Jeg viser til brev datert 19. mars 2014 fra
familie- og kulturkomitéen med oversendelse av dokument 8:30 S (2013-2014)
med representantforslag om en helhetlig gjennomgang av fosterhjemsomsorgen.
Stortingsrepresentantene Terje Breivik, Sveinung
Rotevatn og Abid Q. Raja har i dokument 8:30 S (2013-2014) fremmet
følgende representantforslag:
”Stortinget ber regjeringen
igangsette en offentlig utredning av fosterhjemsomsorgen.”
Jeg har følgende kommentarer:
Jeg er glad for at representantene retter søkelyset mot
barnevernet og fosterhjemsomsorgen. Fosterhjemmene utgjør et sentralt
og svært viktig plasseringsalternativ innenfor barnevernet. De siste
årene har i overkant av 80 prosent av alle barn plassert utenfor
hjemmet, blitt plassert i fosterhjem.
Som forlagsstillerne mener også jeg at det offentlige
har et stort ansvar i å sikre at fosterhjemmene har nødvendig kvalitet
og gir den grunnleggende trygghet, stabilitet, omsorg og utvikling
som barnet har behov for.
Fosterhjem som tiltak har økt betydelig de siste årene.
Fra 2004 til 2012 var økningen 33 prosent. Særlig etter at de faglige
anbefalingene gikk i retning av at færre barn skulle ha sin oppvekst
i institusjon, og flere i fosterhjem, har veksten vært stor. Vridningen
fra institusjon har også ført til økt bruk av forsterkede fosterhjem,
med frikjøp av en eller begge fosterforeldrene fra ordinært arbeid
som det viktigste forsterkningstiltaket. For å kunne ta hånd om
de mest krevende barna, har også bruken av statlige familiehjem og
fosterhjem tilknyttet ideelle og andre private aktører økt i omfang.
Dette er fosterhjem som kjennetegnes ved tett faglig oppfølging,
og ved at en av fosterforeldrene er hjemme for å ta seg av barnet.
Den sterke veksten i bruken av fosterhjem har ført
til enkelte utfordringer på fosterhjemsområdet. Disse handler om
rekruttering av fosterforeldre, om god utredning av barnet før plassering, om
god oppfølging og veiledning av fosterforeldre, og ikke minst om
fosterforeldres økonomiske rammevilkår. Dette er forhold som er vesentlige
for å rekruttere fosterforeldre og hindre utilsiktede brudd, slik
at barnet må flytte.
Det er allerede satt i gang en rekke tiltak
for å møte disse utfordringene.
Veksten i fosterhjemstiltaket har ført til at
ventetiden for å få fosterhjem økt. Ifølge Barne-, ungdoms- og familieetaten
(Bufetat) er det behov for 1000 nye fosterhjem hvert år.
Det er Bufetat som har ansvaret for å rekruttere og
formidle fosterhjem. Det er viktig at det rekrutteres forskjellige
typer fosterhjem, slik at barn med ulike behov kan ivaretas på en
god måte. Fosterhjemmene bør gjenspeile samfunnets familiestrukturer
og kulturelle mangfold. Derfor må Bufetat arbeide målrettet med
å rekruttere i miljøer som er underrepresentert i dag. Dette gjelder
i særlig stor grad i minoritetsmiljøer.
Ved plasseringer i fosterhjem skal barneverntjenesten
alltid vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan
velges som fosterhjem. Generelt sett klarer familieplasserte barn
seg bedre enn andre fosterbarn. Vi ser det ved at de blant annet
har færre fysiske og psykiske helseplager og ved at plasseringene
sjeldnere ender med utilsiktede flyttinger. Disse fosterforeldrene må
få samme oppfølging og veiledning som andre fosterhjem. I årets
tildelingsbrev til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir)
er direktoratet bedt om å utvikle en faglig anbefaling for vurdering
av plassering i fosterhjem i barnets familie eller nære nettverk.
Familieråd har vist seg å være en godt egnet
metode når et barn skal plasseres. Gjennom familieråd kan familien
sammen komme frem til at barnet kan plasseres hos en i familien.
Bufdir er gitt i oppdrag å stimulere til rekruttering av flere fosterhjem
i barnets familie og nære nettverk gjennom bruk av familieråd.
Dersom alle som plasseres i fosterhjem gjennomgår
en grundig utredning før plasseringen, vil både barneverntjenesten
og fosterforeldrene være bedre forberedt på de utfordringene som plasseringen
vil innebære, og både barneverntjenesten og fosterforeldrene vil
bli bedre i stand til å gi et godt tilbud til barnet fra starten
av.
En god utredning vil kunne bidra til å redusere uønskede
brudd og flyttinger, og gi fosterbarnet en mer stabil og forutsigbar
tilværelse. Det er viktig at kommunene prioriterer dette når barnet utredes
før en plassering.
God oppfølging og veiledning av fosterforeldre er
avgjørende for å lykkes på fosterhjemsområdet. De som velger å bli
fosterforeldre, påtar seg en krevende oppgave på vegne av det offentlige. For
å kunne gjøre fosterforeldre trygge i sin rolle, styrke motivasjonen
deres og redusere risikoen for at fosterbarn opplever nye brudd,
er det vesentlig å gi disse fosterforeldrene relevant, kunnskapsbasert
veiledning.
På dette området har både det kommunale og det statlige
barnevernet ansvar. Statens ansvar er etter loven å veilede om det
å være fosterforeldre, mens kommunenes ansvar er å gi veiledning
om hvordan det enkelte barn bør ivaretas.
Bufetat er i årets tildelingsbrev bedt om å
bygge opp tilbud om kunnskapsbasert gruppeveiledning for alle kommunale
fosterhjem, med oppstart i 2014. Kommuner med størst behov skal
prioriteres. Tilbudet skal være gratis for kommunene og for fosterforeldrene.
Det er satt av 10 millioner kroner til dette arbeidet i år.
Hensikten er å redusere antallet ikke planlagte flyttinger
og øke kvaliteten i barnets omsorgssituasjon. Det er Bufetat, region
sør, som har fått i oppdrag å utvikle et gruppeveiledningstilbud for
kommunale fosterhjem til bruk i hele etaten. Prosjektet, kalt ”Kunnskapsbasert
gruppeveiledning for fosterforeldre”, er i startfasen. Det skal først
utarbeides en statusoversikt over kvalifiserte veiledere og metoder.
Deretter skal det gjennomføres opplæring av flere ansatte i utvalgte
veiledningsmetoder. Disse skal tilby og gjennomføre gruppeveiledning
for kommunale fosterhjem. I tillegg skal det etableres en erfaringsbase
med tanke på videreutvikling av gruppeveiledningstilbudet. Samarbeidet med relevante
kompetansesentre, universitet og høyskoler er påbegynt. Opplæring, gjennomføring og
eventuelle piloter er planlagt gjennomført høsten 2014.
Direktoratet er i årets tildelingsbrev også
bedt om å identifisere og videreutvikle metoder som styrker tilknytningen
mellom barn og fosterfamilien.
Kartlegging av fosterforeldres økonomiske rammevilkår
og evaluering av bruken av de statlige fosterhjemmene og de kommunalt
forsterkede fosterhjemmene er viktige tiltak som ble varslet i Prop
106 L (2012-2013). Jeg har fulgt opp begge tiltakene gjennom oppdrag
til Bufdir.
Bufdir vil i nær fremtid overlevere en kartlegging
til departementet. Evalueringen av de statlige, de kommunalt forsterkede
og de private profesjonelle fosterhjemmene vil være klar ved utgangen
av året. Samtidig vil departementet motta direktoratets faglige
anbefalinger om hvordan fosterhjemsområdet bør utvikles videre i
lys av den kunnskapen blant annet disse to prosjektene har gitt.
Utredningene og Bufdirs anbefalinger vil være vesentlige
bidrag i det videre arbeidet i departementet med å sikre både bedre
og likere rammevilkår for alle fosterforeldre, og for å vurdere hvordan
fosterhjemstiltaket bør utvikles fremover.
I forrige uke mottok jeg en rapport, utarbeidet
av det regionale kunnskapssenteret for barn og unge i vest (RKBU
vest), om hvordan det offentlige kan sikre seg mot godkjenning av
uegnede fosterforeldre. Rapporten utfyller bildet av utfordringene
i dagens fosterhjemsomsorg. Jeg vil nå gå gjennom anbefalingene
og vurdere videre oppfølging.
Forslagsstillerne er også opptatt av fosterbarns samvær
og kontakt med biologisk familie og mener at det er viktig å styrke
oppfølgingen av foreldre som mister omsorgen for barna sine. Også
på disse områdene er det satt i gang tiltak.
Fra nyttår ble det i barnevernloven presisert
at barneverntjenesten har et løpende og helhetlig ansvar for oppfølgingen
av barnet etter omsorgsovertakelsen, herunder et ansvar for å følge
utviklingen til barnet og foreldrene. Barneverntjenesten skal dessuten
legge til rette for samvær med søsken, hvis hensynet til barnet ikke
taler imot det. Barneverntjenesten skal kort tid etter omsorgsovertakelsen
kontakte foreldrene med tilbud om veiledning og oppfølging. Dersom
foreldrene ønsker det, skal barneverntjenesten som en del av oppfølgingen
formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser.
Bufdir har på bakgrunn av oppdrag i tildelingsbrev
fra departementet kommet med forslag til hvordan foreldre som er
fratatt omsorgen for barn bør følges opp. Jeg vil nå vurdere deres innspill.
I tildelingsbrevet for 2014 til Bufdir fremheves det
dessuten at Bufetat skal bidra til at biologiske barn av fosterforeldrene
får den oppfølgingen de har behov for.
I regjeringsplattformen sier vi at vi vil åpne
for at flere aktører kan rekruttere fosterforeldre og bidra i støtteapparatet
rundt fosterfamiliene. Videre skal vi gjennomgå balansen mellom
institusjons- og fosterhjemstilbudet, og ved behov utrede hvordan
fosterhjemsomsorgen kan styrkes. Vi sier også at vi vil gi barn
under barnevernets omsorg bedre tilpasset skolegang. Dette er tiltak
jeg mener vil bidra til å styrke fosterhjemstilbudet og som i stor
grad imøtekommer forslagsstillernes bekymringer.
I tillegg ønsker vi mer valgfrihet for kommunene gjennom
å gi kommunene rett til fritt å velge barnevernstiltak, etter en
vurdering av kvalitet, pris og hva som gir best hjelp til det enkelte
barn, uavhengig av hvem som leverer tiltaket. Dette er strukturelle
endringer som jeg mener også vil kunne bidra til å styrke fosterhjemsomsorgen.
Jeg er som forslagsstillerne opptatt av at endringer
skal baseres på kunnskap. Utredninger er viktige for å sikre et
godt beslutningsgrunnlag. På den andre siden tar slike utredninger
tid. Jeg mener kunnskapsgrunnlaget vi har i dag, og som vi i nær
fremtid vil få supplert gjennom viktige utredninger fra Bufdir,
er tilstrekkelig for å kunne vurdere en rekke tiltak egnet til å
videreutvikle fosterhjemstiltaket. Kunnskapen vi har og snart vil
få er oppdatert, den er nyansert og den bekreftes fra ulike hold.
Jeg registrerer ønsket om raske endringer fra mange
hold, og jeg har forståelse for at fosterbarna og fosterforeldrene
er utålmodige. Jeg må veie dette opp mot fordelene ved å få en helhetlig gjennomgang
av fosterhjemsområdet gjennom en offentlig utredning. Mens en offentlig
utredning pågår, vil det være begrenset rom for større endringer.
Med det kunnskapsgrunnlaget vi har nå, og som vil være ytterligere
komplettert i løpet av året, er det min oppfatning at vi har et
godt grunnlag for å vurdere vesentlige sider ved fosterhjemstiltaket.
En ny, stor utredning vil derimot sette utviklingen av fosterhjemsområdet
på vent i flere år.
Jeg finner på denne bakgrunn at tidspunktet
ikke er riktig for å sette i gang en ny offentlig utredning av fosterhjemsomsorgen
nå. Om det likevel skulle være behov for ytterligere utredninger
når vi har trukket konsekvensene av det materialet vi nå har, må
jeg få komme tilbake til dette på et senere tidspunkt.