Jeg viser til brev av 20. mars 2012 der helse-
og omsorgskomiteen ber om min uttalelse til representantforslag
Dokument 8:68 (2011–2012) fra stortingsrepresentantene Bent Høie,
Sonja Irene Sjøli, Ingjerd Schou, Frank Bakke-Jensen og Elisabeth
Røbekk Nørve om fritt rehabiliteringsvalg og for-bedret kvalitet
og tilgjengelighet i rehabiliteringstilbudet.
I nevnte representantforslag fremmes det forslag om
å innføre en ordning med fritt rehabiliteringsvalg, der personer
med rett til rehabilitering fritt kan velge mellom kvalitetssikrede
institusjoner innenfor et transparent system med offentlig finansiering.
Jeg vil innledningsvis understreke at jeg er
opptatt av at habiliterings- og rehabiliteringsfeltet skal styrkes,
og at tilbudet er slik at alle som har behov for habiliterings-
og rehabiliteringstilbud får tilbud tilpasset sine behov.
Habilitering og rehabilitering er en prosess
der det er viktig at ulike aktører deltar, også aktører i andre
sektorer enn helsesektoren, som opplæringsetaten og NAV. Innenfor
helsetjenesten skjer habilitering og rehabilitering både i kommunene
og i spesialisthelsetjenesten. I spesialisthelsetjenesten ytes det
tjenester i sykehus, både i avdelinger for fysikalsk medisin, rehabilitering og
i andre avdelinger, i poliklinikker, gjennom ambulante team og gjennom
lærings- og mestringssentre. I tillegg ytes det tjenester i private
opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjoner som har avtale med
et regionalt helseforetak.
For at den enkelte skal få et rehabiliteringstilbud av
god kvalitet er det viktig at de ulike aktørene samarbeider, slik
at rehabiliteringsprosessen blir målrettet og samordnet i tid og
innhold. Rehabilitering er ikke én behandling eller ett tiltak,
men en prosess der den som har et rehabiliteringsbehov står i sentrum.
Hvilke tiltak som er nødvendig i en rehabiliteringsprosess må derfor vurderes
i det enkelte tilfellet.
Opphold i en privat opptrenings- eller rehabiliteringsinstitusjon
kan være ett tiltak i en rehabiliteringsprosess. Disse institusjonene
yter viktige tilbud på rehabiliteringsområdet. Gjennom avtalene
stiller de regionale helseforetakene krav til bl.a. kvalitet, og
det inngås avtaler om ulike typer tilbud. Når en pasient har behov
for opphold i en privat opptrenings-/rehabiliteringsinstitusjon
som en del av en rehabiliteringsprosess, er det viktig at tilbudet
i institusjonen er riktig i forhold til pasientens behov. Dette
må vurderes individuelt.
Ved inngåelse av avtaler med private opptrenings-
og rehabiliteringsinstitusjoner tilpasses dette tilbudet til det
øvrige tilbudet i regionen. Opplysninger fra de regionale helseforetakene viser
at midler til kjøp av tjenester i private opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjoner
økte fra 995,8 mill. kroner i 2005 (siste året disse institusjonene
ble finansiert over trygdebudsjettet), til 1 524,5 mill. kroner
i 2011. Dette viser at tilbud i private opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjoner
representerer et vesentlig tilbud i de regionale helseforetakenes
rehabiliteringstjeneste.
Jeg ser det som viktig at det gis et variert
og tilbud i kommunene og i spesialisthelsetjenesten, slik at den
enkelte kan få et tilpasset tilbud. Tjenestene må koordineres bedre.
Kommunale, statlige og private tjenester må ses i sammenheng slik
at tilbudet blir helhetlig og sammenhengende. Dette er særlig viktig
innenfor rehabiliteringsområdet.
Samhandlingsreformen er et viktig grep for å bidra
til en helhetlig rehabiliteringsprosess fordi den synliggjør viktigheten
av samarbeid for å få til et helhetlig tilbud.
Den økende andelen eldre i befolkningen påvirker
sykdomsmønsteret. Forekomsten av sammensatte og kroniske sykdommer
øker. Kommunene skal sørge for en helhetlig tenkning i planlegging og
organisering av tjenestene, bl.a. rehabilitering. Kommunene skal
se helse- og omsorgssektoren i sammenheng med andre samfunnsområder
der kommunene har ansvar og oppgaver. Dette er viktig for de som
har behov for rehabilitering.
Jeg tolker forslaget fra representantene Bent Høie,
Sonja Irene Sjøli, Ingjerd Schou, Frank Bakke-Jensen og Elisabeth
Røbekk Nørve slik at det gjelder fritt valg av tilbud i private
opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjoner. Som jeg har nevnt,
er det i en rehabiliteringsprosess ofte behov for flere tilbud som
må ses i sammenheng, slik at tilbudet blir sammenhengende og helhetlig.
Det er ikke lagt opp til en godkjenningsordning for private opptrenings-
og rehabiliteringsinstitusjoner. Gjennom avtaler med den enkelte
institusjon forutsettes det at de regionale helseforetakene sikrer
kvaliteten på tjenesten det inngås avtale om.
Jeg mener det ikke er hensiktsmessig å innføre en
ordning med fritt valg av tilbud i private opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjoner
da dette ikke vil bidra til å sikre helhetlige og sammenhengende
tjenester for pasienter med behov for habilitering og rehabilitering.