Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Dag Terje Andersen, Fredric Holen Bjørdal, Lise Christoffersen og Rigmor
Aasrud, fra Høyre, Stefan Heggelund, lederen Arve Kambe, Bente Stein
Mathisen og Bengt Morten Wenstøb, fra Fremskrittspartiet, Ingebjørg Amanda
Godskesen og Erlend Wiborg, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra
Venstre, Sveinung Rotevatn, og fra Sosialistisk Venstreparti, Kirsti
Bergstø, viser til at proposisjonen er en oppfølging av
forslag i statsbudsjettet 2016 og andre saker, samt mindre endringer
i folketrygdloven og enkelte andre lover.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, merker seg historikken
til avkortningen av pensjoner til gifte og samboende pensjonister.
Til å begynne med gjaldt avkortningen bare for de pensjonister som
var gift, men etter noen år kom man til at det burde være likebehandling
med samboende.
Flertallet har forståelse for
at det kan oppleves som urimelig at størrelsen på pensjonen er knyttet
til sivil status.
Flertallet viser til budsjettavtale
mellom partiene i regjeringen Bondevik II og Fremskrittspartiet
om statsbudsjettet for 2003. Avtalepartiene ble enige om en reduksjon
av avkortningen fra 25 pst. til 15 pst. Flertallet viser
også til merknader i Budsjett-innst. S. nr. 11 (2002–2003), og at
Venstre som ikke var representert i sosialkomiteen, også stemte
i henhold til avtalen, sitat:
«Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti, viser til de fremforhandlede avtalene for
rammene 15 og 16 mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet
angående plan for opptrapping av grunnpensjonen for gifte og samboende.»
Flertallet merker seg at det
er forskjell på partiene. Noen mener det er rett at gifte eller
samboende pensjonister skal få mindre i pensjon. Deres argument
er at folk som bor sammen kan dele på kostnader, uten å forholde
seg til at en slik avkortning rammer familier. Avkortning representerer
et økonomisk angrep på ekteskap og forpliktende samliv, og gir pensjonister
er insentiv for å bryte med sin livspartner.
Flertallet viser for øvrig til
flertallsmerknader fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre (Kristelig
Folkeparti er ikke representert i arbeids- og sosialkomiteen) i
Innst. 15 S (2015–2016):
«Disse medlemmer merker seg at regjeringen Solberg
følger opp regjeringsplattformen og øker grunnpensjonen for gifte
og samboende pensjonister fra 85 prosent til 90 prosent av grunnbeløpet.
I dag utgjør grunnpensjon til gifte og samboende pensjonister 85
prosent av grunnbeløpet, mens den for enslige pensjonister utgjør 100
prosent av grunnbeløpet.
Disse medlemmer viser også
til avtale mellom Venstre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og
Høyre for stortingsperioden 2013-2017, punkt 4 k.
Disse
medlemmer anser det som urimelig at man får en avkortning i pensjonen
basert på sivilstatus og er fornøyd med at man nå retter opp noe av
urimeligheten. Økningen sørger for økt likebehandling og rettferdighet.
Endringen vil komme ca. 650 000 pensjonister til gode – ca. 500 000
alderspensjonister, ca. 140 000 uføretrygdede og ca. 15 000 andre
(hovedsakelig kommunal og statlig AFP). Den enkelte pensjonist får
en økning i pensjonen på ca. 4 000 kroner pr. år, altså ca. 8.000
kroner for hvert ektepar/samboerpar.
Disse medlemmer
merker seg at endringene gjelder gammel folketrygd. Den medfører
derfor ikke en varig svekkelse av bærekraften i pensjonssystemet,
men økte kostnader i en overgangsperiode inntil ny folketrygd er
innfaset for alle.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til begrunnelsen
for at enslige pensjonister og pensjonister som forsørger ektefelle
og/eller barn, har høyere grunnpensjon enn gifte og samboende pensjonister.
Helt siden den første alderstrygden ble innført i 1936, har begrunnelsen
vært at førstnevnte ikke har noen med egen inntekt å dele utgiftene
med. Disse medlemmer mener at denne begrunnelsen
fortsatt bør gjelde.
Selv om dagens system ble etablert i en tid
der arbeidsfordelingen mellom ektefeller var en annen enn det som
er vanlig i dag, er det likevel slik at enslige minstepensjonister
og pensjonister med forsørgeransvar er blant dem som har dårligst
råd. Med til dagens system hører også at gifte/samboende har rettigheter
som etterlatte.
Disse medlemmer viser til Prop.
1 S (2015–2016) Statsbudsjettet 2016 for Arbeids- og sosialdepartement,
der det fremgår at andelen minstepensjonister utgjør 18 pst. av
alle mottakere av alderspensjon. Det er i tillegg fortsatt slik
at andelen minstepensjonister blant kvinner er langt høyere (29,9
pst.) enn andelen minstepensjonister blant menn (4,8 pst.).
Disse medlemmer tar avstand fra
flertallets argument om at høyere grunnpensjon til enslige pensjonister/pensjonister
med forsørgeransvar representerer et økonomisk angrep på ekteskap og
forpliktende samliv og gir pensjonister et insentiv for å bryte
med sin livspartner. Når det gjelder størrelsen på grunnpensjonen,
fastsettes denne i henhold til bestemmelsene i folketrygdlovens
§ 3-2, der enslige pensjonisters grunnpensjon fastsettes etter en
høyere sats enn grunnpensjonen til gifte/samboende, ut fra en erkjennelse
av at enslige pensjonister/pensjonister med forsørgeransvar ikke
har noen å dele utgiftene med.
Disse medlemmer viser til at
regjeringens forslag om større likestilling mellom enslige og gifte/samboende
pensjonister, uavhengig av inntektsnivå, innebærer at en betydelig
andel av et beløp på 907 mill. kroner i 2016, stigende til 2,7 mrd.
kroner i 2017, vil gå til pensjonister med relativt høye inntekter. Disse
medlemmer mener at dette er feil prioritering av fellesskapets
ressurser og går imot regjeringens forslag og samarbeidspartienes
budsjettforlik på dette punktet.
Disse medlemmer mener at flertallspartienes argumentasjon
er lite konsekvent, når man på den ene side vil bruke 2,7 mrd. kroner
pr. år på å løfte pensjonene til gifte/samboende, mens man på den
annen side foreslår å bruke 240 mill. kroner på årsbasis (82 mill.
kroner i 2016) på et særskilt tillegg på 4 000 kroner for enslige minstepensjonister
med alderspensjon, tilsvarende omtrent det gifte/samboende vil få
økt sine pensjoner med. Det innebærer at det fortsatt vil være forskjell
på utbetalingene til enslige pensjonister/enslige med forsørgeransvar
og gifte/samboende når det gjelder minstepensjon til alderspensjonister.
Det betyr også at det i fremtiden vil være forskjell mellom enslige minstepensjonister
med alderspensjon på den ene side, og andre enslige med pensjon
eller trygdeytelser på minstenivå. Disse medlemmer savner
en god begrunnelse for en slik forskjellsbehandling.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartietviser til sine
respektive partiers alternative budsjett for 2016, der det foreslås
å øke pensjonene i folketrygden til enslige med minsteytelser fra
folketrygden med 4 000 kroner pr. år med virkning fra 1. september
2016. Det vises til budsjettforliket mellom regjeringspartiene (Høyre/Fremskrittspartiet)
og Kristelig Folkeparti/Venstre, der det foreslås at pensjonene
til enslige skal økes med 4 000 kroner pr. år, men kun for alderspensjonister.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartietmener denne økningen skal gjelde alle pensjonister
og uføretrygdede med minsteytelser fra folketrygden (jf. Innst.
15 (2015–2016) til statsbudsjettet for 2016).
Disse medlemmer viser til sine
merknader og forslag i Innst. 15 S (2015–2016) til statsbudsjettet
for 2016 og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen i god tid før 1. september
2016 om å oversende en egen sak med forslag til nødvendige endringer
i folketrygdens regler på aktuelle kapitler for å sikre at alle
enslige med minsteytelser fra folketrygden, uavhengig av type ytelse,
får en økning i sin pensjon på 4 000 kroner pr. år, med virkning
fra 1. september 2016.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstrepartigår
imot de forslagene til endringer i folketrygdloven som gjelder endringer i
bestemmelsene om grunnpensjon til gifte/samboende.
Komiteen merker seg
at dette er en oppfølging av Stortingets vedtak om å innføre et
øvre tak på summen av uføretrygd og barnetillegg fra 1. januar 2016,
som ble gjort i forbindelse med statsbudsjettet 2015. I budsjettavtalen
inngått mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og
Venstre ble det enighet om at ordningen med behovsprøvd barnetillegg
skulle videreføres i ny uføretrygd som ble innført med virkning
fra 1. januar 2015.
Komiteen viser til at regjeringen
nå foreslår enkelte mindre endringer, de fleste uten materiell karakter,
slik at regelverket blir konsistent og enklere å forstå og håndheve. Komiteen støtter denne
forenkling.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstrepartiviser
til budsjettbehandlingen for 2015, jf. Innst. 15 S (2014–2015),
der disse medlemmer gikk imot regjeringen Solbergs forslag
til kraftige kutt i ordningen med barnetillegg til uføre, et kuttforslag
som ikke inngikk i forliket om ny uføretrygd fra 1. januar 2015. Disse
medlemmer viser til at deler av kuttforslaget ble reversert
gjennom budsjettforliket i Stortinget om statsbudsjettet for 2015
mellom regjeringspartiene og samarbeidspartiene Kristelig Folkeparti
og Venstre. Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti også gikk imot det kuttet
i barnetillegget som faktisk ble vedtatt etter budsjettforliket,
og som nå følges opp i Prop. 11 L (2015–2016).
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
merker seg at det foreslås tre mindre endringer i ordningen med
dagpenger ved arbeidsledighet. Hensikten med endringene er å presisere
den enkeltes egenansvar for å være reelt arbeidssøkende. Det er
slik at samfunnet kan og vil bistå de som uforvarende har blitt
arbeidsledige og som reelt forsøker å komme seg tilbake i lønnet
arbeid. I lys av dagpengenes rolle som forsikringsordning er det
rimelig at personer som sier opp jobben sin eller takker nei til
arbeid eller tiltak, selv bærer en betydelig del av den økonomiske
risikoen ved den selvforskyldte ledigheten.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, støtter de foreslåtte
skjerpinger av sanksjoner. Samtidig er det verd å merke seg at det
ikke foreslås nye sanksjoner på dette tidspunkt, men at regjeringen bes
følge med på arbeidsledighetsutviklingen og eventuelt komme tilbake
til Stortinget med forslag om nye sanksjoner, hvis det anses hensiktsmessig.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til regjeringens forslag om
endringer i ordningen med dagpenger under ferie for langtids arbeidsledige.
Ordningen med dagpenger er ment å være en ytelse for aktive arbeidssøkere.
Når det blir innført en ordning med unntak fra kravet om å være
reell arbeidssøker i opptil fire uker, er dette en fleksibel og
god ordning. Disse medlemmer merker seg at feriepenger
tjenes opp året før ferien skal avvikles, dette kalles opptjeningsåret.
Ferieåret er det kalenderåret ferien avvikles. Hvis man ikke har
vært i jobb året før, vil man uansett ha rett til å ta ferie, men
man har ikke rett til feriepenger. Disse medlemmer mener
at argumentasjon om at forslaget behandles i denne sak ikke er en
«løsning for året etter» inneholder en logisk feil. Det er nemlig
slik at når noen blir arbeidsledige, så har de allerede opptjent
feriepenger. Disse medlemmer forutsetter at slike
opptjente feriepenger er tilstrekkelige til å dekke ferie i første
år som den enkelte er tilbake i jobb og ikke lenger mottar dagpenger.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartietviser til at det foreslås innstramminger
i dagpengeordningen som medfører en besparelse på budsjettet på
236 mill. kroner. Disse medlemmer mener det kan være
sammensatte grunner til at arbeidstakere velger å si opp jobben
sin selv. Et krevende arbeidsmiljø som gjør det vanskelig å stå
i arbeid kan være en grunn til å si opp selv. Et annet forhold kan
være at kravene til mobilitet kan gjøre at en av partene i familien
må flytte for å få arbeid og at den andre må si opp jobben for å
kunne flytte med. Det er, etter disse medlemmersoppfatning, ikke riktig å straffe slike
forhold med ytterligere økonomiske innstramminger.
Disse medlemmer foreslår derfor
at innstrammingen kun skal gjelde for dem som uten rimelig grunn
takker nei til tilbud om arbeid, og støtter derfor ikke endringen
i § 4-10 i folketrygdloven.
Disse medlemmer fremmer i stedet
følgende forslag:
«I lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd gjøres følgende
endringer:
§ 4-10 andre og tredje ledd skal lyde:
Forlenget ventetid løper fra det tidspunkt det
er søkt om stønad, og fastsettes til:
a) åtte uker
første gang forhold som nevnt i første ledd bokstav a inntreffer,
b) tolv uker første gang forhold som nevnt
i første ledd bokstav b, c eller d inntreffer,
c) tolv uker dersom forhold som nevnt i
første ledd bokstav a har inntruffet to ganger innenfor de siste
tolv måneder,
d) seks måneder dersom forhold som nevnt
i første ledd bokstav b, c eller d har inntruffet to ganger innenfor
de siste tolv måneder, og dersom forhold som nevnt i første ledd
eller i § 4-20 har inntruffet tre ganger innenfor de siste tolv måneder.»
Disse medlemmer viser til at
regjeringen foreslo at ordningen med ferietillegg i dagpengeordningen
ble avviklet i budsjettet for 2015. Arbeiderpartiet støttet ikke
dette. Stortingsflertallet ba regjeringen i et anmodningsvedtak
å komme tilbake med en ordning som ivaretok langtidsledige utover
52 uker slik at de skulle kunne få en økonomisk mulighet til å ta
ferie og gjøre nødvendige tilpasninger i regelverk eller kompensasjonsgrad.
Disse medlemmer registrerer at
det foreslås endringer som gjør at den arbeidsledige kan ta ferie
innenfor den gitte tidsperioden for utbetaling av dagpenger, ved
at 4 uker gjøres fri for arbeidsplikt. Dette gir, etter disse
medlemmers mening, ingen løsning for året etter. Uten opptjening
av feriepenger av utbetalte dagpenger vil en person som har vært
arbeidsledig ikke få utbetaling i ferieperioden året etter.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende endringer i folketrygdloven § 4-14 Ferietillegg:
«I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd gjøres følgende
endringer:
§ 4-14 skal lyde:
Til medlem som har mottatt dagpenger i mer enn åtte
uker i løpet av et kalenderår, ytes et ferietillegg til dagpengene.
Ferietillegget utgjør 9,5 prosent av de dagpengene som er utbetalt
i (det foregående) kalenderåret. Ferietillegget utbetales snarest
mulig etter utgangen av ferieopptjeningsåret, eller når medlemmet
har hevet full dagpenger i en full stønadsperiode (se § 4-15 første
og annet ledd).»
Komiteens medlem fra Senterpartiet støtter
forslaget om å øke varigheten på forlenget ventetid og tidsbegrenset
bortfall av dagpenger fra åtte til 12 uker ved første gangs sanksjon.
Dette medlem støtter imidlertid
ikke forslaget om forlenget ventetid og tidsbegrenset bortfall av
dagpenger fra 12 uker til seks måneder, når et sanksjonsbetinget
forhold etter § 4-10 og § 4-20 har inntruffet to eller flere ganger
innenfor en tolv måneders periode. Dette medlem foreslår å
videreføre ulik ventetid mellom 2. og 3. sanksjonsbetingede forhold
i folketrygdloven § 4-10 andre ledd og § 4-20 tredje ledd, jf. Innst.
15 S (2015–2016). Derfor foreslår dette medlem å øke
forlenget ventetid og tidsbegrenset bortfall av dagpenger når et
sanksjonsbetinget forhold har inntruffet to ganger innenfor en tolv
måneders periode, fra 12 til 16 uker. Det vil da fortsatt være slik
at forhold som gir grunnlag for sanksjon etter § 4-10 andre ledd
og § 4-20 tredje ledd og som inntreffer flere enn to ganger innenfor
en periode på tolv måneder, øker ventetiden eller bortfallsperioden.
Dette medlem fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endringer:
§ 4-10 andre ledd skal lyde:
Forlenget ventetid løper fra det tidspunkt det
er søkt om stønad, og fastsettes til
a) tolv uker første gang forhold som nevnt
i første ledd inntreffer,
b) seksten uker
dersom forhold som nevnt i første ledd eller i § 4-20 har inntruffet
to ganger innenfor de siste tolv måneder,
c) seks måneder dersom forhold som nevnt
i første ledd eller i § 4-20 har inntruffet tre eller
flere ganger innenfor de siste tolv måneder.
§ 4-20 tredje ledd skal lyde:
Retten til dagpenger faller bort i
a) tolv uker første gang forhold som nevnt
i første ledd bokstav a til d eller andre ledd inntreffer,
b) seksten uker
dersom forhold som nevnt i første ledd bokstav a til d eller andre
ledd, eller i § 4-10 første ledd har inntruffet to ganger innenfor
de siste tolv måneder,
c) seks måneder dersom forhold som nevnt
i første ledd bokstav a til d eller andre ledd, eller i § 4-10 første
ledd har inntruffet tre eller flere ganger
innenfor de siste tolv måneder.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til ordningen med supplerende stønad til personer med kort
botid i Norge, som nå har virket i nesten ti år. Ordningen er i første
rekke gitt for personer som oppholder seg her og har lav eller ingen
pensjonsopptjening ved fylte 67 år. Dette kan være personer som
er født i Norge eller i annet land. Mange av disse er eldre slektninger
som kommer til Norge på familiegjenforening, og som ikke rekker
å opparbeide seg pensjonsrettigheter i Norge.
Hensikten er å sikre en inntekt på nivå med
minste pensjonsnivå for alderspensjon fra folketrygden. Mange av
disse har heller ikke pensjonsrettigheter i land de flytter fra.
Ordningen fratar den enkelte det økonomiske ansvaret ved familiegjenforening,
og oppfattes urettferdig av folk som selv har lave pensjonsrettigheter
etter et langt arbeidsliv.
Flertallet merker seg at det
foreslås å unnta personer over 67 år som er kommet til Norge ved familiegjenforening
fra ordningen, og støtter dette.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at formålet med supplerende
stønad til personer med kort botid i Norge, som trådte i kraft 1. januar
2006, er å garantere en minsteinntekt til personer over 67 år, og
som har mindre enn 40 års botid i Norge. Begrunnelsen for ordningen
var todelt, dels å sikre den enkelte en inntekt på linje med minstenivået
i folketrygden, dels å avlaste kommunenes sosialhjelpsbudsjett.
Disse medlemmer konstaterer at
regjeringen Solberg for andre år på rad kutter i stønaden til personer
som hører med blant dem som har minst å leve av, og at dette kuttet
også har fått tilslutning i budsjettforliket mellom Høyre, Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre for 2016. For 2015 ble forsørgingstillegget/barnetillegget
for mottakere som forsørget ektefeller under 67 år og/eller barn
under 18 år, opphevet. For 2016 foreslås nye kutt i form av å unnta
eldre personer som er kommet til Norge ved familiegjenforening med
barn/slektninger som er bosatt her, fra ordningen. Disse
medlemmer viser til sine respektive partiers alternative
budsjett for 2016 og Innst. 15 S (2015–2016), der Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti går imot dette usosiale kuttet.
Disse medlemmer viser til høringen
om statsbudsjettet for 2016, der blant annet Pensjonistforbundet
viste til at dette kuttet vil føre til at 500 personer vil miste
stønaden ved ny stønadsperiode, at forslaget er uverdig, vil føre
til økt fattigdom og at det er kunstig å lage forskjellige regler for
minstepensjonister, avhengig av opprinnelse. Disse medlemmer viser
dessuten til flertallets begrunnelse for å øke pensjonene til gifte/samboende,
med at lavere ytelse er å betrakte som et økonomisk angrep på ekteskap
og forpliktende samliv, mens det i denne saken argumenteres motsatt,
med at det må være avgjørende for nivået på minsteytelsen om man har
noen å dele boutgiftene med, enten stønadsmottakeren er gift/samboende
eller enslig. Disse medlemmer støtter ikke en slik diskriminering
av enkelte minstepensjonister og vil stemme imot forslagene til
endringer når det gjelder familieinnvandrere.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til Stortingets
behandling av Meld. St. 9 (2014–2015) og Innst. 180 S (2014–2015)
der disse medlemmer sluttet seg til de foreslåtte
tekniske justeringene i ordningen. Disse medlemmer viser
imidlertid til innstillingens side 6, der komiteens medlemmer fra
Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti presiserte
at en forutsetning for å gi tilslutning til forslaget om at supplerende
stønad skulle falle bort ved opphold i aldershjem og sykehjem, var
at brukerne av supplerende stønad som legges inn i slike institusjoner,
likestilles med andre beboere når det gjelder midler til eget forbruk. Disse
medlemmer viser til Prop. 11 L (2015–2016), der regjeringen
forutsetter at den innlagte i slike tilfeller henvises til å søke
økonomisk sosialhjelp. Disse medlemmer viser til at
forutsetningen for Arbeiderpartiets, Senterpartiets og Sosialistisk
Venstrepartis støtte til forslaget dermed ikke er til stede og vil
stemme imot at supplerende stønad bortfaller ved innleggelse i alders-
og sykehjem. Disse medlemmer viser også til at en
viktig del av formålet med supplerende stønad var å avlaste kommunene
for utgifter knyttet til personer med kort botid i Norge.