Farskap til nesten halvparten av barna som årlig fødes
i Norge fastsettes etter pater est-regelen, som legger til grunn
at morens ektemann er faren til barna hun føder. Prinsippet er sentralt
i familieretten, og har vært et mønster for lovgivningen i de fleste
europeiske land. Departementet har vurdert om denne regelen også
bør gjelde for samboende foreldre, men vil ikke gå inn for en slik
endring, bl.a. fordi det ikke finnes noen tilfredsstillende dokumentasjon
for at foreldrene faktisk lever sammen på fødselstidspunktet. For å
heve anseelsen til farskapserkjennelsen når foreldrene er ugifte,
fremmes det forslag om å endre lovens begrepsbruk, slik at ugifte
fedre skal erklære farskap. Videre bør det ved oppfølgingen av lovendringene
legges til rette for at etablering av farskap for ugifte kan gjennomføres
på en mer verdig og høytidspreget måte.
Fra 2005 har farskap kunnet fastsettes ved ensidig
erklæring fra en mann som er registrert på samme adresse som moren
i folkeregisteret. Dette gjelder selv om moren ikke er enig i farskapsfastsettelsen.
Farskapet vil gjelde fram til en eventuell avgjørelse i farskapssak
endrer det. Departementet foreslår å oppheve regelen, slik at det
er nødvendig at både mor og far er enige, for at farskap skal kunne
fastsettes ved erkjennelse. Etablering av farskap innebærer vesentlige
og omfattende juridiske konsekvenser som samværsrett, forsørgelsesplikt
og arverett. Det bør derfor ikke fastsettes automatisk på bakgrunn
av felles adresse i folkeregisteret eller på bakgrunn av en ensidig
erklæring fra en av foreldrene.
I dag kan barnet, moren, faren og en person
som mener han er far til et barn til enhver tid reise sak for å
endre farskap som følger av ekteskap eller erkjennelse. Tidligere
var adgangen til å reise sak om endring av farskap begrenset av
tidsfrister, men disse ble opphevet i 2002. Lovendringen i 2002
ga også mulighet for gjenopptakelse av farskapsdom som hadde blitt
avsagt av retten uten at det forelå DNA-analyse. Det foreslås nå en
gjeninnføring av tidligere frister for foreldrenes og tredjemanns
adgang til å anlegge sak om endring av farskap fastsatt ved pater
est-regelen eller erkjennelse. Barnet skal alltid kunne reise sak
uavhengig av tidsfrister. Det foreslås videre en bestemmelse om
at barnet skal kunne få kunnskap om sin biologiske far uten at dette
får konsekvenser for farskapet. Adgangen til å kreve en dom om farskap
gjenopptatt fordi den ble avsagt uten DNA-analyse foreslås videreført.
Farskap kan endres administrativt dersom en
annen mann erkjenner farskap og erkjennelsen blir godtatt skriftlig
av moren og den som har vært regnet som far. Det er videre et vilkår
at Arbeids- og velferdsdirektoratet finner det trolig at den andre
mannen er far til barnet. Det foreslås å lovfeste krav om DNA-analyse
som bekrefter farskapet, for at arbeids- og velferdsetaten skal kunne
fatte vedtak om endring av farskap. Videre foreslås det at saken
sendes til domstolen for avgjørelse, dersom et barn over 18 år ikke samtykker
til endring av farskapet.
Det offentlige har ansvar for at det fastsettes
farskap til barn, hvor dette ikke er etablert ved barnets fødsel.
Barnets rett til å få fastsatt farskap anses som så viktig at morens
eventuelle ønske om å hemmeligholde farskapet ikke tillegges vekt.
Det foreslås å videreføre gjeldende regler om at det offentlige
har plikt til å fastsette farskap når dette ikke følger av ekteskap
eller erklæring/erkjennelse. Det legges til grunn at denne plikten
også gjelder når barnet er født i utlandet, men er bosatt i Norge
sammen med én av foreldrene. Det foreslås at farskapssak skal kunne
behandles i Norge når barnet er bosatt her, uavhengig av om moren
eller barnets verge ønsker det.
I tilfeller hvor anerkjennelse av farskap eller medmorskap
fastsatt i utlandet avslås, foreslås det å lovfeste at det offentlige
har en plikt til å fastsette farskap etter norske regler.
Det er behov for å klargjøre rettstilstanden
(barneloven §§ 5 og 81) slik at bestemmelsene blir effektive i surrogatisaker
også i tilfeller hvor de norske foreldrene ikke ønsker å medvirke
til fastettelse av farskap eller klarlegging av morskap.
Det foreslås videre å lovfeste at det offentlige skal
ha plikt til å avklare morskap, i tilfeller hvor det er uklart hvem
som har født barnet. Dette kan for eksempel være aktuelt i tilfeller
hvor barnet registreres i folkeregisteret uten at morens identitet
oppgis. Plikten skal være begrenset til å gjelde barn som kommer
til Norge med en forelder som er bosatt her i landet. Folkeregistermyndigheten
skal i disse tilfellene sende melding til bidragsfogden, som skal
behandle sak om avklaring av morskap på vegne av det offentlige.
Disse sakene vil skille seg fra saker om farskap, hvor DNA-analyse
er et bevismiddel som gir tilnærmet fullstendig sikkerhet for fastsetting
av farskap. I saker hvor det er tvil om morskap, vil DNA-analyse
bare gi opplysninger om hvilken kvinne egget stammer fra, og ikke om
hvem som faktisk har født barnet. Det foreslås å gi det offentlige
hjemmel til å bringe sak om morskap inn for domstolen, slik at plikten
til å avklare morskap i tilfeller hvor dette er beheftet med tvil,
kan oppfylles. Videre foreslås det å lovfeste jurisdiksjonsregler
for når norsk domstol kan behandle saker om morskap.
Barnelovens ordning med farskapsforelegg framstår
som lite hensiktsmessig, fordi forelegget i seg selv ikke har noen
selvstendig betydning for selve farskapsfastsettelsen. Det foreslås
å oppheve ordningen med farskapsforelegg, noe som innebærer en forenkling
av prosessen. Dette medfører en vesentlig forenkling i lovteksten. Departementet
går inn for å beholde muligheten for å erklære farskap uten personlig
frammøte, ved at farskap kan erklæres i rekommandert sending fra
arbeids- og velferdsetaten.
Sak om farskap skal reises der barnet har hjemting.
Denne regelen er absolutt og gjelder også i tilfeller hvor kvinnen
og barnet bor på sperret adresse. Arbeids- og velferdsdirektoratet
har gjort departementet oppmerksom på at de har plikt til å reise
sak om farskap, og at de ved å reise sak kan avsløre oppholdssted
for mor og barn og dermed sette deres sikkerhet i fare. For å unngå
å avsløre morens adresse foreslås det å gjøre Oslo til alternativt
verneting i farskapssaker hvor kvinnen og barnet bor på sperret
adresse.
Videre foreslås det regler for forenkling av
saksbehandlingsreglene og prosessreglene i farskapssaker bl.a. ved
at lege og jordmors opplysningsplikt til Arbeids- og velferdsdirektoratet
i farskapssaker oppheves, at bestemmelsen som forbyr bevisføring
om partenes seksuelle forhold oppheves og at reglene om tvangsbot
for gjennomføring av blodprøvetaking oppheves.
I tillegg fremmes det forslag om en del mindre endringer
av redaksjonell art.
Pater est-regelen omfatter om lag halvparten
av barna som fødes i Norge.
Pater est-regelen er en presumsjonsregel som bygger
på at morens ektefelle i de fleste tilfeller også er barnets biologiske
far. Pater est-regelen har en høy treffsikkerhet når det gjelder
å legge det rettslige farskapet til den mannen som er barnets biologiske
far.
Farskapsutvalget forespurte Rettsmedisinsk institutt
(RMI) om andelen barn i Norge som har en annen biologisk far enn
morens ektefelle. RMI påpeker at det ikke finnes norsk forskning på
området, men anslår at denne raten for barn født i Norge de siste
20 årene vil ligge nærmere 1 enn 2 prosent. Utvalget fastslår på
denne bakgrunn at det ikke er grunnlag for legmannsoppfatningen
av at opptil 10 prosent av barna født i ekteskap har en annen biologisk
far enn morens ektefelle.
Når loven automatisk utpeker morens ektefelle som
barnets rettslige far, skaper dette trygghet for omsorg og forsørgelse
fra starten av barnets liv. Pater est-regelen bidrar til å beskytte
familien som en sosial enhet rundt barnet og fører bl.a. til at
barnet sikres forsørgelse fra begge foreldrene.
Pater est-regelen har vært et mønster for lovgivning
på familierettens område i de fleste europeiske land og i verden
for øvrig. Når norske farskap skal anerkjennes i andre land og når utenlandsk
fastsatte farskap skal anerkjennes i Norge, er det en fordel at
regelverket i størst mulig grad er samsvarende.
Regelen fungerer godt for de som er omfattet
og er enkel å administrere for offentlige myndigheter, og bør av
den grunn opprettholdes.
Departementet har forståelse for synspunktet
om at farskap bør fastsettes på samme måte for samboende som for
gifte. Det foreligger imidlertid en vesentlig praktisk hindring,
idet det ikke finnes noe samboerregister. Ingen som har utredet
spørsmålet har funnet det ønskelig med et samboerregister.
Pater est-regelen er en presumsjonsregel: Det
er en sterk presumsjon for at morens ektemann er biologisk far til
barna hun føder. Presumsjonen vil etter departementets mening være
svakere for samboere, som vil være en sammensatt gruppe. I mangel
av samboerregister vil det være nærliggende å definerer samboere
som to personer av motsatt kjønn som er registrert på samme adresse
i folkeregisteret. To personer registrert på samme adresse trenger
ikke nødvendigvis å leve i et ekteskapsliknende forhold. Ved både
å ha en presumsjonsregel i ekteskap og for samboere, vil det kunne
oppstå kollisjonstilfeller hvor en av partene i et ekteskap er registrert bosatt
på samme adresse som en annen person.
Selv om enkelte av høringsinstansene er for
en pater est-regel for samboere, har ingen av dem kommet med realistiske
forslag til hvordan det offentlige skal registrere samboerskap.
Departementet slutter seg til Farskapsutvalgets konklusjon om at
pater est-regelen ikke også bør gjelde for samboere.
Det er tidligere lagt til rette for farskapserkjennelse
under svangerskapet, slik at farskapet for barn av ugifte foreldre
kan være etablert når barnet blir født. Departementet ønsket ved
denne lovendringen å legge til rette for at farskap kan være etablert
i god tid før barnets fødsel.
Departementet støtter utvalgets forslag om å
endre begrepsbruken, slik at farskap skal erklæres. Dette vil føre
til endringer i barneloven §§ 4, 4a, 6, 7, 10, 11, 13, 26 og 80.
Farskapsutvalget har påpekt at rutinene rundt etablering av farskap
for ugifte foreldre har rom for forbedring. Det er et mål at erklæring
av farskap skal ha en form som oppleves som verdig og høytidelig
av foreldrene. Det foreligger betydelig forbedringspotensial både
med tanke på tidspunkt og sted for erkjennelsen/erklæringen, og
for begrepsbruk og utforming av dokumentene som benyttes. Departementet
vil vurdere dette under arbeidet med ikraftsetting av lovendringene.
En mann kan etter barneloven § 4 tredje ledd erkjenne
farskap uten morens samtykke når han bor sammen med moren. Vilkåret
er at kvinnen og mannen er folkeregistrert på samme adresse i folkeregisteret
eller erklærer i melding til folkeregisteret at de bor sammen. Utvalget
foreslår å oppheve denne ordningen.
Det finnes ikke oversikt over antall farskap
som er fastsatt etter denne regelen. Det er imidlertid grunn til
å tro at omfanget er marginalt, både fordi regelen er lite kjent,
men også fordi kvinner ved svangerskapskontroll normalt oppgir far
til barnet sammen med egne personalia og helseopplysinger.
Departementet legger vekt på at kvinner og menns
påstander om farskap så vidt mulig bør behandles likt, og at det
er lite tjenlig at farskap kan fastsettes ved ensidig påstand fra
mannens side, mens kvinnens påstand alene ikke er tilstrekkelig
til å fastsette farskap. Departementet mener imidlertid ikke at
det bør innføres mulighet for kvinner til å pålegge menn farskap
de ikke samtykker i, selv om partene er registrert på samme adresse
i folkeregisteret.
Departementet anser utvalgets forslag som godt begrunnet,
og legger vekt på at det støttes av de høringsinstansene som har
uttalt seg. Dersom kvinnen fastholder at samboeren ikke er far til barnet,
eller at det er usikkert om han er det, mener departementet at det
vil tjene alle parter om spørsmålet avklares før en plassering av
farskapet finner sted. Farskap innebærer vesentlige og omfattende
juridiske konsekvenser som forsørgelsesplikt, arverett osv. og departementet mener
at det derfor ikke bør fastsettes på bakgrunn av ensidig erklæring
fra mor eller far.
Barns rett til å kjenne sine foreldre er bl.a. beskyttet
av Barnekonvensjonen og regnes som en grunnleggende menneskerettighet.
For at barn skal få oppfylt denne rettigheten, er det en forutsetning
at det offentlige tar skritt for å fastsette farskap i tilfeller
hvor foreldrene ikke gjør dette selv, eller i tilfeller hvor foreldrene
ikke ønsker eller motarbeider en offentlig fastsettelse. Barnelovens
hjemler for å benytte tvang for å innhente nødvendige blodprøver
for farskapsfastsetting, gir uttrykk for lovgivers syn på alvorlighetsgraden
ved å prøve å unndra seg fastsettelse av farskap. Tvangshjemlene
gjelder både for mødre som ikke vil avgi blodprøve av seg selv eller
medvirke til at det kan tas blodprøve av barnet, og mulige fedre
som ikke vil avgi blodprøve.
Departementet fastslår at det i dag er tilfredsstillende
rutiner for å identifisere sakene hvor farskap ikke er etablert,
og det er ikke nødvendig med lovendringer for å endre rutinene i tråd
med komiteens innstilling, se Dokument 8:62 (2008–2009) jf. Innst
230 S (2008–2009). For øvrig videreføres gjeldende rett på området.
Lovteksten i barneloven § 5 gir ikke uttrykk
for begrensninger i det offentliges plikt til å fastsette foreldreskap
til barn som er født i andre land. Den faktiske begrensningen oppstår
ved at bidragsfogden ikke får melding om sakene. Ved å innføre en
plikt for folkeregistermyndigheten til å melde fra til bidragsfogden
i de tilfellene de registrerer barn født i utlandet med bare én
eller ingen juridiske foreldre, vil bidragsfogden få kunnskap og
mulighet til å igangsette sak og følge opp.
Ved å innføre en meldingsrutine fra folkeregistermyndigheten
til bidragsfogden, tilsvarende rutine som gjelder ved fødsler i
Norge, vil bidragsfogden settes i stand til å kalle inn barnets forelder
og begjære opplysninger for å kunne fastsette foreldreskap. Departementet
legger til grunn at det er nødvendig å iverksette en effektiv meldingsrutine
for å sikre at bidragsfogden blir kjent med tilfeller hvor det foreligger
forpliktelser etter barneloven § 5. Departementet legger til grunn
at dette kan gjøres ved en endring av forskrift 25. oktober 1982
nr. 1524 om melding av fødsler, erkjennelse av farskap og melding
om valg av navn. Det er dermed ikke behov for å foreslå lovendringer
for å innføre en aktivitetsplikt for det offentlige også i tilfeller
hvor barnet er født utenlands, men hvor én av foreldrene er bosatt
i Norge og barnet registreres i norsk folkeregister.
Departementet slutter seg til at det offentlige skal
ha en aktivitetsplikt også i tilfeller hvor barnet er født i utlandet,
men bosatt i Norge sammen med en forelder som var bosatt i Norge
da barnet ble født. Saken vil så langt mulig behandles som en ordinær
farskapssak av arbeids- og velferdsetaten, bl.a. med mulighet for
bruk av tvangsgjennomføring av prøvetaking for DNA-analyse i tilfeller
hvor de berørte partene ikke ønsker å medvirke til farskapsfastsettelsen.
Når et utenlandsk farskap i disse tilfellene
ikke anerkjennes her i landet, vil dette i realiteten innebære at
det ikke er fastsatt farskap som regnes som gyldig i barnets bostedsland
(Norge). Den overordnede begrunnelsen for at det offentlige skal
ha plikt til å fastsette farskap, vil ha samme styrke i disse sakene.
Både av hensyn til forpliktelsene etter Barnekonvensjonen og til
barnets beste må det offentlige følge opp sakene, slik at det blir
fastsatt farskap også til disse barna. Departementet foreslår å
følge opp utvalgets forslag til nytt andre ledd i § 5 om at det
offentlige skal ha ansvar for å fastsette farskap også i tilfeller
hvor dette opprinnelig er fastsatt i utlandet, men hvor det ikke
kan anerkjennes etter § 85.
I tilfeller hvor barnet er født i et annet land,
vokser opp der med én av foreldrene og først senere kommer til Norge,
enten alene eller sammen med én forelder, finner departementet det
ikke rimelig at det offentlige skal ha noen plikt til av eget tiltak
å fastsette farskap. Et barn kan i disse tilfellene selv ta initiativ
til å få fastsatt farskapet, men det forutsettes at vilkårene for
å behandle sak i Norge etter § 81 er oppfylt. Arbeids- og velferdsetatens
praktiske muligheter til å få fastsatt farskap vil i disse sakene
avhenge av tilgjengelige opplysninger, og om det er mulig å oppspore
den oppgitte barnefaren.
Departementet er enig i utvalgets forslag om
at farskap eller medmorskap skal kunne fastsettes i Norge når barnet
er bosatt her i landet, uavhengig av om moren eller barnets verge
ønsker det. Det vises til forslag til endring i ordlyden i barneloven
§ 81 første ledd bokstav b. I tilfeller hvor anerkjennelse etter
§ 85 avslås, kan arbeids- og velferdsetaten bare behandle sak om
farskap hvor vilkårene i § 81 er oppfylt. Dersom verken mor, far
eller barn er eller har vært bosatt i Norge, må saken avvises
Fordi dette området er rettslig komplekst og
kan innebære bruk av tvang, ser departementet det som viktig å tydeliggjøre
rettstilstanden og følge opp utvalgets forslag til lovendringer
i §§ 5 og 81.
Høringsrunden viser at nær sagt alle høringsinstanser
som har uttalt seg har motforestillinger til å innføre frister for
barnets adgang til å reise sak. Departementet slutter seg til høringsinstansene
i dette spørsmålet, og ønsker ikke å gå inn for å innføre frister
for barnet.
Barnets rett til kunnskap om biologisk tilknytning
etter barnekonvensjonen vil være ivaretatt ved at fristene for å
reise sak bare vil gjelde for foreldrene, samt for menn som pretenderer
å være far, og ikke for barnet selv.
Barneloven har i dag få begrensninger i adgangen
til å reise sak om endring av farskap. Påberopes det tvil om farskapet,
kan både barn, far, mor og en tredjemann som mener han er far til
barnet reise sak uten begrensninger av tidsfrister eller andre vilkår.
Det er etter gjeldende rett ikke krav om biologisk tilknytning
for at menn skal kunne påta seg farskap.
Ønsket om senere å reise sak med påstand om endring
av farskap, vil særlig være aktuelt i forbindelse med samlivsbrudd.
I tilfeller hvor mannen har hatt kunnskap om den manglende biologiske
tilknytningen helt fra farskapet ble etablert, finner departementet
det ikke rimelig at han flere år senere skal kunne reise sak om
endring av farskapet. Saksanlegg på dette tidspunktet vil sjelden
begrunnes med hensynet til barnets beste. Departementet slutter
seg til utvalgets vurdering av at det er i barnets interesse at mannen
gis en ettårsfrist til å vurdere å reise sak om farskapet. Dersom
mannen i løpet av denne perioden ikke tar skritt for å få endret
det juridiske farskapet, mener departementet det er rimelig at han
ikke senere skal kunne forandre mening.
Da det ble åpnet for å gjenoppta farskapssaker
i 2002, ble det mulig å reise endringssak for alle som tidligere
hadde blitt urettmessig dømt til å være far eller hadde påtatt seg
farskap de senere hadde tvilt eller angret på, samt for menn som hadde
blitt fedre i ekteskap, men likevel tvilte på farskapet. Departementet
antar at en gjeninnføring av frister dermed i første rekke vil ramme
farskap som har blitt etablert etter 2002. Dersom fedre først nå
får kunnskap om at det hefter tvil om farskap fastsatt lang tid
tilbake, vil fristen for saksanlegg begynne å løpe når faren fikk
kunnskapen.
Departementet legger til grunn at søksmålsfristene
som nå foreslås gjeninnført er i tråd med Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK).
Det følger av praksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen
(EMD) at domstolen aksepterer søksmålsfrister som begrensning for
gjenopptakelse av farskap ut fra ønsket om å sikre den juridiske
stabiliteten i familierelasjoner og for å beskytte barnets interesser. Tidsfrister
er i seg selv ifølge EMD ikke i strid med menneskerettighetskonvensjonen.
Departementet understreker at forslagene er
begrunnet ut fra samfunnsmessige hensyn, og at den utpekte farens
muligheter til senere å få gjenopptatt en farskapssak ved nye opplysninger er
ivaretatt.
Utvalgets forslag innebærer en vesentlig begrensning
i adgangen til å reise sak om endring av farskap. Det kan diskuteres
om lengden på tidsfristen er rimelig, eller om den bør være to eller tre
år. Departementet mener det er rimelig at menn som påtar seg farskap
eller unnlater å reise sak om endring av farskap, selv om de vet
at de ikke er biologisk beslektet eller er usikre på det, blir bundet
av denne beslutningen. Hensynet til mannens mulighet til å angre,
anses ivaretatt ved at fristen begynner å løpe ett år etter at han
fikk kunnskap om at en annen kan være far til barnet.
Departementet mener det styrker barneperspektivet
i barneloven at det gjeninnføres tidsfrister for mor, far og påstått
far om å reise sak om endring av farskap, men at loven ikke oppstiller noen
tidsfrist for barnet.
Forslaget om at barnet skal kunne få kunnskap om
biologisk farskap uten at det får konsekvenser for det juridiske
farskapet, vil korrespondere godt med barnets rettigheter etter
bioteknologiloven og adopsjonsloven.
Etter at barneloven ble endret i 2003 med egne regler
om gjenopptakelse og opphevelse av tidsfrister, kunne saker som
tidligere var avgjort av domstolen uten DNA-analyse kreves gjenopptatt.
Sakene var tidligere avgjort på bakgrunn av morens vitnemål og den
tids rettsmedisinske blodtypingssystemer. I saker hvor fastsatte
farskap senere har blitt endret, har mennene kunnet søke om tilbakebetaling
av barnebidraget. Fram til 1. januar 2007 ble beløpet refundert
krone for krone, men etter en lovendring blir nå beløpet som tilbakebetales
indeksregulert.
Utvalget har ikke foreslått å endre regelen
som gir adgang til gjenopptakelse av farskapsdom som har blitt avsagt
av retten uten at det forelå DNA-analyse. Departementet slutter
seg til at særreglene som gjelder gjenopptakelse av saker som har
vært behandlet av domstolen, bør videreføres.
Farskap som følger av pater est-regelen etter
barneloven § 3 eller erkjennelse etter § 4, kan under gitte forutsetninger
endres etter barneloven § 7. Administrativ endring etter denne bestemmelsen forutsetter
at alle berørte parter er enige om at farskapet skal endres, og
at Arbeids- og velferdsdirektoratet «finn det truleg» at mannen
som har erkjent farskapet er far til barnet. Det er ikke nødvendig
med barnets samtykke til endring av farskapet, heller ikke etter
fylte 18 år. Normalt vil det pålegges DNA-analyse i disse sakene.
Utvalget går i hovedsak inn for å videreføre
gjeldende rett.
Utvalget foreslår at DNA-analyse må bekrefte
at mannen som har erkjent farskapet er biologisk far, før arbeids-
og velferdsetaten fatter vedtak om farskap.
Utvalget foreslår videre en tilføyelse i barneloven
§ 7 som krever barnets samtykke fra fylte 18 år.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag.
I saker hvor barn fødes i utlandet og det er nødvendig å endre farskap
i medhold av barneloven § 7 for å etablere juridisk farskap for
den norske mannen, krever Arbeids- og velferdsetaten i dag rutinemessig
DNA-analyse for å sikre at det juridiske farskapet plasseres hos
den biologiske faren. Departementet finner det rimelig at loven oppstiller
krav om bekreftende DNA-analyse for at arbeids- og velferdsetaten
skal fatte vedtak om endring av farskap. Dette vil sikre at i tilfeller hvor
arbeids- og velferdsetaten fatter vedtak om endring av farskap,
vil det juridiske og biologiske farskapet bli sammenfallende.
I tilfeller hvor et barn over 18 år ikke samtykker til
administrativ endring av farskapet, finner departementet det rimelig
at det overlates til partene selv å bringe saken inn for domstolen
for rettslig behandling av spørsmålet. Dette er samme instans som
behandler saken når barnets far eller mor ikke frivillig vil medvirke
til farskapsfastsettelse. Departementet finner det mest formålstjenlig
at prøve for DNA-analyse først innhentes etter at de andre vilkårene
for å endre farskap etter § 7 er oppfylt. Dersom ikke samtykke fra
alle berørte parter foreligger, må partene bringe saken inn for
domstolen.
Utvalget foreslår en ny bestemmelse som gir barnet
rett til kunnskap om sin biologiske far, uten at dette endrer det
juridiske farskapet.
Forslaget må sees i sammenheng med forslag om å
begrense adgangen til å reise farskapssak. Utvalget foreslår å innføre
tidsfrist også for barn over 18 år som ønsker å reise sak om endring
av farskap. Dette forslaget ivaretar barnets behov for å få kunnskap
om biologisk tilknytning, selv om muligheten for å reise endringssak
er stengt. Regelen vil ha en begrenset betydning dersom adgangen
til å reise endringssak uten frister opprettholdes, fordi barnet
da alltid kan reise sak. Formålet vil nå bli begrenset til at det
kan pålegges DNA-analyse i tilfeller hvor ikke alle parter vil avgi
prøve for analyse frivillig. Barnet vil da få kunnskap om biologisk
tilknytning uten at juridisk foreldreskap samtidig endres. At det
juridiske foreldreskapet ligger fast, vil likevel være avhengig
av at de andre partene ikke reiser sak om endring av farskap. I
mange tilfeller vil resultatet av DNA-analysen trolig innebære kunnskap
om farskapet som tilsier at endringssak kan reises etter § 6.
Det kan imidlertid reises spørsmål om forslaget har
noen selvstendig betydning når barnets rett til å reise endringssak
opprettholdes uten tidsbegrensning. Departementet finner imidlertid
intensjonen bak forslaget godt begrunnet ut fra et barneperspektiv.
Det var særlig barnets rett til kunnskap om
biologisk opphav som var begrunnelsen for å oppheve tidsfristene.
Det ble i denne sammenheng vist til FNs barnekonvensjon. Barnets
rett til kunnskap om biologisk tilknytning vil etter departementets
mening bli ivaretatt gjennom forslaget om at barnet skal kunne få
kunnskap om biologisk tilknytning, uten at dette trenger å gi seg
utslag i endring av juridisk farskap. Det skal imidlertid bemerkes
at dersom faren ikke har hatt kunnskap om at han ikke er far tidligere, vil
han på bakgrunn av resultatene fra DNA-analysen kunne reise sak
for å endre farskapet innenfor gjeldende tidsfrister. I tilfeller
hvor den juridiske faren i lang tid har vært i tvil om farskapet,
vil fristen for å reise sak begynne å løpe fra tvilen oppsto, jf.
den foreslåtte ordlyden i § 6 andre ledd: «vart kjend med opplysningar
som tyder på at ein annan kan vere far til barnet», og ikke fra
han ble kjent med resultatet av DNA-analysen som barnet har bedt
om.
Det offentlige har ikke ansvar for å få fastsatt hvem
som er mor til et barn i tilfeller hvor dette ikke er kjent.
Det offentlige har etter barneloven § 5 bare
ansvar for at det skal fastsettes farskap og medmorskap til barn.
Det offentliges manglende ansvar for å fastslå hvem som er mor til
et barn har tidligere bare vært en aktuell problemstilling når det
gjelder hittebarn. Spørsmålet har nå blitt aktuelt med tanke på
barn født av surrogatmor i utlandet, som senere er tatt med til
Norge av en juridisk forelder som er bosatt her. I disse tilfellene
har det fram til nå vært mulig å registrere barnet med juridisk
far i folkeregisteret, mens morskap ikke registreres.
Utvalget går inn for at det offentlige skal
ha en plikt til å klarlegge morskap i tilfeller hvor barnet blir
registrert i folkeregisteret uten at morens identitet oppgis. Utvalget
foreslår på denne bakgrunn å lovfeste en offentlig plikt til å klarlegge morskap
i § 5 nytt tredje ledd.
Prinsippet om at kvinnen som føder barnet regnes
som barnets mor stammer fra romerretten og legges til grunn for
etablering av morskap i de fleste land i verden. Departementet finner
ikke grunn til å fravike regelen.
Utvalget drøftet om det offentliges ansvar for
å fastsette foreldreskap skal utvides til å omfatte morskap. Spørsmålet
om en mulig plikt til å fastsette morskap må sees i sammenheng med
muligheten for å få barn ved hjelp av avtaler med surrogatmødre
i utlandet.
Utvalget reiser spørsmålet om det er akseptabelt at
barn kan registreres i folkeregisteret uten tilknytning til en juridisk
mor, eller om det offentlige skal pålegges en aktivitetsplikt slik
som det i dag er i farskapssaker.
Barnekonvensjonen artikkel 7 slår fast at barnet har,
så langt det er mulig, rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg
fra dem.
Departementet kan vanskelig se at det kan være i
barnets interesse å holde identiteten til kvinnen som har født barnet
skjult for det aktuelle barnet.
Med økende fokus på retten til å kjenne sitt
biologiske opphav, framstår det for departementet som lite aktuelt
å ha en ordning der det offentlige bare har plikt til å fastsette
farskap, men ikke morskap. At dette spørsmålet ikke tidligere har vært
drøftet, skyldes at etablering av morskap tidligere har vært gitt.
Det offentliges rolle vil i første rekke være
at den kjente forelderen, mor eller far, innkalles til offentlig
myndighet for å forklare seg. Utvalget har gått inn for at arbeids-
og velferdsetaten bør ha denne oppgaven også når det gjelder å kartlegge morskap.
Arbeids- og velferdsetaten er i dag bidragsfogd og utfører oppgavene
som det offentlige har i forbindelse med å fastsette farskap.
Det offentlige skal innkalle vedkommende forelder
til samtale og redegjøre for viktigheten av at det fastsettes foreldreskap
til barnet, samt oppfordre forelderen til å navngi barnets far/mor. Arbeids-
og velferdsetaten har imidlertid ingen tvangsmidler, og saken må
henlegges dersom den kjente forelderen nekter å oppgi/ikke kjenner
navnet på barnets biologiske far/mor.
I saker hvor faktum er uklart, foreslås det
at arbeids- og velferdsetaten får myndighet til å reise sak om morskap
for å oppfylle plikten i § 5. Dette foreslås lovfestet i § 29 b
nytt tredje ledd.
Departementet legger stor vekt på hensynet til barnets
beste, som tilsier at feilregistrering av morskap i folkeregisteret
bør unngås. Departementet slutter seg til utvalgets forslag og går
inn for at det offentlige skal ha ansvar for at morskap til barn
skal klarlegges i de tilfeller hvor det ikke oppgis mor ved registrering
av barnet i folkeregisteret.
I tilfeller hvor folkeregistermyndigheten retter en
registrering av morskap i folkeregisteret fordi den framstår som
feilaktig, vil det være nødvendig at det offentlige tar skritt for
å få klarlagt hvem som er mor til barnet. Det kan da oppstå behov
for at sak kan bringes inn for domstolen for full bevisbedømmelse.
I disse tilfellene må faktum rundt fødselen klarlegges, fordi DNA-analyse
ikke vil kunne bekrefte juridisk morskap.
Departementet legger til grunn at reglene om registrering
av foreldreskap til barn født i utlandet nå er tydeliggjort for
berørte etater, slik at det i liten utstrekning vil være behov for
at det offentlige skal reise sak.
Departementet legger til grunn at det i tiden
framover vil kunne oppstå tvister om morskap med internasjonalt
tilsnitt her i landet. Dette kan være tilfeller hvor norske par
eller enslige inngår avtaler om surrogati i utlandet, og det senere oppstår
tvister om morskapet.
Som følge av økt internasjonalisering og tilgang til
ulike former for assistert befruktning i ulike land med ulike regelsett,
er det behov for nærmere lovregulering av når saker om morskap kan
behandles av norske domstoler. Departementet slutter seg til utvalgets
vurdering av kravene til tilknytning for at norsk domstol skal ha
kompetanse til å behandle sak om morskap. Dersom norsk domstol har
kompetanse etter forslaget til ny § 81 a, følger det av barneloven § 84
at saken skal avgjøres etter norsk rett.
Barnelovens farskapskapitler bruker begrepene tilskotsfut
(bidragsfogd), Arbeids- og velferdsdirektoratet og det organ i arbeids-
og velferdsetaten som Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer.
Det er imidlertid stort sett samme organ innen etaten som utfører
oppgavene, og utvalget foreslo derfor å erstatte «det organ i Arbeids-
og velferdsetaten som Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer»
og «Arbeids- og velferdsdirektoratet» med «Arbeids- og velferdsetaten».
Arbeidsdepartementet har imidlertid påpekt at
i tilfeller hvor lov eller forskrift delegerer myndighet til etaten,
bør betegnelsen være Arbeids- og velferdsdirektoratet, fordi dette
vil være mer i tråd med arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 5.
Arbeidsdepartementet opplyser at dette gjelder §§ 4 andre ledd andre
og tredje punktum, 6, 6 a, 7, 11, 13 og 29 b nytt tredje ledd. Departementet
går inn for å benytte «Arbeids- og velferdsetaten» i de øvrige bestemmelsene,
dvs. §§ 4 andre ledd første punktum, 10 og 70, samt i overskriften
til § 11.
For øvrig legger departementet til grunn at
arbeids- og velferdsetaten selv bestemmer hvilket organ innen etaten
som skal utføre de ulike oppgavene som følge av barneloven.
Det vil innebære en vesentlig forenkling av lovteksten
å oppheve ordningen med farskapsforelegg.
Departementet mener at det ikke er nødvendig
å opprettholde ordningen med farskapsforelegg for å dekke behovet
for å kunne erkjenne farskap uten personlig frammøte, men at det
bør åpnes for at farskap kan erkjennes ved rekommandert sending
fra arbeids- og velferdsetaten. Når det offentlige har ansvar for
farskapsfastsettelsen, bør det foreligge rutiner som sikrer at det
juridiske og biologiske farskapet er sammenfallende. Departementet
mener det i disse tilfellene bør stilles vilkår om at biologisk
farskap er påvist ved DNA-analyse. Dette kan gjøres ved en henvisning
til § 11 andre ledd, hvor arbeids- og velferdsetaten skal oppfordre
mannen som DNA-analysen utpeker som far, til å erklære farskap. Det
er en forutsetning at vilkårene i § 4 er oppfylt, ved at moren enten
har oppgitt mannen som far eller godkjenner erklæringen i ettertid.
Dersom mannen ikke erklærer farskapet eller moren ikke godtar erklæringen,
sendes saken til retten på vanlig måte.
Departementet går inn for å oppheve ordningen med
farskapsforelegg, men ønsker likevel å beholde muligheten til å
erklære farskap uten personlig frammøte. Forslaget innebærer endringer i
§§ 11, 13 og 26. Det foreslås å oppheve § 12 i sin helhet.
Legen eller jordmoren som har hatt moren til svangerskapskontroll,
har plikt til å gi Arbeids- og velferdsdirektoratet opplysninger
om svangerskapet og farskapet som departementet fastsetter i forskrift.
Lege og jordmors opplysningsplikt i farskapssaker
som behandles av arbeids- og velferdsetaten anses som overflødig,
og departementet går som følge av dette inn for at opplysningsplikten oppheves.
Utvalget foreslår at det ikke lenger skal være
en forutsetning at moren samtykker til henleggelse av farskapssaken
når barnet dør kort tid etter fødselen.
Arbeids- og velferdsdirektoratet påpeker i sin høringsuttalelse
at det i dag kreves samtykke fra barnets mor i alle saker, og at
det bare er i tilfeller hvor den oppgitte faren ikke kan identifiseres at
saken henlegges uten samtykke. Det vil i disse tilfellene være opp
til domstolen å vurdere om ytterligere skritt bør tas for å få fastsatt
farskapet. Direktoratet påpeker at det vil være mer hensiktsmessig
at saken oversendes retten, framfor at vedtaket påklages når mor
er uenig. Etter at klageadgangen er uttømt, vil moren kunne reise sak
for domstolen.
Departementet slutter seg til Arbeids- og velferdsdirektoratets
synspunkt om at det er mest hensiktsmessig at saken oversendes domstolen,
i tilfeller hvor moren ikke ønsker at det offentlige skal henlegge
saken. Det anses som en stor påkjenning for kvinnen selv å måtte
reise sak for domstolen, dersom hun ikke er enig i henleggelsen.
Det legges til grunn at disse sakene oppstår sjelden.
Utvalget foreslår å oppheve barneloven § 22, fordi
bestemmelsen anses som unødvendig ved siden av det generelle forbudet
mot bevisføring om seksuell adferd i tvisteloven § 22-6, der det er
gitt en unntaksbestemmelse i første ledd.
Departementet slutter seg til utvalgets vurdering.
Metodene for prøvetaking til bruk for DNA-analyse
er vesentlig endret. Tidligere var blodprøver eneste typen prøver
som ble benyttet for analyse i farskapssaker. I dag kan DNA-analyse foretas
av prøver tatt av munnslimhinnen med vattpinne. Barneloven gir imidlertid
bare hjemmel for blodprøvetaking, slik at dette er eneste alternativet
i tilfeller hvor det er behov for at retten skal pålegge prøvetaking.
Utvalget foreslår enkelte endringer i barneloven § 24 med sikte
på å bringe bestemmelsen i samsvar med utviklingen av prøvetaking
og bevisføring i farskapssaker.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag, og
legger videre vekt på at den foreslåtte ordlyden ikke viser til
noen spesifikk type prøve, slik at også videre teknisk utvikling
på området vil være omfattet.
Etter gjeldende rett kan retten vedta å granske blodtypen
eller andre arvemerker hos mor, barn og de mennene som er part i
saken etter barneloven § 24. Pålegget kan gjennomføres ved tvangsbot
eller ved at politiet henter vedkommende til prøvetaking hos lege.
Dersom vedkommende motsetter seg prøvetaking, er det mest praktiske
virkemiddelet å hente ham eller henne med politiets hjelp. Retten
fatter avgjørelse om tvangsmidler ved kjennelse.
Departementet slutter seg til utvalgets synspunkt om
at tvangsbot er et upraktisk og forsinkende element ved siden av
adgangen til henting av en person som ikke vil avgi prøve frivillig,
og foreslår derfor at reglene om tvangsbot i § 24 tredje ledd oppheves.
Utvalget foreslår at det presiseres i loven
at den offentlige legen som har plikt til å gjennomføre prøvetakingen,
er kommunelegen eller dennes stedfortreder.
Etter at fastlegeordningen ble innført, vil
de fleste kunne henvende seg til sin egen fastlege for prøvetaking.
Fastlegen har en tilknytning til det offentlige som gjør det hensiktsmessig
at det er fastlegen som i utgangspunktet gjennomfører denne typen
prøver.
Å være oppgitt som mulig far kan imidlertid
oppleves belastende for menn som ikke ønsker å påta seg farskapet.
Departementet mener det er rimelig at enkelte menn i denne situasjonen
ønsker å benytte en annen lege enn fastlegen, for å få avgitt nødvendige
prøver. I disse tilfellene bør kommunelegen kunne inngå avtale med
en lege i kommunen som kan ta disse prøvene. Departementet går som
følge av dette inn for en mindre justering av lovteksten som foreslås
av utvalget, jf. forslaget § 24.
Departementet deler Arbeids- og velferdsdirektoratets
bekymring for at det offentlige ved å reise sak om farskap i mindre
kommuner kan bidra til å avsløre identiteten til kvinner som har
sperret adresse eller har fått tillatelse til å benytte fiktive
personopplysninger.
Det foreslås at det åpnes for Oslo som alternativt verneting
i tilfeller hvor moren eller barnet bor på sperret adresse eller
det er søkt om eller gitt tillatelse til å benytte fiktive personopplysninger.
Reglene om verneting i farskapssaker er i dag preseptoriske.
Den foreslåtte endringen om alternativt verneting forutsetter at
arbeids- og velferdsetaten skjønnsmessig tar stilling til om sak skal
reises ved vernetinget som følger av lovens hovedregel, eller om
sak skal reises ved Oslo tingrett. Det bør her legges vekt på det
ordinære vernetingets geografiske størrelse. Departementet understreker
at det skal legges avgjørende vekt på hensynet til kvinnen og barnets
sikkerhet i den konkrete saken. Det vises til forslaget § 15 nytt
andre ledd.
Etter departementets vurdering bør inkurien
fra 2006 rettes opp. Departementet foreslår at barneloven § 78 fjerde
ledd endres slik at motregningsretten også gjelder endringer framover
i tid. Dette gjøres ved at formuleringen «andre ledd» tas ut.