1.1 Innledning

I proposisjonen fremmes det forslag til endringer i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven). Forslagene gjelder nye regler for uføretrygd og nye regler for alderspensjon til personer som har mottatt uførepensjon eller ny uføretrygd.

Forslagene er en nødvendig tilpasning til pensjonsreformen av folketrygdens ytelser til uføre. Uførereformen er også et ledd i en fornyelse av folketrygdens stønadsordninger for personer med helseproblemer: sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uførepensjon.

Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med forslag om tilpasninger i tilstøtende regelverk i og utenfor folketrygdloven, herunder bestemmelsen om uføretrygd under institusjonsopphold.

Etter alderspensjon er uførepensjonen den trygdeytelsen som flest mottar.

Det skal satses på bedre oppfølging av den enkelte og forslaget vil gi en enklere og mer fleksibel uføretrygd. Det betyr:

• Uføretrygden skal fortsatt gi en varig inntektssikring.

• Uføretrygden får nye beregningsregler. Gjennomsnittlig uføretrygd blir noe høyere etter skatt enn ved en videreføring av dagens ordning.

• Dagens uførepensjonister går ikke over på ny beregningsmodell. De vil omfattes av nye skatteregler, men vil beholde tilnærmet samme ytelse etter skatt som tidligere. De vil i praksis i liten grad påvirkes av reformen, utover at mulighetene til å prøve seg i arbeid blir enklere og bedre.

Uføreytelsen i folketrygden skal ikke lenger beregnes som en pensjon, og ytelsen vil derfor bli kalt uføretrygd.

Forslagene innebærer vesentlige endringer i reglene for uføreytelsen. For å sikre en betryggende saksbehandling er det avgjørende at Arbeids- og velferdsetaten får nødvendig tid til å forberede innføringen av de nye reglene. Det tas derfor sikte på at lovendringene skal tre i kraft i 2015.

• Hovedgrepene i uførereformen er:

• 1. Fremtidens uføretrygd skal være en kompensasjon for tap av inntekt målt ved inntekten de siste årene før uførheten oppstår. Det foreslås konkret at uføretrygden skal avhenge av inntekten i de tre beste av de fem siste årene før uførheten oppsto. Det medregnes inntekt opp til 6 G.

• 2. Uføretrygden skal skattlegges som lønn, og bruttonivået på uføretrygden økes med om lag 15 pst. for å kompensere for dette. Også minsteytelsene justeres opp for å kompensere for endret skattlegging. Dette bidrar til at man får et gjennomgående og likeartet system for inntektssikring for alle i yrkesaktiv alder, noe som også vil være enklere for den enkelte.

• 3. Uføretrygden foreslås satt til 66 pst. av tidligere inntekt, det samme som for arbeidsavklaringspenger. Uføretrygden avviker imidlertid fra arbeidsavklaringspengene blant annet ved at beregningsgrunnlaget er ulikt på enkelte områder. Minsteytelsen i uføretrygden er høyere fordi den fortsatt skal være en varig ytelse. Uføretrygden skal årlig reguleres i takt med økningen i folketrygdens grunnbeløp.

• 4. Dagens behovsprøvde barnetillegg endres ikke. Innretningen av barnetillegget vil bli vurdert på nytt i tilknytning til behandlingen av utredningen fra Brochmann-utvalget. Vurderingen vil også ses i lys av Fordelingsutvalgets utredning.

• 5. For nye uføre innføres en ny, fleksibel og «sømløs» ordning for å kombinere uføretrygd og arbeid. Dagens system erstattes av en ordning uten ventetid, med en beløpsgrense på 0,4 G for arbeidsinntekt som ikke skal føre til reduksjon i uføretrygden og uten automatisk revurdering. Innvilget uføregrad skal ikke endres selv om arbeidsinntekten overstiger beløpsgrensen. Forslaget vil gi en mer rettferdig ordning mellom helt og delvis uføre, hvor dagens fastsetting av uføregrad og høye friinntekt kan gi ubegrunnede inntektsforskjeller. Dagens uførepensjonister får en høyere beløpsgrense på 60 000 kroner frem til 2019.

• 6. Kravet til uføregrad for å komme inn i uføreordningen reduseres fra dagens 50 til 40 pst. for de som kommer fra arbeidsavklaringspenger.

• 7. Dagens krav om 40 års botid i Norge for å få full uføretrygd videreføres. Personer med kortere botid får, som i dag, en forholdsmessig avkorting av uføreytelsen. Tilsvarende videreføres dagens regler for utbetaling av uføretrygd i utlandet.

• 8. Innsatsen for å kunne tilby unge under 30 år tilrettelegging for å komme i arbeid forsterkes. Nivået på inntektssikringen for unge uføre videreføres, men slik at bruttonivåene økes for å kompensere for økt skatt.

• 9. Ny opptjeningsmodell for alderspensjon fases inn for uføre med årskullene fra 1954 til 1962, på samme måte som for yrkesaktive. Overgangen fra uføretrygd til alderspensjon skal fortsatt skje ved 67 år.

• 10. Uføre skal årlig tjene opp pensjonsrettigheter som om de hadde fortsatt i jobb: Opptjeningen skal skje på grunnlag av den inntekten som har falt bort, og med samme opptjeningsprosent som for yrkesaktive. De som omfattes av ny opptjeningsmodell for alderspensjon skal tjene opp pensjonsrettigheter frem til 62 år, som også er grensen for opptjening i den nye AFP-ordningen i privat sektor.

• 11. Uføres alderspensjon levealdersjusteres i utgangspunktet etter samme regler som yrkesaktives alderspensjon. Regjeringen foreslår at uføre allerede fra 2011 får en delvis skjerming for virkningen av levealdersjustering, ved at uføre årlig skjermes for 0,25 prosentpoeng av virkningen. Skjermingsregelen gjelder årskullene 1944–1951.

• 12. I 2018 skal det vurderes hvordan uføres alderspensjon videre skal skjermes for virkningen av levealdersjustering. Vurderingen skal skje ut fra en helhetlig vurdering der observasjoner av arbeidsføres tilpasning og utviklingen i antall uføre vektlegges. Uføres alderspensjon skal stå i et rimelig forhold til arbeidsføres alderspensjon.

• 13. Omleggingen av uføreytelsen i folketrygden innebærer en vekst i brutto uføreytelse kombinert med økt skatt. Uten endringer i tjenestepensjonsordningene vil offentlig ansatte kunne få en klart dårligere uføreordning enn tidligere. Det legges til grunn at offentlig ansattes uføretrygd skal økes så mye at skatteomleggingen ikke fører til redusert kjøpekraft. Organisasjonene inviteres til en prosess om utformingen av uføreytelsen i de offentlige ordningene. Utgangspunktet for tilpasningen bør være at uføreytelsen fra tjenestepensjonsordningen utformes som et direkte tillegg til uføretrygden fra folketrygden.

Forslagene vil motivere til arbeid for uføre som har mulighet til å forsøke seg i arbeid eller å øke stillingsandelen. En vil også stimulere til økt bruk av gradert uføretrygd for derigjennom å opprettholde en tilknytning til arbeidslivet. I dag er fire av fem 100 pst. uføre, noe som delvis skyldes svakheter ved dagens ordning.

Nye regler for å kombinere uføretrygd og arbeid vil gi et mer fleksibelt system. Det blir mulig for den enkelte å jobbe helt opp mot full stilling uten å risikere at retten til uføretrygd blir redusert eller faller bort.

Med ny fleksibel alderspensjon i folketrygden er det mulig å gå av med alderspensjon ved 62 år. Økonomisk vil det kunne lønne seg for den enkelte å bli uføretrygdet fremfor å ta ut alderspensjon, blant annet fordi den årlige alderspensjonen blir høyere når den tas ut senere. Dette reiser spørsmål om rammene for samtidig arbeid og mottak av trygdeytelser for de eldste arbeidstakerne. Regjeringen vil komme tilbake til dette i tilknytning til den brede gjennomgangen som er varslet knyttet opp mot korttidsytelsene i folketrygden.

Det vises til proposisjonens kapittel 1.2 hvor det er nærmere redegjort for fornyet arbeidslinje og uføreordningen, herunder; en fornyet og forsterket arbeidslinje, jobbmuligheter for den enkelte samt kvalifiseringstiltakene.

Det vises videre til proposisjonens kapittel 2 hvor det er nærmere redegjort for bakgrunnen for forslagene. I tillegg til å tilpasse uføreordningen til ny alderspensjon er det behov for å se utforming av uføreordningen i sammenheng med utviklingen i arbeids- og velferdspolitikken, jf. St.meld. nr. 9 (2006–2007) Arbeid, velferd og inkludering og innføring av ordningen med arbeidsavklaringspenger og Innst. S. nr. 148 (2006–2007).

Behovet for en reform ble påpekt av Pensjonskommisjonen, jf. NOU 2004:1. Regjeringen Bondevik II nedsatte Uførepensjonsutvalget ved kongelig resolusjon av 5. august 2005. Utvalget la 16. mai 2007 frem NOU 2007:4 Ny uførestønad og ny alderspensjon til uføre. NOU'en ble sendt på høring med frist 1. oktober 2007. Det vises til proposisjonens kapitler 7–11 hvor høringsuttalelsene er oppsummert.

I proposisjonens kapittel 12 er de økonomiske effekter illustrert for den enkelte mottaker av forslag om ny uføretrygd og alderspensjon til uføre ved hjelp av eksempler.

Det vises til proposisjonens Del I hvor det er redegjort for:

• Pensjonsreformen og alderspensjon til uføre

• Utviklingen på uføreområdet

• Hovedtrekk i arbeids- og velferdspolitikken

• Fornyet arbeidslinje og uføreordningen.

Det vises i proposisjonen til:

• NOU 2009:10 Fordelingsutvalget som utredet og foreslo tiltak som kan bidra til å redusere økonomiske forskjeller over tid. Det ble lagt vekt på både tiltak som bidrar til å utjevne inntektsmuligheter, og tiltak som kan utjevne opptjent inntekt og forbruk

• NOU 2011:7 Velferds- og migrasjonsutvalget Den norske modellens fremtid. Heretter benevnt Brochmann-utvalget.

1.2 Komiteens arbeid

Som ledd i komiteens arbeid med proposisjonen ble det 17. oktober 2011 avholdt høring i saken. Følgende deltok på høringen:

• NHO

• LO m.fl.

• UNIO

• YS

• Akademikerne

• KS

• Norges Handikapforbund

• Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon

• Unge funksjonshemmede

• Landsforeningen for hjerte- og lungesyke

• Forsvar Dagens Uføretrygd

• Forsvar Offentlig Pensjon

• Landslaget for offentlige pensjonister (LOP)

• Norsk Epilepsiforbund

• Norsk Revmatikerforbund

• Velferdsalliansen

• Hovedorganisasjonen Virke

• Norges Blindeforbund.

1.3 Komiteens generelle merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Tove Linnea Brandvik, Thor Erik Forsberg, Steinar Gullvåg, Kari Henriksen og Anette Trettebergstuen, fra Fremskrittspartiet, lederen Robert Eriksson, Monica Carmen Gåsvatn og Laila Marie Reiertsen, fra Høyre, Sylvi Graham og Torbjørn Røe Isaksen, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, fra Senterpartiet, Arne Bergsvåg, og fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, viser til Prop. 130 L (2010–2011) Endringer i folketrygdloven (ny uføretrygd og alderspensjon til uføre).

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at uføretrygden skal sikre rett til god og forutsigbar inntekt, hvis en ikke kan forsørge seg selv ved eget arbeid på grunn av sykdom, skade eller lyte.

Flertallet mener den nye uføreordningen vil sikre økonomisk trygghet for dem som ikke kan jobbe, bedre mulighet til å kombinere uføretrygd og arbeid og god alderspensjon også til uføre.

Flertallet vil understreke at uføretrygden er en grunnleggende sikring i det norske velferdssystemet. Videreføringen og endringene som velges, har som hovedformål å sikre at denne grunnleggende rettigheten gir de som ikke kan forsørge seg selv på grunn av sykdom, skade eller lyte, et godt og forutsigbart inntektsnivå.

Tilpasningene og endringene utløses av behovet for å tilpasse uførepensjon til ny alderspensjon. Det er også et ønske om at ordningen skal være enkel å forstå og tilpasset et annerledes arbeidsmarked enn det en hadde da dagens system ble utformet.

Det har vært flere tilpasninger av uførepensjonene i løpet av de siste tiårene. Dagens system ble utformet i en tid hvor arbeidsmarkedet var annerledes. Grunnprinsippet var at man var helt ute av arbeidslivet for resten av livet, når uførepensjon ble innvilget. Yrker som i dag har betydelige andeler i Norge eksisterte ikke for 20 til 30 år siden. Det er òg et stort og økende fokus på inkluderende arbeidsliv, økt kompetanse om forbyggende tiltak, bedre tilrettelegging og det er bedre tekniske løsninger tilgjengelige.

Flertallet understreker at forslaget sikrer nye uføre en uføretrygd om lag på nivå med dagens regler eller bedre. Den nye uføretrygden, sammen med en forsterket arbeidslinje, vil bidra til at flere med redusert og variabel arbeidsevne kan delta i arbeidslivet. Bruken av arbeidsmarkedstiltak, praktisering av regelverket i stønadsordningene, legens og Arbeids- og velferdsetatens rolle i uføresaker skal gjennomgås for å forsterke innsatsen for at flere som kan og vil, skal få arbeid eller aktivitet.

Hovedmålet er at alle innbyggere skal forsørge seg selv ved egen inntekt. For noen som har sykdom, skade eller lyte, vil ikke det være mulig ved eget arbeid.

Et av grunnprinsippene vi bygger den norske velferdsmodellen rundt, er selvforsørgelse ved eget arbeid.

I det nye forslaget videreføres kriteriene som utløser retten til uføreytelse: Varig nedsatt inntektsevne på grunn av sykdom, skade eller lyte. Dette betyr at det stilles de samme kravene til nedsatt inntektsevne som vi har i dagens system.

Mange med helseproblemer som påvirker inntektsevnen, har svingende sykdomsforløp over kortere eller lengre perioder. Relativt mange, som i dag står utenfor arbeidslivet, har svingende helse/sykdomsforløp og ønsker å ta i bruk arbeidsevnen. Uføretrygden må legge til rette for at den enkelte kan delta i arbeidslivet, når arbeidsevnen tillater det.

Et hovedmål med tilpasningene er å gjøre det enklere å bevege seg mellom arbeid og uføretrygd. Målet med forenklingen er at de som kan jobbe i perio-der, skal være sikret inntekt, dersom arbeidsforsøket ikke fungerer eller hvis helsesituasjonen forverres permanent eller midlertidig. I dagens system er det flere terskeleffekter som kan medføre at en del taper inntekt ved økt arbeidsinnsats. Disse terskeleffektene er fjernet ved denne reformen.

Andre tiltak som bygger opp under målet om å gjøre arbeidslivet tilgjengelig for flere med nedsatt arbeidsevne, er avtalen om inkluderende arbeidsliv og Jobbstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne.

Hovedgrepene er å:

• endre til en inntektserstatningsmodell

• skattlegge som arbeidsinntekt

• sømløs og mer fleksibel overgang mellom arbeid og uføretrygd

• økt innsats på forebyggende tiltak

• særskilt økt innsats for unge under 30 år

Regjeringens forslag ivaretar den enkelte sine behov på en bedre måte ved at uføretrygden i større grad enn tidligere reflekterer den inntekten som er falt bort og gir muligheter til å bevege seg mellom arbeid og trygd i de periodene det er mulig ut fra helsemessige endringer. Forslaget sikrer uføre en god alderspensjon.

Med uføretrygden gir samfunnet den enkelte en garanti for at hvis man ikke kan forsørge seg selv ved eget arbeid på grunn av sykdom, skade eller lyte, utløses retten til en god og forutsigbar trygd.

Dette er hovedtrekkene i forslaget:

• Uføretrygden for nye uføre skal ligge på 66 pst. av tidligere inntekt. Dette er noe høyere enn gjennomsnittlig ytelse i dag. Uføretrygden skal fortsatt gi en varig inntektssikring.

• Uføretrygden skal skattlegges som lønn. For dagens uføre øker brutto utbetalt uføretrygd for å kompensere for dette.

• I dag beregnes uførepensjon på samme måte som alderspensjon. Den nye uføretrygden skal beregnes på grunnlag av inntekten de tre beste av de fem siste årene før uførheten oppstod.

• Det etableres en ny ordning som vil gjøre det enklere å kombinere uføretrygd og arbeid, særlig for de med varierende arbeidsevne. I den nye ordningen vil det alltid lønne seg å arbeide mer. Uføretrygden vil avkortes når arbeidsinntekten overstiger beløpsgrensen. Avkortingen slår først inn når arbeidsinntekten blir høyere enn 0,4 G (31 686 kroner pr. 1. mai 2011). For dagens uføre vil denne beløpsgrensen fra innføringen av ny ordning og frem til 2019 være 60 000 kroner. Dagens regler med revurdering av uføregraden når arbeidsinntekten overstiger 1 G og ett års ventetid før nye uføre kan prøve seg i arbeidslivet, faller bort.

• Dagens behovsprøvde barnetillegg videreføres, men innretningen av tillegget vil vurderes på nytt i tilknytning til behandlingen av Brochmann-utvalgets utredning og i lys av Fordelingsutvalgets utredning.

• Overgang til alderspensjon skal skje ved 67 år. Pensjonsopptjening for de som omfattes av ny opptjeningsmodell i folketrygden gis til 62 år.

• Uføres alderspensjon skjermes delvis fra levealdersjustering fra 2011. Skjermingen utgjør 0,25 prosentpoeng per nytt årskull. Dette er en midlertidig ordning som vil gjelde for uføre født i årene 1944–1951, det vil si uføre som blir alderspensjonister i perioden 2011–2018. I lys av arbeidsføres tilpasning de nærmeste årene skal det i 2018 vurderes om, og eventuelt hvordan, en konkret skjermingsordning bør utformes.

Flertallet merker seg at regjeringen tar sikte på at reglene for ny uføretrygd og ny alderspensjon til uføre skal tre i kraft i 2015. Dagens uføre vil i mindre grad påvirkes av reformen, selv om enkelte endringer også vil gjelde for disse.

Flertallet støtter forslaget fra regjeringen, og viser til at det gir et system som bedre ivaretar økonomisk trygghet, samt gir muligheter til å bevege seg mellom arbeid og trygd i de periodene det er mulig ut fra helsemessige endringer. Forslaget sikrer også en god alderspensjon for de som har overgangen til alderspensjon fra uføretrygden.

Arbeidslivet, økt universell utforming i samfunnet og tilgangen til tekniske hjelpemidler har endret seg. IA-avtalen har bidratt til økt kunnskap om hva som kan tilpasses i den enkeltes arbeidssituasjon og styrket bedriftenes ansvar for å forebygge og tilrettelegge på arbeidsplassen.

I det nye forslaget videreføres vilkårene om minst 50 pst. uføregrad for å ha rett til en uføreytelse og at inntektsevnen er varig nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte. For alle som har hatt arbeidsavklaringspenger vil kravet være 40 pst. nedsatt inntektsevne. Kravet til å gjennomføre hensiktsmessig behandling og arbeidsrettede tiltak ligger som et gjennomgående prinsipp i oppfølging av personer med nedsatt inntektsevne. De aller fleste som får en uføretrygd vil derfor tidligere ha mottatt arbeidsavklaringspenger. Kravet til nedsatt inntektsevne på minst 40 pst. vil derfor omfatte flertallet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at det i Norge har vært stor politisk enighet om grunnprinsippene for et omfattende velferdssystem. Det er viktig å sikre inntekt ved inntektsbortfall på grunn av sviktende helse, og det er viktig å sikre helse- og omsorgstjenester for alle. Norsk økonomi gir store muligheter til å sikre gode velferdsordninger. Samtidig kan det være utfordringer knyttet til finansieringen av fremtidens velferdssamfunn.

Disse medlemmer mener det er avgjørende at folk oppfatter at velferdssamfunnets ordninger kommer dem til gode som virkelig trenger det, og ikke misbrukes av personer som kan klare seg selv. Hvis ordningene oppfattes som selvvalgte i praksis, vil det være vanskelig å sikre oppslutningen om ordningene, slik disse medlemmer ser det.

Disse medlemmer viser til at den fremtidige utviklingen i antall uføretrygdede har blitt fremskrevet en rekke ganger. SSB gjennomførte beregninger for pensjonskommisjonen (NOU 2004:1) som viser at antall uføretrygdede økte fra 281 000 i 2001 til 365 000 i 2010, og videre vil øke til 388 000 i 2020 og til 407 000 i 2050.

Disse medlemmer viser også til at i beregninger som er foretatt for Uførepensjonsutvalget (NOU 2007:4) varierer antall mottakere av uføreytelse i 2050 fra 395 000 til 510 000. Beregningene viser dessuten at tilgangsratene må reduseres i forhold til de nivåer de har ligget på de ti siste årene, for at andelen uføre i befolkningen ikke skal øke.

Disse medlemmer vil påpeke at fremskrivinger av antall uføre er usikre. Uførepensjonsutvalget foretok tekniske fremskrivninger i forbindelse med sitt arbeid. Beregningene omfatter summen av antall uførepensjonister og antall mottakere av tidsbegrenset uførestønad.

Disse medlemmer viser også til regjeringens forslag til statsbudsjett for 2012 der det fremkommer at utgiftene til uføreytelser utgjør om lag 20 pst. av folketrygdens totale utgifter. Tilsvarende tall for 1980 var 12,6 pst., og det forventes en samlet utbetaling på uføreytelser i 2012 på om lag 58,7 mrd. kroner. I 1980 var utgiftene 17,6 mrd. kroner (G-justert).

Disse medlemmer konstaterer at det har vært en betydelig vekst i antall mottakere av uføreytelser de siste 30 årene. I 1980 var det i underkant av 160 000 stønadsmottakere, mens antallet var økt til 303 000 per 1. halvår 2011, etter at tidsbegrenset uførestønad ble overført til ytelsen arbeidsavklaringspenger.

Disse medlemmer mener at dersom veksten i antall stønadsmottakere fortsetter å være stor, vil dette ikke bare føre til statsfinansielle utfordringer, men kan også føre til en reforhandling av samfunnskontrakten. Velferdsstatens legitimitet og oppslutning er derfor avhengig av at en i praksis har ordninger som sikrer at fordelingen av rettigheter og plikter virkelig oppfyller samfunnskontraktens mål om effektiv risikodeling og rettferdig ressursfordeling.

Disse medlemmer er sterkt bekymret over den økende andelen mennesker som forlater arbeidslivet og går over på varig uføretrygd.

Disse medlemmer vil understreke at personer som på grunn av sykdom, skade eller lyte, og som ikke er i stand til å delta i arbeidslivet, skal gis en inntektssikring fra samfunnet som gjør det mulig å ha en verdig tilværelse.

Disse medlemmer har lagt følgende prinsipper til grunn i sine forslag til forbedringer og endringer av regjeringens forslag til ny uføretrygd:

• Det skal lønne seg å arbeide.

• Ingen under 40 år uføretrygdes varig, med mindre det er helt åpenbart at de aldri kan få muligheter for deltakelse i arbeidslivet. Unge skal i stedet ha en sammenhengende støtte og tålmodig innsats i et utviklingsløp.

• Personer som på grunn av sykdom, skade eller lyte ikke er i stand til å forsørge seg selv skal ha en ytelse fra samfunnet som gjør det mulig å ha en verdig tilværelse.

• Samlet ytelse skal ikke overstige tidligere lønnsnivå.

• Behovet skal kunne etterprøves med jevne mellomrom.

• Enhver restarbeidsevne skal tas i bruk.

• Nav har plikt og ansvar til å følge opp brukerne og gi den nødvendige bistand og veiledning slik at en eventuell restarbeidsevne kartlegges og utnyttes.

• Det skal være en minsteytelse for dem som ikke har hatt lønnsinntekt, eller som har hatt for lav inntekt til å gi opptjening over minstenivået, og som det går an å leve av.

• Utviklingen av ytelsen skal være på linje med utviklingen for yrkesaktive slik at mottakerne av ytelsen ikke taper kjøpekraft i forhold til de yrkesaktive.

Komiteens medlemmer fra Høyre vil fremheve at det norske velferdssamfunnet slik det er bygget opp gjennom generasjoner, hviler på to helt sentrale påler. For det første at flest mulig deltar i arbeidslivet, og for det andre at vi går sammen om å sikre en grunnleggende trygghet for dem som ikke er i stand til å arbeide. Det grunnleggende utgangspunkt for Høyre er at hver enkelt har et personlig ansvar for seg selv, sitt eget liv og for menneskene rundt seg. Samtidig må et raust og menneskelig samfunn sikre alle mulighetene til et anstendig liv, uavhengig av bakgrunn, inntekt og arbeidsevne. Disse medlemmer mener derfor utgangspunktet for velferdspolitikken er at det må lønne seg å jobbe, samtidig som en sikrer gode og anstendige støtteordninger for dem som er for syke til å delta i arbeidslivet.

Disse medlemmer minner om at Høyre svært lenge har påpekt at for mange mennesker faller ut av arbeidsmarkedet. Fra 1995 til i dag har det vært en klar økning både av antallet og andelen uføre. Ser vi på tallene fra 1980 til i dag blir økningen enda mer markant. Særlig er den sterke økningen av unge uføre bekymringsfull, selv om de fleste uføre fortsatt er godt voksne. Økningen av antallet og andelen uføre er en utfordring av flere grunner. Det koster svært mye penger, det innebærer at Norge ikke bruker en viktig arbeidskraftsressurs og det er problematisk for den enkelte. Disse medlemmer registrerer at visse partier og organisasjoner forsøker å bortforklare økningen i andelen uføre i stedet for å gripe fatt i utfordringene.

Disse medlemmer ser at regjeringen på flere områder har lagt frem en politikk som samsvarer med Høyres standpunkter. Høyre har lenge tatt til orde for en mer fleksibel overgang mellom trygd og arbeid som sikrer at det alltid lønner seg å jobbe. Disse medlemmer er derfor positive til flere av grepene regjeringen foreslår for å få dette til. Disse medlemmer mener det er riktig å gjøre uførepensjonen om til en uføretrygd, å skattlegge uføretrygd som arbeidsinntekt og øke bruttoutbetalingene slik at de fleste kommer tilsvarende godt ut som i dag, og endre opptjeningspraksisen slik at den blir mer i tråd med uføretrygden som en inntektskompensasjon.

Disse medlemmer viser til Uførepensjonsutvalgets rapport hvor et bredt flertall gikk inn for endringer i det såkalte fribeløpet. Disse medlemmer deler denne oppfatningen, men ser samtidig at det kan være behov for et fribeløp av administrative årsaker og vil derfor støtte regjeringens forslag til nytt fribeløp.

Selv om disse medlemmer støtter hovedgrepet i reformen, registrerer de at det er flere momenter som på sikt kan undergrave uføreordningens legitimitet og bærekraft. For at en velferdsordning skal være bærekraftig over tid må den være i tråd med arbeidslinjen, og selv om en skal ha gode inntektssikringsordninger, må det alltid lønne seg å jobbe. Disse medlemmer peker særlig på den delvise skjermingen av uføre for levealdersjustering og barnetillegget som er problematiske i denne sammenheng. Også pensjonsordningen for uføre som sådan, uavhengig av spørsmålet om levealdersjustering, kan i verste fall bidra til et press mot uføretrygden fra de demografiske gruppene som nærmer seg slutten av en yrkeskarriere. Disse medlemmer er for øvrig skuffet over at en reform som innebærer bedre ytelser og en bedre pensjonsordning ikke kombineres med en reell innskjerping av kravene som stilles for å komme inn i ordningen. Konsekvensen av en slik politikk vil kunne være at flere enn nødvendig faller utenfor og blir uføretrygdet. Dersom dette skulle vise seg å bli en konsekvens av reformen, mener disse medlemmer det vil være naturlig å evaluere elementer i ordningen. Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader under de relevante kapitler.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti ønsker et arbeidsliv der alle som har mulighet til å arbeide, kan delta. Det må føres en aktiv innsats for å inkludere alle og forhindre utstøting. Velferdsordningene må utformes slik at de som av helsemessige grunner ikke makter å være helt eller delvis i arbeid, sikres et verdig liv med tilstrekkelig inntekt. Samtidig må det gi noe ekstra inntekt å øke arbeidsinnsatsen.

Dette medlem vil peke på at det er urovekkende at et så stort antall unge mennesker er uføre. Det er særlig viktig å sette inn tiltak, både behandlingsrettede og arbeidsrettede, slik at flest mulig av disse kan komme tilbake til eller inn i arbeidslivet.

Dette medlem slutter seg til hovedtrekkene i regjeringens forslag til ny uførereform, men har enkelte endringsforslag som kan bidra til større arbeidsinnsats. Det gjelder mulighet for lavere uføregrad, bedre oppfølging av yngre uføre og avkortingsreglene for de som har mulighet til noe arbeid ved siden av uføretrygden.

Dette medlem vil understreke at hel eller delvis uførhet har sin årsak i den enkeltes helse. Rask oppfølging i helsevesenet, tilstrekkelig behandlingstilbud i rusomsorgen og forebyggende arbeid er viktig for å hindre overgang til uføretrygd.