Regjeringen viser innledningsvis i meldingen
til store endringer i det handelspolitiske landskapet og mener Norge
må ha et bevisst forhold til hvordan handelspolitikken innrettes.
Norges svar må tilpasses endringene som finner sted, som f.eks.:
At Norge i større
grad risikerer å bli stående utenfor videreutviklingen av rammeverket
for internasjonal handel. Det vises her spesielt til megaregionale
forhandlingsprosesser som TTIP, hvor Norge står utenfor og dermed
har begrenset mulighet til å påvirke, selv om norske interesser blir
berørt.
At markedene hvor Norge ikke har ferdigforhandlet
frihandelsavtaler utgjør en stadig økende andel av den globale økonomien
og verdenshandelen. Norge står uten egne frihandelsavtaler med seks
av verdens ti største økonomier.
At tilgangen til markeder hvor de handelspolitiske
rammebetingelsene er mindre utviklet blir viktigere for norsk næringsliv
når det globale økonomiske tyngdepunktet nå forflyttes sør- og østover.
At norske handelspolitiske interesser i
økende grad speiler endringene av norsk økonomi, med økt vektlegging
av investeringer og handel med tjenester, hvor handelspolitiske
rammevilkår i mange tilfeller har kommet kortere enn for handel
med varer.
I del I av meldingen («Verden før og nå», kapittel
1–3) understreker regjeringen at Norge ikke bare er avhengig av
handel, men av en strategisk, aktiv handelspolitikk. Regjeringen
vil føre en offensiv handelspolitikk som vektlegger norske interesser
og støtter opp om den kommende omstillingen av norsk økonomi (kapittel
1 «Norsk økonomi og handel»). Den vil arbeide for at globaliseringen
støttes opp av et rettferdig og regelbasert internasjonalt samarbeid,
med vekt på bærekraftig utvikling, jobbskapning og økonomisk vekst
gjennom åpen handel (kapittel 2 «En global økonomi»). I kapittel
3 («Handel som virkemiddel») har regjeringen valgt å fokusere på
følgende politikkområder og tilstøtende temaer: balansegangen mellom
åpenhet og retten til å regulere; handel og utvikling; handel, miljø
og klima; og handel og arbeidstakerrettigheter.
I del II av meldingen («Organiseringen av internasjonal
handel», kapittel 4–5) fremhever regjeringen bevaring av det multilaterale
handelssystemet som Norges primære handelspolitiske interesse (kapittel
4 om «Det multilaterale handelssystemet»). Den peker også på EØS
som Norges viktigste frihandelsavtale og anser Norges frihandelsavtaler
gjennom EFTA 25 som viktige for å sikre markedsadgang og gode rammevilkår
for norsk næringsliv (kapittel 5 om «Bilateralt og regionalt handelssamarbeid»).
I del III av meldingen («Veivalg i handelspolitikken»,
kapittel 6–10) presenterer regjeringen fem områder hvor endringer
nasjonalt og globalt bidrar til at det er nødvendig å forholde seg
til handelspolitiske veivalg. Det presiseres at veivalg ikke er
det samme som hovedprioriteringer, men heller en indikasjon på økt
aktualitet, endrede premisser og politisk ønske om retningsendring.
Regjeringen vil på de fem områdene:
Bevaring og styrking
av det multilaterale handelssystemet (kapittel 6):
arbeide for
løsninger som bidrar positivt til å få på plass en global handelsavtale
i sluttføringen av Doha-runden, og prioritere nedbygging av handelshindre
i andre industriland og fremvoksende økonomier. Markedsadgang for
industrivarer (særlig sjømat) og tjenester, styrking av regelverket,
samt arbeidet for en balansert løsning for landbruk som også ivaretar
norske interesser, vil vektlegges.
arbeide for at det ikke stilles økte krav
til minst utviklede land (MUL) og for å bevare utviklingsdimensjonen
i forhandlingene.
bidra til at flernasjonale avtaler som
er tett knyttet opp til WTO, utvikles til å bli et effektivt, attraktivt
og konstruktivt bidrag til mest mulig multilaterale løsninger.
Prioriteringer og avveininger for åpning
av markeder (kapittel 7):
arbeide for
en offensiv handelspolitikk som ivaretar norske interesser blant
annet ved å sikre norske bedrifter økt markedsadgang og bedre forutsigbarhet
for eksport av varer, tjenester og investeringer og å bidra til
stabile globale økonomiske og politiske rammevilkår for økonomisk
vekst og utvikling.
gi økt prioritet til arbeidet for å sikre
frihandel for sjømat til EU-markedet.
arbeide for oppstart av forhandlinger med
viktige handelspartnere som vi ennå ikke har avtaler med, samt vurdere
mulighetene for å etablere frihandelsavtaler med regionale sammenslutninger.
Landbruks- og handelspolitikken (kapittel
8):
fortsatt vektlegge
norsk landbruks beskyttelsesbehov i fremtidige handelsforhandlinger.
Defensive interesser på landbruksområdet avveies mot generelle handelspolitiske
interesser og offensive interesser på andre enkeltområder.
arbeide for en friere handel med landbruksvarer for
å bidra til global velferdsutvikling og matsikkerhet, samt av hensyn
til norske forbrukere og mangfoldet i det norske matmarkedet. Landbruksinteresser
vil bli tillagt nødvendig vekt i forhandlinger, men vil ikke i seg
selv være grunn til å hindre innledning av forhandlinger hvor landbruksinteresser
kan forventes å bli berørt.
fase ut alle eksportsubsidier senest innen
utgangen av 2019.
støtte opp om internasjonale initiativ
for å begrense bruken av eksportrestriksjoner.
Handel med tjenester (kapittel 9):
gi prioritet
til å få revitalisert tjenesteforhandlinger i WTO, og legge vekt
på at forhandlingssporet i WTO går parallelt med pågående regionale
og flernasjonale forhandlingsprosesser som omhandler tjenester.
arbeide for å sluttføre en ambisiøs TISA-avtale med
klare og robuste rammebetingelser for handelen med tjenester, med
vekt på tjenestesektorer der norsk næringsliv har særlig interesse
av å kunne konkurrere på like vilkår i globale markeder.
gjennomføre en kartlegging av behovet for
videreføring av handelspolitiske restriksjoner på tjenesteområdet
i forbindelse med TISA-forhandlingene.
arbeide for at TISA inkluderer sentrale
fremvoksende økonomier og utformes på en måte som muliggjør fremtidig
multilateralisering innenfor WTO.
Økonomisk diplomati og åpenhet i handelspolitikken
(kapittel 10):
øke innsatsen
for å bruke handelspolitikken aktivt i et styrket økonomisk diplomati.
etterstrebe størst mulig åpenhet og nasjonal
debatt om forhandlingsprosesser.
vektlegge å holde Stortinget orientert
om forhandlingsprosesser, -posisjoner og -initiativ, og vurdere
behovet for egne handelspolitiske redegjørelser i perioder hvor
den handelspolitiske aktiviteten tilsier at dette er hensiktsmessig.
Regjeringen viser til at meldingen må leses
i sammenheng med Sundvolden-plattformen og regjeringens øvrige meldinger
og handlingsplaner, inkludert kommende meldinger. Regjeringen henviser
spesielt til Meld. St. 10 (2014–2015) Muligheter for alle – menneskerettighetene
som mål og middel i utenriks- og utviklingspolitikken og Meld. St.
35 (2014–2015) Sammen om jobben – Næringsutvikling innenfor utviklingssamarbeidet.