Det blir i meldinga vist til at Noreg skil seg
ut i europeisk målestokk ved at mykje av landarealet er fjell og
vidder, og ved at det ofte er store avstandar arbeidsmarknadene
imellom. Samstundes er folketettleiken låg og tilgjenget til både
kommunikasjonar og dei store europeiske marknadene er avgrensa.
Noreg, Sverige, Finland og særleg Island, har særs
få innbyggjarar i ein europeisk samanheng. Sjølvsagt er det monalege
regionale variasjonar også her.
Det blir i meldinga vist til at det mot dette
bakteppet er lett å forstå at distriktsdimensjonen i distrikts- og
regionalpolitikken i desse landa historisk har handla om å kompensere
for ulemper knytte til mellom anna låg folketettleik og store avstandar
til større marknader. I ein europeisk samanheng er dette relevant
ved at EU har låg folketettleik som eit særskilt kriterium for regionalstøtte.
Det viktigaste grunnlaget for regionalpolitikken elles
i Europa er knytt til inntektsutjamning (konvergens) mellom land
og regionar som følgje av store skilnader i økonomiske utvikling.
Regionalpolitikken utgjer meir enn ein tredel av EUs budsjett og
er sentral for å nå måla om vekst og sysselsetjing.
Norske regionar – i meldinga i tydinga fylke
og landsdelar – klarer seg i stor grad betre enn tilsvarande regionar
i Europa. Arbeidsløysa er gjennomgåande lågare, sysselsetjinga er
høgare og verdiskapinga og kjøpekrafta per innbyggjar er større.
I tillegg har vi dei siste åra hatt ein auke i folketalet i det
meste av landet.
I Europa, utanom Noreg, er det i hovudsak dei tettbygde
regionane med korte avstandar til dei største europeiske marknadene
som klarer seg best. Noreg skil seg frå denne tendensen ved at det
i stort har vore positiv utvikling òg i dei delane av landet som
har lågast folketal og minst tilgang til kommunikasjonar og større
marknader. I tillegg er det mindre skilnader mellom fylka og landsdelane
i Noreg enn i mange andre land i Europa.
Noreg er blant dei landa som har lågast fattigdomsrisiko,
og i tillegg er det relativt liten skilnad mellom regionane i landet
(her: landsdelar). Dette illustrerer at ein i Noreg har klart å
oppretthalde ei balansert fordeling og utvikling på dette geografiske
nivået.
Saman med utvidinga av EØS-området i 2004 dannar
situasjonsskildringa i meldingas kap. 2.1.2 bakteppe for den store
innvandringa til Noreg dei seinare åra. Det blir i meldinga peikt
på at innvandringa har kome heile landet til gode og har i hovudsak
vore relatert til arbeid.
I mange tilfelle er det store skilnader mellom land
og regionar i Europa når ein vurderer ulike indikatorar på samfunnsutviklinga.
Noreg står fram som eit paradoks ved at utviklinga her i det store
og heile er svært god, sjølv om vi skårar lågt på fleire av dei faktorane
som utviklingsteoriane gjerne nyttar som forklaring. Storleik, folketettleik,
avstandar og tilgjenge er alt nemnt. Noreg ligg heller ikkje på
topp når det gjeld faktorar som FoU-investeringar eller innovasjon
i næringslivet. Trass i dette har vi altså ei særs god utvikling
i landet sett under eitt, samstundes som dei regionale skilnadene
er små og utviklinga relativt balansert.
Dei nordiske landa er kjenneteikna ved å vere små,
opne og egalitære økonomiar som har klart å kombinere vekst og stabilitet
med små skilnader, høg levestandard og stor grad av både sosial
og politisk tillit. Landa har sjenerøse og universelle velferdssystem,
og det er lange tradisjonar for eit nært og omfattande trepartssamarbeid
mellom styresmaktene og organisasjonane i arbeidslivet. Det har
vore peika på at nettopp dette nære trepartssamarbeidet mellom anna
er ei av årsakene til den relativt balanserte økonomiske utviklinga
vi har hatt i Norden sidan 1970-talet – ein periode der fleire andre
europeiske land har hatt større utfordringar med å kome fram til
felles løysingar, og der det er blitt større økonomiske skilnader.
I meldinga blir det halde fram at utviklinga
soleis er eit resultat av ein vilja politikk. Distrikts- og regionalpolitikken
i heile etterkrigstida har blant anna vore tufta på eit mål om god
regional balanse. Etableringa av Distriktenes Utbyggingsfond og
industriutbygginga, den regionalt differensierte investeringsavgifta
og arbeidsgjevaravgifta, bedriftsutviklingstilskotet og kommunale
næringsfond er alle døme på verkemiddel i så måte. Samstundes blir
det i meldinga peikt på at ein i Noreg har klart å forvalte oljerikdommen
godt, i tillegg at ein dei siste tjue åra har nytt godt av eit stadig
betre byteforhold mellom eksport og import.
I sum viser dette at det slett ikkje er nokon
motsetnad mellom det å vere lokalisert i randsona av Europa, og
det å oppnå vekst i ein globalisert verdsøkonomi. Like fullt finn
vi regionale skilnader også i Noreg. Det blir i meldinga peikt på
at ein føresetnad for høgast mogleg nasjonal verdiskaping i framtida
nettopp er ei balansert regional utvikling – ikkje berre mellom
fylke og landsdelar, men òg mellom sentrale og mindre sentrale område
– som sikrar at ressursane i heile landet blir tekne i bruk på ein
optimal måte.
Det blir i meldinga vist til at Noreg i internasjonal
samanheng er eitt av dei landa som har lukkast best i å omsetje
naturressursar til økonomisk og sosial utvikling og større velferd
for innbyggjarane. Inntektene og forvaltninga av petroleumsformuen
har vore viktig i den samanhengen. Over tid er det likevel utviklinga
i økonomien på fastlandet som har hatt mest å seie for den totale
verdiskapinga og inntekta i Noreg. Det er soleis menneska – og vår
felles arbeidsinnsats – som er den klart viktigaste kjelda til vår
nasjonale formue og høge levestandard. Utrekningar syner at nasjonalformuen
per innbyggjar blei fordobla frå 1985 til 2008. I hovudsak skuldast
dette auka humankapital.
Det blir i meldinga peikt på at sidan arbeidskrafta er
hovudgrunnlaget for vår felles velferd, er det naudsynt med høg
sysselsetjing og produktivitet i heile landet. Difor må verkemidla
vere tilpassa ulike regionale føresetnader.
Dei siste åra har det vore ein formidabel auke
i folketalet i Noreg. I 2011 var auken større enn nokon gong før
i talet på menneske (65 565 personar), og ifølgje Statistisk sentralbyrå
må ein attende til 1920 for å finne ein større vekst i prosent.
Alle fylka har hatt ein auke i folketalet kvart
år dei siste fire åra (2008–2011). Ein ser ei positiv utvikling
òg når vi ser på utviklinga i ulike regiontypar og i det distriktspolitiske
verkeområdet. Men det er framleis mange kommunar som har utfordringar knytte
til nedgang i folketalet. Desse kommunane finn ein i all hovudsak
i det distriktspolitiske verkeområdet. I 2011 hadde 117 av 428 kommunar
nedgang i folketalet. Samstundes ville folkeveksten vore klart lågare
– i alle delar av landet – dersom fordelinga mellom inn- og utvandring
sidan 2004 hadde gått i null. Dei siste åra har nettoinnvandringa
stått for om lag 70 pst. av veksten i folketalet i Noreg. Innvandringa
er den av dei demografiske komponentane som i størst grad har vore
geografisk balansert dei siste åra, med relativt små forskjellar
i rate per innbyggjar mellom landsdelane og mellom sentrale og mindre sentrale
strok. Dette står i motsetjing til kva som er tilfellet for fødselstala
og den innanlandske flyttinga, der utviklinga, i grove trekk, vedvarande
har vore betre i dei største enn i dei minste arbeidsmarknadene.
Figur 2.7 på s. 24 i meldinga illustrerer alderssamansetnaden
i ulike delar av landet i 1971 og 2012. Figuren syner at det er
relativt langt fleire barn og unge vaksne som bur i dei største
arbeidsmarknadene i dag samanlikna med 1971. Samstundes er delen
eldre blitt relativt større i dei minste arbeidsmarknadene. Ein
konsekvens av denne utviklinga er at det i dag veks opp færre barn
med røter i desse områda. Dette vil ha innverknad på framtidas flyttemønster.
Alderssamansetnaden i befolkninga har mykje
å seie for kva offentlege tenester det er behov for i lokalsamfunna.
Også næringslivet vil merke endringane, då desse vil påverke føresetnadene
for rekruttering av arbeidskraft med relevant kompetanse.
Det blir i meldinga peikt på at ei høgt utdanna
befolkning er ein føresetnad for ei berekraftig økonomisk utvikling
i eit moderne kunnskapssamfunn.
Noreg er blant dei landa i OECD som har flest menneske
med høgare utdanning, og stadig fleire investerer i slik kompetanse.
Som følgje av denne utviklinga har delen av befolkninga i alderen
16 år eller meir med høgare utdanning auka frå drygt 7 pst. i 1970
til drygt 28 pst. i 2011.
Det er monalege skilnader mellom ulike regiontypar
i landet når det gjeld kven som har høgare utdanning. I 2011 hadde
drygt 37 pst. av befolkninga i Osloregionen høgare utdanning, mot
drygt 17 pst. i dei spreiddbygde områda. Det er noko større skilnader
mellom dei største og dei minste arbeidsmarknadsregionane i dag
enn for 40 år sidan, men veksten i dei ulike områda har vore relativt
jamn.
Kompetansearbeidsplassutvalet peikar på at den kraftige
auken i delen av befolkninga med høgare utdanning både er ein konsekvens
av ønskt politikk og av strukturelle endringar i økonomi og arbeidsmarknad.
Etter den andre verdskrigen skjedde det ei vesentleg utbygging av
utdanningstilbodet på alle nivå, der geografisk og institusjonell
spreiing var ein viktig føresetnad. I dei seinare åra er det satsa
meir på etter- og vidareutdanning, og studiefinansieringa er betra.
Vel så viktig er likevel endringane i næringsstruktur, som har ført
til at behovet for personar med høgare utdanning har auka kraftig.
Det siste er blitt forsterka av at ein parallelt har hatt ein formidabel auke
i yrkesdeltakinga til kvinner.
Dei same faktorane som er skildra ovanfor, forklarer
på mange måtar også dei regionale skilnadene i utdanningsnivået.
Ulik næringsstruktur fører til ulikt behov for utdanning. Arbeidsmarknaden
er større og breiare for folk med høg utdanning i byane. Samstundes
ligg dei fleste utdanningsinstitusjonane i byområde. Ulik grad av
utdanningstilbøyelegheit forklarer òg noko av skilnadene. Utdanningstilbøyelegheita
er svakt aukande jo større arbeidsmarknaden er, men Kompetansearbeidsplassutvalet
syner at dette i hovudsak er tilfellet for den mannlege delen av befolkninga.
Det blir i meldinga vist til at parallelt med
utdanningseksplosjonen er vi blitt meir produktive, og vi har gått
igjennom ei omfattande omstilling av næringslivet frå primærnæringar
og industri til tenestenæringar. Til dømes er delen sysselsett i
primærnæringane endra frå om lag 41 pst. av alle sysselsette i 1930,
til om lag 3 pst. i 2012. I same periode har delen sysselsett i
tertiærnæringane auka frå om lag 36 pst. til om lag 80 pst.
I samband med omstillinga av økonomien er det vanleg
å tale om utviklinga av ein kunnskapsøkonomi, der humankapitalen
blir stadig viktigare for økonomisk vekst.
Dei fleste OECD-landa har dei siste tiåra vore
i ein stor omstillingsprosess frå primær- og sekundærnæringar til
tertiærnæringar. Tal frå OECD viser at det i dag i hovudsak er mindre
skilnader i næringsstruktur mellom landsdelane i Noreg enn i OECD-landa
elles. Samstundes er det like fullt store skilnader i Noreg når
vi samanliknar regiontypar med utgangspunkt i storleiken på det
største senteret i regionen (sentralitet), og ikkje berre samanliknar
landsdelane.
Dei siste tiåra har sysselsetjinga auka sterkt
i dei tenesteytande næringane, medan det har vore ein nedgang i
primærnæringane. Dette er tilfellet i både dei største og i dei
minste arbeidsmarknadsregionane. Som følgje av dei store variasjonane
i næringsstrukturen har sysselsetjinga difor auka mest i større byområde
og noko mindre i regiontypar med mindre befolkning. I grove trekk
finn ein denne trenden òg om ein ser på utviklinga dei siste åra,
sjølv om tala blir noko modifiserte av den store arbeidsinnvandringa
til landet.
Tal frå Statistisk sentralbyrå syner at det
frå 2008 til 2011 har vore ein vekst i sysselsetjinga på 37 000 personar.
Ser ein nærare på tala, syner dei samstundes at auken i talet på
sysselsette arbeidsinnvandrarar har vore på drygt 66 000 personar,
medan det har vore ein nedgang i sysselsette elles på om lag 29 000 personar.
Arbeidsinnvandringa har kome heile landet og alle næringane til
gode. I mange tilfelle er det innvandringa som gjer at ein har hatt
vekst i sysselsetjinga i ein del næringar (til dømes overnatting
og servering) dei siste åra, i andre tilfelle modererer innvandringa
nedgangen (til dømes primærnæringane).
For mellom anna å kaste lys over den regionale arbeidsdelinga
har Menon Business Economics, på oppdrag frå departementet, gjennomført
ein regional analyse av korleis norsk vare- og tenesteeksport (utanom
utilverka olje og gass) fordelte seg regionalt i 2009.
I absolutte tal er eksporten størst der det
bur flest menneske, det vil seie i dei største arbeidsmarknadene
på Aust- og Vestlandet. Hovudbiletet er likevel at ein ser ei todeling
av landet mellom dei eksporttunge områda – særleg langs kysten frå
Telemark til Møre og Romsdal – og resten av landet. Mykje av den
omfattande tenesteeksporten frå Osloregionen er nettopp knytt til
dei store næringsklyngjene i dette området. Vidare ser ein at det
jamt over er dei minste arbeidsmarknadene som sett under eitt har
mest eksport per sysselsett. Her er det særleg Vestlandet som trekkjer
opp snittet.
Kva forklarer desse variasjonane i eksportgrad? Ein
av hovudkonklusjonane til Menon er at lokaliseringa av naturressursane
framleis har mykje å seie, og at næringsstrukturen forklarer mykje,
men òg at eksport avlar eksport. Vi finn eksportretta verksemder
innan dei fleste næringane, men utanom eksporten av utilverka olje
og gass er eksportgraden, ikkje uventa, høgast innan maritim og
offshore leverandørindustri, kraftkrevjande industri og sjømatnæringa. Eksportretta
bedrifter er i stort kjenneteikna av høg produktivitet og god lønsemd.
Sterke klynger forsterkar den positive utviklinga. Jo meir spesialisert
næringslivet er i ein region, desto høgare er eksportgraden. Jo
større bedrifta er, desto meir eksporterer ho, og jo meir FoU det
er i bedrifta, desto meir eksporterer ho.
Ein konsekvens av utdanningseksplosjonen, dei store
omstillingane av norsk næringsliv og utviklinga av ein kunnskapsøkonomi,
er at mykje av veksten i næringslivet i dag skjer i kompetanseintensive
næringar. Kompetanseintensive næringar og behovet for personar med
høgare utdanning veks i takt og er innbyrdes avhengige. Dette er
bakgrunnen for at regjeringa sette ned eit utval – Kompetansearbeidsplassutvalet
– som mellom anna fekk i oppdrag å analysere korleis skiftet i retning
av eit meir kunnskapsbasert arbeidsliv har påverka utviklinga i
sysselsetjinga i ulike delar av landet. (NOU 2011:3 Kompetansearbeidsplasser
– drivkraft for vekst i hele landet.)
Kompetansearbeidsplassutvalet presenterer tal som
dokumenterer at dei kompetanseintensive næringane har hatt ein større
vekst – både i prosent og i talet på arbeidsplassar – enn dei mindre
kompetanseintensive næringane i perioden 1999–2009. Dei siste åra
i denne perioden var det rett nok ein noko større vekst i dei mindre
kompetanseintensive næringane.
Veksten i talet på sysselsette i dei kompetanseintensive
næringane har vore relativt balansert mellom dei ulike regiontypane.
Det har òg vore ei viss utjamning dei siste åra i perioden.
Dette er likevel berre ein del av biletet, og
reflekterer utviklinga i næringsstrukturen. Dei kompetanseintensive
arbeidsplassane er overrepresenterte i tertiærnæringane, det vil
seie næringar som i prosent har hatt ein kraftig vekst i heile landet.
Døme på slike næringar er finansiell tenesteyting, telekom og IKT, FoU,
og andre informasjons-, konsulent- og rådgjevingstenester. Det er
i dei største arbeidsmarknadene desse næringane utgjer den største
delen av sysselsetjinga.
Ei av hovudårsakene til at det er ei overvekt
av unge vaksne i regionar med store senter, er at unge flyttar frå
mindre til større stader for å ta utdanning, og at dei blir verande
etter å ha fullført utdanninga fordi sjansen for å få relevant arbeid
der er større. Så lenge kompetansearbeidsplassane utgjer ein mindre del
av alle arbeidsplassane i mindre sentrale enn i meir sentrale område,
samstundes som tendensen til å ta utdanning er mykje jamnare regionalt
enn utdanningsnivået i regionane, må dei sentrale stroka måtte absorbere
mange av dei ferdig utdanna. Dette kan igjen vere ein sjølvforsterkande
prosess.
Kompetansearbeidsplassutvalet peikar på at dei store
og fundamentale omstillingstendensane i næringslivet dei siste tiåra
i det store og heile har vore svært vellukka, men at ei bakside
kan vere at ein i nokre tilfelle omstiller til arbeidspassivitet.
Sjølv om Noreg, samanlikna med dei fleste landa i Europa, har ein
svært høg grad av sysselsetjing, syner statistikken at vi finn monalege
skilnader òg internt i Noreg. Desse skilnadene er likevel i liten
grad relatert til storleiken på arbeidsmarknaden. Tvert imot har
sysselsetjingsgraden samla sett vore høgare i dei minste arbeidsmarknadene
enn i dei største dei siste åra. Desse skilnadene er likevel moderate,
og kan nok til dels forklarast med at studentar og innvandrarar
utgjer ein større del av befolkninga i dei største arbeidsmarknadene.
Det er på Vestlandet at ein finn dei største
samanhengande områda med særleg høg sysselsetjing, medan sysselsetjinga
er vesentleg lågare i einskilde geografiske lommer i Nord-Noreg,
Austlandet og Sørlandet. Størsteparten av den tapte arbeidsinnsatsen
er knytt til uføretrygding.
Det er stor variasjon i sysselsetjingsgrad både mellom
fylka og mellom kommunane i fylka. Eit fellestrekk er at ein i nær
alle fylka finn kommunar i begge endar av sysselsetjingsskalaen.
Det er fleire moglege årsaker til at det er
regionale skilnader i graden av sysselsetjing. Skilnadene kan til
dømes kome av at det er reelle variasjonar i sjukdomsførekomst og/eller
forvaltningspraksis, ulik grad av sårbarheit, omstillingstakt og
variasjonar i dei lokale arbeidsmarknadene, demografiske variasjonar
og kulturelle smitteeffektar. Kompetansearbeidsplassutvalet taler
om at vekst avlar vekst, men òg om at fråvær avlar fråvær. Ei anna
årsak til at somme stader har utfordringar med mange personar utanfor
arbeidslivet, kan vere at det er ubalanse mellom kompetansen til
den ledige, lokale arbeidsstyrken og dei behova bedriftene i området
har. I slike situasjonar kan det vere relativt stor arbeidsløyse
samstundes som bedriftene rapporterer om problem med å rekruttere
nok arbeidskraft.
Tal frå Nav syner at 12,5 pst. av bedriftene
på landsbasis våren 2012 har mislukkast med å rekruttere arbeidskraft,
eller måtte tilsetje personar med lågare eller annan kompetanse
enn dei søkte etter. For om lag 80 pst. av desse bedriftene var
mangelen på kvalifisert arbeidskraft årsaka til rekrutteringsproblema. Dette
er eit fellestrekk for bedrifter i heile landet og i dei fleste
næringane. Tala frå Nav syner likevel at det er klare regionale
skilnader når det gjeld i kva grad bedriftene melder om rekrutteringsproblem,
men skilnadene mellom regiontypane er mindre enn mellom landsdelane.
Det er på Vestlandet og i Nord-Noreg at bedriftene melder om størst
rekrutteringsproblem. Slik har det vore i fleire år. Av einskildfylka hadde
Finnmark dei største rekrutteringsproblema våren 2012.
Det er i åra framover òg grunn til å vente at
demografiske trendar kan påverke føresetnadene for rekruttering
av arbeidskraft. Alderssamansetnaden varierer mellom dei ulike regiontypane
i landet. Ein konsekvens av at dei mindre sentrale områda har ein større
del av befolkninga over arbeidsfør alder, er at forsørgingsbøra
generelt er større i desse områda. Figur 2.15 i meldinga syner utviklinga
i forsørgingsbøra i ulike regiontypar frå 1981 og fram til i dag,
i tillegg til prognosen for utviklinga fram til 2040. Ein ser at
hovudtrenden er lik i alle områda: Små barnekull i mellomkrigstida
har resultert i at talet på eldre, samanlikna med resten av befolkninga,
kontinuerleg har gått ned frå byrjinga av 1990-åra og fram til i
dag. Men etter kvart som dei store barnekulla som følgde i kjølvatnet
av den andre verdskrigen blir pensjonistar, vil eldredelen stige
markert i alle delar av landet i åra framover. Endringane vil likevel
bli størst i dei meir sentrale delane av landet, som i dag har den yngste
befolkninga.
I 1981 var det på landsbasis om lag 4,5 personar i
arbeidsfør alder per person i pensjonsalder. Fram til 2040 er det
venta at det tilsvarande talet vil falle til 2,9, men det vil variere
frå om lag 3,5 personar i Osloregionen til om lag 2 personar i dei
spreiddbygde områda. Dette fører med seg utfordringar som mellom
anna må løysast i distrikts- og regionalpolitikken. Nøkkelen er
å sikre riktig kompetanse i alle delar av landet.
Det blir i meldinga peikt på at det lenge har
vore tverrpolitisk semje om at det å oppretthalde hovudtrekka i
busetnadsmønsteret er særs viktig, fordi spreidd busetnad er ein
sentral del av den norske eigenarten. Tunge demografiske trendar,
med netto utflytting og nedgang i fødselstala i distrikta, har gjort dette
til ei stor utfordring dei siste tiåra. Mykje av utfordringa har
bakgrunn i endringar i næringsutvikling, med sterke strukturendringar
i primærnæringane og etter kvart industrien.
Utviklinga dei seinare åra har likevel vore
betre enn på svært lenge. Kommunane i dei minste arbeidsmarknadene
i landet har no samla sett hatt ein auke i folketalet fleire år
på rad. I perioden Statistisk sentralbyrå har tal på kommunenivå,
har det ikkje nokon gong vore fleire kommunar med auke i folketalet enn
i dei siste tre åra (korrigert for talet på kommunar som har eksistert
– frå 744 i 1951 til 428 i dag). Hovudårsaka til dette er stor innflytting
frå utlandet til alle delar av landet. I mange kommunar er utfordringa
no å sikre rekrutteringa til næringslivet og offentleg sektor, og
å sikre inkludering av tilflyttarane, til dømes gjennom å skaffe
attraktive bustader.
Likevel er det framleis område som ikkje har vekst.
Dette er særleg område som i liten grad er kopla til veksten i til
dømes olje- og gassindustrien og havbruksnæringa. Mange av desse
områda har i tillegg ei aldrande befolkning og/eller mange i arbeidsfør
alder som har hamna utanfor arbeidsmarknaden. Dette kan på sikt
gje store utfordringar med å oppretthalda busetnaden og dermed føre
til uttynning av alt små og sårbare miljø. Kommunane blir difor
avhengige av tilflytting for å sikre arbeidskraft til både privat
og offentleg sektor.
Det blir i meldinga peikt på at dei klassiske
distriktsproblema med fråflytting og mangel på arbeidsplassar framleis
er aktuelle, men på klart færre stader enn for berre nokre år sidan.
Ulike utfordringar i ulike distriktsområde gjer det endå meir naudsynt
med ein differensiert politikk for å møte utfordringar og fortrinn
i distriktsområda.
Komiteen viser til
at høyest mulig nasjonal verdiskaping i framtida forutsetter at
ressursene i hele landet blir tatt i bruk på en optimal måte.
Komiteen vil peke på at det i
sin tur forutsetter en balansert regional utvikling – mellom fylker
og landsdeler, men også mellom sentrale og mindre sentrale områder.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil peke på at en
stor del av den folketallsveksten vi har hatt i Norge de siste årene,
kommer fra innvandring. I mange tilfeller er det innvandringen som
gjør at man har hatt vekst i sysselsettingen i en del næringer de
siste årene, for eksempel innen overnatting og servering. I andre
tilfeller har arbeidsinnvandring moderert nedgangen i antall sysselsatte,
for eksempel i primærnæringene.
Komiteen viser til at det i meldingen
blir pekt på at demografiske trender kan påvirke både forutsetningene
for å rekruttere arbeidskraft og den såkalte forsørgerbyrden. I
meldingen blir det vist til at det i 1981 var om lag 4,5 personer
i arbeidsfør alder per person i pensjonsalder. Fram til 2040 er
det ventet at tallet vil falle til 2,9, men at det vil variere fra
om lag 3,5 i Osloregionen til om lag to personer i de mest spredtbygde
områdene.
Komiteen vil peke på at dette
fører med seg ulike utfordringer både i sentrale og mindre sentrale områder.
Komiteen vil peke på at det lenge
har vært bred politisk enighet om at det er svært viktig å opprettholde
hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Utviklingen de senere årene
har vært bedre enn på svært lenge når vi ser på antallet kommuner
med folketallsvekst. De klassiske distriktsproblemene med fraflytting
og mangel på arbeidsplasser er fortsatt aktuelle – men på klart
færre steder enn for noen få år siden. Det er fortsatt områder som
ikke har vekst.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, er enig i det som fremgår av meldingen
når det påpekes at ulike utfordringer i ulike regioner gjør det
enda mer nødvendig med en differensiert politikk for å møte utfordringer
og fortrinn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
påpeke at innvandrere primært synes å ville bosette seg i områder
som allerede er tett befolket. Der er det lettere å finne andre
fra samme land eller med en lik kulturell bakgrunn. Følgen av dette
er et sterkt økende press på infrastruktur og tjenester i byer.
Disse medlemmer har merket seg
at reiselivsnæringen har gitt uttrykk for bekymring for utsiktene
til serverings- og overnattingssteder utenfor pressområdene. Kombinasjonen
av dårligere økonomiske kår i mange land, høye norske priser og
et veinett som etter europeisk målestokk må kunne betegnes som svært
dårlig, gjør at mange enten nedprioriterer ferieturer eller velger
billigere og lettere tilgjengelige feriemål. Mange turister, enten
de kommer med egen bil eller er på busstur, vil oppleve de store utgiftene
forbundet med veibommer som sjokkartet. Dermed taper Norge arbeidsplasser
som er helt eller delvis avhengig av turisme.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at behovet og mulighetene
for personbevegelser på tvers av landegrensene øker som følge av
økt verdenshandel, reduserte transportkostnader, nedbygging av grensehindre
og tettere samhandling mellom land. Ulike kulturer kommer i kontakt
med hverandre, og ideer, kunnskap og erfaringer utveksles raskere
og mer omfattende enn tidligere. Disse medlemmer mener økt
arbeidsinnvandring er et viktig bidrag for å ta denne utviklingen
på alvor og utnytte det potensialet som ligger i globaliseringen.
Arbeidsmarkedet vil trolig være preget av økende
migrasjon av arbeidstagere og tjenesteytere i årene fremover, men
også av større konkurranse om arbeidskraft mellom land. Det å ha
en bevisst og helhetlig politikk som sikrer en bærekraftig arbeidsinnvandring,
er en av de største politiske utfordringene i årene fremover. Kunnskap
og kompetanse, sammen med mangfold i arbeidsstyrken, er avgjørende
for innovasjon og næringsutvikling i et stadig mer konkurranseutsatt
og internasjonalt arbeids- og næringsliv.
For å opprettholde dagens velferdsnivå og sikre verdiskapning
gjennom en levende kunnskapsøkonomi mener disse medlemmer at
Norge må føre en politikk som gjør landet i stand til å hevde seg
internasjonalt i konkurransen om den kompetente arbeidskraft.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av arbeidsinnvandring for Distrikts-Norge. Mange kommuner
ville sett befolkningsnedgang, hadde det ikke vært for arbeidsinnvandringen.
Derfor mener disse medlemmer det er svært viktig
å sørge for en vekstfremmende arbeidsinnvandring. Samtidig må det
føres en politikk som sørger for at den kompetansen arbeidsinnvandrerne
bringer med seg til distriktene benyttes på en mest mulig hensiktsmessig
måte.
Norsk arbeids- og næringsliv vil ha behov for spesialkompetanse
for å klare konkurransen med internasjonale selskaper. Det utvidede
internasjonale arbeidsmarkedet gir norsk næringsliv økte muligheter
til å rekruttere nettopp den nødvendige arbeidskraften.
Disse medlemmer mener at i et
globalisert arbeidsmarked må hovedmålet for arbeidsinnvandringspolitikken
være å legge til rette for at bedrifter og virksomheter kan rekruttere
arbeidskraft fra utlandet på en enkel og effektiv måte når de måtte
ha behov for det. Samtidig bør rammer og tiltak utformes slik at
de gevinstene som følger av arbeidsinnvandring, kan realiseres på
en balansert måte for arbeidsgiver, individ og samfunn. Hver enkelt
arbeidsinnvandrer skal sikres gode forhold i arbeid og samfunnsliv
for øvrig. At det er arbeid å få, og at det lønnes godt, er helt
avgjørende for om arbeidstagere i andre land vurderer det som aktuelt
å søke arbeid i Norge.
Disse medlemmer viser til at
individuelle faktorer som familieforhold, personlige nettverk, jobbmuligheter
og muligheter for økt livskvalitet har betydning for migrasjonsstrømmene.
Vektleggingen av ulike hensyn varierer etter personlige preferanser og
økonomiske, geografiske, sosiale og kulturelle kjennetegn. For eksempel
viser undersøkelser at ønsket om høyere inntekt og bedre arbeidsvilkår
er viktigere motivasjonsgrunner for migrasjon blant borgere i de
nye medlemslandene i EU enn blant borgere i de gamle medlemslandene.
Disse medlemmer viser til at
før finanskrisen bidro arbeidstagere fra andre land med helt nødvendig
arbeidskraft i Norge i bl.a. bygge- og verftsnæringene og innen
flere servicebransjer. Uten denne ekstra tilgjengelige arbeidskraften
ville veksten i norsk økonomi ha bremset opp. Samtidig ser man at flere
av disse arbeidsinnvandrerne har slått rot i Norge, og familiene
har flyttet etter. Da er det viktig at man får anledning til å lære
språket skikkelig, enten gjennom arbeid eller kurs. Språkopplæring
er i dag både en rett og en plikt for en rekke innvandrere. Dette
bør også bli en rettighet for arbeidsinnvandrere fra EØS-land på
ledighet i Norge, og arbeidsledighet bør ikke ekskludere en fra
å ta del i språktrening. Slik opplæring vil gi arbeidssøkende innvandrere
ytterligere kvalifikasjoner, og kan bidra til at de raskere kommer
inn i arbeidslivet dersom de skulle falle utenfor.
Disse medlemmer vil understreke
at det er behov for flere tiltak som mer målrettet vil tiltrekke spesiell
kompetanse til Norge. Det er ingen selvfølge at den kompetente arbeidskraften
søker seg til Norge. Norge betaler relativt lave lønninger for akademikere,
spesialister og forskere. Det er viktig å markedsføre Norge for
utenlandsk arbeidskraft. Selv om Norge er et attraktivt land for
dem med lave kvalifikasjoner, søker de høykvalifiserte seg gjerne
dit hvor de får bedre betalt for kompetansen. Disse medlemmer viser
til at den sammenpressede lønnsstrukturen i Norge gjør landet lite
attraktivt for de velutdannede. Denne problemstillingen må tas på
alvor dersom Norge i fremtiden skal kunne vedlikeholde og videreutvikle
velferdssamfunnet Norge til å bli en kunnskapsnasjon.
I dag er det slik at Norge taper denne konkurransen
i forhold til land som USA, Canada og Storbritannia, til tross for
at Norge årlig kåres til verdens beste land å bo i. Disse
medlemmer viser til at Norge har en spesialistkvote for
å kunne rekruttere kompetanse fra ikke-EU-land. Denne kvoten er
på 5 000 personer. Det er et tankekors at en i 2009 kun rekrutterte
rundt 1 700 spesialister. Norge er i ferd med å tape den internasjonale
konkurransen om kvalifisert arbeidskraft. Dette er urovekkende,
særlig i en tid hvor behovet for arbeidskraft i Norge er stort.
Disse medlemmer mener at bedrifter
bør kunne forhåndsgodkjennes slik at faglærte/spesialister kan påbegynne
arbeidet sitt der, mens Utlendingsdirektoratet (UDI) saksbehandler
søknaden. Det bør innføres et hurtigsporsystem for forhåndsgodkjente bedrifter.
I dagens forskrift er det regulert hvem som kvalifiseres som spesialist
for å falle innenfor ordningen. Disse medlemmer mener
derfor at det i større grad bør overlates til arbeidsgiverne/bedriften selv
å bedømme hvorvidt en arbeidstager har den rette kompetansen. Det
vil fjerne byråkrati og frigjøre ressurser til behandling av mer
kompliserte saker.
Disse medlemmer vil fremheve
at saksbehandlingstiden og byråkratiet som møter mennesker som vil
jobbe i Norge og bedriftene som trenger arbeidskraft utenfra, er
uholdbar. Fra bedrifter meldes det om saksbehandlingstider på opptil
seks måneder for arbeidstagere fra ikke-EU-land. Dette er en klar ulempe
for norske bedrifter som er avhengige av utenlandsk kompetanse.
I tillegg er det for mange av de utenlandske arbeidstagerne som
kommer hit som spesialister, svært tidkrevende å få tildelt personnummer.
Personnummer er en forutsetning for å åpne bankkonto, noe som igjen
er et viktig element i det å kunne få utbetalt lønn. Videre får
man ikke tildelt fastlege uten personnummer, og svært utfordrende blir
det å skaffe forsikring, mobiltelefon etc. Disse medlemmer vil
derfor endre/forenkle prosessen med å søke om, og få tildelt, personnummer
for arbeidsinnvandrere.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at bare fem pst. av innvandrerne som søker seg til EU-landene
har høyere utdannelse eller er faglærte, mot over 50 pst. av dem
som får oppholdstillatelse i USA. Disse medlemmer ønsker
i tillegg til vurdering av endringene i dagens system en helhetlig endring
av arbeidsinnvandringspolitikken gjennom å se på erfaringene EU
og USA har gjort seg på feltet. Disse medlemmer ønsker
derfor å vurdere innføringen av et såkalt «Blått kort» lik EU-landene,
etter modell fra det amerikanske «Green Card».