Komiteens utkast til innstilling ble 14. januar 2015 oversendt kommunal- og forvaltningskomiteen til uttalelse. Kommunal- og forvaltningskomiteen uttaler følgende i brev av 27. januar 2015:

«Kommunal- og forvaltningskomiteen viser til at utkast til innstilling i saken fra næringskomiteen er forelagt kommunal- og forvaltningskomiteen for uttalelse. Næringskomiteen sendte representantforslaget til Nærings- og fiskeridepartementet for vurdering. Departementet avgrenset sitt svar til sitt ansvarsområde, noe som også gjenspeiles i utkastet til innstilling fra næringskomiteen. Komiteen oversendte derfor representantforslaget til Kommunal- og moderniseringsdepartementet for å få uttalelse på tilhørende fagfelt. Kommunal- og moderniseringsdepartementet besvarte henvendelsen i brev datert 16. januar 2015.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til sine respektive partiers merknader i innstillingsutkastet fra næringskomiteen.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet er opptatt av at lønninger i det statlige tariffområdet holdes innen forsvarlige rammer. Samtidig er mange statlige virksomheter av stor betydning for Norge, og disse medlemmer er derfor opptatt av at staten skal kunne rekruttere og beholde gode ledere.

Disse medlemmer viser til at staten i hovedsak rekrutterer i et arbeidsmarked som er felles med resten av arbeidslivet. Disse medlemmer mener det er viktig at staten kan rekruttere og beholde gode ledere i denne konkurransen. I den forbindelse mener disse medlemmer at det er en prinsipiell forskjell mellom politiske tillitsverv og stillinger i det ordinære arbeidslivet.

Disse medlemmer viser til at mange statlige toppledere har alternative ansettelsesmuligheter i privat sektor. Et generelt tak tilsvarende statsministerens godtgjørelse, vil svekke muligheten for flere av virksomhetene til å kunne rekruttere og beholde de beste lederkandidatene fra de respektive delene av arbeidsmarkedet.

Disse medlemmer vil også vise til at regjeringen har endret lederlønnssystemet med virkning fra 1. januar 2015. Det reviderte systemet gir etter disse medlemmers vurdering bedre muligheter for overordnet styring, og legger til rette for at lønnsutviklingen for ledere utvikler seg i rimelig samsvar med den øvrige lønnsutviklingen i statlig sektor og innenfor de rammene som frontfaget setter.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti peker på at de økonomiske forskjellene øker både i Norge og resten av verden. Dette gjelder særlig forskjeller i formue, men også lønn er en viktig del av dette bildet. Offentlig sektors oppgave er å frambringe grunnleggende og viktige velferdstjenester for innbyggerne i Norge. Dette krever gode ledere og gode ansatte. Det må alltid foretas vanskelige avveininger over hvor og hvordan ressursene skal brukes. En effektiv utnyttelse av knappe ressurser er ikke avhengig av ledere alene. Alle ansatte i offentlig sektor må jobbe for at velferdstjenestene utvikles og leveres på en effektiv og god måte. Urimelige lønnsforskjeller i offentlig sektor vil kunne svekke den laginnsatsen som er nødvendig i årene som kommer. Videre vil veldig høye lederlønninger kunne skape et inntrykk av at offentlige midler, betalt av fellesskapet gjennom skatter og avgifter, i for stor grad går til å lønne ledere og i for liten grad til å levere gode tjenester.

Dette medlem viser til at dette også er et spørsmål om demokrati og ansattes mulighet til å påvirke sin egen arbeidshverdag. Jo mer offentlig sektor preges av konserntankegang, med høyt betalte ledere som tar beslutninger langt borte fra der arbeidet utføres, jo mindre makt over egen hverdag vil ansatte oppleve at de har. En oppbygging av et ledersjikt med lønninger mange ganger det ansatte flest har, vil være som gift for den felles innsatsen som kreves i årene som kommer.

Dette medlem peker derfor på at økende lederlønninger i offentlig forvaltning vil kunne skape større avstand mellom ledere og ansatte. Gode ledere kommer ikke nødvendigvis fra utsiden og har høye forventninger til lønnsnivå. Gode ledere er ofte dem som selv har lang erfaring med de arbeidsoppgavene som skal utføres. Det er rimelig at en leder, med høyt arbeidspress og mye ansvar, får kompensert dette økonomisk. Det ville likevel vært fullt mulig å få til innenfor politiske rammer hvor en setter rimelige begrensninger.

Dette medlem er svært kritisk til at regjeringspartiene ser ut til å tro at «de beste» alltid er de som krever de høyeste lønningene. For at et moderne høykompetent samfunn skal fungere er man avhengige av at hundretusener av dyktige, kloke og kunnskapsrike mennesker bemanner privat og offentligsektor, og at de gjør en hundre prosent innsats hver dag. Hvis alle disse menneskene skal motiveres til å gjøre jobben til en vanlig anstendig lønn som det er mulig for samfunn og bedrifter å betale, så kan man ikke ha ledere som lever i en egen økonomisk verden for seg og som mener at de er mye mer verdt enn alle andre. Mange ansatte er minst like utdannede, skolerte og intelligente som lederne. Og hvis lederne skal lykkes er de helt avhengige av nettopp slike. Skyhøye lederlønninger gir et signal til vanlige ansatte også i offentlig sektor om at de er mye mindre verdt og om at det er lederne som er avgjørende. Det slår beina vekk under det som kan sikre kvalitet, lojalitet og stå på-vilje hos de tusener av arbeidstakere og mellomledere som samfunnet så inderlig trenger.

Dette medlem understreker at en slik leder- og lederlønnspolicy rett og slett ikke er bærekraftig, verken for bedrifts- eller samfunnsregnskapet.

Dette medlem viser til at Representantforslag 96 S (2013–2014) fra representantene Audun Lysbakken og Snorre Serigstad består av to forslag. Det første forslaget er å etablere et regelverk for maksimale tak for lederlønninger og andre ytelser i statseide selskap, statsforetak og offentlig forvaltning. Denne delen av representantforslaget tar ikke stilling til hvor høyt taket skal settes, men er et forslag om å etablere et prinsipp hvor det settes begrensninger på lederlønninger og andre ytelser. Dette medlem er overrasket over at ikke flere partier ser nytten i å diskutere mer kraftfulle grep for å få bukt med for høye lederlønninger. Årlig debatteres lederlønninger i staten og statlige selskap, og årlig forsikres folk om at det skal tas grep. Resultatene har vært nedslående. Et tak på lederlønninger i offentlig forvaltning er den eneste måten å gå frem om en mener alvor med at innslaget av høye lederlønninger skal begrenses. Dette medlem viser til at det i representantforslaget understrekes at inngåtte avtaler skal overholdes.

Det andre forslaget skisserer et nivå på et lederlønnstak, hvor statsministerens samlede godtgjørelser fungerer som en rettesnor. Dette er et naturlig sammenligningsgrunnlag også for ledere i offentlig forvaltning. Dette medlem viser til representantforslaget hvor det er redegjort for at et slikt tak vil tilsvare over to millioner kroner hvis en ser lønn og andre ytelser under ett.

Dette medlem peker på at det selvsagt kunne vært mulig å diskutere andre modeller for tak på lederlønninger, for eksempel knyttet opp mot det generelle lønnsnivået for ansatte i offentlig sektor. Dette medlem merker seg likevel at en ikke ønsker å debattere øvre grenser på lederlønninger i det hele tatt, noe som tyder på at det likevel ikke er selve utformingen som er det største politiske hinderet for et virkningsfullt tiltak mot for høye lederlønninger.

Dette medlem vil derfor fremme forslag i tråd med representantforslaget under behandlingen i Stortinget.»