Innvandrere er ingen homogen gruppe, og de helserelaterte
utfordringene varierer. Personer med kort botid i Norge og svake
norskferdigheter kan ha store vanskeligheter med å orientere seg
i helsesystemet. Dette kan føre til forsinket behandling for pasienten
og dårlig utnyttelse av ressursene. I noen innvandrergrupper er
det særskilte utfordringer på følgende områder: forebygging og behandling
av diabetes, psykisk helse, tannhelse, prevensjon og svangerskapsomsorg.
I tillegg er forebygging av ulykker en utfordring, spesielt blant
barn og personer ansatt i risikosektorer som bygg og anlegg.
Informasjon må tilpasses svake lesere, og helsepersonell
må sikre at det gis muntlig informasjon om forebygging, behandling
og medisinering. Dagens helseinformasjon er i hovedsak rettet mot
den delen av befolkningen som er sunnest og har høyest utdanning.
Fremtidige kampanjer og aksjoner bør rettes mot de gruppene som
trenger det mest.
Det er et stort kompetansebehov blant helse-
og omsorgspersonell om innvandrergruppers helse, sykdomsforståelse,
risikofaktorer og om sammenhengen mellom migrasjon og helse. Det
er også for lite kunnskap om hvilke barrierer innvandrere opplever
når det gjelder tilgang til tjenester. Kvalifiserte tolker brukes
i liten grad, og det er mangelfulle rutiner for, og kunnskap om,
bestilling, bruk og oppfølging av tolkene. For å skape en reelt
likeverdig helsetjeneste er det viktig at ansatte i helse- og omsorgstjenesten har
kunnskap og kompetanse om innvandreres helse, slik at de kan yte
god hjelp og omsorg til mennesker med en annen landbakgrunn.
Asylsøkere og flyktninger har et særskilt behov for
oppfølging av helse- og omsorgstjenesten i kommunene. Denne gruppen
skiller seg fra andre innvandrere ved at de oppholder seg i landet mens
myndighetene vurderer om de skal få tillatelse til opphold i Norge.
I denne perioden bor majoriteten i asylmottak. Det er kommunen der det
enkelte asylmottak er geografisk plassert, som har ansvaret for
å tilby kommunale helse- og omsorgstjenester til beboere i mottak.
Kommunene mottar øremerkede tilskudd til dette. Asylsøkere og personer
med lovlig opphold har i hovedsak samme rettigheter til helsehjelp
som majoritetsbefolkningen. I tråd med Helsedirektoratets anbefaling
er det flere kommuner som tilbyr helseundersøkelser til asylsøkere
og flyktninger når de bosettes i kommunen.
Komiteen fremhever
at kommunikasjon er helt sentralt for å kunne gi likeverdige helse-
og omsorgstjenester. Mange innvandrere har begrensede språkferdigheter
i norsk, som gjør kommunikasjon ekstra viktig, men også vanskeligere.
Helsedirektoratet har utarbeidet en veileder om kommunikasjon via
tolk for ledere og personell i helse- og omsorgstjenesten.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til høringsinnspill
fra Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD), der de fremhever
at dagens helseinformasjon i hovedsak er rettet inn mot den delen
av befolkningen som er sunnest og som har høyest utdanning. Diabetesforbundet
fremheves som en interesseorganisasjon som har vært dyktig til å inkludere
minoriteter i sitt opplysningsarbeid og ha dialog med risikogrupper. Disse
medlemmer mener det er behov for konkrete tiltak og ressurser
for at etniske minoriteter får reell mulighet til brukerinnflytelse,
og at minoritetsperspektivet ivaretas i helseutdanning og forskning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre, er bekymret over økningen av diabetesforekomst,
også blant innvandrerbefolkningen. Primærhelseteam med ansvar for grunnleggende
helsetjenester til hele befolkningen vil være et viktig ledd både
i å forebygge og avdekke flere diabetestilfeller. En teambasert førstelinjetjeneste
muliggjør et bredere og mer samordnet tilbud, bedre tilgjengelighet
og riktigere bruk av personellressursene.
Komiteen viser i den
forbindelse til Meld. St. 19 (2014–2015) Folkehelsemeldingen, hvor
det fremgår at Norge har sluttet seg til Verdens helseorganisasjons
mål om å redusere for tidlig død av ikke-smittsomme sykdommer (NCD)
– som hjerte- og karsykdommer, diabetes, KOLS og kreft – med 25
pst. innen 2025. De globale målene for risikofaktorer som er relevante
for folkehelsepolitikken, er blant annet å stoppe økningen i diabetes
og overvekt. I den forbindelse ser komiteen at det
er behov for en ytterligere satsing på dette området og fremmer
i den forbindelse følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen igangsette arbeidet med
en diabetesplan.»