisasjonene
ble prioritert. Prosessen viste at de ideelle organisasjonene ikke
klarte å dekke Bufetats behov for barnevernsplasser innen alle kategorier.
Våren 2009 innledet Bufdir derfor en ny anskaffelsesprosess
for å sikre at behovet for ytterligere institusjonsplasser dekkes.
For å skaffe en grunnleggende avtalemessig dekning for alle institusjonsplasseringer,
ble det gjennomført en rammeavtalekonkurranse. Dette var viktig
både for å unngå ulovlige enkeltkjøp, øke forutsigbarheten for de
private institusjonene, og for at etaten skal kunne legge langsiktige
planer med hensyn til behovet for institusjonsplasser. For at konkurransen
skulle tjene disse hensiktene, måtte den dekke de områdene hvor
etaten ikke hadde tilstrekkelig med avtaler. Det betydde at den
måtte være åpen for alle private aktører, ikke bare de ideelle organisasjonene.
Etter at Bufetat har inngått rammeavtaler med private
ideelle og kommersielle aktører, som anslås å være ferdigstilt i
februar 2010, kan det inngås avtaler om faste plasser hvor de ideelle organisasjonene
igjen prioriteres gjennom egne konkurranser. Ved plassering av barn
på institusjon, vil institusjoner med avtaler om faste plasser bli
prioritert foran institusjoner som kun har rammeavtalene, så sant
barnets beste kan ivaretas hos en institusjon med fast avtale.
Rammeavtaler innebærer at Bufetat ikke betaler for
en ubenyttet plass. For de aktørene som kun blir stående med rammeavtaler,
vil dette innebære mindre økonomisk trygghet enn for de som primært
er dekket opp med faste avtaler. På den andre siden vil det være
tryggere for institusjoner å ha en rammeavtale enn å stå uten noen avtale.