EØS-regler som svarer til direktiv 2003/71/EF (prospektdirektivet),
stiller krav til prospekt ved offentlige tilbud om tegning og kjøp
av omsettelige verdipapirer og opptak til notering på regulert marked,
og er gjennomført i norsk rett i verdipapir-handelloven (vphl.)
kapittel 7 og tilhørende forskriftsbestemmelser. Det vises blant
annet til Ot.prp. nr. 69 (2004–2005) og Ot.prp. nr. 34 (2006–2007).
Prospekt utarbeidet som følge av prospektplikt etter prospektdirektivet,
betegnes EØS-prospekt. Disse skal kontrolleres av tilsynsmyndighetene. Prospektdirektivets
formål er å sikre investorbeskyttelse og markedseffektivitet. I
samsvar med prospektdirektivet art. 31 har EU-kommisjonen foreslått
en revisjon av direktivet fem år etter dets ikrafttredelse. Rådet
og Europaparlamentet har i direktiv 2010/73/EU (endringsdirektivet)
vedtatt endringer i prospektdirektivet for å forenkle og forbedre
anvendelsen av reglene. Formålet med endringene er å bidra til økt effektivitet
og fremme konkurranse-dyktigheten ved å redusere administrative
forpliktelser for utsteder og tilrettelegger. Endringsdirektivet medfører
redusert prospektplikt, men uten at dette skal gå på bekostning
av investorbeskyttelsen og et velfungerende marked i medlemslandene.
Endringsdirektivet vil nødvendiggjøre endringer i
kommisjonsforordning (EF) nr. 809/2004. Kommisjonsforordning (EF)
nr. 809/2004 er tatt inn i EØS-avtalen, og tilsvarende EØS-regler
er gjennomført i norsk rett i verdipapirforskriften § 7-13. En endring
av EØS-regler tilsvarende kommisjonsforordning nr. 809/2004 vil
bli håndtert som en forskriftsak.
Endringsdirektivet er ennå ikke tatt inn i EØS-avtalen.
Departementet foreslår likevel nå lovregler i tråd med EUs regelverk
slik det er etter endringsdirektivet. Fremstillingen av EØS-rett
og uttrykket «EØS-regler som svarer til endringsdirektivet» eller
lignende uttrykk i avsnittene nedenfor forutsetter at endringsdirektivet
tas inn i EØS-avtalen.
Finanstilsynet utarbeidet på oppdrag fra Finansdepartementet
et høringsnotat 5. april 2011 med utkast til gjennomføring av EØS-regler
tilsvarende endringsdirektivet. Departementet sendte ved brev 29. juni
2011 Finanstilsynets høringsnotat på høring, med høringsfrist 30. september 2011.
Se proposisjonens punkt 3.1 for omtale av beløpsgrense
og antall personer et tilbud rettes mot, innhold og utforming av
EØS-prospekt, dispensasjon fra prospektplikt, unntak fra prospektplikt,
offentliggjøring av prospekt, plikten til å utarbeide tillegg til
prospekt, tilbakekall av aksept, dokumenter som inntas ved henvisning, og
utelatelse av opplysninger i prospekter.
Det følger av endringsdirektivet at formålet
med endringene er å bidra til økt effektivitet og å fremme konkurransedyktigheten
ved å redusere administrative forpliktelser for utsteder og tilrettelegger.
Terskelverdiene for når plikten til å utarbeide EØS-prospekt
inntrer, økes, og innholdskravene i nasjonale registreringsprospekt
er lavere enn for EØS-prospekt, slik at endringen skulle tilsi at kostnadene
for tilbyderne reduseres. Det foreligger imidlertid ikke noen statistikk
over hvor mange godkjente EØS-prospekt som gjelder tilbud som ligger
mellom nåværende terskelverdier og de nye terskelverdiene, og det
er derfor vanskelig å tallfeste effekten av endringene.
Videre økes også terskelverdiene for nasjonale registreringsprospekt.
Etter en gjennomgang av registrerte nasjonale prospekt for de tre
forutgående år, anslår departementet at antall prospekter for disse
årene med de nye terskelverdiene ville vært redusert til om lag halvparten.
Som følge av endringsdirektivet økes adgangen til
å gi dispensasjon fra prospektplikt. Dette kan lette byrdene og
redusere kostnadene for utsteder og tilrettelegger.
Videre gjøres det endringer i unntakene for
prospektplikt. Det er sannsynlig at flere tilfeller vil omfattes
av unntakene, slik at endringene på dette området vil være kostnadsbesparende
og innebære en reduksjon av administrative forpliktelser for utstedere.
Direktiv 2010/73/EU (endringsdirektivet) medfører
også endringer i direktiv 2004/109/EF (rapporteringsdirektivet).
EØS-regler tilsvarende rapporteringsdirektivet er gjennomført i verdipapirhandel-loven
kapittel 4 og 5. Finanstilsynet har i sitt høringsnotat 5. april
2011 vurdert og kommet med utkast til nødvendige endringer i verdipapirhandelloven
kapittel 5, til gjennomføring av EØS-regler som svarer til endringene
i rapporteringsdirektivet. Høringsnotatet ble sendt på høring 29. juni
2011 til høringsinstanser som angitt i punkt 3.1.2 i proposisjonen.
Endringsdirektivet er ennå ikke tatt inn i EØS-avtalen.
Departementet foreslår likevel nå lovregler i tråd med EUs regelverk
slik det er etter endringsdirektivet. Frem-stillingen av EØS-rett
og uttrykket «EØS-regler som svarer til endringsdirektiv-et» eller
lignende uttrykk i avsnittene nedenfor forutsetter at endringsdirektivet tas
inn i EØS-avtalen.
Se proposisjonens punkt 3.2 for omtale av Norge som
hjemstat for utsteder fra land utenfor EØS – periodisk informasjonsplikt,
og minimum pålydende i forbindelse med virkeområde, informasjon
til långivere og språk.
Departementet legger til grunn at innsnevring
av unntaket fra periodisk informasjonsplikt ikke vil ha nevneverdige
økonomiske eller administrative konsekvenser. Videre antar departementet
at långivermøtene i de fleste tilfeller kan avholdes elektronisk
eller ved fullmakt, slik at heller ikke konsekvensen av at flere
utstedere eventuelt må avholde slikt møte i Norge forventes å være
betydelig. Når det gjelder endring av terskelverdien for valg mellom
engelsk og norsk som rapporteringsspråk, vil dette kunne medføre
at færre av utstederne kan rapportere på engelsk, og derved økte
kostnader for utstederne.
Andeler i ansvarlige selskaper er ikke omfattet av
definisjonen av finansielle instrumenter i verdipapirhandelloven.
Med ansvarlige selskaper menes selskaper regulert i selskapsloven
§ 1-2 første ledd bokstav a, b, c og e: kommandittselskap (KS),
(ubegrenset) ansvarlig selskap (ANS), selskap med delt ansvar (DA)
og indre selskap (IS). Én konsekvens av at andeler i ansvarlige
selskaper ikke anses som finansielle instrumenter, er at mellommannsvirksomhet
i forbindelse med slike andeler ikke er konsesjonsbelagt investeringstjeneste
etter verdipapirhandelloven. Slik mellommannsvirksomhet er heller
ikke regulert på annen måte i verdipapirhandelloven.
Ansvarlige selskaper, spesielt kommandittselskap
og indre selskap, har tradisjonelt vært benyttet ved prosjektfinansiering
innen shipping og eiendom. Indre selskap, eller sammenlignbare utenlandske
«limited partnerships», er videre benyttet i såkalt «private equity-virksomhet»
og venturekapitalvirksomhet. Markedet i disse segmentene har historisk
sett vært kjennetegnet av langsiktige investorer som både kjenner
selskapsformen og de underliggende investeringsobjektene godt, herunder
den finansielle risikoen. Investeringer i ansvarlige selskaper markedsføres
i dag også mot massemarkedet.
I NOU 2006:3 Om markeder for finansielle instrumenter
foreslo Verdipapirmarkedslovutvalget i pkt. 2.5.2 at andeler i ansvarlige
selskaper skulle omfattes av definisjonen av finansielle instrumenter
i verdipapirhandelloven.
Departementet fulgte ikke opp Verdipapirmarkedslovutvalgets
forslag om at andeler i ansvarlige selskaper skulle omfattes av
definisjonen av finan-sielle instrumenter, jf. Ot.prp. nr. 34 (2006–2007),
men varslet en nærmere utredning av problemstillingen.
I brev 26. juni 2007 ba departementet Kredittilsynet
(nå Finanstilsynet) vurdere om andeler i ansvarlige selskaper bør
omfattes av definisjonen av finansielle instrumenter i vphl. § 2-2 første
ledd.
I brev 4. mars 2009 ba departementet Kredittilsynet
også vurdere følgende:
«Dersom andeler i kommandittselskap og andeler i
ansvarlige selskaper etter Kredittilsynets vurdering ikke bør omfattes
av definisjonen av finansielle instrumenter i verdipapirhandelloven,
ber departementet Kredittilsynet vurdere om det bør utarbeides forslag
til andre bestemmelser, slik at det blir tilsvarende regulering
av investeringstjenester knyttet til andeler i kommandittselskaper
og andeler i ansvarlige selskaper, som for investeringer som reguleres
av verdipapirhandelloven»
Kredittilsynet oversendte 30. april 2009 høringsnotat
til departementet. I høringsnotatet anbefalte Kredittilsynet ikke
å utvide definisjonen av finan-sielle instrumenter, men kom med
forslag til en «selvstendig utvidelse av konsesjonsplikten» for
mellommannsvirksomhet i forbindelse med andeler i ansvarlige selskaper.
I brev 8. mai 2009 til Kredittilsynet stilte
departementet spørsmål ved om det er behov for å regulere særskilt
hvilke av verdipapirhandellovens og verdipapirforskriftens bestemmelser
som skal gjelde, eller eventuelt ikke gjelde, som følge av at en
regulering som Kredittilsynet foreslår innebærer at verdipapirforetaks
ytelse av mellommannstjenester knyttet til andeler i ansvarlige selskaper
ikke vil være investeringstjenester i verdipapirhandellovens forstand.
I brevet 8. mai 2009 ba departementet også Kredittilsynet om å utarbeide
en nærmere omtale av hvilke andre regelsett som berøres ved en eventuell
utvidelse av definisjonen av finansielle instrumenter i verdipapirhandelloven
til å omfatte andeler i ansvarlige selskaper, samt peke på mulige konsekvenser
av en slik utvidelse. Kredittilsynet besvarte disse spørsmålene
i svarbrev til departementet 11. juni 2009.
Ved høringsbrev 23. september 2009 sendte departementet
Kredittilsynets høringsnotat 30. april 2009, samt utdrag fra Kredittilsynets brev
11. juni 2009, på høring.
Mellommannsvirksomhet i forbindelse med andeler
i ansvarlige selskaper er i dag ikke regulert i verdipapirhandelloven.
Dette innebærer blant annet at det ikke kreves konsesjon for å drive
investeringsrådgivning eller andre investeringstjenester i forbindelse
med slike andeler.
Se proposisjonens punkt 3.3 for omtale av EØS-rett
og utenlandsk rett, høringsutkastet, høringsinstansenes syn, departementets
vurdering, og forholdet til MiFID art. 31 og 32.
Forslaget vil medføre at foretak som ikke er
verdipapirforetak, og som på forretningsmessig basis yter tjenester
som nevnt i vphl. § 2-1 første ledd nr. 1-6 i forbindelse med andeler
i ansvarlige selskaper, må søke om tillatelse til å yte slike tjenester
etter verdipapirhandelloven for å kunne fortsette denne virksomheten,
dersom tjenestene ikke utelukkende ytes til kunder som angitt i
forslag til vphl. § 9-2 annet ledd nytt nr. 10. For de foretakene
som må søke om konsesjon, vil forslaget medføre nye administrative byrder,
da virksomheten vil underlegges kravene i verdipapirhandelloven
kapittel 9 og 10.
Departementet finner det vanskelig å anslå hvor mange
foretak som konkret vil bli omfattet av kravet til konsesjon, og
herunder hvor mange foretak som vil søke om tillatelse som følge
av lovforslaget. Dersom antallet nye konsesjonssøknader blir begrenset,
antas det at lovendringen ikke medfører økte ressursbehov hos Finanstilsynet.
Finansdepartementet bad i brev 29. mars 2010 Finanstilsynet
om å vurdere om adgangen til å motregne derivatavtaler, jf. verdipapirhandelloven
§ 14-1, bør utvides til å gjelde alle derivater som nevnt i vphl.
§ 2-2 femte ledd.
Verdipapirhandelloven kapittel 14 regulerer motregning
av forpliktelser som følger av avtaler om enkelte finansielle instrumenter.
Etter disse bestemmelsene kan avregningsavtaler gjøres gjeldende
overfor konkursbo dersom de gjelder varederivater, framtidige renteavtaler (FRA),
rente- og valutaopsjoner, rente- og valutaterminer, rente- og valutabytteavtaler,
og avtaler om handel med valuta, kredittderivater, og derivater
som nevnt i vphl. § 2-2 femte ledd nr. 5, jf. § 14-1, jf. § 14-2.
Ifølge vphl. § 14-3 kan sikkerhet for slike avtaler som er stilt
overfor oppgjørssentraler ikke omstøtes etter dekningslovens regler.
I brev av 29. september 2010 oversendte Finanstilsynet
utkast til høringsnotatet med forslag til utvidelse av anvendelsesområdet
i § 14-1 til å gjelde alle finansielle instrumenter etter vphl. § 2-2
femte ledd.
Departementet sendte Finanstilsynets høringsnotat
på høring ved brev 15. desember 2010, med høringsfrist 16. mars
2011.
Se proposisjonens punkt 3.4 for omtale av gjeldende
rett, EØS-rett og utenlandsk rett, høringsutkastet og høringsinstansenes
syn, og departementets vurdering.
Når en finansinstitusjon og dens motpart har motgående
posisjoner med hverandre og avregner sine gjensidige posisjoner
til et nettobeløp, vil partenes kostnader bli redusert, og likviditetsbehov
og risiko bli redusert til netto posisjoner ved oppgjøret. Kapitalkravene
kan imidlertid bli påvirket, jf. kapital-kravs-forskriften § 25-1,
slik at virkningen på soliditeten er mer usikker.
En utvidelse av anvendelsesområdet for motregningsreglene
i verdipapirhandelloven vil innebære avvik fra likedelingsprinsippet
i konkurs. Dette vil kunne føre til at det blir mindre igjen å fordele
mellom de øvrige kreditorene i en eventuell konkurs-situasjon. Boets
valgrett til inntreden i debitors kontrakter vil bli videre innstrammet,
noe som kan ha økonomiske konsekvenser for konkursboet.
Forslaget innebærer at sluttavtalens rettslige stilling
vil være den samme for foretak som inngår derivat- og sluttavregningskontrakter, uavhengig
av derivatets underliggende. Departementet antar at dette vil føre
til en administrativ forenkling for det aktuelle foretak. Departementet
legger til grunn at forslaget ikke vil ha vesentlige økonomiske
eller administrative konsekvenser for offentlige myndigheter.
Se proposisjonen punkt 3.5 for omtale av meldepliktreglenes
virkeområde, offentliggjøring, meldepliktreglenes definisjon av «nærstående»,
og unntak fra meldeplikten ved utstederselskapets handel i egne
aksjer.
Departementet legger til grunn at forslaget
om å endre meldepliktreglenes virkeområde, forslaget om å lovfeste
at meldinger etter vphl. § 4-1 skal sendes til Finanstilsynet eller
den Finanstilsynet utpeker, forslaget om å utvide meldepliktreglenes
definisjon av nærstående, samt forslag om at departementet i forskrift
kan fastsette unntak fra meldeplikten ved kjøp og salg av et verdipapirforetak
som ledd i «market maker»-virksomhet ikke vil ha vesentlige administrative eller
økonomiske konsekvenser. Dersom Finanstilsynet ikke finner å utpeke
Oslo Børs eller annen enhet som mottaker av meldinger og lister
i henhold til reglene om meldeplikt, jf. punkt 3.5.2 i proposisjonen,
vil dette imidlertid få både administrative og økonomiske konsekvenser
for Finanstilsynet knyttet blant annet til organisering og ressursbehov
for å sikre mottak, offentliggjøring, samt even-tuell kontroll av
innsendte meldinger og lister.
Komiteen slutter seg
til regjeringens forslag.