8.1 Sammendrag

Teknologi vil bli en av bærebjelkene i fremtidens helse- og omsorgstjeneste. Informasjonsteknologi (IKT) kan bidra til bedre kvalitet og pasientsikkerhet i kommunal helse- og omsorgstjeneste. Nye digitale tjenester på nett vil i større grad bidra til at innbyggerne og pasientene kan ta aktive valg rundt egen helse og gi dem bedre mulighet til å påvirke eget helsetilbud. Tilgang til egne helseopplysninger og selvbetjening kan gi pasienten en enklere hverdag og reell medvirkning i egen behandling. Det må arbeides videre for at den kommunale helse- og omsorgstjenesten har de nødvendige IKT-verktøyene som understøtter deres arbeidsoppgaver på en god måte. Regjeringen vil modernisere IKT-plattformen slik at nødvendige helseopplysninger kan følge pasienten gjennom hele pasientforløpet. Kommunene og spesialisthelsetjenesten arbeider nå sammen med Helsedirektoratet om en rekke utviklingstiltak som på ulike måter legger til rette for bedre elektronisk samhandling.

Mange av tiltakene i meldingen vil ha betydning på tvers av deltjenester og brukergrupper. Det gjelder bl.a. tiltak knyttet til kompetanse, ledelse, organisering, arbeidsdeling og arbeidsformer. I tillegg fremmer regjeringen tiltak rettet spesifikt mot enkelte deltjenester.

Regjeringen vil

• arbeide for at helsepersonell skal ha enkel og sikker tilgang til pasient- og brukeropplysninger gjennom hele behandlingsforløpet, uavhengig av hvor i landet pasienten og brukeren blir syk eller får behandling

• fortsette satsingen på nasjonale IKT-tiltak for bedre digital samhandling som kan understøtte den kommunale helse- og omsorgstjenesten på en god måte

• utnytte mulighetene som ligger i nye teknologiske hjelpemidler som mobil helseteknologi, velferdsteknologi og dialogtjenester

• arbeide for utvikling av felles standarder og rammeverk som vil kunne bidra til bedre løsninger for kommuner og innbyggere

• vurdere statlig virkemiddelbruk for styrket gjennomføringsevne på IKT-feltet

• videreføre samarbeidet om EPJ-utvikling på legekontor (EPJ-løftet)

• etablere et nasjonalt prosjekt for behandling og pleie hvor kronisk syke blir fulgt opp av helsepersonell på avstand ved hjelp av velferdsteknologiske løsninger, jf. Innst. 11 S (2014–2015)

8.2 Komiteens merknader

Komiteen påpeker at det i dag finnes få og begrensede digitale innbyggertjenester, og da spesielt i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, viser til Helsedirektoratets undersøkelse om status, utfordringer og behov for IKT-løsninger i pleie- og omsorgstjenesten, som konkluderer med at dagens IKT-systemer ikke har kapasitet til å understøtte den kliniske oppfølging av pasienter. Flertallet mener at de foreslåtte tiltakene ikke svarer på hvordan informasjonssikkerheten skal sikres. En av de største IKT-utfordringene er manglende EPJ-systemer i pleie- og omsorgssektoren. Dette rammer særlig syke og eldre. Forbedring er helt nødvendig for å sikre riktig legemiddelbruk og redusere risiko for alvorlige hendelser. Flertallet mener det er uholdbart å overlate dette ansvaret til fastlegene alene, og at det offentlige må ta et langt større ansvar for utvikling av enhetlig EPJ i pleie- og omsorgssektoren. Kostnadene for kommunal IKT er beregnet til 10 mill. kroner. Uten tilstrekkelig statlig finansiering vil man ikke kunne ivareta målene for pasientbehandling, pasientsikkerhet og informasjon i kommunehelsetjenesten.

Flertallet er kjent med at mangel på elektroniske kommunikasjonsløsninger hindrer et effektivt samarbeid mellom fastleger og for eksempel helsesøstre. Det kan bety at viktige journalopplysninger ikke følger pasienten og kan forsinke utredning og behandling av barn. Det medfører også at personopplysninger kan komme på avveier. Det er også viktig med god informasjonsutveksling mellom spesialisthelsetjeneste og fastlege, slik at samhandling mellom nivåene blir bedre.

Komiteen mener meldingen burde beskrive tiltak for sikker informasjonsutveksling mellom jordmor, fastlege og fødeavdeling. Det nasjonale helsekortet for gravide har ikke blitt vesentlig endret siden 1985, det skrives for hånd og det er den fødendes ansvar å ha helsekortet med ved alle relevante møter med helsetjenesten. Komiteen er kjent med at Helsedirektoratet er i ferd med å ferdigstille en ny papirversjon av helsekort for gravide, og høringsrunden ble avsluttet 28. februar 2015. Blant de 43 høringsuttalelsene finner vi innspill fra NSF v/Jordmorforbundet, Legeforeningen, Jordmorforeningen, FHI og Norsk Gynekologisk forening, og samtlige påpeker at den største mangelen ved ny versjon er at kortet ikke foreligger elektronisk. Det er behov for et elektronisk helsekort for gravide som er tilgjengelig for helsepersonell som samarbeider om god svangerskapsomsorg, og som gir en sikker oppbevaring av sensitiv helseinformasjon. Komiteen mener utvikling av elektroniske helsekort bør prioriteres slik at det blir enklere å samle data om gravide og få mer forskningsbasert kunnskap om de reelle behovene i svangerskapsomsorgen.

Komiteen viser til at i helsekomiteens Innst. 295 L (2013–2014) understreker flertallet behovet for at det utvikles elektronisk helsekort for gravide med tanke på å gi best mulig hjelp og oppfølging under svangerskapet. Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at elektronisk helsekort for gravide prioriteres i det videre arbeidet med nasjonal handlingsplan for e-helse.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, mener videre at regjeringen i større grad må adressere utfordringene med å implementere velferdsteknologiske løsninger til bruk både på institusjoner og i hjemmene til personer som har behov for det. Flertallet vil peke på at vi blir stadig flere eldre, og at de aller fleste ønsker å bo i eget hjem så lenge som mulig. Det er et betydelig behov og stort potensial for å ta nye innovative grep og finne nye løsninger for å møte framtidas omsorgsutfordringer. Ikke minst er det utfordringer knyttet til å skulle øke kunnskapen om, og fortroligheten med, det mulighetsrommet som finnes for velferdsteknologi. Her må det etter flertallets mening arbeides både mot politiske miljøer, fagpersonell og blant brukerne selv.

Flertallet vil understreke at velferds- og omsorgsteknologi dreier seg om å ta i bruk hjelpemidler og teknologiske løsninger som allerede i dag er tilgjengelig, og som øker tryggheten og sikkerheten for eldre og andre grupper med et hjelpebehov. Ikke minst kan det gjøre mennesker selvhjulpne og selvstendige langt opp i svært høy alder, som et supplement til – men ikke som erstatning for – tilstrekkelig og kompetent helsepersonell. Flertallet mener dette handler om den enkeltes frihet til å velge løsninger som passer for seg, og som vil kunne gi en verdig og trygg alderdom. Flertallet mener det både må komme et tydelig finansieringsløft og en konkret plan for å minske avstanden mellom tilgjengelige velferdsteknologiske løsninger og de brukerne som har nytte av slike hjelpemidler.

Flertallet merker seg at Helsedirektoratet har inngått en avtale med KS om å videreutvikle verktøyet Veikart for velferdsteknologi og ser fram til å følge dette arbeidet med tanke på hvordan de ulike prosjektene følges opp i praksis mot kommunene.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, etterlyser mer offensive grep for å understøtte samspillet mellom offentlig innkjøp, brukere og leverandører.