Det er overflødig å lovfeste at «Trygderettens
arbeid ledes av dens leder», jf. § 6 nr. 1 første ledd. Det er tilstrekkelig
at trygderettsloven § 3 fastsetter at Trygderetten
skal ha en leder, jf. § 3. Gjeldende § 3 om at Trygderetten skal
ha en nestleder, videreføres.
Det vises til lovforslaget, trygderettsloven
§ 3 første ledd og § 6.
Nåværende ordning med faste rettsmedlemmer som
er juridisk kyndige, medisinsk kyndige og attføringskyndige opprettholdes.
Det presiseres at alle rettsmedlemmene i en sak deltar på lik linje,
og har én stemme hver ved voteringer. I tillegg til sin fagkyndighet
vil de fagkyndige også kunne bidra i vesentlig grad med sin alminnelige
skjønnsmessige kompetanse. Erfaringene med fagkyndige rettsmedlemmer
har vært gode, og disse medlemmene er med på å gi Trygderettens
avgjørelser en særlig legitimitet.
Det er vurdert om betegnelsen «attføringskyndig»
rettsmedlem bør erstattes av en annen betegnelse, blant annet fordi
bruken av begrepet «attføring» i folketrygdloven i stor grad er
erstattet av «arbeidsavklaring» og «arbeidsrettede tiltak», etter
de lovendringer som trådte i kraft 1. mars 2010. Forslaget om å
benytte «attføringskyndig» rettsmedlem opprettholdes.
Det forutsettes i § 3 i gjeldende lov at Trygderettens
leder og nestleder skal ha juridisk embetseksamen eller mastergrad
i rettsvitenskap. Utdanningskravet bør lovfestes i trygderettsloven
§ 3, og slik at lovfestingen omfatter alle juridisk kyndige rettsmedlemmer
– både faste og midlertidige. Videre er det hensiktsmessig at bestemmelsene
i domstolloven § 54 om utdanningskrav og minstealder for fagdommere
ved de alminnelige domstoler skal gjøres gjeldende tilsvarende for
henholdsvis leder/nestleder i Trygderetten (§ 54 første ledd), andre
faste juridisk kyndige rettsmedlemmer (§ 54 andre ledd) og for rettsfullmektiger
(§ 54 tredje ledd).
Henvisningene til domstolloven §§ 53 og 60 i gjeldende
trygderettslov § 3 fjerde ledd innebærer at alle rettsmedlemmer
skal være norske statsborgere, vederheftige og ikke fradømt stemmeretten,
samt at alle rettsmedlemmer skal avgi samme forsikring som fagdommere
i de alminnelige domstoler. Henvisningene foreslås videreført.
Trygderettsloven har ikke særlige bestemmelser om
utdanningskrav for fagkyndige rettsmedlemmer, verken de medisinsk
kyndige eller de attføringskyndige. Det er ikke grunnlag for å lovfeste
spesielle utdanningskrav for de attføringskyndige, særlig fordi
det ikke er noen bestemt(e) utdanning(er) mv. som naturlig kvalifiserer
for stillingen som attføringskyndig. Slik utdanning foreligger imidlertid
for de medisinsk kyndige, i likhet med de juridisk kyndige. Det foreslås
derfor at et medisinsk kyndig rettsmedlem må ha autorisasjon som
lege etter helsepersonelloven § 48. Forslag om dette er tatt inn
i § 3 sjette ledd.
Det foreslås at ordningen med rettsfullmektiger opprettholdes,
og i det alt vesentlige som i dag.
Det foreslås at ordningen med midlertidige (konstituerte)
dommere etter trygderettsloven § 3 opprettholdes, selv om den er
lite brukt i praksis.
Ordningen med oppnevning av særskilte stedfortredere
for rettsmedlemmer har ikke vært praktisert etter 2000. Det foreslås
derfor at den lovfestede ordningen med stedfortredere utgår.
Da ordningen med legmedlemmer avvikles, foreslås
det at § 9 oppheves i sin helhet.
Det vises til lovforslaget, trygderettsloven
§ 3 andre til sjuende ledd.
Det er ikke lenger tilstrekkelig behov for å
oppnevne legfolk som medlemmer av retten i konkrete ankesaker, og
det foreslås derfor at ordningen med legmedlemmer avvikles.
Følgende fremheves spesielt:
Bakgrunnen for opprettelse av en særskilt legmedlemsordning
for Trygderetten synes primært å ha vært det skjønnsmessige elementet ved
saker som Trygderetten skulle behandle, under henvisning til de
tilfelle «hvor vurderingsgrunnlaget først og fremst vil være knyttet
til den ankende parts personlige forhold, hans helsetilstand, kår
og muligheter (…)»., jf. blant annet Ot.prp. nr. 5 (1966–67) s.
22.
Utviklingen viser at legmedlemmer har blitt
oppnevnt i stadig mindre grad, til tross for at loven ga rom for
vid anvendelse. Etter 1997 har det vært oppnevnt legmedlemmer i
én sak. Dette viser at Trygderetten ikke selv har funnet at det
har foreligget tilstrekkelig grunnlag for å anvende legmedlemmer.
Det har heller ikke kommet forespørsler fra partene i ankesakene
om å få oppnevnt legmedlemmer.
Adgangen til å oppnevne legmedlemmer ble sterkt
innskrenket etter endring av trygderettsloven § 7 som trådte i kraft
i 1997, jf. Ot.prp. nr. 42 (1996–97).
Bruk av legmedlemmer vil kunne forlenge saksbehandlingstiden
i en sak, i tillegg til at det er ressurskrevende, både økonomisk
og administrativt.
Det vises til at når kjennelsen i en ankesak
bringes inn for lagmannsretten, kan retten settes med legmedlemmer
når en av partene krever det eller retten finner det ønskelig, jf.
tvisteloven § 9-12, jf. § 9-1. Det forekommer sjelden i praksis
at det settes rett med legmedlemmer.
Rettssikkerheten i Trygderetten er godt nok
ivaretatt uten bruk av legmedlemmer, basert på de regler om rettens
sammensetning og om saksbehandlingen som trygderettsloven fastsetter,
og med de endringer som foreslås i proposisjonen. I dette ligger
også at hensynet til Trygderettens legitimitet ikke nødvendiggjør
opprettholdelse av en ordning med legmedlemmer.
Den foreslås derfor at bestemmelsene i § 3 femte ledd
om oppnevning av et utvalg av legmedlemmer tas ut av loven. Det
samme gjelder bestemmelsene i § 7 tredje og fjerde ledd om oppnevning
av legmedlemmer i konkrete ankesaker.
Det vises til lovforslaget, trygderettsloven
§ 3 femte ledd og § 7 tredje og fjerde ledd.
Trygderetten er et uavhengig domstolslignende organ
og kan derfor ikke instrueres i sin saksavgjørelse, verken av Stortinget
eller regjeringen.
Trygderettsloven sier ikke noe om uavhengigheten.
Dette bør derfor lovfestes. Trygderettens uavhengighet vil fremgå
av forslaget til formålsbestemmelse, se § 1.
Trygderettens arbeid ledes av dens leder, som har
det overordnede administrative ansvaret for virksomheten.
Nåværende § 6 nr. 1 andre punktum videreføres i
forslag til § 6.
Retten i en ankesak, bestående av administrator og
én eller flere rettsmedlemmer, er uavhengig i sin behandling av
saken. De kan verken instrueres av Trygderettens leder eller en
avdelingsleder med administrativt ansvar.
Trygderettsloven sier ikke noe om uavhengigheten.
Dette bør derfor lovfestes.
Det vises til lovforslaget, trygderettsloven
§ 3 åttende ledd.
Det er ikke behov for en bestemmelse som fastsetter
at Trygderetten skal ha «så mange saksforberedere og tjenestemenn
for øvrig som anses nødvendig», jf. § 4 første ledd første punktum. Det
foreslås derfor å oppheve § 4 første ledd da dette leddet er overflødig.
Det vises til lovforslaget, trygderettsloven
§ 4.
Organiseringen av Trygderetten i avdelinger fungerer
godt. Adgangen for Kongen til å bestemme at Trygderetten skal deles
i avdelinger, jf. § 4 andre ledd, foreslås derfor videreført.
Det vises til lovforslaget, trygderettsloven
§ 4.
Det er ikke behov for at retten kan settes med både
fem og sju medlemmer, slik gjeldende rett fastsetter. Det anses
tilstrekkelig med lovfesting av én ordning med så vidt mange medlemmer
– i tillegg til alternativene med to eller tre medlemmer. Det er
ikke tilstrekkelig grunn til å vurdere andre alternativer enn fem
og sju medlemmer.
Når retten settes med fem medlemmer, bør alle medlemmene
være faste medlemmer, det vil si de som er embetsmenn. Dette vil
kunne bidra til å styrke rettens legitimitet. Gjeldende rett åpner for
at også midlertidige rettsmedlemmer kan oppnevnes, samt seniorrådgivere
med tidsbegrenset bemyndigelse.
Forslaget om at myndigheten til å avgjøre om retten
skal settes med fem medlemmer, legges til Trygderettens leder, følges
opp. Lederen har den myndigheten etter nåværende § 7 når det er spørsmål
om sju medlemmer, og har i praksis en avgjørende innflytelse på
om retten skal settes med fem medlemmer.
Det vises til lovforslaget, trygderettsloven
§ 7 tredje ledd.
Det er ingen unntak fra hovedregelen i trygderettsloven
§ 7 første ledd om at retten skal settes med to medlemmer. Det er
imidlertid fullt mulig å ha en ordning med bare ett (juridisk kyndig) rettsmedlem
i spesielle saker.
Det gås inn for at den gjeldende ordningen med minst
to medlemmer videreføres. Ordningen med to medlemmer har fungert
godt, har lange tradisjoner og fremstår som betryggende ut fra rettssikkerhetsmessige
hensyn. Det foreslås derfor at § 7 første ledd opprettholdes i sin
helhet.
Ordningen med tre medlemmer foreslås opprettholdt
omtrent som nå, jf. § 7 andre ledd. Den eneste forskjellen – i tillegg
til at legmedlemmer utgår, er at retten også skal kunne settes med
tre medlemmer når Trygderettens leder finner grunn til det.
Det vises til lovforslaget, trygderettsloven
§ 7 første og andre ledd.
De nåværende bestemmelsene i trygderettsloven § 7
om at retten skal ha en administrator, og at denne skal være et
juridisk kyndig rettsmedlem, foreslås opprettholdt. Adgangen til
å la rettsfullmektiger fungere som administratorer opprettholdes,
men overføres fra § 3 til § 7.
Tilfeldighetsprinsippet står sterkt i de alminnelige
domstoler i Norge, selv om det verken følger av lov eller sedvanerett.
For at en mest mulig smidig og effektiv saksavvikling skal kunne
skje, må det samtidig være en adgang til å fravike fra prinsippet
ved skjevfordeling eller overføring av saker.
Den modellen som de alminnelige domstoler følger
er også egnet for saksfordelingen i Trygderetten. Det foreslås derfor
å lovfeste at fordelingen av sakene og sammensetningen av retten
skal skje tilfeldig. På denne måten styrkes Trygderettens legitimitet
som en uavhengig overprøvingsinstans og rettssikkerhetsgarantist innenfor
dens saklige virkeområde.
Prinsippet om tilfeldig fordeling skal også
gjelde ved oppnevning av de øvrige medlemmene av retten, ved bytting
eller overføring av saker, samt ved oppnevnelse av rettens medlemmer ved
bruk av en rett sammensatt av fem medlemmer (utvidet rett).
Det foreslås derfor at prinsippet om tilfeldig fordeling
av sakene lovfestes. Det foreslås å innta en reservasjon for tilfeller
hvor saklige grunner gjør at slik fordeling likevel ikke kan skje.
Det kan gis forskrift med nærmere regler om saksfordelingen, jf.
trygderettsloven § 4.
Det vises til lovforslaget, trygderettsloven
§ 7 fjerde og femte ledd.
Reglene om rettsmedlemmenes habilitet bør i det
alt vesentlige kunne opprettholdes. At disse reglene i hovedsak
er de samme som gjelder for dommere ved de alminnelige domstolene,
ivaretar hensynet til rettssikkerheten på en betryggende måte. Reglene
synes også å ha fungert godt i praksis.
Forslaget om at domstolloven § 109 skal gjelde tilsvarende
for rettsfullmektiger er tatt inn som nytt andre ledd i § 8.
Det foreslås at bestemmelsen i § 8 andre ledd siste
punktum om at Trygderettens leder kan forelegge spørsmålet om egen
habilitet for Høyesteretts ankeutvalg, blir opphevet. Det samme
gjelder adgangen til å la ankeutvalget prøve habilitetsspørsmålet
når det er spørsmål om å utelukke to av Trygderettens faste medlemmer.
Foreleggelsesadgangen har aldri vært brukt i praksis og kan ikke
sies å dekke noe behov.
Det vises til lovforslaget, trygderettsloven
§ 8.