8.1 Kap. 456 og kap. 3456 Direktoratet for nødkommunikasjon

8.1.1 Sammendrag

Kap. 456 post 1 Driftsutgifter dekker statens kostnader forbundet med drift av Direktoratet for nødkommunikasjon og statens forpliktelser som følge av utbyggingen av Nødnettets første utbyggingstrinn.

Som følge av Stortingets vedtak om landsdekkende Nødnett omfatter bevilgningen bl.a. prosjekteringskostnader i direktoratet knyttet til trinn 2, driftskostnader for innføringsprosjekt brann, tilleggselementer innen brann og helse og drift av nettet i trinn 2 i utbyggingsperioden. Som følge av beslutning om landsdekkende utbygging foreslås bevilgningen økt med om lag 386 mill. kroner, og det foreslås en bevilgning på posten på 526,34 mill. kroner

Kap. 456, post 45 Større nyanskaffelser og vedlikehold, dekker statens kostnader forbundet med investering i radionett, utstyr til nødetatenes kommunikasjonssentraler og terminaler i 2012 knyttet til utbyggingen av trinn 2 av Nødnett. Det er videre avsatt midler til støtte til etatenes innføringsprosjekter. Det foreslås at Justis- og politidepartementet i 2012 får fullmakt til å kunne overskride bevilgningen på kap. 456, post 45 mot tilsvarende merinntekter under kap. 3456 post 2, jf. forslag til vedtak.

Samlet foreslås bevilgningen på post 45 økt med om lag 1 098 mill. kroner, og foreslås bevilget med 1 483,56 mill. kroner.

Kap. 3456, post 1 Brukerbetaling, foreslås bevilget med 103,07 mill. kroner, en økning med om lag 84,3 mill. kroner i forhold til saldert budsjett 2011. Forventet brukerbetaling er basert på de prinsipper for brukerbetaling som ble redegjort for i St.prp. nr. 30 (2006–2007) og Prop. 100 S (2010–2011).

8.1.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til forslaget om å bevilge 2 009,902 mill. kroner i 2012 på kap. 456 Direktoratet for nødkommunikasjon.

Komiteen har merket seg at bevilgningen skal nyttes til drift av Direktoratet for nødkommunikasjon og statens forpliktelser som følge av utbyggingen av Nødnettets første utbyggingstrinn. Videre skal bevilgningen dekke bl.a. prosjekteringskostnader i direktoratet knyttet til fullføring av utbygging og drift av Nødnett i hele Fastlands-Norge (trinn 2), driftskostnader for innføringsprosjekt brann, tilleggselementer innen brann og helse og drift av nettet i trinn 2 i utbyggingsperioden. Bevilgningen dekker også statens kostnader forbundet med investering i radionett, utstyr til nødetatenes kommunikasjonssentraler og terminaler i 2012. Det er i tillegg avsatt midler til støtte til etatenes innføringsprosjekter.

Komiteen slutter seg til forslag til bevilgning under kap. 456 og kap. 3456.

Komiteen vil vise til at en stor satsing på økt samfunnssikkerhet i Norge ble besluttet ved Stortingets vedtak av 9. juni 2011, jf. Innst. 371 S (2010–2011), om å bygge ut Nødnett i resten av landet. Komiteen legger til grunn at Nødnett vil gi bedre radiokommunikasjon både innad i nødetatene og mellom dem, og dermed raskere og bedre koordinert hjelp til publikum ved ulykker og kriser. Komiteen er innforstått med at Nødnett er avlyttingssikkert og gir brukerne høy dekningsgrad. Ved å skifte ut gammelt utstyr og nyttiggjøre mulighetene i ny teknologi, styrkes samfunnets evne til å bekjempe organisert kriminalitet og til å håndtere nødetatenes daglige operative virksomhet så vel som store ulykker, naturkatastrofer og terrortrusler.

Komiteen merker seg at kontrakten som er inngått om Nødnettleveranse gir leverandøren et totalansvar. Leverandøren skal levere et komplett, nøkkelferdig anlegg hvor alle tekniske komponenter skal være ferdige og virke i samspill før staten overtar eierskapet. Kontrakten inkluderer også en drift- og vedlikeholdsavtale som gir leverandøren ansvaret for å bygge opp og levere de løpende operatørtjenestene for hele nødnettets levetid.

Komiteen legger til grunn at planlegging, tilrettelegging og forberedelser for utbygging pågår. Komiteen vil understreke at terroraksjonene 22. juli 2011 synliggjorde behovet for å få etablert Nødnett i hele landet så raskt som mulig. Samtidig ble det i Prop. 100 S (2010–2011) opplyst at tidsplanen i trinn 2 utgjør en vesentlig risikofaktor, da det i kontrakten er avsatt kun 30 måneder til utbygging. Erfaringer fra trinn 1 tilsier at dette er svært stramt tidsmessig og ekstern kvalitetssikrer anslår lengre utbyggingstid og ferdigstillelse i 2015. Med bakgrunn i risikoen knyttet til tidsplanen understreket flertallet i Innst. S. nr. 371 (2010–2011) at Direktoratet for nødkommunikasjon sammen med Justis- og politidepartementet, som en del av trinn 2-planleggingen, skulle vurdere om det er i statens interesse å løse opp i avhengigheter mellom innføringsprosjektene, øke leverandørens forutsigbarhet og/eller gi leverandøren mer tid utover 30 måneder i tråd med kvalitetssikrers anbefalinger. Komiteen forutsetter at disse endringene vurderes og besluttes hvis det er i tråd med statens samlede interesser i saken. Komiteen understreker videre at utbyggingen av Nødnett må skje innenfor en ambisiøs, men realistisk tidsplan. Komiteen legger til grunn at Justis- og politidepartementet kommer tilbake med oppdatert informasjon om utbyggings- og innføringsplaner, bevilgningsmessige konsekvenser, samt status for påbegynt utbygging og utrulling av utstyr på egnet måte når forberedelser for trinn 2 er ferdige og eventuelle endringer i kontrakten er avtalt.

Komiteen legger til grunn at Direktoratet for nødkommunikasjon ivaretar kontrakten med leverandøren på vegne av Justis- og politidepartementet, og har myndighet til å opptre som kontraktspart overfor leverandøren. Direktoratet for nødkommunikasjon skal lede arbeidet med planlegging og utbygging av Nødnett og sikre en fremdrift som ivaretar felles interesser på statens side, godkjenne leveranser og tjenester i henhold til kontrakt, samt beslutte endringer. Komiteen merker seg at Direktoratet for nødkommunikasjon er gitt myndighet til å treffe beslutninger som sikrer prosjektfremdrift, utrullingen av teknisk utstyr og tidspunkter for når Nødnett kan tas i bruk, samt til å styre de etatsvise innføringsprosjektene for de kommunale brannvesen, helsetjenesten og politiet.

Komiteen legger til grunn at Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, Politidirektoratet og Helsedirektoratet er ansvarlig for innføringsprosjektene i henholdsvis brann-, politi- og helseetaten, og at direktoratene har et selvstendig ansvar for å sikre at utstyr og løsninger som leveres i prosjektet, tas i bruk på en slik måte at fastlagte oppgaver ivaretas, i henhold til krav og myndighet gitt i lovverket.

Komiteen legger til grunn at nødetatene skal betale driftsutgiftene til Nødnett etter hvert som dette bygges ut og etatene tar nettet i bruk. Utgiftene skal dekkes innenfor etatenes til enhver tid gjeldende budsjettrammer, jf. Budsjett-innst. S. nr. 4 (2004–2005).

Komiteen viser også til Innst. 371 S (2010–2011):

«Komiteen legger til grunn at abonnementsordningen og prinsippet om refordeling mellom sektorene videreføres inntil mer erfaring foreligger, og vurderes etter fullført utbygging. Komiteen legger videre til grunn at Justis- og politidepartementet, og Helse- og omsorgsdepartementet, når mer erfaring fra brukerbetalingsordningen foreligger, eventuell refordeling mellom etatene er foretatt og gevinstrealiseringsprosjekter er igangsatt, på nytt kartlegger og vurderer kommunenes kostnader til Nødnett.»

Komiteen merker seg at nødetatenes innføringsprosjekter primært dekkes innenfor egne rammer. I kostnadsrammen ligger også noe støtte fra Direktoratet for nødkommunikasjon til innføringsprosjektene i etatene. I tillegg vil etatene ha egne aktiviteter, særlig knyttet opp til opplæring, brukerstøtte og utfasing av gammelt utstyr.

Komiteen understreker viktigheten av at Nødnettet fungerer både mellom ulike nødetater, over og på tvers av forvaltningsnivåer, på tvers av geografiske områder/ansvarsområder og at kapasiteten er tilstrekkelig.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, mener at regjeringen, ved å fremme forslaget om landsdekkende utbygging av et felles sambandsnett for de tre nødetatene, har vist vilje til å få på plass et nødvendig felles verktøy for nød- og beredskapsetatene. Slik får etatene mulighet til å utføre sitt viktige arbeid for oss alle på best mulig måte, både i sitt daglige virke og i nød- og krisesituasjoner.

Et annet flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, vil uttrykke misnøye med at prosjektet er 3 år forsinket. Utbyggingen av Nødnett har tatt mye lengre tid enn man i utgangspunktet forventet, og kostnadene har blitt vesentlig høyere.

Dette flertallet viser til et felles forslag fra komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre i Innst. S. nr. 346 (2008–2009):

«Stortinget ber Regjeringen jevnlig rapportere om fremdriften av utbyggingen av Nødnett på egnet vis til Stortinget for å sikre at fremdriftsplanen og budsjett holdes.»

Dette flertallet viser til at man gjennom utbyggingen av Nødnett har valgt en modell der kontrakt for drift og vedlikehold av Nødnett løper over en 20-årsperiode. Dette flertallet mener at dette er en fornuftig modell for bygging av infrastruktur, og ønsker tilsvarende OPS-kontrakter for å få fortgang på utbygging av vei- og jernbanenettet.

Dette flertallet ser med uro på at videre utbygging av Nødnett er forsinket med mange år. Tap av både viktig kompetanse og fordyrende omkostninger som følge av utsettelsen bør forsøkes minimalisert. Utsettelsen burde vært unngått. Det er viktig at de reelle kostnader for kommunene synliggjøres og fullt ut kompenseres. Dette flertallet vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge til rette for at organisasjoner som driver med redningsarbeid, gis anledning til å benytte det nye Nødnett.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet påpeker at forsinkelsen i hovedsak skyldes utfordringer på leverandørsiden med gjennomføring av en krevende fusjon mellom Nokia og Siemens innledningsvis i prosjektet. Leverandøren undervurderte også kompleksiteten i prosjektet. Kostnadsøkningen i prosjektet skyldes bl.a. tilleggsbestillinger og utfordringer i prosjektet. I 2009 ble det derfor vedtatt å øke kostnadsrammen for trinn 1 med inntil 110 mill. kroner, jf. St.prp. nr. 83 (2008–2009). Hvis ikke det skjer ekstraordinære hendelser i prosjektet, anser disse medlemmer det som tilstrekkelig at det rapporteres om framdrift og økonomi i prosjektet i den årlige omtalen av Nødnett i statsbudsjettet.

Disse medlemmer viser til at regjeringen legger opp til at utbygging av Nødnett skal omfatte Hovedredningssentralen og redningshelikoptrene. Sivilforsvaret og frivillige hjelpeorganisasjoner er mulige brukere på et senere tidspunkt. Disse medlemmer har merket seg at det vil bli etablert beslutningskriterier for valg av hvilke nye brukergrupper som bør prioriteres. Videre har disse medlemmer merket seg at Direktoratet for nødkommunikasjon vil gå i dialog med aktuelle brukergrupper for å planlegge innføring av Nødnett.

Disse medlemmer viser til at kommunene er, etter brann- og eksplosjonsvernloven, ansvarlig for å etablere og drifte et brannvesen, inkludert nødmeldesentral 110. Kommunene plikter å knytte seg til den regionale 110-sentralen, og med grunnlag i avtale dekke sin andel av kostnadene ved etablering og drift av denne. Disse medlemmer har merket seg at Nødetatenes samlede driftskostnader, etter at nettet er ferdig utbygd, av SINTEF er anslått til 370 mill. kroner per år, hvorav 217 mill. kroner vil utgjøre betaling av abonnement og de resterende 153 mill. kroner vil være etatsinterne kostnader. Det forventes at kommunene vil måtte betale 43 pst. av de nevnte 370 mill. kroner. De etatsinterne kostnadene er variable og påvirkes av etatene og kommunene gjennom effektiviserings- og forenklingstiltak. Om lag 32 mill. kroner av de etatsinterne kostnadene er nye kostnader, mens 55 mill. kroner er ren kostnadsøkning blant annet på grunn av mange nye kommunikasjonssentraler ved legevakter og akuttmottak på sykehus. Disse medlemmer har også merket seg at SINTEF har beregnet at de årlige reinvesteringskostnadene i brukerutstyr, som slår inn etter 5–7 år, kan utgjøre 145 mill. kroner i året.

Disse medlemmer understreker at kostnadstallene baserer seg på framskrivinger og hypoteser, og ikke reelle kostnader rapportert av brukerne. Disse medlemmer understreker at når det foreligger mer erfaringsbaserte data knyttet til kostnader ved bruk må Justis- og beredskapsdepartementet komme tilbake igjen med dette.

Disse medlemmer vil påpeke at konkurransen om å levere Nødnett var teknologinøytralt. Videre viser disse medlemmer til Prop. 100 S (2010–2011) og Innst. 371 S (2010–2012) Fullføring av utbygging og drift av Nødnett i hele Fastlands-Norge.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre påpeker at saken om Nødnett tidligere har vært gjenstand for uforsvarlig behandling i Stortinget, og viser til protokolltilførsel fra medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre i transport- og kommunikasjonskomiteens møte 8. juni 2009 etter å ha tapt voteringen om ikke å behandle St.prp. nr. 83 (2008–2009) om økt kostnadsramme for første byggetrinn i vårsesjonen:

«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre avviser behandling av ytterligere nye saker før Stortinget 19. juni 2009 avslutter før sommeren. Med to uker igjen til avslutningen av flere saker og debatt om disse sakene i Stortinget, vil behandling av ytterligere saker etter disse medlemmers oppfatning ikke kunne gjennomføres på en forsvarlig måte.»

Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme en sak som omhandler de økonomiske konsekvensene for kommunene og etatene i forbindelse med innføring og drift av det nye Nødnett. Saken må også synliggjøre hvordan de eventuelle merutgiftene skal finansieres.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiet i behandlingen av nødnettet i Budsjett-innst. S. nr. 4 (2004–2005) gikk inn for en teknologinøytral anbudsrunde med vekt på dataoverføringskapasitet som åpner for direktesendte bilder, medisinsk data og posisjoneringsinformasjon for alle enheter på et ulykkessted. Mange av Fremskrittspartiets innvendinger mot den valgte løsningen dessverre har slått til, og disse medlemmer vil vise til sine merknader om nødnettet i innstillingens kapittel 2.2.2.

8.2 Anmodningsvedtak

Komiteen vil vise til følgende anmodningsvedtak: Vedtak nr. 473, 11. april 2011:

«Stortinget ber Regjeringen legge avtalen som den ligger i Innst. 275 L (2010–2011) til grunn for sitt arbeid med dette sakskomplekset.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til Prop. 49 L (2010–2011) om endringer i ekomloven og straffeprosessloven mv. (gjennomføring av EUs datalagringsdirektiv i norsk rett), som ble vedtatt i Stortinget i april 2011.

Flertallet mener at situasjonen for politiets benyttelse av trafikkdata var uholdbar ved lovens vedtakelse, både ut fra hensynet til personvern og en effektiv kriminalitetsbekjempelse. PST uttalte under komiteens høringer at Norge uten datalagringsdirektivet blir mer utsatt for terror, og at PST bruker trafikkdata i alle sine saker.

Flertallet viser til at tilbydere av offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste eller nett (ekomtilbydere) har lagret data for egne kommunikasjons- og faktureringsformål, men at lagrings- og utleveringspraksis har variert i stor grad mellom de ulike ekomtilbyderne. Systemene for hvordan trafikkdataene lagres er veldig ulike, omfanget av hva som lagres er forskjellig, og hvordan sikkerheten er rundt disse opplysningene, har også ujevn kvalitet.

Flertallet vil understreke at avtalen om datalagringsdirektivet videre inneholdt en rekke forslag knyttet til en styrking av det generelle personvernet, herunder loggføring av interne oppslag i personregistre med sensitive personopplysninger i Nav, å sikre at den registrerte gis innsyn i logg fra behandlingsrettet helseregister om hvem som har hatt tilgang til helseopplysninger om ham eller henne (det vil si innsyn i blant annet journal- og informasjonssystemer) m.v.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti gikk imot implementering av datalagringsdirektivet i norsk rett, jf. Innst. 275 L (2010–2011).

Disse medlemmer viser til at innføringen av datalagringsdirektivet innebærer at staten skal få bruke teleselskapet ditt til å registrere hver gang du kommuniserer med dine barn, din ektefelle, dine venner, dine forretningsforbindelser, dine klienter, din lege, dine politiske meningsfeller og samtlige andre du kommuniserer med ved bruk av telefon og e-post. Overgangen fra lagringsmulighet og sletteplikt til en lagringsplikt, betyr et stort skritt inn i et overvåkingssamfunn som disse medlemmer ikke ønsker. Disse medlemmer mener dette medfører noe helt nytt i norsk rettspraksis. Datalagringsdirektivet betyr ikke bare et stort skritt inn i et overvåkingssamfunn, men medfører også at man tråkker over en prinsipiell grense for selve rettsstaten.

Disse medlemmer understreker at det var hensynet til personvernet som var avgjørende for at disse medlemmer gikk i mot implementeringen av EUs datalagringsdirektiv i norsk rett. Disse medlemmer viser for øvrig til sine partiers respektive merknader i Innst. 275 L (2010–2011) om endringer i ekomloven og straffeprosessloven mv. (gjennomføring av EUs datalagringsdirektiv i norsk rett).