Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Gunn Karin Gjul, Kåre Simensen, Arild Stokkan-Grande og Lene
Vågslid, fra Fremskrittspartiet, Solveig Horne, Øyvind Korsberg
og Ib Thomsen, fra Høyre, Linda C. Hofstad Helleland og Olemic Thommessen,
fra Sosialistisk Venstreparti, Rannveig Kvifte Andresen, fra Senterpartiet, Olov
Grøtting, og fra Kristelig Folkeparti, Øyvind Håbrekke,
viser til forslagene i Prop. 105 L (2012–2013) om endring av lov 8. april
1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova).
Komiteen mener at hovedhensynet
i loven må være barnets beste og barnets rett til å kjenne sitt biologiske
opphav.
Komiteen viser til
at det siden 1. januar 2006 har vært slik at farskap kunne fastsettes
ved ensidig erklæring fra en mann som er registrert på samme adresse
som moren i folkeregisteret. Dette gjelder selv om moren ikke er
enig i farskapsfastsettelsen. Komiteen støtter regjeringens
forslag om å oppheve regelen, slik at det er nødvendig at både mor
og far er enige for at farskap skal kunne fastsettes ved erkjennelse. Komiteen mener
at etablering av farskap innebærer vesentlige og omfattende konsekvenser
og bør derfor ikke fastsettes med bakgrunn i en adresse eller en
ensidig erklæring fra denne ene forelderen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
støtter regjeringen i dennes beslutning om å beholde pater est-regelen. Flertallet peker
på at også farskapsutvalget foreslo å beholde regelen, og begrunner
det med at den har dype røtter i det norske samfunnet og har hatt
alminnelig tilslutning her i landet over generasjoner. Flertallet er
også enig i at den sikrer en stor gruppe barn trygge sosiale og
juridiske rammer fra starten av livet, og at regelverket fungerer
godt. Flertallet mener videre at regelen også fungerer
godt økonomisk og administrativt, og en opphevelse av loven vil
føre til mye unødvendig byråkrati.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at farskap til nesten
halvparten av barna som årlig fødes i Norge fastsettes etter pater
est-regelen, som legger til grunn at morens ektemann er faren til
barna hun føder. Disse medlemmer mener at far bør
defineres ut fra sitt forhold til barnet, ikke ut fra forholdet
til barnets mor, og at pater est-regelen derfor bør fjernes.
Disse medlemmer viser til at
Barnelovutvalget i NOU 1977:35 Lov om barn og foreldre (barnelova)
foreslo å oppheve pater est-regelen. Forslaget innebar at alle farskap
skulle fastsettes ved erkjennelse eller dom. Hensikten var å redusere
skillet mellom barn født i ekteskap og barn født utenfor ekteskap.
Barnelovutvalget mente også det ville være
«verdifullt at begge foreldre i alle fall én gang skriver
under et dokument som viser at de påtar seg foreldreansvaret».
Disse medlemmer viser til at
barn i dag fødes inn i ulike familieforhold. Ved å oppheve pater est-prinsippet
vil man derfor få en ryddigere lovgivning som synliggjør fedres
ansvar og som er bedre tilpasset dagens virkelighet.
Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise
til Dokument 8:41 S (2011–2012), Innst. 259 S (2011–2012) om en
pappastrategi for etablering av likeverdig foreldreskap hvor disse partier
fremmet forslag om å oppheve pater est-prinsippet i barneloven.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
å avskaffe 'pater est'-bestemmelsen i barneloven.»
Komiteen mener at
det i dag er for enkelt å endre farskap, idet farskap kan endres
administrativt dersom en annen mann erkjenner farskap og erkjennelsen
blir godtatt skriftlig av moren og den som har vært regnet som far. Komiteen støtter
derfor et lovfestet krav om DNA-analyse som bekrefter farskapet,
for at arbeids- og velferdsetaten skal kunne fatte vedtak om endring
av farskap. Komiteen støtter styrkingen av barnets
rettigheter gjennom forslaget om at saken sendes til domstolen for
avgjørelse, dersom et barn over 18 år ikke samtykker til endring
av farskapet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
støtter regjeringen i å gjeninnføre tidsfrister for å reise endringssak om
farskap etablert ved pater est-regelen eller erkjennelse som var
lovfestet fram til 2003. Flertallet påpeker at det
er hensynet til stabilitet over tid for barnet som taler for at
tidsbegrensning igjen innføres når det gjelder adgangen til å få
endret farskap. Flertallet mener at det i tilfeller
hvor en mann har hatt kunnskap om at den biologiske tilknytningen
ikke har vært til stede, så er det ikke rimelig at han etter flere
år, eksempelvis ved et samlivsbrudd, kan reise sak om endring av
farskap. Flertallet mener derfor at en tidsfrist
i slike tilfeller vil være til barnets beste. Flertallet understreker
at det ikke foreslås noen tidsfrist for barnet, slik at barnet selv
alltid kan reise sak om endring av farskap.
Komiteen viser til
at regjeringen foreslår å gjeninnføre tidligere frister for foreldrenes
og tredjemanns adgang til å anlegge sak om endring av farskap fastsatt
ved pater est-regelen eller erkjennelse. Fristene ble opphevet i
2002.
Komiteen er enig i at det vil
finnes tilfeller hvor det oppstår vanskelige dilemmaer om hvorvidt
det bør reises sak for å avklare farskap. Komiteen er
enig i at dette kan være krevende for barnet og for andre parter
i saken. Komiteen vil likevel minne om at det uansett
alltid vil være opp til de voksne som er involvert i saken å opptre
klokt og sette hensynet til barnets beste først. Innføring av de
foreslåtte tidsfristene regulerer kun adgangen til å reise sak for
retten. Partene har uansett full mulighet til å gjøre sine antakelser
og spørsmål gjeldende for barnet eller øvrige parter i saken. Hensynet
til barnets totale situasjon vil uansett først og fremst måtte ivaretas
av de involverte voksne.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til proposisjonen hvor
det heter:
«Det finnes begrenset kunnskap om hvordan lovendringen
har virket, ut over Rettsmedisinsk Institutts opptelling av antall
rettssaker det første året etter lovendringen.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil peke på at regjeringen på et
svært tynt grunnlag fremmer en lovendring som er svært dyptgripende
i fundamentale mellommenneskelige forhold ved at den begrenser adgangen
til å ta opp saker om foreldreskap. Det synes som om det eneste
argument for lovendring ligger i at to tredjedeler av sakene som
har vært reist, har bekreftet det eksisterende juridiske farskap. Disse
medlemmer mener det er en svært forenklet slutning hvis
man på generelt grunnlag konkluderer med at alle disse sakene var
unødvendige, ikke burde vært reist, eller ikke har vært til barnets
beste. Disse medlemmer viser til at det fortsatt
vil være anledning til å reise saker innenfor fristen. Det er heller
ikke drøftet om en tidsfrist vil skape et press som fører til at
saker reises som kanskje ellers ville vært unngått. Disse
medlemmer vil peke på at denne type saker kan være svært ulike
og komplekse. Selv om sannheten for svært mange, både voksne og
barn, ofte vil være frigjørende og positiv over tid, er det ikke
mulig på generelt grunnlag å si hva som er til barnets beste i det
enkelte tilfellet, slik regjeringen synes å forutsette. Det gjelder
enten utfallet skulle være en avkreftelse eller bekreftelse av et
eksisterende juridisk farskap.
Disse medlemmer viser også til
statsrådens svar til komiteen datert 8. mai 2013 (vedlegg), hvor
det fremkommer at departementet ikke kjenner til konkrete eksempler
på negative erfaringer med fravær av en tidsfrist som har vært problematiske
for barn. Disse medlemmer er forundret over at regjeringen
i omtalen og begrunnelsen av forslaget viser en så lettvint omgang
med et så sterkt statlig inngrep i private forhold som en slik tidsfrist
vil være.
Disse medlemmer viser til høringsuttalelsen fra
Rettsmedisinsk Institutt (RMI) hvor det heter:
«… ved å gjeninnføre frister og vilkår for å reise sak
om endring av farskap risikerer større grad av uklarhet for publikum
og helsepersonell om regelverk og rettigheter, samt større grad
av uheldige konflikter om hvorvidt vilkår er til stede eller tidsfrister
er oversittet. RMI tror at dersom det oppstår tvil om farskapet,
vil klarhet om forholdet være til gunst for så vel barnet som for
registrerte og eventuelle biologiske foreldre. En bestående tvil
om dette vil kunne innvirke på foreldrenes relasjon til barnet,
og dermed også kunne påvirke barnets livssituasjon på en uheldig
måte. RMI støtter ikke utvalgets forslag om å gjeninnføre vilkår
og frister for å reise sak om endring av farskap.»
Disse medlemmer er også forundret
over de resonnementer som anføres om farskap i denne forbindelse.
Det vises i proposisjonen til at par som møtes etter at kvinnen
har blitt gravid, kan «bli enige om» at de skal behandle barnet
som sitt felles barn. Disse medlemmer finner grunn
til å spørre om det er opplagt hva som er til barnets beste i slike
tilfeller. Disse medlemmer viser til at det kan se
ut som om det legges til grunn at en mann som i en kortere eller lengre
periode av et barns liv inntar en sosial farsrolle alltid vil være
en god omsorgsperson, mens man forutsetter at den biologiske far
først og fremst er å anse som en trussel mot barnets beste. Disse
medlemmer viser til at en slik generalisering er urimelig,
og kan det i det praktiske liv være riktig i noen tilfeller og gal
i andre.
Disse medlemmer finner også grunn
til å minne om at det også i disse tilfellene er en mann som har
medansvar for at barnet er blitt til. Disse medlemmer finner
grunn til å spørre hvilke signaler dette sender til unge menn om
deres ansvar for barn. Det synes som regjeringen legger til grunn
at det er omstendighetene som avgjør hvorvidt menn bør føle ansvar
og involvere seg når de har satt barn til verden.
Det vises i proposisjonen videre til utlendingssaker
hvor norske menn påtar seg farskap til barn som beviselig ikke kan
være deres biologiske barn. Disse medlemmer finner
det oppsiktsvekkende at det også trekkes paralleller til adopsjon
og sæddonasjon for å begrunne en ett års tidsfrist for å reise sak
om farskap. Som departementet viser til, er beslutningene til de
juridiske fedrene i disse tilfellene irreversible og har følgelig
ingen tidsfrist for omgjøringsbegjæringer. Regjeringen mener dette
«et stykke på vei kan sammenliknes».
Disse medlemmer viser til at
adopsjonsinstituttet er etablert ved nasjonalt lovverk og ved internasjonale
konvensjoner for å ivareta barn som lider fordi deres foreldre ikke
kan gi dem omsorg. Norsk barnelovgivning bygger på prinsippet om
at foreldreansvar følger biologien og adopsjon skal sikre barn i
enkelttilfeller hvor det trenger nye foreldre. Sæddonasjon ved assistert befruktning
er et unntak fra denne regelen som er etablert for å hjelpe barnløse
par. Disse medlemmer mener det er grunn til å spørre
om proposisjonen er i takt med barnelovgivningen for øvrig når unntakene
nå synes å danne grunnlag for prinsipielle betraktninger om hvem
som i helt andre tilfeller bør være å anse som et barns foreldre.
Disse medlemmer mener regjeringens
begrunnelser på dette området reiser flere sentrale spørsmål. Hva
skal være grunnlaget for foreldreskap og farskap i barnelovgivningen?
Bør menn ta ansvar for barn de setter til verden, eller er dette
situasjonsbetinget og avhengig av mors beslutninger og andre omstendigheter? Disse medlemmer finner
det underlig at menn som har satt barn til verden i de ulike situasjoner proposisjonen
beskriver, både skal fritas for ansvar og fratas muligheten til
å ta sitt rettmessige ansvar. Videre er det grunn til å spørre om
det er en beslutning/samtykke som er grunnlaget for farskap eller
hvorvidt det er et ansvar som følger ved faktisk å ha satt barnet
til verden. Disse medlemmer finner grunn til å minne
om at mange menn blir fedre uten at det var planlagt eller var resultat
av noen beslutning, noen ber mor om å avbryte svangerskapet, andre
får ikke kunnskap om farskapet før barnet er født. Dette illustrerer
det uheldige ved at det i barnelovgivningen introduseres en tenkning
der beslutninger og samtykke betones, og der det skapes uklarhet
om det prinsipielle grunnlaget for farskap og grunnlaget for menns
ansvar overfor sine barn.
Disse medlemmer ser på denne
bakgrunn ikke behov for slike tidsfrister og vil på denne bakgrunn
ikke støtte regjeringens forslag til endring av § 6.
Disse medlemmer viser til at
forslaget om innføring av ny § 6 a har sitt utgangspunkt i farskapsutvalgets
opprinnelige forslag om å innføre tidsfrist også for barns rett
til å reise endringssak. Disse medlemmer ser derfor
ikke behov for å innføre ny § 6 a.
Komiteen mener at
et barn har rett til å kjenne sitt biologiske opphav. Som en følge
av dette er det viktig at det er strenge krav til registrering av morskap
og farskap. Komiteen støtter regjeringens forslag
som omhandler det offentliges plikt til å fastsette farskap og morskap
hvor dette ikke er etablert ved fødsel, og at dette er noe som også gjelder
når barnet er født i utlandet, men er bosatt i Norge sammen med
én av foreldrene. Komiteen er òg glad for at det
nå foreslås nye regler som strammer opp regelverket med tanke på foreldre
som har benyttet seg av surrogati, og fastsettelse av morskap i
disse sakene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, mener at til tross for at det bør
være en rett for alle barn å kjenne sitt biologiske opphav, så kan
ikke alt lovreguleres. Flertallet peker på at foreldre
har et stort selvstendig ansvar i å fortelle sine barn hvordan de
er blitt til, og hvilke biologiske tilknytninger de har. Flertallet peker
på at de aller fleste barn vil ha godt av at deres foreldre opplyser
om slike eventuelle biologiske tilknytninger på et så tidlig tidspunkt
som mulig, men mener likevel at ikke alt kan lovreguleres og at
noe må overlates til foreldrene selv.
Komiteen vil understreke
hvor viktig det er at barn har rett til å få vite hvem som er deres
biologiske opphav. Komiteen viser til at ifølge norsk
lov, Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og FNs barnekonvensjon
har alle barn rett til å få vite hvem som er far og mor.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
et fortsatt forbud mot surrogati i Norge, men merker seg at det
er vesentlige utfordringer knyttet til etablering av morskap i en del
slike saker. Disse medlemmer viser til proposisjonens
side 36, hvor følgende fremkommer fra Landsforeningen for lesbiske,
homofile, bifile og transpersoner (LLH):
«I USA er det vanlig å legge inn en klausul i avtalen
mellom surrogatmor og de blivende juridiske foreldrene at disse
kan bli erstatningspliktige dersom de oppgir surrogatmorens identitet.
Dette er for å sikre surrogatmoren mot å kunne bli gjort juridisk
ansvarlig for barnet.»
Dette er en utfordring som en ikke uten videre kan
avfeie ved å vise til norsk lovgivning på området, og disse
medlemmer kan heller ikke se hvordan regjeringens forslag
løser denne utfordringen. I tillegg er det en kjent sak at mange surrogater
mottar egg fra en biologisk mor, slik at heller ikke DNA-analyser
vil vise noe annet enn at de facto mor er biologisk mor. Når retten til
å kjenne sin mor samtidig knyttes opp mot retten til å kjenne sitt
biologiske farskap, blir holdningen til regjeringen inkonsekvent,
da det med surrogati ofte vil være snakk om å få kjenne sin ikke-biologiske
mor. Dette er problemstillinger som disse medlemmer savner
grundigere vurderinger omkring.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til Dokument 8:62 S (2009–2010) jf. Innst.
230 S (2009–2010), hvor disse partier tok barns rett til å kjenne
sitt biologiske opphav på alvor. Disse medlemmer viser
til at altfor mange barn har ukjent far, og at dagens rutiner er
for dårlige når det gjelder å få avklart farskap.
Disse medlemmer mener det er
viktig å pålegge mødre plikt til å oppgi navnet på barnefar, og
mener også det må få konsekvenser for mødre som bevisst lyver om
hvem som er barnefaren.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at komiteens flertall vegrer seg for å innføre konsekvenser ved
bevisst unnlatelse av å bidra med informasjon om barnefar. Disse
medlemmer mener at slike holdninger ikke viser noen respekt
for EMKs bestemmelse om barnets rett til å vite hvem som er ens
biologiske opphav. Disse medlemmer vil påpeke at
de rutiner og den dialog som man har i dag, åpenbart ikke fungerer
godt nok, og at en derfor må vurdere om det skal innføres strafferettslige konsekvenser
i tillegg.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
å endre barneloven slik at kvinner gis plikt til å oppgi riktig
informasjon om hvem som er eller kan være barnefar.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere om det vil være
hensiktsmessig med en strafferettslig konsekvens ved bevisst unnlatelse
av å overholde plikten til å bidra med informasjon om barnefar.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at regjeringen ikke foreslår
lovendringer for å sikre barnet kjennskap til sin genetiske mor:
«Det følger av § 2 at kvinnen som føder regnes som
barnets mor. Dette innebærer at det i tilfeller hvor kvinnen har
gjennomgått assistert befruktning med eggdonasjon i utlandet, vil
være to ulike kvinner som er juridisk og genetisk mor til det samme
barnet. Det offentliges ansvar for klarlegging av morskap etter
§ 5, vil begrense seg til å gjelde den juridiske moren, altså kvinnen
som har født barnet.»
Disse medlemmer viser til at
kjennskap til genetisk mor kan ha betydning for identitet og for
opplevelsen av å kjenne sin opprinnelse. Kjennskap til genetisk
mor kan også ha medisinsk betydning. Det må for øvrig antas å være relevant
i forhold til FNs barnekonvensjon § 7.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener det er grunn til å gå nærmere inn i denne
problemstillingen og ber regjeringen vurdere nærmere det offentliges
ansvar for å klarlegge hvem som er genetisk mor ved usikkerhet, og/eller
at barnets gis en rett til opplysninger om genetisk mor.
Komiteen støtter en
forenkling av lovverket som gjør det mer oversiktlig og formålstjenlig. Komiteen gir
derfor sin støtte til å oppheve ordningen med farskapsforelegg,
forenkling av saksbehandlingsreglene og prosessreglene i farskapssaker
bl.a. ved at lege og jordmors opplysningsplikt til Arbeids- og velferdsdirektoratet
i farskapssaker oppheves, at bestemmelsen som forbyr bevisføring
om partenes seksuelle forhold oppheves og at reglene om tvangsbot
for gjennomføring av blodprøvetaking oppheves.
Komiteen viser til
at Arbeids- og velferdsdirektoratet har gjort departementet oppmerksom
på at de har plikt til å reise sak om farskap, og at de ved å reise
sak kan avsløre oppholdssted for mor og barn og dermed sette deres
sikkerhet i fare. Komiteen støtter derfor forslaget
om at lovens utgangspunkt om verneting der barnet er bosatt, kan
fravikes i tilfeller hvor barnet eller kvinnen bor på sperret adresse. Komiteen mener
at hensynet til barnet og kvinnens sikkerhet er av større betydning
enn hvilken domstol saken skal behandles ved.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil også vise til merknader og forslag fra Fremskrittspartiet
og Høyre i St. meld. 15 (2012–2013) Innst. 339 S (2012–2013) Vold
i nære relasjoner, der en ser med uro på tilfeller der kommunale
og offentlige etater har avslørt identiteten til mennesker som lever
på hemmelig adresse. Disse medlemmer viser til at
dette er tillitsbrudd som kan få alvorlige konsekvenser for enkeltmennesker.