En liten andel av befolkningen har sammensatte og
komplekse behov og er vesentlig hjelpetrengende. De har flere sykdommer
samtidig, funksjonsnedsettelse og et stort tjenestebehov. Størstedelen
av helse- og omsorgstjenestens ressurser brukes på disse gruppene.
Over 100 mrd. kroner eller mer enn fire femdeler av de økonomiske
og personellmessige ressursene i disse tjenestene benyttes til hjemmetjenester,
dagtilbud og sykehjem for om lag 5 pst. av befolkningen.
Som følge av en rekke reformer har ansvar og oppgaver
blitt overført fra spesialisthelsetjenesten til kommunene. I tillegg
kommer omstilling i spesialisthelsetjenesten med kortere liggetid, mer
dagbehandling og poliklinisk behandling, en omstilling som også
gjennomføres innen psykisk helsevern. Den kommunale helse- og omsorgstjenesten
har dermed fått nye brukergrupper med mer faglig krevende og komplekse medisinske
og psykososiale behov.
Brukere med sammensatte behov finnes i alle aldre,
og de har et bredt spekter av helseutfordringer. Det kan være personer
med utviklings- og/eller funksjonshemning, personer med kognitiv
svikt og demens, personer med alvorlig psykisk sykdom og/eller rusproblemer, personer
med nevrologiske sykdommer og skrøpelige eldre mennesker med flere
samtidige sykdommer.
Å utvikle en helse- og omsorgstjeneste som er innrettet
for å møte behovene til brukerne med de største og mest sammensatte
og komplekse behovene, er ett av hovedmålene med meldingen.
videreføre arbeidet
i de nasjonale læringsnettverkene
ta initiativ til at det utvikles en veileder
for kommunene for oppfølging av de multisyke og mest skrøpelige
brukerne
legge til rette for etablering av oppfølgingsteam
vurdere en ny og varig finansieringsordning
for aktivt oppsøkende behandlingsteam
følge opp Omsorg 2020 og Meld. St. 29 (2012–2013)
Morgendagens omsorg, jf. Innst. 447 (2012–2013) i arbeidet med fornyelse
og innovasjon med sikte på nye bærekraftige løsninger for framtidas
samlede kommunale helse- og omsorgstjeneste
videreføre arbeidet med å unngå feilmedisinering
og kvalitetssikre legemiddelhåndteringen i sykehjem og hjemmetjenester
utforme en ny plan, Demensplan 2020, for
å bedre tjenestilbudet til personer med demens og deres pårørende
legge til rette for at pasienten skal kunne tilbringe
den siste tiden av livet der han eller hun føler seg trygg
følge opp de aktuelle tiltakene som foreslås
i den nylig framlagte fagrapporten om Lindrende behandling og omsorg
mot livets slutt (Helsedirektoratet 2014)
sikre økt kompetanse om lindrende behandling og
pleie ved livets slutt
Komiteen viser til
at noen av utfordringene i tjenestene til brukere med store og sammensatte behov
er knyttet til kompetanse, organisering av og innhold i tjenestene,
samt ledelse. Denne gruppen krever annen kompetanse og høyere og mer
flerfaglig kompetanse enn det som før var nødvendig i kommunene.
Dette understreker hensikten ved at tjenestene organiseres i team som
kan ivareta de helhetlige behovene.
Komiteen viser til at det gjennom
Kompetanseløftet 2015 blant annet ble gitt tilskudd for å øke andelen
ansatte med helse- og sosialutdanning og redusere antallet uten
relevant fagutdanning.
Mange brukere med store og sammensatte behov får
ikke dekket sine behov for legetjenester. Komiteen viser
til at dette særlig gjelder hjemmeboende hjelpetrengende etter at
de passerer 80–85 år, hvor de gradvis sjeldnere møter ansikt til
ansikt hos sin fastlege. Det å fange opp fall i funksjonsnivå tidlig,
som vil kunne forebygge og samtidig unngå innleggelser, er faglig
krevende. Mange fastleger har ikke system som fanger opp hvem som
er mottakere av hjemmetjenester og eventuelt hvem som er deres primærkontakt
i hjemmesykepleien.
Videre viser komiteen til at
en av de største utfordringene helse- og omsorgstjenestene står overfor
som følge av økt levealder, er at tallet på personer med demens
sannsynligvis vil bli fordoblet i løpet av 35 år. Den sterkeste
veksten vil skje om 10–15 år. Kommunene har gjennom Demensplan 2015
i økende grad satt demens på dagsordenen og iverksatt tiltak for
å bedre tilbudet og kvaliteten.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til regjeringens budsjettforslag
for 2016. Der sier regjeringen at den vil styrke tjenestetilbudet
til personer med demens og i den forbindelse legge frem Demensplan
2020 høsten 2015. Denne skal inneholde konkrete tiltak for å utvikle
gode, fleksible og tilpassede kommunale helse- og omsorgstjenester med
fokus på diagnostisering til rett tid og oppfølging etter diagnose.
For å sikre bedre kvalitet i tjenestene skal det iverksettes et
systematisk kvalitetsutviklingsarbeid med sikte på å utvikle en
trygghetsstandard for sykehjem.
Disse medlemmer viser videre
til at regjeringen i Prop. 1 S (2015–2016) foreslår å bevilge midler
til 1 200 flere dagaktivitetsplasser for personer med demens i 2016.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til Innst. 221 S (2014–2015) om en
forpliktende opptrappingsplan for etablering av dagaktivitetstilbud
for hjemmeboende personer med demens, og er glad for at det fra
2020 skal lovfestes en plikt for kommunene til å tilby et dagaktivitetstilbud
for hjemmeboende personer med demens. Disse medlemmer understreker
viktigheten av å øke kompetansen om demenslidelser blant ansatte, pårørende
og frivillige. Disse medlemmer er opptatt av å styrke
årsaksforskningen knyttet til demenslidelser, og støtter utvikling
av ulike modeller for oppfølging etter diagnose og videre implementering
av slike utviklingsprogram i alle kommuner. Disse medlemmer viser
for øvrig til disse partiers alternative kommuneopplegg.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at behovet for dagaktivitetsplasser for personer med demens
er beregnet til 23 000 og dermed betydelig høyere enn antallet plasser som
bygges ut, og at midlene som er satt av til formålet ikke blir brukt
opp. I representantforslaget om en forpliktende opptrappingsplan for
etablering av dagaktivitetstilbud for hjemmeboende personer med
demens, Dokument 8:53 S (2014–2015), jf. Innst. 221 S (2014–2015), foreslo
Senterpartiet å endre tilskuddsordningen slik at kommunenes andel
av de totale utgiftene reduseres. Dette medlem mener
den lave utbyggingstakten viser at dette fortsatt er nødvendig.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til tidligere merknad om dagaktivitetstilbud
til personer med demens.
Komiteen mener god
palliativ behandling er viktig for den enkelte det gjelder og for
de pårørende, og er et kjennetegn ved en helse- og omsorgstjeneste
av god kvalitet. I Norge er de fleste lindrende enheter i den kommunale
helse- og omsorgstjenesten lagt til sykehjem, i tillegg til at det
er etablert lindrende senger på sykehjem. Det er utviklet et nasjonalt
handlingsprogram for palliasjon i kreftomsorgen. Det er også bevilget
midler til videreutdanning innen barnepalliasjon. I Innst. 379 S
(2014–2015), jf. Dokument 8:92 S (2014–2015) om en plan for å sikre
retten til livshjelp ved livets slutt, foreslår en samlet komite
at:
«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en helhetlig
offentlig utredning (NOU) av palliasjonsfeltet, med bredt sammensatt
representasjon fra ulike fagmiljøer, og hvor barnepalliasjon er
en del av arbeidet.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til Nasjonalforeningen for folkehelsen om at til tross for at 80
pst. av beboere på sykehjem har demens, er bare 3,5 pst. av plassene
tilrettelagt deres behov. Disse medlemmer mener at personer
med demens må få rask oppfølging etter at de har fått diagnosen,
og at ordningen med demensteam må videreføres.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at Legemiddelindustrien (LMI)
har pekt på at om lag 12 pst. av pasientskadene skyldes feil legemiddelbruk.
Det hevdes at så mange som 2 000 dør hvert år som følge av feil
legemiddelbruk og at 10 pst. av akuttinnleggelsene skyldes det samme. Disse
medlemmer mener at regelverket for legemiddelinformasjon
må moderniseres og tilpasses dagens informasjonssamfunn. Bedre informasjon
om riktig bruk av legemidler må tillates når informasjon distribueres
av helsepersonell etter at forskrivning har funnet sted.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at det var mellom
tre og fire ganger så mange utskrivningsklare pasienter på sykehus
i 2014 som i 2011. Til tross for denne økningen har det vært en
tydelig nedgang i antall liggedøgn og gjennomsnittlig liggetid på
sykehus for de samme pasientene. Tallet på reinnleggelser etter utskrivning
har også økt. Dette indikerer at pasientene er sykere og har høyere
omsorgsbehov ved utskrivning enn tidligere. Disse medlemmer deler
Helsedirektoratets uttrykte bekymring for økt transport av skrøpelige
eldre, noen av dem i livets siste fase. Disse medlemmer mener
det ikke kan fortsette at eldre syke pasienter i større grad enn
før blir transportert mellom sykehus og sykehjem, ikke på grunn
av medisinske eller pleiemessige forhold, men på grunn av økonomiske
forhold og den kommunale betalingsplikten. Disse medlemmer mener
at sykehusene må pålegges å endre den harde utskrivningspraksisen,
betalingsplikten bør fjernes slik den nå fungerer, og kapasiteten og
kvaliteten i eldreomsorgen må bedres gjennom blant annet økt grunnbemanning
og legedekning på sykehjem.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at det er et reelt problem at informasjonen til legemiddelbrukere
er for dårlig. Samtidig er det grunn til forsiktighet rundt å gi
industrien for frie tøyler til å bruke informasjon til langsiktig
merkevarebygging der kommersielle interesser kan bli viktigere enn
innbyggernes interesser.
Komiteen er enig i
at bedre informasjon om riktig legemiddelbruk er viktig for å unngå
feilmedisinering, og ser frem til behandlingen av Meld. St. 28 (2014–2015)
Legemiddelmeldingen. Riktig bruk – bedre helse senere i høst, der regjeringen
viser til at legemiddelgjennomgang gir bedre kvalitet i behandlingen,
økt pasientsikkerhet, bedre helse for pasienten, og kan føre til færre
sykehusinnleggelser. Derfor foreslår regjeringen å forskriftsfeste
en plikt for kommunene til å sørge for systematiske legemiddelgjennomganger
for pasienter i sykehjemmene de har ansvar for. Bedre informasjon
om legemidler til pasient og helsepersonell vil bidra til at risikoen for
feilbruk av legemidler reduseres, og bedre etterlevelse av behandlingen.