Politi- og lensmannsetaten består av Politidirektoratet,
Politiets sikkerhetstjeneste (PST), 27 politidistrikter som igjen
er inndelt i lensmanns- og politistasjonsdistrikter, særorganer
og enkelte andre enheter med nasjonale oppgaver. I tillegg er Svalbard
et eget politidistrikt.
Justis- og beredskapsdepartementet har ansvar for
den overordnede styringen av etaten. Politidirektoratet, som ble
opprettet med virkning fra 2001, har ansvaret for faglig ledelse,
styring, oppfølging og utvikling av politidistriktene, særorganer
og andre enheter i henhold til tildelingsbrev mv. Politiet har integrert
påtalemyndighet, som utøves under overordnet faglig ledelse av den
høyere påtalemyndighet (riksadvokaten og statsadvokatene). Politiets
ansatte som tilhører påtalemyndigheten, har ansvar for etterforskningen
og vurderer bruk av tvangsmidler og straffeforfølgning.
Politiets sikkerhetstjeneste (PST) består av
Den sentrale enhet (DSE) og 26 PST-enheter i politidistriktene (alle
unntatt Oslo politidistrikt). PST er et eget politiorgan, politifaglig
og administrativt direkte underlagt Justis- og beredskapsdepartementet.
For etterforskning er PST underlagt den høyere påtalemyndighet.
PST har ansvar for å forebygge og etterforske straffbare handlinger
mot rikets sikkerhet. Sentralt står innsamling av informasjon om
personer og grupper som kan utgjøre en trussel, utarbeidelse av
ulike analyser og trusselvurderinger, etterforskning og andre operative
tiltak og rådgivning. PST har også det nasjonale ansvaret for å
utføre livvakttjeneste på norsk jord for norske og utenlandske myndighetspersoner,
unntatt for kongefamilien.
Politidistriktene ledes av en politimester,
og styrer politiets virksomhet innenfor eget geografisk område.
Hvert politidistrikt har en operasjonssentral og andre fellesfunksjoner
for distriktet. Politimesteren og øvrige politidistriktsfunksjoner
er gjerne lokalisert ved en av de store politistasjonene i distriktet. Enkelte
av politidistriktene har særskilte funksjoner, blant annet ligger
de sentrale beredskapsressursene til Oslo politidistrikt, som også
har ansvar for livvakttjenesten for kongefamilien. Myndigheten til
å fastsette politidistriktsinndelingen ligger etter loven til Kongen,
og utøves av Kongen i statsråd.
Politidistriktene er inndelt i lensmanns- og
politistasjonsdistrikter, som under ledelse av en lensmann eller
politistasjonssjef utøver politiets virksomhet innenfor sitt område.
Enkelte politidistrikter har samlet forvaltningsoppgavene på noen
tjenestesteder eller i større forvaltningsenheter i politidistriktet. Funksjonen
som namsmann og enkelte andre oppgaver innen den sivile rettspleien
ligger etter loven til den enkelte lensmann, politistasjonssjef
eller namsfogd. På samme måte som for inndelingen i politidistrikter,
ligger myndigheten til å fastsette inndelingen lokalt, til Kongen.
I praksis besluttes endringer i inndelingen i lensmannsdistrikter,
namsfogddistrikter og politistasjonsdistrikter med sivile rettspleieoppgaver
av Kongen i statsråd, på bakgrunn av forslag fra Politidirektoratet
og tilrådning fra departementet.
Det er etablert ulike samarbeids- og regionordninger
internt i politidistriktene. En rekke steder er flere lensmannsdistrikter
og politistasjonsdistrikter organisert sammen i én felles driftsenhet,
under ledelse av lederen for ett av de distriktene som inngår i driftsenheten.
Videre er det noen steder opprettet vaktsamarbeidsordninger. Departementet
kan gi bestemmelser om organisatoriske spørsmål, blant annet om
samarbeidsordninger mellom distrikter, jf. politiloven § 16 tredje
ledd, og har delegert til Politidirektoratet å fastsette den administrative
driftsenhetsstrukturen.
Politiets særorganer Kripos, Økokrim, Utrykningspolitiet,
Politiets utlendingsenhet og Politihøgskolen er underlagt Politidirektoratet.
Ved utøvelse av påtalefunksjonen er Kripos og Økokrim underlagt den
høyere påtalemyndighet.
I politianalysen er det påpekt enkelte uklarheter mv.
knyttet til særorganene. Utvalget har anbefalt at det gjøres tydeligere
hva et særorgan er, og at hele strukturen vurderes med utgangspunkt
i en ny distriktsstruktur. Departementet vil arbeide videre med spørsmål
om særorgansstrukturen etter at det er fastsatt en ny politidistriktsinndeling.
Det skal gjennomføres en utredning om fremtidig
organisering av særorganene.
Komiteen viser til at Politireform
2000 ble evaluert i 2004 og 2006. Sluttevalueringsrapporten fra
2006 viste at det var større tilfredshet med reformen i 2006 enn
i 2004. Komiteen har merket seg at ledere hadde et
vesentlig bedre totalinntrykk av reformen enn øvrige ansatte. Komiteen mener
at dette understreker behovet for involvering og informasjonsdeling
til de ansatte i endrings- og omstillingsprosesser. Komiteen legger
til grunn at POD tar med seg disse erfaringene når nærpolitireformen skal
implementeres.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at Prop. 61 LS (2014–2015)
inneholder en informativ og god gjennomgang av politiets organisering
i dag og utviklingen av politiets desentraliserte struktur.
Disse medlemmer har videre merket
seg at evalueringen viste at regionmodellen ble ansett som fordelaktig
fremfor samarbeidsmodellen, ved vurderingen av hvordan mindre enheter
i politiet skal virke sammen.
Disse medlemmer viser til at
det i evalueringsrapporten fra 2006 også problematiseres om politiet
i det vesentlige skal være hendelsesstyrt eller styrt av planlagte
aktiviteter. Etter disse medlemmers oppfatning er
dette fortsatt relevant – både for vurderingen knyttet til hvor
store deler av politiets bemanning som skal være styrt av planlagte aktiviteter
og tilgjengeligheten til politikraft når ulike hendelser oppstår. Disse
medlemmer mener dette løses best ved at det nå er utarbeidet
responstidskrav for alle politidistrikt. Slik kan behovet for beredskapsevnen
kombineres med nærhet i til befolkningen i hele politidistriktet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til erfaringene med prøveordningene med grenseregulering mv.
i Hordaland politidistrikt fra 2009 og omorganiseringen i Follo
politidistrikt i 2010. Flertallet har merket seg
at prøveordningene ble evaluert kort tid etter at ordningene var
gjennomført. Evalueringene viste både positive effekter og forbedringspunkter.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at det er klare gevinster
ved at slå sammen mindre lensmannsdistrikter, slik at polititjenesten
kan utvikles og styres på tvers av større områder. Det anbefales
i rapporten at liknende prosjekt vurderes for flere distrikter.
Disse medlemmer mener at disse
erfaringene er svært nyttige i det videre arbeidet med nærpolitireformen.
Komiteen understreker
at politiets nærhet og samarbeid med lokalsamfunnet er avgjørende
for god polititjeneste, uavhengig av kommunenes geografiske størrelse
og innbyggertall. Komiteen mener at trygge lokalsamfunn
skapes gjennom bredt samarbeid om lokale kriminalitetsforebyggende
tiltak. En velfungerende kontaktflate mellom politi og lokalsamfunn
er en forutsetning for god forebygging og kriminalitetsbekjempelse. Komiteen vil
fremheve god dialog og informasjonsflyt mellom aktørene sentralt
for å sikre økt kunnskap og forståelse om roller og oppgaver. Deltakelse
og eierskap til forebyggende arbeid må forankres på toppnivå, både
hos kommuner og politiet lokalt.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil
fremheve at omorganisering foretatt i Follo politidistrikt har blitt
svært dårlig mottatt hos publikum. Undersøkelser viser at man har
lavere tillit til politiet, oppfatter politiet som mindre tilgjengelig
og ikke minst at man har fått et dårligere tilbud. Dette medlem henviser
for øvrig til Nesodden kommunes høringsuttalelse til reformen, som
oppsummerer situasjonen på en god måte.